Cato

Alle skal med…

Visste du at det i hovedsak er mangel på boliger og fagkompetanse som gjør at kommuner og bydeler anbudsutsetter tjenestene til personer med utviklingshemning? Vet du hva Pivotal Response Treatment er? Eller, vet du at det er en vernepleier som er leder for Gjesdal PPT? Jeg gjør, for jeg har vært på årets NAFO-seminar.

Alle vernepleiere burde en eller annen gang fått muligheten til å delta på Norsk atferdsanalytisk forenings årsmøteseminar. Også i år har over 700 fagfolk fra hele landet deltatt på seminaret. Over 160 personer har deltatt som presentører. Det er smått fantastisk. Selv om alle presentasjonene må ha relevans for atferdsanalysen, på en eller annen måte, så er ikke seminaret bare for atferdsanalytikere. Alle vil ha nytte av å høre på de gode presentasjonene, snakke fag og bygge nettverk (både dag og natt). Her er presenteres alt fra de gode suksesshistoriene til svært avansert grunnforskning. Her treffer du psykologer og doktorer i atferdsvitenskap, du treffer assistenter i botjenester og ikke minst så treffer du en hel haug med vernepleiere. Alle skal med.

I år har jeg blant annet hørt om en studie folk fra habiliteringstjenesten i Akershus har foretatt knyttet til bruken av private omsorgstjenester. I en fin fin forelesning la Jan Erik Østvik frem tall som til en viss grad bekymrer i forhold til rettsikkerheten til mennesker med utviklingshemning. Når mangel på fagkompetanse blir brukt som argument for å sette tjenester på anbud i nesten 50 % av tilfellene, bør vernepleierhjertet begynne å dunke. Undersøkelsen skal visst bli publisert i Fontene til høsten.

Jeg har også vært på en fin liten snutt om spesialundervisning. Tore Vignes viste på en fin måte at det selvsagt bør være plass til atferdsanalyse og vernepleiere i spesialundervisningen. Det er fremdeles svært underlig at vernepleiere fint kan veilede skolen gjennom habiliteringstjeneste og de kan være leder av PPT, men når de skal ha stillinger i skolen med direkte undervisningsarbeid så er det vanskelig å få innpass.

Som dere ser så spriker temaene voldsomt. Det er knallbra. Alle skal med. Det er også en hel del vernepleiestudenter her. Ikke bare for å lære, men også for å presentere. Mange studenter hadde flotte posterpresentasjoner av arbeid de har gjort i praksis, og det var også en vernepleiestudent som vant prisen for beste poster. Det er morsomt, og lover godt for fremtiden.

Jeg anbefaler som sagt alle til å ta seg en tur hit. Om du er skeptisk til atferdsanalysen gjør ingenting. Ikke vær redd. Atferdsanalytikere er hyggelige og inkluderende folk. Vi sees neste år?

PS! Nå må jeg løpe. Må selvsagt rekke symposiumet om hvordan man kan sikre faglig forsvarlighet. Som du ser. Viktige tema!

Se på nettsidene til NAFO for oversikt over program og lysark som er brukt gjennom helgen…

28/04/2013 0

«De vanskelige pårørende»…igjen!

Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt.

Så er det tid for min faste kommentar i SOR Rapport igjen. Denne gangen har jeg stjålet fra meg selv. Hvis du har lest denne bloggen før, vil du finne mye av innholdet i dette innlegget igjen i to gamle bloggposter (fra 2012 og fra 2010). Grunnen til dette er at dette fortsatt er et tema som jeg synes er svært så viktig. Og selvsagt at SOR avholder konferansen «De umulige sakene» i mai.

PS! Her kan du bestille abonnement på SOR Rapport.

Vel. Her er mitt innlegg i SOR Rapport nr. 2 2013.

Heia «de vanskelige pårørende»
Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.

Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!

Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!

Foreldre? JA!

Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også bli snakket om. “Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.”

Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de “maser” for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å dømme. Det er jeg som er “bare”. Det er jeg som er “bare” vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…

I fjor ble politikeren Martin Kolberg omtalt i deler av media i forbindelse med sitt engasjement for sin familie. Omtalt som en vanskelig pårørende i møtet med kommunen. Selvsagt er det slik at sentrale politikere ikke må misbruke den makten de har i kraft av sin posisjon. Dette gjelder også, og kanskje særlig, i private settinger. Jeg vil påstå at det oftest vil være et asymmetrisk maktforhold i relasjonen mellom sentrale politikere og «vanlige» borgere. Det må politikere til enhver tid være seg bevisst.

Tilsvarende. Maktforholdet mellom kommunens ansatte og borgere som er avhengig av de kommunale tjenestene er også asymmetrisk. Relasjonen mellom tjenestebruker og tjenesteutøver/ administrasjon påvirkes av dette. Kommunens ansatte kan i mange tilfeller være portvakter til et godt og verdig liv. Brukermedvirkning og selvbestemmelse er sentrale begrep i enhver kommunes strategi. For at disse skal bli noe mer enn honnør-ord uten reell virkning i praksis må ulikhetene i forhold til makt utfordres.

Det kan ofte være vanskelig å være kommunalt ansatt. Kravene fra kommunens borgere passer ofte ikke inn med rammene som er gitt for tjenesteutøvelsen. Derfor er kommunene helt avhengig av god ledelse. Ledelse som ikke overlater alt til bakkebyråkratene. Ledelse som støtter og bygger opp ansatte.

Sett utenifra er saken om Martin Kolberg svært interessant. Særlig om man er interessert i hvordan man ivaretar ansatte og samtidig heier på «de vanskelige pårørende». Jeg mener at dette ikke nødvendigvis er motsetninger, men kanskje forutsetninger for gode tjenester.

Alle kan vi komme opp i vanskelige situasjoner, også politikere. Som foreldre, besteforeldre, søsken, barn. Alle slags pårørende må få lov til å kjempe for eget liv, for egne rettigheter. Folk må få lov til å «bare» være pårørende. Selvsagt skal man være bevisst sin posisjon, men det er like fortvilende å ikke bli hørt for en politiker som for alle oss andre.

Som vernepleier har jeg møtt mange i fortvilte situasjoner. Folk som har en hverdag vi andre ikke kan forestille oss. Utfordringene som en kan ha ved å leve i en situasjon der man er totalt avhengig av hjelpeapparatets arbeid kan være overveldende. Situasjoner som kan føre til alt fra totalt passivitet til stort engasjement og også aggressivitet. Dette er noe vi som helse- og sosialarbeidere er nødt til møte. Møte med faget vårt. Med kunnskapen vår. Og med våre ferdigheter. ”De vanskelige pårørende» bør være en ressurs for kommunene. Selv om det ikke nødvendigvis alltid føles slik i det direkte møtet. «De vanskelige pårørende» krever at vi stiller spørsmålstegn ved vår praksis. De utfordrer oss til kritisk etisk og faglig refleksjon. De påvirker oss til å jobbe for å bygge ned samfunnsskapte barrierer. Og de viser oss vei til bedre tjenester individuelt tilpasset den enkelte. De viser oss veien til kunnskap om hvordan den enkelte faktisk har det.

Åpenhet er viktig i alle kommunale tjenester. Det er viktig å vise media at det er svært utfordrende å jobbe i de kommunale tjenestene. At møtet med pårørende er vanskelig. Et eksempel på dette er tv-serien fra barnevernet i Nesna. Men jeg undrer meg, når ble det riktig å forsvare ansatte i media med å henge ut pårørende slik den aktuelle kommune gjorde med Kolberg. Kan det være noe forsvar for ansatte å vise hvor fortvilte pårørende kan bli i enkeltsaker? Forsvar av ansatte kan vel umulig handle om det? Er det virkelig slik man skal unngå sykemeldinger etter at ansatte har stått i vanskelige enkeltsaker? God ledelse handler om å støtte den enkelte i de vanskelige situasjonene som oppstår. Gjennom veiledning og samtaler. Tid til etisk og faglig refleksjon. Gjennom fagutvikling, også i forhold til relasjonskompetanse. Det handler om å sikre at folk jobber i team, at folk har tid og rom til å snakke sammen og snakke med ledelse om vanskelige situasjoner som oppstår. Det handler om å sikre nok folk. Det handler om kort vei til ledelse. Det handler om… Ja, jeg tror du forstår.

Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av.

Ved kontinuerlig forbedringsarbeid vil «de vanskelige pårørende» kunne være en ressurs, ikke en plage. Det setter store krav til kommunalt ansatte. Krav som man ikke skal stå alene om å møte. Ledelse, fagforening og øvrige kollegaer skal være støttespillere. ”De vanskelige pårørende” skal ikke møtes med et vanskelig hjelpeapparat. Vi trenger dem. Heia “de vanskelige pårørende”.

19/04/2013 3

Vernepleiere i folkehelsas tjeneste

Og ikke minst, hvem eier definisjonsmakta på hva som er etisk og faglig forsvarlig?

Det er ett av spørsmålene som blir stilt i dette innlegget. Merete Dahl, som står bak innlegget, følger på mange måter opp forrige innlegg her på bloggen. Merete er nemlig vernepleier og fylkesleder i Fagforbundet i Vestfold. Fagbevegelsen må være en viktig aktør og arena for nettopp vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere som engasjerer seg for å legge premissene for fremtidens velferdstjenester. Som er «ulydige». Merete har erfaring fra kommunehelsetjeneste, videregående opplæring og psykiatri, og slik jeg kjenner henne også særdeles opptatt av «vernepleierier» og situasjonen til personer med utviklingshemning.

Vernepleiere i folkehelsas tjeneste
Snart et og et halvt år etter innføring av nytt lovverk på helse og omsorgsområdet kan vi konstatere at vi er ganske gode på å ivareta borgernes helse og omsorgsbehov her i landet.

Ny undersøkelse viser at de som har vært utsatt for helsevesenet er godt fornøyd med behandlingen. De som ikke har benyttet seg av tjenestene er misfornøyd. Dette er ikke nytt. Kommuneundersøkelsen i 2000 fra Fafo, » Bedre enn sitt rykte» gav de samme indikatorene.

Dette er bra, men her skjules et stort MEN, nemlig de vel 21 000 psykisk utviklingshemmede som er en del av folkehelsa i landet. Ansvarsreformen er 22 år og har gitt mange erfaringer for brukere og hjelpere. Vernepleiere er sentrale i tjenesteytinga og mange har fulgt en utvikling de ikke setter pris på. Arbeidsplasser og læringsarenaer har mange steder blitt dårligere i innhold og omfang. Videre har mange kommuner gått bort fra normaliseringsprinsippet i forhold til boligetablering. Økonomiske lønnsomhetsbetraktninger bakes inn i faglige og etiske utsagn for og «sukre pillen» når omsorgsgettoer etableres.

Det er igangsatt et evalueringsarbeid av reformens virkning og bivirkninger, og vi gleder oss over det. Men kjære kollegaer, hvor har vi vært de siste åra. Har vi i tilstrekkelig grad vært på barrikadene for saken? Har vi ytret våre faglige og moralske meninger der vi burde?

Spenningsfeltet ligger blant annet i det kommunale samarbeidet. Hvordan skal de ulike tjenesteområdene innrette seg og hvem skal samarbeide med hvem? Og ikke minst, hvem eier definisjonsmakta på hva som er etisk og faglig forsvarlig?

I et folkehelseperspektiv må vi se mennesket fra vugge til grav. Det handler om å gi barn og unge nok fysisk fostring, ha bygg med inneklimaer vi ikke blir syke av og leve på en måte som gagner helsen gjennom livet. Kultur er helsefremmende det vet vi, men hva når de som gjennom loven har ansvaret legger ned eller gjør terskelen høyere? Det er et tankekors, og ikke i samsvar med lovens intensjon. Mange med nedsatt funksjonsevne trenger vår yrkesgruppes klare røst. Vi har 5 millioner ulike folkehelser i dette landet og vi må være gode på ulikebehandling for å behandle folket likt.

Likeverd er målet, er vi gode nok for å fremme midlene som må til?

Merete Dahl

16/04/2013 0

Vær ulydig, vernepleier!

«Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.» Slik avslutter Solfrid Rød dette innlegget som godt kan leses som en sterk utfordring til oss vernepleiere.

Det er ikke mange skribenter som er opptatt av «våre» felt, men det finnes noen. Solfrid Rød er en av dem. Som redaktør i Fontene har hun mang en gang skrevet skarpt om situsjonen i vårt velferdssamfunn. Særlig anbefaler jeg hennes kommentarer på Frifagbevegelse.no. Jeg er ekstra glad for at hun mange ganger retter fokus på situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Det gjør hun også her i dette innlegget, spesielt skrevet for Vernepleierens lesere. Tar du utfordringen?

Vær ulydig, vernepleier!
Kjære vernepleiere. Dere har jeg støtt på gjennom hele livet. I min barndom på 1970-tallet var dere strenge, hvitkledde og utstyrt med enorme nøkkelknipper på institusjonen søsteren min bodde på. Når jeg besøker henne i leiligheten hun bor i nå, møter jeg dere som olabuksekledde, hverdagslige og vennlige. Kanskje litt for vennlige, tenker jeg noen ganger. Vi trenger tøffere og sintere vernepleiere. Det kan bidra til bedre tjenester for den enkelte og heve samfunnets tålegrense for menneskelig mangfold. Begge deler trengs.

Dere jobber med mennesker som ikke har noen stemme i offentligheten. I den grad utviklingshemming er gjenstand for offentlig debatt, handler den om medisinske og moralske grenser for å kvitte seg med hele fenomenet. Mens utviklingshemmede segregeres i boligkomplekser og på spesialskoler, dreier den politiske debatten om hvem som skal betale for den tidlige ultralyden, den som ikke har noen annen effekt enn å påvise avvik.

Likestilling og full deltakelse for funksjonshemmede har vært et uttalt mål med tverrpolitisk oppslutning i snart 30 år. Like fullt er det fortsatt en strabasiøs øvelse for en rullestolbruker å reise kollektivt. Og når møtte du sist en utviklingshemmet på kino eller på ditt lokale treningssenter?

En uambisiøs funksjonshemmede-politikk og en rivende teknologisk utvikling spiller sammen på uheldig vis. Annerledeshet skaper skurr i glansbildesamfunnet. Det er behagelig å slippe å forholde seg til. Og når vi slipper å se, innsnevres forestillingene om hvilke liv som er verdt å leve.

Dere jobber med en marginalisert gruppe som på tidlig 90-tall fikk sin egen reform. En reform som skulle rette opp historiens svik, men som nå har blitt aktivt motarbeidet av kommunale myndigheter i årevis.

De holdningene Norwegian fikk kjeft for da de nylig kastet en utviklingshemmet mann av flyet finnes over alt i vårt samfunn. Dere møter dem stadig vekk. Akkurat som dere stadig vekk må kompromisse på fag og etikk på grunn av kommunal budsjettdisiplin. Tjenester til utviklingshemmede er en grei salderingspost. De protesterer jo ikke uansett. Derfor trenger vi at dere gjør det. Og dere har alt som skal til: Dere har fag og profesjon, dere kjenner konsekvensene av politiske vedtak, og dere kan formidle hverdagserfaringer fra liv som er ukjente for folk flest.

Når jeg søker på «vernepleier» i norske medier, er førstetreffet en sak fra Fontene om at ansatte i tjenestene ikke varsler om overgrep mot utviklingshemmede. En del andre Fontene-saker kommer også opp, samt noen glad-saker fra lokalaviser om turer og arrangementer. Et kjapt søk gir ingen kritiske saker bygd på en vernepleiers beretning. Også i Fontene, som jo er vernepleiernes eget fagblad, opplever vi at dere er forsiktige med å uttale dere kritisk om tjenestene dere jobber i. Dere henviser gjerne oppover i systemet, til en leder. Men dere er dere som sitter på kunnskapen – og historiene som trenger å bli fortalt.

Hvis dere hadde vært en selvgod profesjon, hadde dere forsvunnet med ansvarsreformen. Mange mente dere var så gjennomsyret av de store institusjonene at dere hørte naturlig hjemme på historiens skraphaug sammen med dem. Men dere snudde dere rundt og forble den viktigste yrkesgruppa i tjenestene til utviklingshemmede i en helt ny tid. Mens vi ofte hører at sosialarbeidere ellers fortrenges av andre profesjoner og presses ut av helsevesenet og rusomsorgen, er det ingen andre som gjør krav på vernepleiernes arbeid med utviklingshemmede.

Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.

12/04/2013 6

Hvilke forventninger har du til folk med utviklingshemning?

Norwegian gjorde det nesten litt for enkelt for oss. Når de nekter Stian Uthus å reise med flyet deres er det ikke vanskelig å være kritisk. Men. La oss stoppe opp litt. For dette handler selvsagt ikke bare om Uthus og Norwegian. Det handler antakeligvis om oss alle.

I dagens kronikk i Aftenposten skriver Trude Trønnes-Christensen om broren sin som ble nektet å fly med Norwegian. Hun skriver flott om hvordan han blir behandlet og gir oss noen gode perspektiver på hvem som faktisk får reise og ikke reise med Norwegian.

Og hva med den eldre damen med leddgikt, hun vil få store problemer med å få på seg både oksygenmasken og redningsvesten, og den gråtende mannen på 85 år med dårlige knær, hva med ham? Han vil neppe være særlig raskt ute i retning nødutgangen, han vil nok trenge en hjelpende hånd.

Saken blir også omtalt på avisens førsteside, og flyselskapet er nødt til å sende ut en pressemelding (som ble endret i løpet av dagen). En pressemelding hvor det gjør det enda enklere for oss å dømme Norwegian. I stedet for å legge seg flat avviser de at dette handler om kunnskapsløshet eller fordommer. Det handler om kommunikasjonsbrist og antyder at det handler om en person som trenger hjelp inne på toalettet. En hjelp de ikke kan tilby.

Vel. Det kan godt være at dette handler om dårlig kommunikasjon, men uten at jeg kjenner saken bedre enn det jeg har lest meg til i dag synes jeg det er veldig vanskelig å forstå noe annet enn at dette handler om kunnskapsløshet og fordommer. Kan det ikke være slik at kommunikasjonsbristen faktisk kommer fordi det er snakk om en person med Down syndrom og hvilke forventninger man har til han? Er det ikke slik at hvis man forventer at folk med utviklingshemning trenger hjelp til det meste, så vil det være vanskelig å tenke seg at han faktisk kan fly alene? Og. Jeg synes det er svært synd at Norwegian ikke kan innrømme dette og legge grunnlag for læring. Er det virkelig så forferdelig å innrømme at man ikke har god nok kunnskap om Down syndrom?

Norwegian har fått velfortjent kritikk i dag. Men jeg synes ikke vi andre skal slippe saken med en deling og fordømmelse på Facebook. For hvilken utvikling er det vi ser i samfunnet? Vi ser stor grad av segregerte skoletilbud. Vi ser store boenheter for personer med utviklingshemning der personer med bistandsbehov samles. Mange vil innføre ordninger som vil føre til at det nesten ikke vil bli født barn med Down syndrom. Personer med utviklingshemning er utelukket fra arbeidslivet. I et samfunn der vi ikke gjør mer for å inkludere personer med utviklingshemning i våre vanlige arenaer vil forventningene våre til hva personer med utviklingshemning kan eller vil kunne lære seg bli lavere. Treffer du ikke Henrik med Down syndrom i nabolaget ditt, eller Mohammed med autisme på jobben din, har du ikke forventninger til at disse kan bidra på dugnaden eller gjøre en skikkelig jobb, ser du ikke at de kan bestemme selv i eget liv, så vil du kanskje heller ikke forvente at Stian kan reise med fly alene til Spania. Da vil du kanskje også stille et ekstra spørsmål ved sikkerheten, eller tvile litt ekstra på påstanden om at han klarer seg fint selv.

Hvilke forventninger har du til folk med utviklingshemning? Til hva folk kan klare og deres deltakelse i våre vanlige samfunnsarenaer?

08/04/2013 12

De arbeidslystne

Kan du ikke allikevel love at staten skal ta ansvaret for å få flere utviklingshemmede i jobb? Det vil gi en bedre hverdag for noen av de svakeste i samfunnet. Det vil samtidig gi en samfunnsøkonomisk gevinst, styrke offentlige budsjetter og gi kommunene bedre muligheter til å løse andre oppgaver for de svakeste.

Denne utfordringen gir Victor D. Norman til sin partifelle Erna Solberg i dagens Dagens Næringsliv. Det er en utfordring som er helt på sin plass. Selvsagt til alle landets partiledere. Situasjonen knyttet til arbeid og personer med utviklingshemning er ikke oppløftende. Men mulighetene er mange.

Og som Norman skriver: Tallene viser at det er skikkelig dårlig økonomi å stenge utviklingshemmede ute fra arbeidslivet.

Jeg skal ikke skrive mer. Les heller spalten til Victor D. Norman. Det er bra at man også bruker samfunnsøkonomiske modeller i arbeidet for å bedre levekårene til personer med utviklingshemning.

Klikk på denne lenken for å få innlegget hans i pdf versjon.

06/04/2013 5

Det må bli like fint å jobbe som å danse

Innenfor helse- og sosialsektoren peker forskning i retning av at det er administrative og rutinemessige oppgaver det i all hovedsak gis tilbakemelding på, og i beskjeden grad forhold som knytter seg til direkte samhandling med brukerne. Dette er bekymringsfullt når man vet at de forhold som kommenteres og legges merke til, også er de som gjerne oppfattes som betydningsfulle og sentrale.

Dette skriver høgskolelektor Kari Høium i det følgende innlegget. Her peker hun på viktigheten av at yrkesutøvere spør seg om nytten av det man driver med, og at folk blir sett og får tilbakemelding på det direkte arbeidet med tjenestebrukerne. Kari, som jobber på vernepleierutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, bidrar her med et spennende innspill i diskusjonen om kontinuerlig forbedringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene.

Det må bli like fint å jobbe som å danse

Løkke og Løkke (21/03/2013) spør om det trengs en opplysningstid i vernepleiefaget. Det er mulig. Vi trenger i alle fall opplyste og engasjerte ansatte som jobber i helse- og omsorgstjenesten, enten de er vernepleiere, sykepleiere, ufaglærte eller andre.

Det bør påhvile et ekstra ansvar til høgskoleutdannet personell å trene seg selv i å stille spørsmål om nytten av jobben man gjør. Hva fungerer godt? Hva kan gjøres annerledes? Hva sier forskning på området? Hva kan enkeltstudier fortelle? Er det gjort noen systematiske oversikter, evt. oppsummerte systematiske oversikter som kan gi oss andre svar?

Når det gjelder det som fungerer godt, bør man jevnlig spørre seg om man er god nok til å fremheve det positive som skjer. For det er viktig å vie oppmerksomhet til det vi ønsker å se mer av, da har det en tendens til å forsterkes slik at vi ser enda mer av det.

Moland (1999) viser i en studie at en sentral suksessfaktor i pleie- og omsorgssektoren er å dyrke ildsjelene. Det kan man bl.a. gjøre ved at man i større grad legger merke til og kommenterer det man ser av positiv samhandling med brukerne. Det vil kunne bidra til å forsterke faglig engasjement og øke interessen for å prestere ytterligere.

Erfaringer fra et fagutviklingsprosjekt ved Korshagen boliger i Skedsmo kommune, viser at det å etablere et støttende miljø der man mottar konstruktive tilbakemeldinger på egen praksis, er avgjørende for faglig engasjement og kritisk tenkning hos ansatte. Prosedyre for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ble etablert og forankret i ledelsen, og på denne måten erfarte de ansatte å styrke sin egen faglighet. Spørsmål knyttet til egen og andres praksis ble noe de opplevde «ufarlig», utfordrende og lærerikt, og har dannet grunnlag for videre kompetanseheving blant de ansatte i bofelleskapet (Høium m.fl. 2011).

Disse erfaringene samsvarer i stor grad med det som fremkommer i et notat fra Kunnskapssenteret januar 2013, som viser til nøkler for å lykkes, en evaluering av 80 ulike samhandlingsprosjekter. Her fremheves ledernes avgjørende rolle, både som viktig rollemodell og inspirator, som lykkes ved å legge til rette for innspill og engasjement fra alle parter, samt sørger for systematikk og struktur. Brukermedvirkning er en annen avgjørende faktor. «De beste» som har lykkes i større grad enn «Resten», beskriver at dette skyldes godt samarbeid hvor de bevisst har skapt en trygg og hyggelig atmosfære preget av nysgjerrighet, åpenhet og respektfull kommunikasjon. Et kritisk punkt som nevnes i notatet fra Kunnskapssenteret, er manglende kompetanse i forbedringsmetodikk. Dette var også erfaringer fra Korshagen boliger, men ved at lederne i bofellesskapet fikk veiledning i å lede fagutviklingsprosessen gjennom ulike faser, ved å stille åpne spørsmål, være lyttende og anerkjennende, gi konstruktiv feedback mv, erfarte de mestring i forhold til å dra dette i gang på egenhånd. De etablerte prosedyrer for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ved å sette sin egen praksis aktivt «under lupen», noe som dannet grunnlag for en styrket kunnskapsbasert praksis.

Dette er et eksempel på forbedringsmetodikk som kan raffineres ytterligere i en kobling mellom teori og praksis, der det å anvende forskning som grunnlag for beslutninger, blir regelen mer enn unntaket i klinisk praksis. For å komme dit, hvor man finner opplyste vernepleiere og andre fagfolk, må man etablere et læringsmiljø der det å stille spørsmål om nytten av det man gjør i jobben, oppleves både viktig og utfordrende, og samtidig skaper entusiasme blant de ansatte. Noe av det beste med entusiasme er smitteeffekten, den betydningen bør ikke underkjennes.

Da kan … Ei ny tid komme sjøl om fjellan står og det blir like fint å jobbe som å dainse.

Kari Høium

04/04/2013 0

Overgrep

Forfatterne ønsker å dedikere denne rapporten til journalist Thomas Ergo som gjennom sine artikler i Dagbladet klarte å få det til å skje, som vi som fagpersoner ikke har formådd – nemlig å få politikerne til å ta tak i utviklingshemmede personers svært utsatte posisjon; en situasjon som inn i det 21. århundre fortsetter å stille store utfordringer til velferds- og rettsstaten Norge!

Dette skriver forfatterne av rapporten ”Etablering av rutiner for forebygging, varsling og oppfølging ved overgrep mot mennesker med psykisk utviklingshemming (SUMO-prosjektet)”. En svært så viktig rapport som nå nettopp er gitt ut. Den bør kanskje være obligatorisk lesestoff for alle som på en eller annen måte jobber for personer med utviklingshemning.

Jeg må innrømme at jeg ikke har fått lest hele. Det er dog ikke så ofte at man stopper opp ved et forord. Denne gangen klarte jeg ikke helt å legge det fra meg. Forordet til rapporten er nemlig en svært så sterk oppfordring til å engasjere seg. Og en hyllest til dem som gjør det. Jeg er glad for at jeg har fått tillatelse av rapportens forfattere til å publisere forordet i sin helhet her på bloggen. Synes de også fortjener honnør for sin tydelighet.

Forord:

På begynnelsen av 1900-tallet benyttet overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorts hjem (oppr. ”Fru Hjorths Pleie og Arbeidshjem for aandssvake”) seg av journalister for å fortelle befolkningen om de uverdige forholdene ved hjemmet (Fjermeros, 2009). Dr. Munch var en aktivist som fortvilet ønsket endringer og forbedringer for mennesker med utviklingshemming – ut fra sin tids overbevisning og kunnskap om ”beste praksis”.

På 2000- tallet har journalisten Thomas Ergo gjort det samme. Han har skrevet hele 83 nyhetsreportasjer i Dagbladet, Magasinet og dagbladet.no om utviklingshemmede som overgrepsofre. Dette har medført en synliggjøring av overgrepene, og det dannet grunnlaget for en interpellasjon i Stortinget om overgrep mot utviklingshemmede.

Fungerende statsråd, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Tora Aasland, varslet 17. februar 2011 en rekke nye tiltak for å forebygge, avdekke og håndtere seksuelle overgrep mot utviklingshemmede.

Slik fungerer demokratiet og rettsstaten vår på sitt beste: Ytringsfriheten sikrer at uverdige forhold ved samfunnet blir gjort kjent for allmennheten, og følgene av dette er at det reises krav om endringer og forbedringer.

Storting og regjering gir oppdrag til departementene og direktoratene og byråkratene har handlingsevne til å iverksette oppdragene som fører til samfunnsendringer til det beste for enkeltmennesket – og samfunnet. Vi oppnår et ”samfunn for alle”. Men det skjer ikke av seg selv: Nå som før er det behov for at enkeltmennesker gjennom et særlig engasjement bidrar til å kaste lys inn i de krinkelkroker av samfunnet, som av ulike grunner har falt utenfor medias og allmenninteressens søkelys.

”Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres!”, fastslår Barne-, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet i sitt informasjons- og utviklingsprogram for 2010 – 2013 av samme navn (BLD, 2010). Ansvarsreformen i 1991 (HVPU-reformen) hadde fokus på̊ at utviklingshemmede skulle ha samme rettigheter som alle andre. Forfatterne av dette dokumentet ser at utviklingshemmede fortsatt blir diskriminert, ettersom det viser seg nødvendig å opprette særordninger ved mistanke om vold og overgrep. Juridiske ordninger som gjelder allmennbefolkningen skulle ha ivaretatt dette, men gjør det ikke.

Som på̊ overlege Munch’s tid kreves det aktivister som snakker utviklingshemmedes sak. Fortsatt er det uklare økonomiske støtteordninger fra Staten og uklare krav til hvordan tjenestetilbudet ute i kommunene skal organiseres. Dette er medvirkende årsaker til at det å ha en utviklingshemming i seg selv er en sårbarhetsfaktor for å bli utsatt for vold, utnytting og seksuelle overgrep.

Prosjektgruppa håper at denne rapporten vil bidra til debatt og inspirasjon på̊ tvers av alle instanser og nivåer som har beslutningsmyndighet når det gjelder utviklingshemmedes levekår for framtida.

Oslo, 01.03.13

Peter Zachariassen, Wenche Fjeld, Hilde Kristiansen, Annie Mathisen

03/04/2013 0

World Autism Awareness Day

Fra farlige kriminelle til sosiale entreprenører. Dette er to av ytterpunktene knyttet til medias dekning av autisme. Og, to av mange grunner til at det er viktig med en egen dag som særskilt retter fokus på autisme. I dag, 2. april, er det nemlig FNs World Autism Awareness Day.

Både som vernepleierstudent og som vernepleier har jeg jobbet for personer med autisme og deres familier i ulike settinger. Særlig i arbeidet i barnehabiliteringstjenesten møtte jeg familier med særskilte utfordringer og problemer i hverdagen. Ofte ble barnas medfødte utfordringer forsterket av manglende kompetanse og forståelse hos de arenaene småbarnsfamilier ferdes på. Men. Også ofte møtte jeg engasjerte og flinke folk som arbeidet for å styrke livene til personer med autisme. Jeg har også i mitt interessepolitiske arbeid sett at tjenestene til personer med autisme kunne vært styrket.

I mitt virke for personer med autisme har jeg sett at det både er behov for myteknusere og mulighetsagenter/ døråpnere. På en dag som denne er det viktig å markere at dette er noe vi vernepleiere og andre fagfolk må tilstrebe å være.

Autisme er noe myteomspunnet og for mange kanskje noe litt mystisk. Når vi hører om det i media er det litt for ofte knyttet til kriminalitet. Alvorlig kriminalitet. Både i rettsaken etter 22. juli massakren og i omtalen av gjerningsmannen i skoleskytingen ved Newtown, Connecticut ble autisme nevnt. Nevnt på en slik måte at noen kan tenke at autisme er årsaken til alvorlig kriminalitet. Nevnt på en slik måte at folk med denne diagnosen muligens blir ytterligere stigmatisert og diagnosen ytterligere mystifisert. Det er problematisk. Fagfolk, media og andre må være bevisst hvilken språkbruk vi bruker i slike sammenhenger. Og at vi er tydelige på hva autisme faktisk er. Eksempelvis. I en bloggpost jeg skrev i forbindelse med 22. juli rettsaken refererer jeg blant annet til Simon Baron-Cohen. Det kan jeg også gjøre på en dag som denne:

“People with autism typically have difficulties with the cognitive component (they have trouble inferring what other people might think or feel), but have intact affective empathy (it upsets them to hear of others suffering). ”

Mange vernepleiere jobber for personer med autisme. Derfor er det også viktig at vernepleiere bidrar til å avmystifisere autisme. Vi må bidra til at diskusjonene rundt autisme er kunnskapsbaserte. Vi må være ”mythbusters”. Vernepleiere bør reagere når media eller andre fagfolk er unøyaktige i sin omtale av autisme. Forhåpentligvis er det ikke noen som fremdeles tror at årsaken til autisme er kjøleskapskalde mødre eller akademiske fedre. Men kunnskap om autisme trengs fortsatt. Den kunnskapen vernepleiere som jobber for personer med autisme har er viktig at også befolkningen ellers, og kanskje særskilt administratorer og politikere, får kjennskap til. Mytene om autisme bygger funksjonshemmende barrierer.

Vernepleiere skal ikke bare være myteknusere. Vi skal også bidra til muligheter. Både i det direkte arbeidet for den enkelte. Enten det er i opplæring og oppfølging av barn med autisme, eller det er i bistand til å mestre dagliglivet. Og i det å fremme inkludering, kanskje særlig i arbeidslivet. Vi har i det siste sett noen strålende eksempler på muligheter. Pixellus og Unicus er slike eksempler. Det trengs folk som ser muligheter. Som er innovative. Vernepleiere bør stå i første rekke som innovatører, også på dette feltet.

Jeg vil komme med noe små anbefalinger som på hver sin måte handler om autisme. Og som passer bra på en slik bevisstgjøringsdag som i dag.

Skribenten og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq er en av de mest spennende stemmene i den norske samfunnsdebatten. I dette innlegget skriver han litt om hvordan det er å ha Aspergerdiagnose.
Vernepleier og høgskolelektor i vernepleie, Thomas Owren, har skrevet mastergrad om autisme. Jeg har enda ikke lest den, men tør like vel å skrive den opp som en anbefaling. Temaet er nemlig svært så spennende, og passer godt på en dag som handler om bevisstgjøring. I ”Autreat and Autscape: informing and challenging the neurotypical will and ability to include” skriver han nemlig blant annet at ”Based on how conference conditions are created, the study casts doubt on the will and ability of a non-autistic majority to provide full and effective participation for an autistic minority.”
På autismeforeningens nettsider finnes mye informasjon om autisme, også aktuelt for oss såkalte fagpersoner.
FN har en egen nettside om World Autism Awareness Day

«This international attention is essential to address stigma, lack of awareness and inadequate support structures. Now is the time to work for a more inclusive society, highlight the talents of affected people and ensure opportunities for them to realize their potential. »

Secretary-General Ban Ki-moon

Anbefaler også denne lille filmen om autisme:

01/04/2013 0

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Forfatter