Vernepleieren

Ableism. Is. A. Feminist. Issue.

Ok. Nå er jeg forbannet. Jeg er rett og slett skikkelig oppriktig forbannet. Mulig at det er tullete å bruke energi på noen små tweets, men når en av Norges fremste kommentatorer og feminister reduserer Marte W Goksøyr sterke tale på grunnlovsjubileumet på Eidsvoll til et angrep på grunnleggende friheter er det grunn til å reagere. Når hun i tillegg antyder at folk med Down syndrom ikke har en egen stemme blir jeg forbannet.

Marte W Goksøyr har en av de sterkeste stemmene i kampen for et mangfoldig Norge. Ja, selvsagt er hun en aktivist mot selektiv abort. Men mye mer enn det er hun en aktivist for målsettingen om et inkluderende Norge, verdens mest inkluderende land. Det var virkelig på sin plass at hun fikk en stemme på NRK sin direktesendte jubileumsforestilling fra Eidsvoll. High five til arrangøren som gir plass til stemmer som sjelden blir hørt. Grunnloven gir oss frihet til å være oss selv. For, alle er vi annerledes, som Goksøyr så riktig påpeker.

Likevel reagerer Dagbladets kommentator og kjent feminist, Marie Simonsen med å kritisere arrangøren for å slippe Goksøyr til. Ikke nok med det. Hun sier seg enig i at folk som er mot selvbestemt abort skyver henne foran seg i kampen. Med å si seg enig i det, tar hun samtidig fra Goksøyr retten til å snakke, og devaluerer hennes meninger. Hun stiller indirekte spørsmål ved om folk med Down syndrom kan ha en egen stemme.

Det hadde kanskje vært greit nok at en kommentator som Simonsen skyter litt fra hoften en kveldsstund på twitter. Det er jo det slike kommentatorer skal. Men, det er ikke greit nok. For Simonsen er ikke den eneste. Det er mange, spesielt på norsk venstreside, som mener det samme. En ting er at man er for selektiv abort, men på en eller annen forunderlig måte skal det meste puttes inn i abortkampsaken. Når kampen mot sorteringssamfunnet ikke kan foretas utenfor abortkampens arena tråkker såkalte feminister på den feminismen som jeg er så glad i. Den solidariske feminismen, som ikke bare har fokus på seg og sitt. Feminismen som ikke bare har fokus på gjennomsnittskvinnen, men som like mye ser at kampen mot samfunnsskapte barrierer er en feministisk kamp for alle.

For. Kampen mot sorteringssamfunnet handler ikke bare om selektiv abort. Kampen handler rett og slett nesten ikke om abort i det hele tatt. Kampen mot sorteringssamfunnet handler om muligheter til skolegang, tilgang til arbeidslivet, tilgang til samfunnsliv som i stor grad ikke er der i dag. Kampen mot sorteringssamfunnet er til forveksling lik kampen for kvinners rettigheter og muligheter. Når Goksøyr avslutter sin tale med kraftfulle «Jeg vil leve» burde det gi gjenklang på feminismens kamparena. I stedet for å hylle Goksøyr som en sterk kampfelle lukker Marie Simonsen døren og sier at ingen flere slipper inn på arenaen. Mangfold handler tydeligvis ikke om mangfold like vel.

Det er utrolig trist hvis det er slik at norsk venstreside og norske feminister ikke har plass til stemmen til utviklingshemmede. Det er ingen grunn til å tro at kvinner med utviklingshemning ikke har samme behov for felleskap og kamparena som alle andre kvinner har. Det er en overhyppighet av vold og overgrep overfor personer med utviklingshemning. Hatkriminalitet er utbredt. Kvinner med utviklingsheming har i svært liten grad muligheter til å ta en utdanning og komme inn i det ordinære arbeidslivet. Helsetjenestene er for dårlig. Det er denne kampen Goksøyr først og fremst frontet på Eidsvoll her om dagen. Det er den kampen vi feminister også må stille oss bak.

Som den 17 år gamle autistiske bloggeren Alice Hewitt nesten roper på bloggen sin:

disabled women and girls face more shit than you could ever know and i need you to undertstand

Ableism. Is. A. Feminist. Issue.

Jeg utfordrer landets feminister til å ta til motmele mot holdningene til Marie Simonsen. Landets feminister må også stå på barrikadene for kvinner med utviklingshemning. På plakaten kan det godt stå ”Ja til selvbestemt abort! Nei til sorteringssamfunnet”. For som Oddny Miljeteig (SVer og feminist) så klart sier det:

….og kampen mot sorteringssamfunnet korkje byrjar eller startar med abortlova. Det er i alle fall heilt sikkert.

Her kan du se Goksøyr sin tale.

Oppdatert 20.02.14:

Her er Marie Simonsens kommentar til denne bloggposten:

Her er hennes kommentar om saken skrevet i Dagbladet.

18/02/2014 11

Vakker politikk!

Noen ganger er politikk underlig. Noen ganger er politikk bare tullete. Men noen ganger er politikk rett og slett vakkert. I dag er politikk vakkert. Og, det vakre heter Innst. 127 S (2013–2014), punkt 3 Komiteens merknader.

Komiteen viser til at det er tverrpolitisk enighet om å følge opp konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsevne. Det er kommunene og fylkeskommunene som har det helhetlige ansvaret for tjenestene til innbyggerne. Komiteen forventer at disse utarbeider lokale handlingsplaner og følger opp de merknader og føringer som er gitt av regjering og Storting.

I dag la nemlig arbeids- og sosialkomiteen på stortinget frem sin innstilling til ”Frihet og likeverd”. En stortingsmelding som har fått mye kritikk, ikke minst fra meg, men som nå har ført til en veldig spennende innstilling. En innstilling som både gir noen klare overordnede føringer, men som også kommer med konkrete forslag. Vakkert.

Komiteen understreker at ansvarsreformens mål ligger fast. (…)Reformen var en milepæl av stor historisk og menneskerettslig betydning, og var et helt sentralt skritt på veien mot et likeverdig samfunn. Reformens målsetninger er i stor grad blitt en del av målsetningene og kravene i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som Norge har forpliktet seg til å etterleve.

For. Den såkalte ansvarsreformen la føringer for en ønsket samfunnsutvikling. Ikke bare for folk med utviklingshemning. Nå legger stortinget klare føringer for den videre utviklingen. Det stortinget nå sier forplikter både statlige og kommunale myndigheter på en lang rekke områder. Det skal være vanskelig å sno seg unna sentrale føringer som inkludering og deltakelse.

Komiteen understreker at mennesker med utviklingshemning skal ta del i et inkluderende fellesskap på lik linje med alle andre. Fellesskap i barnehage, skole, arbeidsliv og i nærmiljø er en viktig del av dette. Tiltak og tjenester må forhindre segregering.

Jada. Dette er flotte ord vi har hørt før. Hvorfor skal vi tro på at dette skal føre til bedring av de forholdene som vi alle, også en enstemmig komite på stortinget, mener ikke er bra nok? Vel. Stortinget innrømmer på en måte at dette er store ord som må operasjonaliseres.

Komiteen mener videre at regjeringen må konkretisere og operasjonalisere hva de overordnede føringene fremlagt i Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og Likeverd, og i Stortingets behandling av denne, faktisk innebærer på de ulike livsområdene. En viktig del av dette arbeidet må være å foreslå tiltak som kan bidra til at viktige føringer som inkludering og deltakelse får praktiske følger for politikkutforming innen alle ulike politikkområder, og på alle nivå. Komiteen ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med de nødvendige forslag og tiltak.

Nemlig. Endelig skal vi få noe konkret på hva inkludering, selvbestemmelse og deltakelse faktisk innebærer. Vakkert!

Det er kanskje ikke alt som er like vakkert. Delen om bolig er utvilsomt noe ullent. Men dette er ikke dagen for pirk (jeg kommer sikkert tilbake til det…). Hvorfor skal jeg pirke når jeg i stedet kan trekke frem at komiteen slår fast at ”elever med utviklingshemming får i praksis ikke satt gode mål for opplæringen, mange mangler læremidler og er ikke del av hverdagen i opplæringen på samme grunnlag som andre.” Eller når de klart og tydelig sier at de er ”opptatt av at alle utviklingshemmede skal ha tilbud om ordinært eller vernet arbeid og/eller et dagaktivitetstilbud/dagsentertilbud.”

Ok. Det gjenstår mye arbeid. Vi vet enda ikke om dette fører til noe som helst. Jeg håper utvalget ikke bare gjemmer seg inne på et kontor, men at de blir et verksted som bidrar til nytenkning og oppmerksomhet.

Til slutt. Ja, for jeg har spart noe av det beste til slutt. For en som er opptatt av kompetanse i tjenestene er dette nettopp; vakkert. Noe jeg har etterlyst i mange år, og endelig skal vi få det:

Komiteen mener det er nødvendig å gjennomføre et utviklingsarbeid som gjennomgår hvilke kompetanse som er nødvendig for å sikre gode tjenester på de ulike områdene. For at riktig kompetanse skal komme til på riktig sted vil en kartlegging av den faktiske kompetansesituasjonen i skoletilbudet, i Nav, i helse- og omsorgstjenestene og i andre velferdstjenester som eksempelvis barnevernet, være av stor betydning. Komiteen mener regjeringen bør iverksette en slik kartlegging, og at regjeringen initierer tiltak som sikrer god kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning.

Vakkert! Vakker politikk!

12/02/2014 1

Ikke skyld på oss!

Bilde av svømmer med Down syndrom med teksten: Dont let what you cannot do interfere with what you can do"

Tenk deg at du trenger offentlige tjenester i ditt eget hjem. Du blir gammel eller syk og trenger hjemmesykepleie. Eller du får en langvarig funksjonsnedsettelse og trenger brukerstyrt personlig assistanse. Da kan du ikke regne med kvalitetssikrede tjenester i hjemmet, men må flytte på institusjon. I hvert fall i følge Bente Stein Mathisen. Det er for meg ingen andre måter å tolke det stortingsrepresentanten fra Høyre uttaler til Aftenbladet denne uken.

For 25 år siden var reformen for personer med utviklingshemning banebrytende for forståelsen av samfunnets borgere og for organiseringen av offentlige tjenester. Et viktig prinsipp var å skille mellom eget hjem og tjenester. Et annet var kommunalt ansvar. Man kan også utlede tidlig og lokal innsats, selvbestemmelse og hjemmebaserte tjenester. Større medvirkning og ansvar for den enkelte borger med behov for bistand. I ettertid har område etter område fulgt etter. Det er vanskelig å ikke se den røde tråden fra ansvarsreformen til dagens samhandlingsreform. Ikke bare er det gode faglige begrunnelser for å bygge opp et tjenestetilbud nært knyttet til og i tjenestebrukeres eget hjem. Det er sannsynligvis også økonomisk lurt.

Helseminister Bent Høie har ved flere anledninger påpekt at han ønsker endringer i helsetjenestene. Brukeren skal stå i sentrum. Høies ambisjoner står i grell kontrast til hans partikollegas manglende ambisjoner. Mathisen antyder at folk må bo sammen for å sikre sterke fagmiljø, og samtidig sier hun at om en bor alene «har man ingen mulighet til å sjekke kvaliteten på arbeidet som gjøres». På mange måter legger hun ansvaret for institusjonaliseringstendensene over på oss fagfolk. Det er et ansvar vi ikke fortjener.

Vi er derimot beredt til å ta ansvar for å utvikle gode tjenester, og det er selvsagt korrekt at det er en stor fordel med store og robuste fagmiljø. Vi trenger økt fokus på rekruttering og kompetanse. Heldigvis er et slikt fokus helt i tråd med Høies mål om å rydde plass til brukerne i sentrum av helsetjenestene. Gode helsetjenester er ikke avhengig av hvordan tjenestebruker bor. Gode helsetjenester er avhengig av at tjenester, politikere og yrkesutøvere tar utgangspunkt i behovene og ønskene til den enkelte. Fremtidens tjenester krever ikke at tjenestebruker tilpasser seg tjenestene. Tjenestene tilpasser seg tjenestebruker.

Selvsagt kan vi utvikle gode fagmiljø og kvalitativt gode tjenester også for personer som ønsker å bo alene eller sammen med sine nærmeste (slik de fleste av oss ønsker). Det krever innovasjon og design av nye måter å organisere tjenestene. Det krever fokus på rekruttering og kompetanse. Og, det krever modige politikere. Høyre profilerer seg ofte med ønske om å modernisere offentlige tjenester. Det er svært underlig at det ikke også skal gjelde tjenestene til personer med utviklingshemning.

08/02/2014 0

Som homo eller helseminister?

”La oss sende en homofil statsråd til Paralympics. Da stilner nok kritikken vi får for vår deltakelse i mesterskapet. Da skal nok han Putin få svi for sin homofiendtlige politikk. Nemlig!” Kanskje var det noe slikt Erna tenkte når det ble bestemt at helse- og omsorgsminister Bent Høie skal til Russland under Paralympics. For. Det er vel ikke som helseminister Bent Høie skal reise, eller?

I dag ble det kjent at Bent Høie skal representere den norske regjering under Paralympics. Det synes jeg er svært underlig. Jeg kan på en måte forstå det om han er valgt ut i kraft av at han er homofil. Det er viktig at resten av verden markerer sterk avstand fra Russlands politikk overfor homofile. Jeg heier på utøvere, tilskuere og politikere som bruker sin tilstedeværelse til å markere sin støtte til et mangfoldig samfunn uten diskriminering. Kanskje særlig er det viktig å bruke Paralympics til å gjøre nettopp dette. Men det er vel underlig om personlig legning skal være utgangspunkt for hvem som skal representere regjeringen på utenlandske arrangementer, synes du ikke?

Paralympics i London for to år siden var en megasuksess. Millioner av mennesker over hele verden fulgte mesterskapet. Aldri før har idrett for og med folk med funksjonsnedsettelse vært så markert og populær. Kanskje det arrangementet som for alvor viste at funksjonsnedsettelse og funksjonshemming er to helt forskjellige begreper. At man ikke trenger å være funksjonshemmet selv om man har en eller annen fysisk eller kognitiv funksjonsnedsettelse. Graden av funksjonshemming er avhengig av konteksten man er i. Avhengig av omgivelser og samfunn. Riktig nok fører også slike arrangementer til et alt for stort fokus på mestring. Hverdagens barrierer må bygges ned, ikke overvinnes ved å måtte bli i superform. Men slike arrangementer har en viktig symbolfunksjon.

Så sent som i fjor ratifiserte Norge FN konvensjonen om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Denne markerer på mange måter et paradigmeskifte. Fra bruker til borger. Fra helsetjenester til menneskerettigheter.

Selvsagt trenger også personer med funksjonsnedsettelse helsetjenester. Ja, i større grad enn andre. Men like lite som Olympiske leker handler om helse- og omsorgstjenester handler Paralympics om helse- og omsorgstjenester. Det handler først og fremst om idrett. Så hva den norske helse- og omsorgsministeren skal på paralympics å gjøre er for meg en gåte. Hvis vi først skal sende statsråder til disse lekene, noe jeg er for hvis de også bruker anledningen til å markere seg i kampen for menneskerettigheter, så kan jeg tenke meg en hel drøss med andre statsråder som burde reist. Kulturministeren som har ansvar for idrett, statsministeren for å markere viktigheten av dette arrangementet, utenriksministeren som med tyngde kan synliggjøre menneskerettigheter og FN-konvensjonen, likestillings- og inkluderingsministeren som faktisk har ansvar for nettopp likestilling og inkludering.

Når Norge nå sender helse- og omsorgsministeren gir det et klart og tydelig signal om at vi fremdeles står med begge beina i en medisinsk forståelse av funksjonshemming. At dette egentlig handler om helsetjenester. Signaleffekten til den norske befolkningen, ja til verdens befolkning (om noen skulle finne på å bry seg) er negativ. Den motarbeider den viktige kampen som har stått bak FN-konvensjonen.

Så Bent Høie, ikke reis som helseminister!

03/02/2014 2

De farlige voksne!

Jeg var en av dem som begynte fredagen med å lese kronikken fra en anonym lærer. «Det farlige klasserommet». En lærer som forteller om vold i skolen. En kronikk som var ment for å skremme. En kronikk som gjorde meg skremt. Skremt nok til at jeg før trikken var fremme på jobb hadde skrevet et innlegg. For kronikken fortjener svar. Den fortjener at læreren får støtte, men også at bildet nyanseres. For det er flere elementer med kronikken som gjør meg skremt. Kanskje handler det om det farlige klasserommet, men ikke minst handler det om de farlige voksne.

Ja, jeg blir skremt

Jeg blir skremt. Det er det jeg blir tidlig på morgenen når jeg leser kronikken til anonym lærer. Om vold i den norske skolen. For det kan være på mine barns skole hun jobber. Det kan godt være mine barns hverdag hun beskriver. Barna som tilsynelatende har det fint, men som ikke er veldig pratsomme om skolehverdagen. Som barn flest. Ja, jeg blir skremt om voldsnivået er slik som læreren beskriver i Aftenposten fredag. Men jeg blir også skremt om det er slik at lærerne og rektor er like tause som mine barn. Om de ikke forteller meg som far hvis det er slik på «min» skole.

Ja, jeg blir også skremt om den viktigste løsningen er segregering. At de vanskeligste barna skal flyttes ut av skolen. Skjerming kan være en god kortsiktig løsning, men løser lite på lang sikt. At barn og unge lærer seg at de kan slå seg bort fra en vanskelig og for dem meningsløs skole løser ikke voldsproblematikken. I hvert fall ikke om man skal se på skolen i et helhetlig samfunnsperspektiv, og det skal man vel eller?

Jeg blir også skremt av det ensidige fokuset på problembarna. Kronikkforfatteren peker på ulike perspektiver, men det kan lett forstås som at bare vi får bort disse barna så er alt greit. Noen av debattene i ettertid kan også tyde på at politikere også har dette fokuset. Dette er mye mer komplekst enn som så. Det kan ikke være slik at vi nok en gang legger belastningen på utsatte barn og unge. Belastningen, og løsningene, ligger hos oss voksne. Ved å rette et ensidig fokus på de såkalte problembarna vil skoleledelse og lærere lukke øynene for de åpenbare løsningene. Se også hva anonym mor skriver som tilsvar til kronikken: «Alt snudde på en uke. Vi fikk en ny sønn. En sønn som faktisk ville på skolen, en sønn som begynte å le igjen og sette pris på livet sitt.»

For, til slutt blir jeg skremt av politikere, skoleadministratorer og skoleledelse som ikke lytter til lærernes fortvilte rop. Politikere som hele tiden skal styrke læreren når det lærerne roper etter er noe helt annet. De roper etter mer støtte i hverdagen slik at de kan drive med det de er gode på. Den anonyme læreren roper etter en tverrfaglig skole som gjør at drømmelæreren får mulighet til å være drømmelærer. Som vernepleier har jeg jobbet på arbeidsplasser der vold har vært en del av hverdagen. Vold fra mennesker som var helt avhengig av min bistand. På samme måten som voldelige elever er avhengig av kompetente voksnes bistand for å komme videre. Møte med vold krever kompetanse og kunnskap, men også god ledelse og riktige rammebetingelser. Like vel er døren inn til skolen så godt som stengt for vernepleiere og andre som faktisk besitter den kompetansen som anonym lærer etterspør.

En mangfoldig skole der det er plass til alle må fortsatt være et viktig mål. For å nå dette må det satses på en tverrfaglig skole. En skole med yrkesgrupper som har kompetanse på å analysere den voldelige adferden, og som har ferdigheter til å tilrettelegge miljøbetingelser og drive med ferdighetstrening som både forebygger og endrer. Vi trenger en skole med rammer til å se den enkelte elev.

Læreren sier hun skriver for å skremme. Jeg håper at flere enn meg blir skremt, selv om jeg vet så inderlig godt at skremsel er dårlig egnet til varig atferdsendring. Det handler kanskje om «det farlige klasserommet», men først og fremst handler det om en feil skolepolitikk og de farlige voksne. De som lukker øynene og vil sende problemene bort!

27/01/2014 0

Retten til å stå i sentrum!

Selvsagt. Selvsagt skal leger og annet helsepersonell få lov til å reservere seg mot å gjøre prosedyrer og tiltak som vi ikke kan stå bak. Jeg vil i hvert fall ikke ha et helsevesen der vi som jobber der ikke kan stå inne for vår egen praksis. Derfor handler heller ikke debatten om reservasjonsretten (til å henvise til abort) om det enkelte helsepersonell som ønsker å reservere seg. Det handler om å utvikle helsetjenester der tjenestebrukeren står i sentrum, ikke tjenesteutøverne.

I disse dager debatteres forslaget fra Solberg, Høie & co om reservasjonsrett heftig. Det er flotte greier. Forslaget fortjener debatt. Særlig da det er mange problemstillinger å ta fatt på. I utgangspunktet er det fortjenestefullt at en ønsker å ta hensyn til enhvers overbevisning, særlig i vanskelige etiske og verdimessige spørsmål. Selv om jeg slett ikke kan forstå det, aksepterer jeg at det er leger som har problemer med å henvise til abort så lenge deres personlige overbevisning legger til grunn at de da er delaktige i drap. Da skal de selvsagt få lov til å slippe dette.

Som helsepersonell er det mange ulike problemstillinger man møter i hverdagen. Og, helsepersonell er selvsagt like forskjellige som alle andre. Vi har ulik bakgrunn, ulikt politisk ståsted, og vi skiller også ofte lag i viktige verdispørsmål. Jeg liker å tro at vi har et helsevesen som kan ivareta slike forskjeller. Ofte kan slikt mangfold bidra til å utvikle bedre tjenester. Noen har problemer med å gi tjenester til folk som har porno tapetsert over hele veggen sin, andre vil kunne ha problemer med å følge tjenestebrukere gjennom religiøse aktiviteter. Spørsmål om bistand til seksuell aktivitet er en gjenganger. Er det noen prinsipielle forskjeller i disse eksemplene? Personlig overbevisning og integritet er forskjellig, og det er vanskelig å sammenligne og rangere noen som mer viktig enn andre. Skal du nekte leger å kunne reservere seg mot henvisning til abort må du også nekte sykepleiere å kunne reservere seg mot å gi tjenester til personer med en hel haug med porno på veggene. Eller?

Landets helsetjenester skal ikke være bygget på den enkelte helsearbeiders overbevisning. De skal være bygget på forskning, på systematisert erfaring og på tjenestebrukernes preferanser og kunnskap. Så lenge abort er lovlig, noe jeg naturligvis både ønsker, støtter og vil kjempe med nebb og klør for, skal helsetjenestene ha gode prosedyrer for hvordan dette skal skje. Jeg tror neppe at anerkjente og kunnskapsbaserte prosedyrer på dette området vil anbefale at leger og annet helsepersonell som vil reservere seg mot henvisning til abort på noen som helst måte skal være delaktige i disse prosedyrene. Helsetjenestene må ha en ledelse som sikrer at tjenestebrukernes behov blir sikret og at tjenestene blir gjennomført etter de beste faglige anbefalingene. I de aller fleste tilfeller lar dette seg gjennomføre samtidig som man kan ta hensyn til den enkelte tjenesteyters overbevisning. Helsetjenestene må være så robuste at dette gjøres uten at det påvirker brukerne. Han med pornoen på veggene skal selvsagt få tjenester uten at han selv må involveres i hvem som skal gi de tjenestene (om han selv ikke ønsker det da), den som skal gå i kirken skal kunne gjøre det uten at han må vente til den rette kommer på jobb, og hun som ønsker å gjennomføre bort, eller snakke om mulighetene for det skal selvsagt få gjort det uten at hun må på legeshopping. Dette innebærer selvsagt at leger som ønsker å reservere seg mot å henvise til abort ikke kan være fastleger da det er her hun som ønsker abort skal få de første helsetjenestene i prosessen mot en eventuell abort. Leger skal kunne reservere seg, men må da akseptere at jobbmulighetene sine da blir bergenset til områder der en slik reservasjon ikke får konsekvenser for kunnskapsbasert praksis.

Det er ikke overraskende at Høyre argumenterer for forslaget ved å vise til at den som ønsker abort bare kan velge en annen fastlege. Her ser vi jo lett konturene av den markedstenkningen som den blå-blå helsepolitikken er bygget på. Vi ser også den naive troen på den kompetente tjenestebruker som har full oversikt over sine valgmuligheter og som har handlingskompetanse til å foreta rasjonelle valg uten noen som helst påvirkning fra for eksempel de rammebetingelsene samfunnet gir. Vi ser den i eldreomsorgen i Oslo der eldre skal på tjenesteshopping. Vi ser den i Høyresidens ofte ukritiske tilnærming til en individualistisk og liberalistisk empowerment-tankegang. I og for seg er jo dette en nobel tanke, men dessverre en ønsketenkning. Valg foretas ikke uten en kontekst, og valg krever kompetanse. Hvordan en har tenkt å sikre at 16 år gamle og gravide Marie skal ha både full oversikt over sin egen situasjon, lovverket og de muligheter som er, samt fatte sine valg om å skifte fastlege upåvirket av samfunnet rundt, er for meg en gåte. Helsevesenet må bruke best mulig funderte tilnærmingsmåter for å kunne gi Marie best mulig helsetjenester. Å måtte foreta slike valg i en slik situasjon kan umulig inngå i en slik prosedyre.

Bent Høie snakker om å bygge pasientenes helsetjenester. Det skal han få min fulle støtte i. Pasientens helsetjenester innebærer kunnskapsbasert praksis, det innebærer samskapning der tjenestebrukere og utøvere sammen utvikler helsetjenester for fremtiden og det innebærer økt fokus på service-tenkning innen helsetjenestene. På et møte før jul sa helseministeren at ”det er vanskelig å sette pasienten i sentrum hvis det allerede står noen andre der.” I denne saken er det selve forslaget om reservasjonsrett som må ryddes bort fra sentrum for å gi plass til pasienten.

26/01/2014 1

Ansvarsreform 2.0.

Bilde av fjell, vann, natur — Ansvarsreform 2.0 skal være vakker! Foto: Frode M Larsen, vernepleier

Ansvarsreformen handlet om å flytte ansvar, makt og muligheter til kommunene. Ansvarsreform 2.0. må handle om å flytte ansvar, makt og muligheter til dem det virkelig gjelder. Personer med utviklingshemning og deres familier.

Jeg lover. Ja, i den grad jeg kan love på vegne av landets vernepleiere. At om politikerne gjør jobben sin de neste ukene, skal vi gjøre vår. Jeg lover at vi skal gjøre vårt for at den reformen politikerne de neste ukene bør vedta blir gjennomført. At Ansvarsreform 2.0 blir en realitet.

For godt over 20 år siden var det politikerne som tok ansvar. De vedtok en reform som skulle overføre ansvaret for tjenestene til personer med utviklingshemning til landets kommuner. Til dem som har ansvar for tjenestene til resten av befolkningen. Dit ansvaret hørte hjemme, eller?

HVPU-reformen eller ansvarsreformen skulle være noe mer enn en reform av Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) eller overføring av ansvar til kommunene. Reformen skulle være starten på en ny utviklingsbane. Det skulle være en inkluderingsreform som skulle bidra til mer mangfoldige lokalsamfunn. Og. På mange måter var reformen en suksess. Mange med utviklingshemning fikk bedre liv og bedre levekår. Vi fikk kommunale ledere (både politikere og administratorer) som var særskilt engasjerte i levekårene, tjenestene og rettssikkerheten til denne delen av befolkningen. Selv om mye manglet var det grunn til å tro at dette var starten på noe bra.

Så. Engasjementet avtok. Det ble stille. Hviskeleken begynte. Kommunene tok ikke ansvaret. Ansvaret for å sikre at overordnede faglige og politiske føringer blir en realitet i de lokale tjenestene og politikkutformingen. Vi bygget, som Geir Johannessen sa på en konferanse for noen uker siden, totalinstitusjonen i samfunnet. Personer med utviklingshemning er ikke lengre på sentralinstitusjoner, men de er samlet i segregerte skoler og klasser, på egne arbeidsplasser og i større og større boenheter. Rapport etter rapport etter rapport viser den samme negative tendensen. Vi har langt igjen før vi kan være fornøyde med reformen som på mange måter har satt en standard for resten av velferdstjenestene. Reformen som (paradoksalt nok) var langt foran samhandlingsreformen i å snakke om hjemmebaserte tjenester, brukermedvirkning, tidlig innsats. Reformen sporet rett og slett av. Andre grupper ble langt viktigere, både for politikere og kanskje også for oss fagfolk.

Et samlet storting ba den forrige regjeringen om en melding som skulle sette situasjonen til personer med utviklingshemning på dagsorden. Meldingen kom. Rett før sommeren. Debatten kom ikke. Ikke i media. Ikke blant politikere. Er det virkelig ingen politikere som virkelig engasjerer seg i dette feltet? Hvor er dere egentlig? For dette er ikke et smalt felt som gjelder noen få folk. Dette handler om oss alle. Om et mangfoldig samfunn.

Men. Det er ikke for sent. I neste uke skal det være høring i Stortinget. Om meldingen Frihet og likeverd. Nå har politikerne en sjanse til å ta ansvar. Vi trenger ikke politikere som skyver ansvaret til kommunene. Eller som sier at folk i grunn kan ha det bra i institusjonslignende boliger. Bente Stein Mathisen, Sveinung Rotevatn, Arve Kambe, Anette Trettebergstuen, Stefan Heggelund, Erlend Wiborg og dere andre i arbeids- og sosialkomiteen på stortinget. Det grunnleggende spørsmålet dere må stille dere selv de neste ukene er følgende. Vil du bo her?

Vil du bo i en blokk der det er tre «avdelinger»? Vil du bo sammen med 24 personer med psykiske lidelser eller utviklingshemning? Nemlig! For det var ikke det ansvarsrefomen fra 1991 handlet om. Den handlet om inkludering. Personer med utviklingshemning skal så langt som mulig kunne leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i felleskap med andre. Nemlig.

Vi trenger en ny ansvarsreform. Ansvarsreform 2.0. For det første trenger vi en ansvarsreform som sikrer at personer med utviklingshemning faktisk får mulighet til å ta ansvar for egne liv. Da må vi sørge for et arbeidsmarked som også gir folk med kognitive utfordringer muligheter. Vi trenger en skole som gir folk mulighet til å lære. Og ikke minst trenger vi boligbygging som sørger for at folk nettopp kan leve og bo selvstendig. Segregering må være unntakene, og disse unntakene skal alltid, og uten unntak, være begrunnet i individuelle ønsker og behov. Ansvarsreform 2.0. handler om reell selvbestemmelse, også for dem som trenger bistand til å utøve selvbestemmelse.

For det andre handler selvsagt Ansvarsreform 2.0. om å sikre at myndigheter som har ansvar tar ansvar. Altså om styringssystemer som fungerer.

For at Ansvarsreform 2.0. skal bli en realitet må også vi fagfolk ta ansvar. Vi også må spørre oss selv om vi ville bodd på den måte som de vi yter tjenester til gjør. Så enkelt kan det være. Hvis svaret er nei, må vi gjøre noe med det. Vi må slutte å forsvare bygging av institusjonslignende boliger, vi må slutte å forsvare det når unntakene blir hovedregelen i kommunene. Ansvarsreform 2.0. er avhengig at også vi vernepleiere tar ansvar.

I tiden frem til påske har stortingets politikere mulighet til å gjøre Norge til et foregangsland i å sikre levekårene, rettsikkerheten og tjenestene til personer med utviklingshemning. For det er desverre ikke bare Norge som ikke følger FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. Politikerne har mulighet til å gjøre Frihet og likeverd til en inkluderingsmelding, styringsmelding, kompetansemelding og en entusiasmemelding. Jeg heier på dere! Vedta Ansvarsreform 2.0. og gjør den vakker!

03/01/2014 2

Kjære kongen min!

Kjære kong Harald

Kjærlighet er en fin fin ting. Når du siterer Anne Grete Preus på at kjærlighet er noe å feste blikket på viser du at dette er en rettesnor i livene våre. På samme måte som også grunnloven danner rammeverk for våre liv og vårt samfunn. Du viste oss i går i din nyttårstale at kjærlighet og grunnloven henger sammen. Viktige fundament for å bygge videre vårt mangfoldige samfunn.

Kjære Kong Harald. Jeg tror heller ikke på den betingelsesløse kjærligheten. Den betingelsesløse kjærligheten blir et honnørord, uten at vi egentlig tenker over hva det betyr. Kjærlighet er avhengig av hvordan vi oppfører oss overfor hverandre. Kanskje med unntak av kjærligheten overfor egne barn, kan kjærlighet forvitre og forsvinne. Uansett forandrer den seg. På samme måten som grunnloven har forandret seg i løpet av årene: ”Loven må speile vår egen tid og virkelighet, ellers mister den sin relevans – og sin verdi.” Min kjærlighet til Norge er blant annet avhengig av hvordan dette landet ivaretar alle landets borgere og hvordan vi oppfører oss overfor folk og land utenfor våre grenser. Min kjærlighet til Norge er full av betingelser.

”Jeg blir bekymret når noen tror de bare kan nyte godt uten selv å bidra. Det å bevisst velge bort egen innsats – og motta hjelp som er ment for dem som virkelig trenger den – strider mot vårt verdifundament.”

Disse ordene var noe av det du sa i går, kongen min. Det gjorde meg litt forundret. For. Hvem er disse noen? Disse noen som du blir bekymret over. Disse noen som ikke bidrar, men som bevisst velger bort egen innsats. Og, kjære kong Harald, hva betyr bevisst i denne sammenhengen?

I tidligere tider kunne disse noen være militærnektere og pasifister. Jeg er en av dem. Det er i hvert fall ikke utenkelig at en konge kunne antyde at det var disse som ikke bidro. Bidro til å forsvare landet i en krigssituasjon. Jeg har i hvert fall hørt de anklagene.

Andre kunne tenke at det var nettopp deg som er en slik som ikke bidrar. Hva gjør egentlig en konge? Annet enn å motta uten å bidra? Selvsagt er dette en svært urimelig påstand. Særlig om deg. Særlig etter 22. juli.

Så. Hvem er disse noen som du snakker om? Er det Neda og Nathan, og de andre asylbarna. De har vel ikke bidratt så mye, og i hvert fall ikke foreldrene deres. Noen av de har også bevisst mottatt hjelp som de etter norsk lov og politikk ikke skulle hatt. Foreldre som har gjort dette for å at barna deres skal få bedre liv. Var det egentlig disse du snakket til i går?

Eller var det dem som nyter godt av våre velferdsordninger. Folk som gang på gang må høre at de må stå opp om morran, yte for å få og lignende. Mange som enten ikke makter å bidra lenger, eller som trenger støtte og bistand for å kunne gjøre dette.

Kjære Kong Harald. Jeg har jobbet for mennesker med funksjonsnedsettelse i hele mitt voksne liv. De fleste av dem kunne bidratt mye mer for samfunnet vårt enn det de får muligheten til. Men, noen av dem kan kanskje ikke bidra på samme måte som andre. Mange vil kunne hevde at noen faktisk ikke bidrar i det hele tatt. Hvordan definerer du dem som ikke kan bidra i motsats til dem som bevisst ikke bidrar. For vi snakker vel ikke om at vi skal vurdere samtykkekompetansen til folk for å kunne definere dem innenfor eller utenfor det akseptable. Hvordan kommer da de folka du snakket om fra boken ”Erlik kjærlighet” ut? De som kanskje gang på gang har sviktet sine nærmeste. Eller folk som har valgt rusen foran felleskapet? Vi vil vel egentlig ikke gå den veien, gjør vi? Mot vurderingen av de verdig og uverdig trengende?

Nei, Kong Harald. Jeg tror heller ikke du vil det. Grunnloven vår skal beskytte oss som samfunn og alle oss enkeltindivider. Også dem som ”bevisst velge bort egen innsats”. Selvsagt krever samfunnet oss både for rettigheter og plikter. Jeg tror ikke jeg er naiv. Derfor burde du kanskje lagt til et tredje begrep i din tale i går. I tillegg til kjærlighet og grunnloven kommer selvsagt også vår velferdsstat. En velferdsstat som nettopp bidrar til å regulere samfunnet slik at vi lever godt her. Og slik at vi lever godt med at det er noen som kanskje unndrar seg å bidra, men som først og fremst skal gjøre det mulig å bidra.

Kjære Kong Harald. Det kan være at du synes jeg er pirkete. Kanskje er jeg det, men poenget mitt er at hvem disse noen er er avhengig av hvem som sier det, hvem som hører det og den konteksten det blir sagt og forstått i. Hvem er det egentlig som skal definere hvem disse noen er? Som skal definere hva det vil si å ikke bidra? Som skal definere hvem som bevisst undrar seg sine plikter. Er det du? Jeg synes ikke noe om at du slenger ut et slikt noen, uten å definere hvem du sikter til.

Kjære konge. Jeg synes du hadde mange fine poeng i din nyttårstale. Selv om det også i Norge er folk som blir kastet ut av hjemmene sine, der ”Myndighetene har bare bestemt det”, skal vi være glad for den beskyttelse og de mulighetene grunnloven i all hovedsak gir oss. Og vi skal fortsette å feste blikket på kjærligheten.

Godt nytt år!

01/01/2014 0

Vernepleie og evidens?

Uten slik kritisk tenkning som vitenskapsteoretiske betraktninger gir, vil det nettopp være en stor fare for at evidensbegrepet enten blir værende som en akademisk faktor uten relevans for praksis, eller at det blir en unyansert instrumentell overføring til praksis som både utfordrer yrkesetikken og heller ikke gir bedre tjenester for tjenestebrukerne.

Slik avslutter jeg en eksamensoppgave i vitenskapsteori som jeg nå i høst har skrevet på min mastergradsutdanning i (re)habilitering. En besvarelse som setter søkelyset på evidensbegrepets plass i rehabilitering. Diskusjonen om evidens burde i aller høyeste grad være aktuell for landets vernepleiere.

I et innlegg her på bloggen tidligere i år setter Løkke & Løkke søkelyset på evidens og vernepleie. De etterlyser blant annet et sterkere fokus på evidens i utdanningen vår, samtidig som de har kritisk distanse til begrepet ”evidens”. Innlegget anbefales, og burde bidra til en bred debatt om vernepleierens kunnskapsgrunnlag.

Innen landets helsetjenester, godt hjulpet av Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret, har evidens og kunnskapsbasert praksis fått en tydelig plass. Også på grunn av kritikken som har kommet i kjølvannet av fremveksten av evidensbevegelsen. Jeg undrer meg dog om ikke vernepleiere og vernepleierutdanningene i litt for stor grad har satt seg på sidelinjen i denne debatten. Slik jeg ser det har andre helsefagutdanninger som fysioterapi og ergoterapi tatt innover seg og bidratt til trenden som evidensbevegelsen representerer. Også innen rehabilitering, representert ved mastergradsutdanningen jeg tar og nasjonale og internasjonale konferanser, er evidens og kunnskapsbasert praksis en svært sentral faktor. Hvor er vernepleierutdanningene i forhold til dette?

Når jeg var aktiv i FO utarbeidet vi dokumenter som beskrev vernepleierutdanningen. Da kom det klare reaksjoner fra vernepleiermiljø på at vi brukte begrepet kunnskapsbasert. Jeg ønsker diskusjonen rundt kunnskapsbasert praksis/ evidens velkommen. Diskusjon om dette begrepet er helt nødvendig, men jeg tror det er uheldig om vi som vernepleiere ikke tar i bruk begreper som er sentrale for resten av helsenorge. Både av faglige og strategiske årsaker. Jeg er også redd for at det går utover de brukergruppene som vi tradisjonelt jobber overfor. Vi må som vernepleiere vise frem at det jobbe for personer med utviklingshemning og andre med kognitive utfordringer krever kompleks kompetanse. Kompetanse som bygger på forskning, på erfaringsbasert kunnskap og på brukernes egen kompetanse.

Jeg vil kort trekke frem to faktorer som jeg tror påvirker vernepleiernes manglende interesse for kunnskapsbasert praksis. For det første tror jeg diskusjonen rundt atferdsanalysens plass i utdanningen gjør det utfordrende å diskutere evidens og kunnskapsbasering. Det er kanskje noen viktige likhetstrekk mellom atferdsanalysen og evidensbevegelsen som gjør at mange vernepleiere som har tatt avstand til atferdsanalysen også tar avstand fra evidens. På den andre siden har atferdsanalysen vært preget av n=1 design i motsetning til evidensbevegelsens gullstandard som krever større studier med kontrollgrupper. Dette har kanskje gjort at vernepleiere med atferdsanalytisk bakgrunn aldri har engasjert seg i og bidratt til utviklingen av evidensbevegelsen. Eller?

For det andre har nok selve begrepet evidens vært utfordrende. Evidens antyder at det er noe som er beviselig faktum. Ser man dog på engelsk bør dette synet nyanseres. Det er et viktig poeng å skille mellom engelske «evidence» og engelske «proof». ”Evidence” legger grunnlaget for argumentasjonen, mens ”proof” beviser at argumentasjonen er riktig. Det gir i hvert fall mening for meg.

Med årene har nok også evidensbevegelsen blitt mer nyansert. I oppgaven min referer jeg til en artikkel av Dijkers et al. Forfatterne av denne artikkelen har noen viktige poeng i at det fremover er sentralt å utvikle metoder som sikrer at den såkalte evidensen får betydning for klinisk praksis. Det er kanskje her utfordringen for vernepleierutdanningen først og fremst ligger.

Kanskje er evidensbevegelsen et forbigående blaff og vernepleierutdanningene gjør lurt i å la debatten ligge?

Kanskje tar jeg helt feil, og at kunnskapsbasert praksis som forståelse og begrep er sentralt i dagens vernepleierutdanning og vernepleiefaglig yrkesutøvelse?

Og kanskje har jeg her skrevet masse tullball bare for å få en unnskyldning for å kunne legge frem besvarelsen min om evidens i et vitenskapsteoretisk perspektiv. Jeg har jo oppfordret andre til å legge ut sine besvarelsen. Da bør jeg vel gjøre det selv også.

Her er besvarelsen min. Om evidens, kunnskapsbasert praksis, positivisme, Wilson og Bohr.

”We have the common goal of turning as much philosophy as possible into science”.
Edward O. Wilson

Har du en oppgavebesvarelse som bare du og sensor har sett? Hva med å la meg presentere den her på vernepleieren.com?

19/12/2013 1

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming