Jeg satt meg i bilen. Passasjersetet. Jeg satt meg ned, og tømte meg. Det tok meg 73 dager. 73 dager før tårene kom. De kom ikke i strie strømmer. Men. Jeg kjente de presset på der jeg satt i passasjersetet. Der jeg satt og fortalte kona hvordan jeg egentlig hadde det. Egentlig hadde det. Les mer «Tårer fra virkeligheten»
Jeg husker første gangen jeg jobbet for en som fremviste alvorlig utagerende atferd. Selvsagt husker jeg det, selv om det er mange år siden. Vi kunne oppleve inntil 200 angrep eller trusler om angrep i løpet av en vakt på 8 timer. Det var utfordrende for oss, både faglig og personlig. Det var ikke minst utfordrende for henne. Hun hadde det vanskelig. Les mer «Vernepleiere før vektere»
Dessverre. Dessverre har det den siste tiden vært tvingende nødvendig å diskutere om utviklingshemmede kan leve fullverdige liv. Dessverre ble den diskusjonen relevant. Men. Det er på tide å komme videre. Videre til de viktigere diskusjonene. Diskusjonene som nesten ikke finnes i dagens offentlighet. For. I stedet for å diskutere om folk kan ha fullverdige liv, bør vi nå begynne å diskutere hvordan. Hvordan vi kan bidra til at flest mulig får best mulig liv. Vi må begynne å diskutere hvordan Kristian med Down syndrom og Idil med autisme faktisk får liv som de selv mener er verdt å leve. Les mer «Videre. Nå.»
Hvis du på en eller annen måte fikk muligheten til å velge. Hva ville du valgt? Å være homofil eller ha Down syndrom? Hva ville du valgt, og hvilke argument ville du lagt til grunn for valget? Les mer «Homo eller Down?»
Denne uken skjedde det. Bent Høie og resten av hans støtteapparat plukket ut førstelaget. Førstelaget blant kommunenes tjenestebrukere. Han bestemte hvem av kommunens borgere som er viktigst, og hvem det ikke er så viktig å bry seg om. Ikke overraskende, men fortsatt trist som faen, er det folk med utviklingshemming som blir plassert på andrelaget. Les mer «Høies A-lag»
Ah. De jobber vel bare for utviklingshemmede de vel. Er det så nøye da? Ja, og for rusmisbrukere og psykisk syke. Men mest for utviklingshemmede. De jobber i hvertfall ikke på sykehus der du og jeg kan havne. Jeg har hørt at det er noen på sykehjem et par steder. Da er det vel i det minste en sykepleier på bakvakt. Det er vel ikke så nøye om vi setter krav til dem som skal bli vernepleiere, er det vel? Les mer «Er det så nøye, da?»
Det begynner riktig nok å bli en del år siden. Siden jeg jobbet i habiliteringstjenesten for barn. Siden jeg veiledet ansatte i barnehager og skoler. Veiledet dem som jobbet for barn med utviklingshemming og/ eller autisme. Men. Det er vanskelig å glemme det mange av oss har ment lenge. Deler av skoleverket svikter. Svikter barna. Les mer «Uten mål og mening!»
En gang for ikke altfor mange år siden satt vi på fagforeningskontoret og malte plakater. Det var første mai og vi skulle ut i gatene og marsjere. Markere vår protest mot det blå styret. Mot kalkulatorhøyre som hadde gjemt vekk faget vårt. Som prioriterte ned våre vernepleierfaglige vurderinger. På plakatene stod det «Ta faget vårt tilbake». Det var en klar beskjed. En beskjed som gikk både til politikerne og til oss selv. Vi kunne ikke akseptere å bli spilt utover sidelinjen av de økonomiske og administrative vurderingene. Vurderingene som rammet inn det vernepleierfaglige i alt for trange båser. Les mer «En stille revolusjon»
Vernepleierkonferansen 2017 startet kanskje med en liten drøm jeg hadde. Resultatet ble heldigvis mye mer enn det. Resultatet var 250 vernepleiere samlet over 2 dager til fagutveksling og nettverksbygging. Det handlet om 28 forelesere som delte sin kunnskap om ulike relevante tema for oss vernepleiere. Det handlet om vernepleie. Les mer «#vernepleierkonferansen»
Vernepleieren 