Om jeg er misunnelig? Selvfølgelig. Litt. I dag foreleste jeg for over hundre helt ferske vernepleierstudenter. Og, ja, jeg misunner dem.
Det er ikke fordi de fikk høre på meg jeg misunner dem. Langt i fra. To og en halv time med bergenseren kan være mer enn nok for noen og enhver. Jeg er litt misunnelig på de tre eller fire flotte årene de har foran seg. Og et langt liv som vernepleier.
Jeg snakket om mye rart. Om vernepleierier, om inkludering, om NAKU og om stolthet. For det er viktig å være stolt. Stolt over å være vernepleier. Stolt over å være vernepleierstudent. For det er et viktig yrke. Jada, jeg er ikke akkurat objektiv nå. Men det er litt av poenget. Altfor mange vernepleiere står med lua i hånden. Slutt med det. Vi må være trygge på oss selv. Både trygge på at vi kan noe. Og trygge på hva vi ikke kan.
Så. Til alle dere som begynner på vernepleierstudiet i disse dager. Gratulerer. Og, lykke til. Til dere som hørte på meg i dag; håper jeg ikke skremte dere bort fra studiet allerede på dag to!
Her finner dere lysarkene mine fra forelesningen. Sannsynligvis uforståelig for de av dere som ikke var tilstede. Muligens også uforståelig for de av dere som var tilstede. Hvem vet? Presentasjon HIOA 15 august 2012
Fagfolk og personer med utviklingshemning sammen om bedre kompetanse. Både i Norge og Danmark.
I fjor kjempet vi kampen. Og vant. Kampen for profesjonsutdanninger som sikrer spesialisert og konkret kompetanse. Kompetanse til det beste for velferdstjenestenes brukere. Kampen mot en samlet generalistutdanning innenfor det såkalte sosialfaglige feltet. Kampen mot nedleggelse av vernepleierutdanningen. Les mer ««Stærk faglighed som forandringsmotor»»→
…Kampen om begrensede ressurser handler også om en alarmerende lav kompetanse i arbeid med utviklingshemmede og det vil således være naturlig å rette en bekymringsmelding knyttet til vernepleieprofesjonen som aktive aktører for å fremme utsatte menneskers behov i et velferdssamfunn.
Jeg har lest en mastergradsavhandling i dag. Det synes jeg flere bør gjøre. Flere og flere vernepleiere tar en mastergrad. Noen få får publisert artikler, men både skrivelysten og steder å publisere er mangelvare. Derfor ender de fleste bortgjemt på studiestedets bibliotek og/eller som en bortgjemt link på Brage. Kunnskapsproduksjonen ved utarbeidelse av en mastergradsavhandling er vesentlig, og jeg er sikker på at mange mastergradsprosjekt kunne vært med på å utvikle vernepleiefaglig kompetanse og yrkesutøvelse i større grad enn i dag.
Avhandlingen jeg har lest i dag er flotte greier. Den retter fokus mot vernepleieprofesjonen og vår rammeplan, og drøfter denne i «virkelighetens» kontekst. Arbeidet bør kunne gi et viktig bidrag til de diskusjonene som nå fremover må komme knyttet til rammeplanen. En av de faktorene jeg liker best med den er at den tydeliggjør, som sitatet ovenfor viser, vernepleieren som en velferdspolitisk aktør. Vårt ansvar for ikke bare den enkelte vi jobber for, men også for samfunnsutviklingen. For å ivareta mangfoldet i samfunnet. For en som er glad i krysningspunktet mellom fag og politikk (og hvem er ikke det?) er det spennende lesning.
Det er flere elementer som bør trekkes frem fra oppgaven. Forholdet mellom utviklingen av ideologi og tjenester knyttet til personer med utviklingshemning og utviklingen av vernepleieprofesjonen belyses. Også det interessant i en tid der man snakker om bredde i nedslagsfeltet for utdanningen, og rekruttering av kompetanse i tjenestene for personer med utviklingshemning.
«Vernepleieprofesjonens samfunnsmandat – Ideologi, fag og ambivalens» anbefales for alle som er opptatt av vernepleierutdanning, tjenester for personer med utviklingshemning og generelt profesjoners samfunsmandat. Anne Verdal er vernepleieren som har skrevet den, og her finner du den. God lesning!
Om du ikke visste det fra før. 17. februar var en historisk dag. En historisk dag for oss som er opptatt av kompetanse i velferdstjenestene. En historisk dag for oss som er opptatt av vernepleierutdanningen.
For et år siden kom det signaler som kunne tyde på at vernepleierutdanningen stod i fare. Kunnskapsdepartementet presenterte modeller som innebar sammenslåing av de såkalt sosialfaglige høgskoleutdanningene. Kunne det være fornuftig å styrke sosialfagene ved å slå sammen sosionom-, barnevernpedagog- og vernepleierutdanningene? Nei! lød det samstemte svaret fra landets vernepleiermiljøer.
Vernepleierutdanningen ble opprinnelig etablert som en utdanning for arbeid med utviklingshemmede, og dette vil fortsatt være en viktig målgruppe. I dag jobber imidlertid vernepleiere mye bredere, med en rekke målgrupper og i ulike funksjoner. Dette må gjenspeiles i utdanningen. En videreutvikling av utdanningen med fortsatt vekt på miljøterapeutisk arbeid og helsefaglig kompetanse vil kunne bidra til å styrke tjenestene innenfor både habilitering og rehabilitering og danne grunnlag for et godt tverrprofesjonelt samarbeid. Balansen mellom helsefaglig og sosialfaglig kompetanse må vurderes i nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, tjenesteområdene og brukerorganisasjonene.
Det er flere elementer i stortingsmeldingen som kan og bør trekkes frem. Men overstående sitat (fra side 83) er kanskje det viktigste for oss som er opptatt av vernepleierier. Regjeringen slår ikke bare fast at utdanningen skal være en viktig del av fremtidens samlede velferdskompetanse. Den gir også en viktig retning. En retning på utdanningen som ikke bare sikrer at den fortsatt skal ha fokus på tjenestene til personer med utviklingshemning. Regjeringen ønsker også å videreutvikle vernepleierutdanningen med vekt på dagens kjernekompetanse til det beste for flere av velferdstjenestenes brukere. Flotte greier, spør du meg!
Men, så, hva nå? Stortingsmeldingen er retningsgivende. Det er nå utviklingsarbeidet skal begynne. Det er i årene fremover vi får svar på om denne meldingen var en melding for skrivebordsskuffen, eller om den fikk innflytelse på fremtidens kompetanse.
Etter å ha jobbet med kompetanse- og profesjonsutvikling i flere år er det (minst) en ting som har undret meg; hvor er de vernepleiefaglige diskusjonene? Hvor diskuteres fremtidens utdanning og yrkesutøvelse? I FO skjer det mye. Også innenfor utdanningsinstitusjonene. Og, selvsagt diskuteres det i praksisfeltet. Men, jeg savner en felles arena. En uavhengig arena der utdanning og yrkesfag kan utvikles og diskuteres. En arena der ulike perspektiver kan få gro.
Hvor diskuteres egentlig boken til Owren og Linde? Hvor er perspektivene rundt vernepleie som et fremtidig fag eller som en transdisiplinær utdanning? Hvor diskuteres sammenhengen mellom utdanning og praktiske ferdigheter i møte med mennesker med bistandsbehov? Og, hvordan få til en uavhengig og utviklende debatt knyttet til forholdet mellom vernepleiefaglig kompetanse og organisering av tjenester, som eksempelvis arbeidstidsordninger.
For å imøtekomme intensjonene i den omtalte stortingsmeldingen trenger vi en vernepleiefaglig tenketank. En arena som kan fasilitere de viktige diskusjonene for fremtiden. Som kan styrke vernepleieren i møte med fremtidens utfordringer. Som både kan være en informasjonskanal og et diskusjonsforum. Som kan bidra til profesjonsidentitet og som kan fremme samhandling mellom profesjoner.
Er det andre som ser behovet? En vernepleiefaglig tenketank. Smak på det. Kommenter!
I helgen hadde jeg et lite innlegg i Klassekampen. Om forskning. Mmm. Kanskje litt underlig? Jeg som ikke har en mastergrad engang. Tja, jeg mener at det er viktig at flere enn folk i akadamia bryr seg om forskning.
Forskningsdebatter kan ofte bli sære, med en språkbruk som ekskluderer andre enn de som er langt inne i akademia. Det er synd. Klassekampen har satt fokus på forskning den siste tiden. Det er en diskusjon om blant annet høgskolene utelukkende skal drive med undervisning, og at forskningen skal forbeholdes elitemiljøer på universitetene. Det er jeg svært skeptisk til. En av mine kjepphester er at vi trenger mer klinisk forskning på hvordan vårt direkte arbeid for Ola og Ali skal være. Da trenger vi yrkesutøvere og profesjonsutdannere som forsker. Her er innlegget mitt:
Ja takk, begge deler Det er med interesse og ikke rent lite undring jeg de siste dagene har fulgt forskningsdebatten her i Klassekampen. Jeg skal være ydmyk nok til å innrømme at siden jeg verken tilhører universitets-, høgskole- eller annet forskningsmiljø så er det ikke alt innen forskning og akademia jeg har kjennskap til. Men. Etter flere års virke innen helsesektoren og tilsvarende år i en profesjonsorganisasjon er det flere faktorer ved den pågående debatten jeg stiller meg spørrende til.
For det første mener jeg det er avgjørende å definere hvilke forskning man faktisk snakker om. Før man kan snakke om elitistisk eller demokratisk forskning, må dette premisset avklares. For egen del er det avgjørende at når man diskuterer forholdet mellom forskning og utdanning av profesjonsutøvere så må både grunnforskning og anvendt forskning legges til grunn.
For det andre er jeg svært kritisk til dem som mener at spørsmålet om forskning og undervisning er et enten eller. Enten skal man legge forskning til grunn for institusjonenes virke eller så skal man legge undervisning til grunn. Går det virkelig å skille dette fra hverandre? Landets helse- og omsorgstjenester står foran svært spennende tider. Det er ikke tvil om at man trenger godt kvalifiserte yrkesutøvere for å møte komplekse utfordringer. Yrkesutøvernes praktiske ferdigheter må baseres på kunnskap om hva som virker og hvorfor dette virker. For å sikre dette trengs både grunnforskning og enda mer klinisk forskning. Alt henger sammen med alt.
Vi trenger å vite hvilke kliniske grep som skal til for å utvikle et inkluderende samfunn. Vi må forske på hvordan Kari med demens skal kunne leve et godt og selvstendig liv så lenge som mulig. Og. Vi må vite hvordan vi best mulig skal møte Robert som slår seg selv. For å sikre dette tror jeg det er avgjørende at profesjonsutøvere og de som utdanner disse spiller en viktig rolle i forskningen. Vi trenger akvariumsforskning der forskere fra andre miljø ser inn på velferdstjenestene, men vi må først og fremst legge enda større vekt på klinisk forskning i praksisfeltet. Da trenger vi profesjonsutdannere og yrkesutøvere rundt om i hele landet som forsker, utdanner og utøver.
Vi klarte det! Mulighetenes vindu er åpent. Etter tydelige signaler fra FOs grasrot, fra utdanningsinstitusjoner, fra brukerorganisasjoner og fra andre som er engasjert i fremtidens velferdstjenester. Etter noen uker med intenst arbeid i FO sin forbundsledelse. Vi klarte det. Sammen. Mulighetenes vindu er åpnet på vid gap.
For oss vernepleiere er det strålende at Kunnskapsdepartementet nå slår fast at den unike kombinasjonen av ulike fagdisipliner som utdanningen vår har er nødvendig for å sikre gode velferdstjenester i fremtiden. Velferdstjenester for alle! Og det gir oss store muligheter. For jeg har store ambisjoner. Ambisjoner for utdanningen min. I dag tillater jeg meg å puste litt lettet ut. I morgen skal jeg brette opp armene. For. Hvordan skal fremtidens vernepleierutdanning se ut? Jeg mener at dagens utdanning er robust, men at den også må utvikles videre. Dagens uttalelse fra Aasland gir et grunnlag for å gi vernepleiefaglig kompetanse et tydelig løft.
Det er selvfølgelig en del som er usikkert. For det første er ikke dette vedtatt enda, men det er et klart og tydelig signal. For det andre varsler hun endring: ”Alle tre må styrkes, alle må være forberedt på endring. Det skal mer inn i hver av utdanningene for å styrke dem på det som ikke er godt nok dekket i dag, og for enda bedre å kunne møte framtidas behov.”
Jeg ser frem til diskusjonene som kommer. Tror det kan være svært vitaliserende for vernepleiermiljøene, både i utdanningsinstitusjoner og i praksisfeltet. Kanskje også vitaliserende for arbeidsgivere og andre yrkesgrupper. Hvordan sikre gode yrkesutøvere i fremtiden? Hva skal fremtidens vernepleier gjøre, og ikke minst, hva skal han ikke gjøre? Hvordan skape armslag for vår kompetanse i ulike deler av helse- og sosialtjenestene? Hvordan overbevise lokale og sentrale myndigheter om at vår kompetanse er en faktor for å sikre blant annet samhandlingsreformens suksess. Jeg er i de siste dagene blitt enda mer sikker på at vi har viktige aktører som Kunnskapsdepartementet og Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet med på laget. Ansvarlige politikere som ønsker å sikre vår kompetanse for fremtiden.
For meg er det viktig at kombinasjonen av helse, sosial og pedagogikk opprettholdes. At vernepleieren beholder og utvikler sin særskilte kompetanse og ferdigheter i møte med de særskilte utfordringene til personer med utviklingshemning og andre med kognitiv funksjonsnedsettelse. Og at vi erkjenner at denne kompetansen kan brukes til ulike utfordringer, på ulike arenaer overfor ulike mennesker. Og; at vi erkjenner at vi ikke kan alt!
Takk til Tora Aasland og Kyrre Lekve som hørte på våre argumenter. Dere viser også tydelig at vår kompetanse er viktig i fremtidens velferdstjenester. Jeg er også imponert over det engasjementet som grasroten i FO har vist. Dere har gjennom opprop, blogging og argumentering tydelig vist at sammenslåing er feil vei. Det engasjementet må også brukes i den videre utviklingen av utdanningene våre. Og; litt takk til meg selv 🙂 og mine kollegaer i forbundsledelsen i FO.
Noen sier at vi med dette går baklengs inn i fremtiden. Jeg vil si; look too Norway!
I dag er det den internasjonale sosialpedagogdagen. Gratulerer, vernepleier og barnevernpedagog! Vær stolt. Stolt av det bidraget du gjør for folkene i landet vårt.
Velferdsstatens yrker er gjensidig avhengig av hverandre. De hadde ikke vært det de er i dag uten gjensidig påvirkning. Uten sosionomutdanningen hadde sykepleierutdanningen måtte være enda bredere. Uten barnevernpedagogutdanningen hadde kanskje vernepleierutdanningen vært en generell miljøterapeututdanning. Vi hadde fått dårligere utdanninger. Dårligere yrkesutøvere. Og dårligere tjenester til folk som er avhengig av bistand for å få best mulige liv. Vi trenger differensiert kompetanse for å møte fremtidens komplekse utfordringer.
I disse dager avslutter Kunnskapsdepartementet sitt arbeid med stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. Fremdeles diskuteres det modeller som vil innebære nedleggelse av barnevernpedgog-, sosionom-, vernepleier- og velferdsarbeiderutdanningene. Det vurderes å lage en ny felles sosialarbeiderutdanning. Dette er en dårlig løsning. Men; fremdeles diskuteres det hvordan utdanningene skal styrkes. Bedre praksis, styrket velferdsfaglig grunnlag, praksisnær forskning. Fortsatt profesjonskompetanse. Det kan bli veldig bra!
Jeg hadde ikke vært vernepleier hadde det ikke vært for barnevernpedagogutdanningen. Jeg fikk en stor porsjon sosialfaglige gener fra en onkel og en tante som er nettopp barnevernpedagoger (kan ikke få takket dere nok, onkel Andre og tante Torunn). Landet trenger en sosialpedagogisk utdanning rettet mot behovene til utsatte barn og unge. Det trengs en egen profesjonsutdanning for å bevare den kraften som ligger i barnevernpedagogen. La oss stå sammen om å bevare sosialpedagogikken i Norge. La oss stå sammen om en styrket barnevernpedgogutdanning! Jeg tror fremdeles at stortingsmeldingen som kommer ved juletider kan gi en retning på en slik styrking.
Uansett om du er barnevernpedagog, vernepleier eller bare en venn: Jeg oppfordrer deg også til å signere dette oppropet. Et opprop for gode barnevernpedagog- og vernepleierutdanninger.
På en dag som denne skal vi feire. Lenge leve vernepleieren! Lenge leve barnevernpedagogen! Hurra!!!
PS! Internasjonalt regnes barnevernpedagogutdanningen og vernepleierutdanningen som sosialpedagogiske utdanninger. Her i Norge forbindes nok sosialpedagogikk mest med barnevernpedagogutdanningen. Det er ikke mange vernepleiere som identifiserer seg med sosialpedagogikk. Men siden det ikke er så mange vernepleierutdanninger i verden (det burde det selvsagt vært), så ville nok en internasjonal vernepleierdag blitt litt stusselig. Derfor vernepleier, rett i ryggen, frem med brystet, dagen er også din!
Kunnskapsdepartementet utvikler ulike modeller som diskusjonsgrunnlag for arbeidet med stortingsmeldingen
Folkens, det er mulig dere begynner å bli lei. Lei maset mitt om en viss stortingsmelding som kommer til høsten. Men. Det er kanskje nå det begynner. Jeg har sagt det før. Stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene er en unik mulighet. Som statssekretær Kyrre Lekve sa det i sin innledning på landsstyremøtet til FO nå i juni. Det er et window of opportunities.
Det er nå vi har mulighet til å styrke utdanningene som danner grunnlaget for velferdstjenestene. Det er nå vi må gripe muligheten. Og vi kan få det som vi i FO vil. Lekve sine signaler er klare og tydelige. Styrket praksisstudier er helt sentralt i arbeidet deres. Videre er praksisnær forskning og tverrprofesjonell samhandlingslæring sentrale begrep. Dette er jo gull! Han snakker om stolthet over egen faglighet. Nettopp!
I denne bloggposten skal jeg dvele litt ved utfordringene han gir oss i FO, og kanskje særlig oss vernepleiere. Hva er det egentlig vi vernepleiere skal kunne? Hva er det egentlig vi skal drive med? Og, ikke minst, hva er det vi ikke skal drive med? Hvor går grensene for vårt arbeid? Hvor er det andre skal inn? Og… han har unektelig et poeng.
På den ene siden hevder vi at utdanningen er til for å jobbe med personer med utviklingshemning. Dette er målgruppen for utdanningen. Uten personer med utviklingshemning, ingen vernepleierutdanning. Ja, helt sant…eller? På den andre siden; vi kan jobbe overalt. Selvfølgelig innen rusomsorg, psykisk helse, barnevern og eldreomsorg, men også i alt fra forsikring til dialyseavdelinger. Ja, helt sant det og…
Hæ! Er det rart at folka i Kunnskapsdepartementet muligens sier…hæ! Vi sier vi er unike. Vi sier vi henter kunnskapen fra kjente disipliner som gjør oss gode på samarbeid med både helseprofesjoner og sosialprofesjoner. Vi sier vi er som poteten, kan brukes til alt. Hæ!
Folkens, vi er ikke som poteten. Vi kan ikke brukes til alt. Folkens. Vi kan ikke alt. Selv om det finnes noen fantastisk flinke vernepleiere i avansert medisinsk og sykepleiefaglig arbeid, så er det ikke det vi i utgangspunktet skal kunne. Selv om det finnes vernepleiere som er knallgode i barnevernfaglig saksbehandling, så er ikke det vernepleierens kjernekompetanse. Selv om det finnes vernepleiere som er strålende yrkesutøvere innen forsikring. Det er ikke det departementet skal designe en utdanning for. Det de derimot skal designe en utdanning for er å utvikle yrkesutøvere med vernepleiefaglig kompetanse. Yrkesutøvere med en spesialisert metodisk kompetanse som er virksom overfor ulike personer og i ulike settinger. Men en kompetanse som er særlig god overfor personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt. Eller?
I disse dager sender jeg ut et diskusjonsnotat til ulike miljøer i FO. Jeg ønsker innspill på noen sentrale områder for den videre diskusjonen om fremtidens vernepleierutdanning. Innspill som kan danne grunnlag for våre videre samtaler med departementet. Det er strålende om også du tar deg tid til å lese notatet og diskuterer det som står der (eller det som ikke står der). Gi meg innspill!
Med det ønsker jeg alle mine lesere en strålende sommer. Håper dere også til høsten er interessert i å lese mine mer eller mindre gjennomtenkte inn- og utspill her på «Vernepleieren».
Jeg skal fortelle deg en liten ting. Noe som du ikke trenger å vite, og antakeligvis heller ikke ønsker å vite. Jeg har pupper. På grunn av et liv med mye sjokolade og lite trening så sitter jeg her med…ja pupper. Ok. Jeg er ikke den eneste. Og de er ikke så store. Og per definisjon kan de kanskje heller ikke kalles pupper. Men jeg forteller det like vel. Ja, jeg har pupper.
I dag stod jeg opp klokken 0600. Klar for en liten løpetur i skogen før jobb. Klar. I min litt trange trenings t-skjorte. Slik den skal være. Blå og fin. 100 % polyester. Litt regn i luften. Eller egentlig øs pøs regn.
Polyester, pøs og pupper er tydeligvis en dårlig kombinasjon. Visste det fra før, men i dag trodde jeg været skulle holde seg tørt. Nemlig.
Så hvorfor forteller jeg dette? Enkelt. Fordi jeg kan. Jeg kan fortelle deg at jeg har såre pupper. At det er derfor jeg antakelig kommer til å dra uvanlig mye i t-skjorten i dag. Kanskje til og med slik at den mister formen. Jeg kan fortelle at det var smertefullt å dusje, og at jeg måtte gå inn og ut av de vonde strålene. At jeg muligens kommer til å bli distrahert når jeg snakker med deg i dag.
Jeg forteller det fordi jeg forstår. Forstår at det er en sammenheng mellom mitt ubehag og t-skjorten, løpeturen og regnet. Sannsynligvis dropper jeg den t-skjorten neste gang det regner. Muligens dropper jeg hele turen. Kanskje vil jeg vegre meg for å dusje, men jeg forstår jo at det er noe jeg må etter en løpetur. Jeg kommer heller ikke til å løpe i morgen.
Tenk om jeg hadde forståelsesvansker og ikke klarte å se sammenhengen mellom mitt ubehag og polyester, pøs og pupper. Tenk om jeg i tillegg hadde kommunikasjonsvansker og ingen rundt meg forstod. Forstod at det at jeg drar i t-skjorten, vegringen for tur eller dusj, fjernhetene og annen underlig atferd hadde noe med små nesten usynlige bloduttredelser på brystvortene forårsaket av polyester, pøs og pupper. Tenk om ingen av mine nærmeste oppdaget disse små, men viktige helseutfordringene. Tenk om de ikke forstod sammenhengen med dette og min atferdsendring. Og kanskje; tenk om de ikke prøvde å forstå?
Det er selvsagt ikke for å fremheve puppene mine at jeg forteller dette. Men jeg ser en sammenheng mellom det jeg her skriver og vernepleiefaglig arbeid. Ser kanskje også en sammenheng mellom dette og utdanningsmeldingen som er under arbeid. Ser du den og, eller?
Om jeg er misunnelig? Selvfølgelig. Litt. I dag foreleste jeg for over hundre helt ferske vernepleierstudenter. Og, ja, jeg misunner dem.
Vernepleieren 