Er det ingen som skal stoppe opp og si at nok er nok? Det skriver min neste gjesteblogger i dette innlegget.
Her om dagen fikk jeg en e-post fra en ung kvinnelig vernepleier. Hun skriver ærlig om sine erfaringer i arbeidet i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hun utfordrer både vernepleiere, tidligere kollegaer og myndigheter. Professor Johans Sandvin sa en gang at en av grunnene til at situasjonen for personer med utviklingshemning er som den er, er at de mangler en sterk profesjon i ryggen. gjestebloggeren her skriver at vernepleiere må stå enda mer opp for rettighetene til personer med utviklingshemning. Les, tenk og kommenter:
Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning
Jeg jobber som vernepleier og har gjort det i 5 år. Studerer nå til master. Jeg ønsker å fortelle om betraktninger rundt det å jobbe med fantastiske mennesker, og ett mindre godt støtteapparat i kommunene. Les mer «Gjesteskribent: Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning»→
Endelig. Endelig har et bredt politisk miljø begynt å diskutere hvordan offentlig sektor styres. Det er svært synd at det måtte en grusom hendelse til for at politikere og toppledere skulle ta innover seg den bekymringen som mange har meldt over flere år. At måten offentlig sektor styres på kan gå ut over kvaliteten på virksomheten. At manglende kvalitet kan få store konsekvenser.
Men. Jeg må innrømme at etter å ha fulgt debatten noen uker er jeg litt bekymret. Litt redd for at folk skal ta helt av. Ta av i sin iver etter å få bort målstyringen i offentlig sektor. At iveren medfører en offentlig sektor som ikke er opptatt av resultater. At iveren for et paradigmeskifte i styringen av offentlig sektor vil gi tjenester som ikke er opptatt av å dokumentere hva den gjør, hvordan den gjør det og hva resultatene av det den gjør er. Les mer «En nyansert målstyringsdebatt»→
Kan det bli for mye? Kan det bli for mye «vernepleieri» på en arbeidsplass? Beklager å måtte utrykke det. Svaret er ja. Det skriver Christian Wiik. Han er barnevernpedagog og min første gjesteskribent her på bloggen. Han responderte på min utfordring til dere om å gjesteblogge her på vernepleieren.com. I dette innlegget skriver han som barnevernpedagog om sitt forhold til vernepleiere. Noe er veldig kjent, annet overrasker meg litt. Hva synes du?
Rullestolen eller mennesket?
Felleskap. Mangfold. Likeverd. Tre ord som hører sammen og som til en viss grad kan defineres som sosialarbeidernes tre viktigste ord. Hvis en ser bort fra pleie, omsorg, veiledning og rapport, vel å merke.
Jeg har gjennom mine nokså få men intensive år innenfor sosialarbeiderfeltet, oppdaget en ting. Vernepleiere er vernepleiere, barnevernpedagoger er barnevernpedagoger og ja, sosionomer, de er sosionomer. Vernepleieren er først oppe med hånden når det skal diskuteres hvordan «Ole» på best mulig måte blir håndtert med tanke på de etiske problemstillingene. Barnevernpedagogen er først oppe med hånden når det skal diskuteres hvordan en miljøterapeutisk skal arbeide for «Ole». Sosionomene, de sitter allerede ved tastaturet for å skrive rapporten. Vel. Dette stemmer ikke helt, men det er slik det føles å arbeide sammen med vernepleiere og sosionomer. Ja, jeg er barnevernpedagog, og det miljøterapeutiske arbeidet står i sentrum. Hvordan jeg samarbeider med en vernepleier? Jo, det er enkelt. Vi er begge mennesker, med en faglig tynge og en stolthet for faget. Les mer «Gjesteskribent: Rullestolen eller mennesket?»→
Dette er en henvendelse til deg. Har du lyst å være gjesteblogger her på vernepleieren.com? Er du vernepleier, kollega med vernepleiere, tjenestebruker eller på annen måte er i kontakt med vernepleiere eller vernepleierfaglig arbeid? Kanskje du har noe å melde om «vernepleierier»?
Bloggosfæren er svær. Mange har sin egen blogg. Det er flotte greier. Men. Det er noen stemmer jeg savner. Jeg savner å høre hvordan det egentlig er å være vernepleier. I hverdagen. Mellom politiske idealer og utfordrende rammer. Vi hører ofte om det forferdelige systemet som svikter. Vi hører sjeldent fra de som utgjør systemet. Den enkelte ansatt. Hvordan har du det egentlig? Eller kanskje du bare har lyst å skrive en liten snutt om faget ditt og noe av det bra du driver med?
Jeg savner å høre hvordan det er å jobbe med vernepleiere? Er vi annerledes enn deg som er sykepleier eller du som er ufaglært? Og. Ikke minst. Hvordan er det egentlig å være tjenestebruker i møte med vernepleieren? Eller i familie med den som bruker våre tjenester? Jeg savner din stemme.
Jeg håper du tar utfordringen. Skriv litt som jeg kan legge ut på denne bloggen. Jeg kan ikke tilby mer en noen få hundre lesere. Men. Kanskje kan din stemme bidra til at folk tenker nye tanker. Det hadde vært flott. Jeg kommer selvsagt til å være kritisk til hva som skrives, men du kan godt være rivende ruskende uenig med meg. Det beste er om du står frem med fullt navn. Jeg er dog åpen for anonyme bidrag hvis det er det som skal til for at viktige poeng skal bli belyst. Det får eventuelt vi finne ut av sammen.
Så; tar du utfordringen min? (kontakt meg på cbe@online.no).
I dette innlegget prøver jeg å synliggjøre at det ikke bare er ideologiske og politiske grunner til å være skeptisk til anbudsprosessene i helse- og omsorgstjenestene. Det er også vernepleiefaglige grunner. Vernepleiefaglige grunner som også høyresiden i norsk politikk burde lytte til. Og kanskje vil det hvis man legger vernepleiefaglige argument til grunn, være umulig å sette enkeltpersoner ut på anbud.
”Han er en blid ung mann” skrev bydelen min i Oslo når de for et par tre år tilbake prøvde å selge den 19 år gamle mannen med utviklingshemning. Det var kanskje et salgstriks. Vise frem hans gode sider. Blid og ung gir gode assosiasjoner. Det gjør kanskje ikke andre beskrivelser av mannen: Hyppige epilepsianfall, utfordrende atferd, autisme, behov for hjelp til de fleste dagligdagse oppgaver.
Anbuds- og konkurranseutsetting av kommunale tjenester er vanlig. Kanskje særlig her i Oslo hvor jeg bor, men det skjer også i kommune etter kommune over hele landet. Også innenfor helse- og sosiale tjenester. Og det skjer i forhold til enkeltpersoner, som i eksempelet over. Selvsagt skal ikke bydelen selge mannen. De søker etter bo- og omsorgstjenester med heldøgns bemanning. Det gjør de ved å ganske så detaljert legge ut opplysninger om mannen på en anbudsportal. Altså i full offentlighet. Les mer «Asgeir på anbud»→
I går kalte jeg meg vernepleieaktivist for nye vernepleierstudenter. Leser du Aftenposten i dag forstår du kanskje hva jeg mener. For. Jeg klarte ikke å dy meg. I dag har jeg et lite innlegg i Aftenposten om tvang og vernepleiefaglig kompetanse.
Advokatfullmektig Fredrik I. Ellingsen har et godt innlegg i Aftenposten lørdag 4.august. Han retter fokus på bruk av tvang i helse- og omsorgstjenestene. Med rette fokuserer han på behovet for kompetanse. Desverre setter han, etter min mening, vernepleierenes kompetanse i tvil. Derfor sendte jeg følgende innlegg til Aftenposten, som altså er på trykk i dagens utgave. Enig med meg, eller?
Tvang og kompetanse Det er viktig med fokus på tvangsbruk i helse- og omsorgstjenestene. I sitt innlegg i Aftenposten 4. august peker advokatfullmektig Fredrik I. Ellingsen på viktige utfordringer, særlig knyttet til kompetanse. Det er avgjørende med god og riktig kompetanse når man skal fatte vedtak om og utføre tvang. Manglende kunnskap om den enkelte pasient, juridiske forhold eller vurderinger knyttet til samtykkekompetanse er uholdbart.
Dessverre er det dog underlig at Ellingsen etterlater et inntrykk av at vernepleiere ikke innehar denne kompetansen. Jeg tør påstå at generelt sett tilhører vernepleiere en av de yrkesgruppene med best kompetanse både i å vurdere samtykkekompetanse, gjennomføre helsetjenester uten bruk av tvang, samt vurdere og gjennomføre tvang på best mulig måte når dette er nødvendig. Vurderinger knyttet til selvbestemmelse og helsehjelp står sentralt i vår utdanning og yrkesutøvelse. Ved nettopp å nytte vernepleieres kompetanse på en bedre måte enn i dag, vil helsetjenestene kunne møte de utfordringene som Ellingsen med rette fremhever.
PS! Aftenposten har redigert innlegget mitt litt. Spesielt liker jeg tittelen de bruker på innlegget: Vernepleierne kan
Om jeg er misunnelig? Selvfølgelig. Litt. I dag foreleste jeg for over hundre helt ferske vernepleierstudenter. Og, ja, jeg misunner dem.
Det er ikke fordi de fikk høre på meg jeg misunner dem. Langt i fra. To og en halv time med bergenseren kan være mer enn nok for noen og enhver. Jeg er litt misunnelig på de tre eller fire flotte årene de har foran seg. Og et langt liv som vernepleier.
Jeg snakket om mye rart. Om vernepleierier, om inkludering, om NAKU og om stolthet. For det er viktig å være stolt. Stolt over å være vernepleier. Stolt over å være vernepleierstudent. For det er et viktig yrke. Jada, jeg er ikke akkurat objektiv nå. Men det er litt av poenget. Altfor mange vernepleiere står med lua i hånden. Slutt med det. Vi må være trygge på oss selv. Både trygge på at vi kan noe. Og trygge på hva vi ikke kan.
Så. Til alle dere som begynner på vernepleierstudiet i disse dager. Gratulerer. Og, lykke til. Til dere som hørte på meg i dag; håper jeg ikke skremte dere bort fra studiet allerede på dag to!
Her finner dere lysarkene mine fra forelesningen. Sannsynligvis uforståelig for de av dere som ikke var tilstede. Muligens også uforståelig for de av dere som var tilstede. Hvem vet? Presentasjon HIOA 15 august 2012
Kanskje er du som meg? En som sier nei. Som automatisk sier nei når en fremmed tar kontakt med deg på gaten. Eller som funderer på hvordan man kan komme seg fortest mulig bort. Før du egentlig lytter til hva den fremmede sier.
Jeg blir ofte stoppet av fremmede på gaten. Oftest er formålet deres svært tydelig. De skal selge Omega 3, Kredittkort eller Aftenposten. Jeg skynder meg forbi. Sier nei takk. Sier jeg ikke har tid, må rekke bussen eller noe. Selvsagt helt unødvendige unnskyldninger.
Formålet er også tydelig hos selgerne av =Oslo. En sjelden gang kjøper jeg. Av og til sier jeg at jeg har kjøpt, eller ikke har kontanter. Så har du selvsagt tiggerne. De narkomane tiggerne. De rumenske tiggerne. Alle de derre. Som for oss bare er blitt tiggerne. Ikke mennesker i nød. Mennesker med følelser og behov. Nei. De er tiggere. Igjen. En sjelden gang gir jeg. Stort sett haster jeg forbi. Prøver med et litt medlidende smil. Men haster forbi. Uten egentlig å lytte. Lytte til hva personen sier. Kanskje du også er som meg. Som bestemmer deg for å si nei før du egentlig lytter til hva den andre har å si. Det er lettest slik. Stopper du. Lytter. Kan det få følger. Det er lettest å fyke forbi. Til ditt. Slik er i hvert fall jeg.
Men. Historien om Kaja er litt annerledes. Jeg kjenner ikke Kaja. Jeg vet egentlig ingenting om henne. Eneste jeg vet er at hun er omtrent tre, kanskje fire år. Og at hun har en tøff mor. En dag for et par år siden ble en nær bekjent av meg, la oss kalle henne Trine, stoppet av en fremmed på gaten. Trine hadde med seg sin datter på tre år. Det var moren til Kaja som stoppet henne. Hun så at Trine hadde en datter som var litt eldre enn sin egen datter, og spurte om Trine hadde noen klær til overs. Klær som Kaja kunne få. Hva hadde jeg tenkt om en vilt fremmed hadde stoppet meg og spurt om hun kunne få klærne til datteren min? Jeg tror min ryggmargsrefleks hadde slått inn. Nei, det har jeg ikke hadde nok svaret mitt vært. Og så hadde jeg fortsatt til mitt. Heldigvis hadde ikke Trine en slik ryggmargsrefleks. Klart hun hadde mye klær som aldri mer skulle brukes. Hun lyttet. Og svarte at, ja, klær kunne hun få. De avtalte å treffes for å overlevere klærne.
Folk Trine møtte var skeptisk. Hva var det egentlig hun fremmede ville? Trine kom til å bli lurt. Klærne kom til å bli solgt videre. Hun kom til å bli lurt for andre ting. Hva var det egentlig henne fremmede ville? Ja, slik tenkte jeg også. Ja, jeg var blant dem som var skeptisk. Jeg aner egentlig ikke hvorfor. Bare at min vanlige reaksjon når fremmede spør meg om noe er å avvise dem.
Kaja fikk den våren 4 store sekker med klær. Året etter fikk hun mer. Mulig også vennene hennes også får. Det vet jeg ikke, og det har ingenting å si. Klærne kommer til nytte. Hva gjør du med klærne barna dine ikke bruker lengre? I dag har Trine en pose det står Kaja på. Her samler hun klær som hun skal gi til en vilt fremmed person på en parkeringsplass på Mortensrud. Eneste hun vet er at den fremmede er en tøff mamma som tør å spørre helt fremmede om klær. Hadde du vært like tøff?
Historien sier meg at jeg skal lytte litt mer. Til hva han sier til meg. Den fremmede. Han som kommer bort til meg på gaten. 99 % av gangene kommer jeg til å si nei, og skynde meg videre til mitt. Men jeg skal lytte. Lytte til hva han faktisk sier til meg. Ikke være så forbaska redd for konsekvensene. Om det da ikke står omega 3 eller aftenposten på skiltet hans, da.
Fellesorganisasjonen (FO) har i en uttalelse vært tydelige på at kommunenes økonomi ikke må være til hinder for at familier med barn med funksjonsnedsettelse skal få den oppfølgingen de har behov for. Det er strålende, og helt på sin plass. Men, og det kommer et stort men… (et men bør aldri komme direkte etter ros, men her er det helt nødvendig).
Vernepleieren 