I dag er det noen som kritiserer Inga Marte Thorkildsen for å ha engasjert seg i en mulig incestsak. Jeg sier; bravo Inga Marte. Fortsett å engasjere deg for barnets beste!
For. Det er bedre med en gang for mye enn en gang for lite. Problemet er ikke at folk blander seg for mye inn i saker som gjelder situasjonen for barn. Problemet er at vi blander oss for lite.
Har du informasjon om barns situasjon som du mener andre bør vite om; si i fra! Les mer «Bry deg – si i fra!»
Er det forskjell på å bli diskriminert på grunn av at du er kvinne enn på grunn av at du er homofil? Eller på grunn av din funksjonsnedsettelse? Spør du meg, et håpløst spørsmål. Men av og til kan det virke som om det er legitimt å rangere diskrimineringsgrunnlag.
Jeg har en hypotese. Folk rangerer diskrimineringsgrunnlag. Det kan synes som om diskriminering er verre overfor noen enn overfor andre. Eller for å være direkte. Er det viktigere å gjøre noe med diskriminering av kvinner enn diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse? Les mer «Rangering av diskriminering»
Nå er jeg virkelig lei. Lei av rettferdighet. Eller urettferdighet for den slags skyld. Eller mer presist. Lei av alt snakket om rettferdighet.
Som småbarnsfar hører jeg snakk om urettferdighet hele tiden. Opplevelse av rettferdighet og urettferdighet er noe ungene måler mine handlinger på hele tiden. Det er urettferdig at Vilde på 4 får lese bok med pappa, til tross for at Jonas på 7 egentlig ikke ville lese bok. Alt som ikke er likt har potensiale til å være urettferdig. Unger; jeg er lei av det! For selv om jeg ikke behandler dere likt så er det ikke urettferdig. Dere har ulike behov som må møtes på ulike måter. Det kan til og med være at jeg behandler dere urettferdig. Sånn er det bare. Og; dere vet vel kanskje ikke hva rettferdighet betyr? Les mer «Det er urettferdig!!!»
Opp gjennom årene har jeg fått mange spørsmål knyttet til hva en vernepleier egentlig har lov til å gjøre på sykehjem eller i hjemmesykepleie. Mitt svar har stort sett vært; vernepleieren kan hvis hun kan!
Vernepleierutdanningen er ikke verdens mest kjente utdanning. Det gjør arbeidsgivere noe usikker på hva disse vernepleierne egentlig kan. Og ikke minst, hva de egentlig har lov til. En av mine kjepphester er at vernepleieren aldri skal være noen sykepleier-light. Vernepleiere og sykepleier har i stor grad ulik kompetanse. Men i noen tilfeller er disse utdanningenes kompetanse kryssende. Les mer «Vernepleieren kan hvis hun kan!»
”Hvis foreldrene selv velger å få et handikappet barn, da bør foreldrene også ta konsekvensen av sitt valg og selvsagt påta seg alle økonomiske konsekvenser av valget”
Sitatet er hentet fra Bergens Tidende i forrige uke. Der var det flere oppslag rundt den pågående debatten om innføring av tidlig ultralyd til alle gravide. Økonomi var et av temaene. Det er heldigvis ikke mange som mener det samme som den anonyme kommentaren som jeg henviser til her. Men. Det er viktig at også disse momentene kommer frem i debatten. Det er viktig å ta på alvor den konteksten kvinner skal gjøre sine valg i og de uønskede konsekvensene som innføring av tidlig ultralyd vil gi.
Dette skriver jeg mer om i et innlegg på nettsiden «Nei til sortering». Les det her.
Torsdag var jeg i Sogndal. Holdt en 3 timers forelesning for vernepleiestudenter, praksisveiledere og andre interesserte. Som vanlig snakket bergenseren mye og lenge. Håper noe av det gav mening for tilhørerne. For. Temaet er viktig. Inkludering. Mangfold. Og vårt ansvar.
En av tilhørerne mente at jeg la for stort ansvar på fremtidige vernepleieres skuldre når jeg utfordret dem til å jobbe aktivt for å bryte ned funksjonshemmende barrierer. Være inkluderingsagenter. Jeg både tror og mener at det er et ansvar de tåler, og fikk heldigvis støtte fra studentene.
Om noen av dere som leser dette var på forelesningen setter jeg pris på tilbakemelding om det var forståelig det jeg sa.
Klikk her for min PowerPoint presentasjon.
Og her er temaet jeg snakket om:
I fjor var ansvarsreformen 20 år. Visjonen var inkludering. Mye tyder på at intensjonene fra reformen er glemt. Utviklingen går i feil retning. Er målet om et inkluderende samfunn en utopi? Hvilke rolle spiller vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere? Er det mulig å utvikle tjenester som bidrar til inkludering, deltakelse og selvbestemmelse?
Fagdagen vil prøve å trekke linjene fra ansvarsreform til samhandlingsreform, både ved å se bakover, beskrive dagens situasjon, men ikke minst peke på faktorer for fremtiden. Hvordan gi de fine ordene om anti-diskriminering og inkludering et konkret innhold? Hvordan sikre rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning?
Er det barnets eller barnas beste vi snakker om i den pågående asyldebatten? Antakeligvis, og forhåpentligvis, begge deler. Men det er en viktig forskjell. Når vi snakker om barnets beste ser vi enkeltindividene.
Det er mye man kan si om retorikken i den pågående debatten om asylbarna. Jeg er svært skeptisk til måten justisdepartementets representanter uttaler seg. Og selvsagt skeptisk til innholdet i politikken (som jeg skrev om her). Faremo uttalte at hennes politikk er til barnas beste i Debatten på torsdag. Hun snakker først og fremst om alle de barna som slipper å komme hit til landet bare for å bli kastet ut igjen. Regjeringens innvandringspolitiske hensyn er til barnas beste.
Men det er ikke barnas beste vi egentlig snakker om. Det er barnets beste. Det er det enkelte barnet. Barnet som er her i landet skal få en individuell vurdering. En helt egen vurdering av egen situasjon. Og det er barnets beste FNs konvensjonen om barns rettigheter skriver om (for eksempel i artikkel 3, se under).
Språk er viktig. Vi må tenke over hvordan vi bruker det og hvilke konsekvenser ulik bruk vil få, for eksempel for praktisk politikk. Så kanskje Faremo og hennes «kumphaner» bør begynne å snakke om barnets beste. Da blir det i hvertfall vanskeligere å omgå det enkelte barn sine rettigheter. Kanskje, og bare kanskje, representerer også forskjellen på bruk av barnas beste og barnets beste forskjell i politisk ståsted. Jeg er i hvert fall overbevist om at vi må ha en politikkutvikling som ser den enkelte og den enkeltes behov. Derfor skal jeg også heretter prøve å være påpasselig med å bruke barnets beste (noe jeg ikke alltid har gjort om du for eksempel ser her på bloggen min).
Artikkel 3 i FN konvensjonen:
Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentli- ge eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myn- digheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunn- leggende hensyn.
La oss først bare avklare en ting. Ser du noen drikke maling; stopp han. Ser du noen spise giftige planter; fjern plantene umiddelbart!
Helga Pedersen skriver i gårsdagens Klassekampen. Om tidstyvene. Intensjonen hennes er god. Det er viktig å vurdere hvordan ansatte i velferdstjenestene bruker tiden sin. Det er viktig at mest mulig tid går til direkte arbeid for dem som man jobber for. Ofte blir tiden til velferdsarbeidere brukt på ”telle, dokumentere og rapportere”. Hun stiller spørsmål om vi står i fare for å detaljregulere for mye, slik at velferden nær sagt administreres i hjel. At lærere, leger og andre har mer fokus på administrasjon enn på direkte arbeid. Og kanskje spør hun også om det ikke lengre er plass til det faglige skjønnet (hun burde i hvertfall gjort det i en tid der økonomifaget overskygger helse- og sosialfaglige vurderinger).
Men. I sin jakt på tidstyvene er hun tydeligvis villig til å ofre rettsikkerheten til personer med utviklingshemning. Les mer «Tidstyvene, Helga?»
…Kampen om begrensede ressurser handler også om en alarmerende lav kompetanse i arbeid med utviklingshemmede og det vil således være naturlig å rette en bekymringsmelding knyttet til vernepleieprofesjonen som aktive aktører for å fremme utsatte menneskers behov i et velferdssamfunn.
Jeg har lest en mastergradsavhandling i dag. Det synes jeg flere bør gjøre. Flere og flere vernepleiere tar en mastergrad. Noen få får publisert artikler, men både skrivelysten og steder å publisere er mangelvare. Derfor ender de fleste bortgjemt på studiestedets bibliotek og/eller som en bortgjemt link på Brage. Kunnskapsproduksjonen ved utarbeidelse av en mastergradsavhandling er vesentlig, og jeg er sikker på at mange mastergradsprosjekt kunne vært med på å utvikle vernepleiefaglig kompetanse og yrkesutøvelse i større grad enn i dag.
Avhandlingen jeg har lest i dag er flotte greier. Den retter fokus mot vernepleieprofesjonen og vår rammeplan, og drøfter denne i «virkelighetens» kontekst. Arbeidet bør kunne gi et viktig bidrag til de diskusjonene som nå fremover må komme knyttet til rammeplanen. En av de faktorene jeg liker best med den er at den tydeliggjør, som sitatet ovenfor viser, vernepleieren som en velferdspolitisk aktør. Vårt ansvar for ikke bare den enkelte vi jobber for, men også for samfunnsutviklingen. For å ivareta mangfoldet i samfunnet. For en som er glad i krysningspunktet mellom fag og politikk (og hvem er ikke det?) er det spennende lesning.
Det er flere elementer som bør trekkes frem fra oppgaven. Forholdet mellom utviklingen av ideologi og tjenester knyttet til personer med utviklingshemning og utviklingen av vernepleieprofesjonen belyses. Også det interessant i en tid der man snakker om bredde i nedslagsfeltet for utdanningen, og rekruttering av kompetanse i tjenestene for personer med utviklingshemning.
«Vernepleieprofesjonens samfunnsmandat – Ideologi, fag og ambivalens» anbefales for alle som er opptatt av vernepleierutdanning, tjenester for personer med utviklingshemning og generelt profesjoners samfunsmandat. Anne Verdal er vernepleieren som har skrevet den, og her finner du den. God lesning!
Vernepleieren 