For 4 måneder siden ble jeg leder for folk som jobber i tjenester for utviklingshemmede. Det er en jobb som krever det min direktør kaller m i tredje: Mening. Mot. Mestring. Det er ikke vanskelig å finne meningen i en slik jobb. Jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfullt enn å jobbe for mennesker med utviklingshemming. I dette arbeidet er vi menneskerettighetenes frontsoldater. Det gir mening. Les mer «Lille speil på veggen der, hvem er….»
Selv om Trump kanskje bidrar til en vanskeligere verden, gjør han det kanskje litt lettere for oss vernepleiere. Lettere å være tydelig på hva vi står for som profesjon, som yrkesutøvere og kanskje også som mennesker. Les mer «Trump, altså»
Godt nytt år! Jeg vil gjerne benytte anledningen til å sette fokus på språk og begrepsbruk. Jeg er ikke tilhenger av nyttårsforsett og den slags. Men nyttårsoppfordring. Det klinger litt bedre, i hvert fall i hodet mitt. Les mer «Språk og begrepsbruk i det nye året.»
… kom jeg fram til at den egentlige drivkraften, den som gir meg klump i halsen, er når jeg får andre til å sveve. Den blandingen av enorm glede, stolthet, mestring og trygghet man ikke klarer å skjule, men som sender signaler til omverden med hele kroppen. Les mer «Sveve»
Hvert år sier jeg noen ord til våre fine ansatte på julebordet. I år ville jeg snakke om noe som jeg spesielt brenner for, både i mitt virke som leder og som menneske. Psykisk helse. Brenner jeg slik for dette fordi jeg har en far som fikk diagnosen bipolar lidelse da jeg var 12 år gammel? Fordi jeg selv har opplevd hvor stor forskjell det er når pappa er syk og når han er frisk? Fordi jeg som pårørende har opplevd hvordan en fleksibel og raus arbeidsgiver bidro til at min far og vår familie kunne leve et mer normalt liv i hverdagen med alle våre oppturer og nedturer? Fordi jeg som datter har opplevd pappas åpenhet og humor om sykdommen sin med stolthet, som igjen har normalisert og forenklet min hverdag og opplevelse av lidelsen? Les mer «God jul og et godt (nok) nytt år»
Det kom faktisk en liten tåre i øyekroken. Den kom i øyekroken i det jeg leste kronikken i Aftenposten. Den berørte meg sterkt. For. Den er til meg. Trude Trønnes vakre, vonde og viktige ord er til meg. Les mer «Det vakreste, vondeste, viktigste.»
Du visste det kanskje ikke. Du visste kanskje ikke at dette er et av de viktigste spørsmålene vi som jobber i landets helse- og omsorgstjenester kontinuerlig må spørre oss selv om. Jeg har tenkt på det en god del i det siste, og håper at flere med meg gjør det samme. Er det jeg som er Kodak? Les mer «Er det jeg som er Kodak?»
Folkens. Vi må snakke om kompetanse. Vi må snakke om et uambisiøst rettighetsutvalg. Og, vi må snakke om tamme politikere. Er dere med på det? Først må vi dog snakke om Richard Foxx. Les mer «Kanskje er det på tide å streike? Streike for kompetanse!»
3. oktober 2016 ble NOU2016:17 «På lik linje» avgitt til Barne- og likestillingsdepartementet. Nå, en måned senere, er det to forskjellige ting som bidrar til at jeg ønsket å skrive om dette tema. To artikler og en samtale med en annen vernepleier senere, kommer noen av mine tanker om mottakelsen av NOUen.
Dette er et gjesteblogginnlegg av vernepleier Chris Safari.
Les mer «Spre ordet. Urett mot noen er urett mot alle.»
Vernepleieren 