«Dernest kan en sørge for at voksentettheten blir større slik at hver elev blir sett, og økt tverrfaglighet slik at norsklæreren har tid til å være norsklærer.»
Gode skoler, ikke gode busser Kristjánsson vil busse bort bestevennene til datteren min. Han vil frata barna i gaten felleskapet nærskolen representerer. Når han i Aftenposten 12. mars argumenterer for bussing av barn fra øst til vest i Oslo, vil han skape et ”de” og et ”vi” som folk i liten grad tenker på før noen setter seg på bussen.
Det er selvsagt riktig at Oslo øst har sine utfordringer. Språkkunnskaper er en del av dem. Satsning på norsk er svært viktig. Den satsningen må foregå i nærskolen og i nærmiljøet. Ved å busse bort barna sier Kristjánsson at nærskolen ikke klarer utfordringene. Hvis det er et problem med bussing i privat regi, slik som Kristjánsson skriver, løser en det ikke med mer bussing. En løser det med å innskrenke muligheten til fritt skolevalg.
I stedet for å busse barna bort fra vennene sine bør utfordringen til norske politikere være hvordan skape nærskoler som både sikrer norskkunnskaper og gode nærmiljø. De kan begynne med å vurdere om finansieringsmodellen ivaretar behovet for særskilt satsning på norsk. Dernest kan en sørge for at voksentettheten blir større slik at hver elev blir sett, og økt tverrfaglighet slik at norsklæreren har tid til å være norsklærer.
Utfordringen om gode nærskoler må gå til både høyre og venstresiden i norsk politikk. Hvis en absolutt skal gi venstresiden en utfordring, slik som formålet med spalten i Aftenposten er, bør det være hvordan en kan kartlegge barns språkferdigheter i barnehagen på en slik måte at den kan gi grunnlag for gode intensive språktreningsprogram før barna begynner på skolen.
Vi trenger ikke gode skolebusser i Oslo. Vi trenger gode skoler.
Hun var naken. Helt naken. Jeg var i begynnelsen av 20 årene. Noen år eldre enn henne. Påkledd. Oppå henne. Jeg holdt henne. Hardt. Lenge. Jeg og tre andre voksne, ansatte i en kommune på vestlandet. Holdt henne nede, naken på det nakne gulvet. Kanskje i en time. Kanskje lenger. Lenge.
Brennpunktprogrammet om Motivasjonskollektivet (herregud for et parodisk navn) har fått meg til å tenke på tvangen jeg har brukt. Tvangen i det godes tjeneste. Eller, i det såkalt godes tjeneste. Det vi som ansatte, der og da, trodde var det beste. Jeg trodde det da, og i forhold til en god del tilfeller tror jeg det fremdeles. Jeg har brukt tvang. Og jeg har misbrukt tvang.
Det er helt sant. Vi har i altfor liten grad hørt på dem som har opplevd tvang. Det er avgjørende viktig å høre på ungdommen fra Motivasjonskollektivet. Høre om hendelsene, og ikke minst hvordan de opplevde hendelsene. Opplevelse av tvang er subjektivt. En subjektivitet som vi ansatte, vi tvangsutøvere må lytte til. Må handle i forhold til. Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har pågående og spennende forskning på hvordan folk opplever tvang. Tvang og selvbestemmelse/ brukerkunnskap kan høres ut som et paradoks. Men tvangsbruk må som alt annet være basert på brukerkunnskap.
Han satt på en stol. En litt ubehagelig stol. Vi. To voksne personer stod bak han. Holdt armene fast bak stolen. I en ganske så ubehagelig stilling. Stort sett uten motstand. Noen ganger med så mye motstand at vi havnet på gulvet. Han under oss. Han kan ikke ha vært gamle karen. Tvang ble utført på tidlige tegn. Tegn til eskalerende utfordrende atferd. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av utagering i seg selv.
Det er ikke alltid tjenestebrukerne er i stand til å fortelle. Ofte har de forståelsesvansker, kommunikasjonsvansker, kognitiv svikt. Kanskje særlig i de situasjonene der tvang kan oppleves nødvendig. Eller og når ting har roet seg. Det er selvsagt derfor viktig å snakke med familie og andre nærpersoner. Bruke kompetansen vår til å finne ut hvordan hun eller han faktisk opplever dette. Det kan være vanskelig, men det er nødvendig. Det er også avgjørende å høre hvordan nærpersoner, familie har det med tvangen som blir brukt.
Vi sprutet vann på han. Lenge lenge etter at institusjonene var lagt ned. Etter at water mist for lengst var en utdøende straffereaksjon. Etter at vi hadde fått et særskilt lovverk som skulle redusere og regulere bruken av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Helt helt seriøst. Vi sprutet vann på han. Som en systematisk straff. Og, vi hadde representantene for fylkesmannen på telefon imens vi gjorde det. Vi skaffet oss ryggdekning.
Det er ikke bare tjenestebrukerne vi må høre på. Heller ikke bare familien. Vi må høre på de som utøver tvang. Oss som utøver tvang. For det ligger noe bak denne tvangsbruken. Oftest et ønske om å gjøre det gode. En tro på at dette er det beste for den man bruker tvang overfor. Eller i hvert fall en tro på at det man gjør er det beste for familien, for samfunnet. Enten for at noen sier at det er det beste. Oftest en sjef eller en med faglig autoritet. Eller at man er livredd. Livredd for at personen man jobber for skal skade seg selv. Alvorlig. Livredd for at personen man jobber for skal gjøre noe alvorlig med andre personer, inkludert meg. Eller så mangler en handlingsalternativer. Alternativer til tvang er komplekse saker. Det krever kompetanse og kapasitet. Det krever vilje.
Det er utrolig lett å fordømme de som bruker tvang. Fordømme tjenesteytere på Motivasjonskollektivet (igjen, for et utrolig parodisk navn). Og selvsagt skal vi dømme handlingene deres. Det systematiske maktmisbruken. Bygging av frykt. Overkorreksjonsprosedyrer som er totalt avleggs. Men vi må også lytte. Hvorfor blir det sånn at misbruk av tvang oppleves godt? Kanskje for at tvangsbruk forsterker tvangsutøveren? Kanskje for at en opplever at man får kortsiktig og umiddelbar effekt (som straff ofte gir)? Kanskje for at kommune etter kommune, fagperson etter fagperson fortsetter å henvise de vanskelige av de vanskelige til nettopp deg? De som alle andre har gitt opp. Kanskje for at fylkesmannen faktisk ikke synes at dette er så farlig? Kanskje i mangel på djevelens advokat i eget miljø?
Kluten var i baklommen. Alltid. Det kunne jo være jeg fikk bruk for den. Nei. Jeg fikk bruk for den. Hver dag. Ikke brukte jeg den til å tørke opp noe. Jeg brukte den til å blende henne med den. Blende henne i ett, to, tre…nei tyve sekunder tror jeg det var. Tyve sekunder med en klut foran øynene. Tyve sekunder som en straffereaksjon på ett eller annet hun hadde gjort.
Det er nesten ikke til å tro. At det er dette vi drev med. Men vi gjorde det. Og vi mente det. Jeg mente det. Jeg mente det var det beste, og der og da hadde jeg ingen grunn til å mene noe annet. Atferden opplevdes så alvorlig. Totalt invalidiserende for den det gjaldt. I de fleste tilfellene jeg har brukt tvang har jeg ment at det var det riktige. Også i ettertid. Ja, vi kunne kanskje gjort ting på en annen måte, men ut i fra forutsetningene gjorde jeg noe jeg trodde på.
Men. Tvang skal ikke bygge på tro. Tvangsbruk skal bygge på kunnskap. Mye av tvangen jeg har brukt har vært godt vurdert og dokumentert. Godt forankret i gjeldende lovverk. Men. Mye av den tvangen jeg har brukt har ikke vært godt nok forankret i kunnskap om hva som virker og hvorfor det virker. Og jeg hører ingen antydning til at Motivasjonskollektivet har forskning som underbygger sine metoder. Og kanskje mest skremmende av alt. Verken henvisende kommuner eller fylkesmann etterspør. Jeg vil ikke med dette unnskylde tvangsutøveren. Vi har alle et individuelt ansvar for våre handlinger. Men det er nært sagt ganske utrolig at ikke henvisende kommuner blir gjort ansvarlig i Brennpunkt dokumentaren. De kjøper seg fri fra et stort problem. Kommunene. Eller bufetat eller hvem det nå er.
Det er vel også et paradoks at mange nå har fokus på å fjerne registeringer, skjemavelde og rapportering fra helsevesenet. Effektivisering og tillit kaller de det. Samtidig som vi ser i tilfellet med Motivasjonskollektivet en total mangel på nettopp avgjørende dokumentasjon, rapportering, registering, skriftlig og muntlig kunnskapsbasering. Vi trenger byråkratiske rutiner som nettopp sikrer rettsikkerheten til dem som blir utøvd tvang på. Det holder ikke med tillit.
Jeg tok tak i genseren hennes og ledet hun forsiktig ned i sofaen… Nei. Jeg rev tak i genseren hennes og slengte henne hardt og fort ned i sofaen. Jeg var sint. Redd. Adrenalinet pumpet. Men jeg ville mer. Klar for mer. Hun skulle faen meg ikke vinne. ”Cato”. Det var Sandra sin stemme. ”Jeg tar over. Nå.”
Det føltes ikke som ett nederlag. Det var en lettelse når min kollega tok over i situasjonen som var på vei ut av kontroll. Det skjedde mange ganger. Begge veier. For, på en arbeidsplass der vold og tvang er vanlig, så er ikke prestisje det viktigste. Man må bygge kulturer som sikrer at overgrep ikke forekommer. Kulturer der folk tar vare på hverandre. Tar vare på fagligheten. Der folk får tid. Tid til å bli kjent med tjenestebruker. Tid til å bli kjent med kollegaene. Når man bruker tvang kler man seg naken. Følelsemessig. Mentalt. Bruk av tvang krever systematikk, men også tid, refleksjon og personlig sårbarhet. Tvang må aldri bli rutine. Hverken for et tjenestested eller for den enkelte tjenesteyter. Den dagen en ikke blottstiller seg selv når man bruker tvang, den dagen bør være den siste dagen tvang blir brukt.
Er det ikke deilig å ha noen å hate? Denne uken er det Motivasjonskollektivet som er noen. Antakeligvis med veldig god grunn. Men når MK er stengt, noe jeg forutsetter at det blir, så trenger ungdommen fremdeles steder som kan ivareta dem. Noen av dem trenger fremdeles folk som kan bruke tvang. Jeg er tilhenger av bruk av tvang. Kunnskapsbasert tvang som bygger på forskning, på erfaring og på brukerkunnskap. Tvang som et nødvendig supplement til positive strategier. Aldri som hovedelementet i behandling av sårbare mennesker. Jeg er også tilhenger av et tilsynsorgan og henvisere som også etterspør dette. Som ikke slår seg til ro med at dette er vanskelig og tvang må jo brukes. Som ikke slår seg til ro med at «de lærer sikkert».
Kanskje kan vi nå slutte å diskutere om vi skal ha inkludering, og heller diskutere hvordan vi får det til. For samtidig som inkludering i mange tilfeller, både på individnivå og på systemnivå, rett og slett gir gode resultater, er det først og fremst et viktig premiss for politikkutforming og tjenesteyting. Inkludering er ikke noe vi skal argumentere oss bort fra med effektivitetsargumenter. Inkludering er klart og tydelig slått fast i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Nå er det også slått fast, nok en gang, i en stortingsbehandling av situasjonen for utviklingshemmede.
Jeg er så heldig å få lov til å skrive innspillspalten i siste nummer av Fontene. Enda heldigere er jeg at med det får jeg lov til å kommentere en historisk hendelse; stortingets behandling av «Frihet og likeverd». En behandling som overraskende nok endte over all forventning. Med veldig gode merknader og mange svært gode innlegg i debatten lover dette bra for fremtiden. Det forutsetter selvsagt et aktivt og synlig utvalg og politikere som fortsatt tar ansvar når utvalget legger frem sine forslag.
Vel, her er min kommentar i Fontene:
Hvordan, ikke om! 12. februar 2014 er en historisk dag. Kanskje kan vi nå slutte å diskutere om vi skal ha inkludering, og heller diskutere hvordan vi får det til. For samtidig som inkludering i mange tilfeller, både på individnivå og på systemnivå, rett og slett gir gode resultater, er det først og fremst et viktig premiss for politikkutforming og tjenesteyting. Inkludering er ikke noe vi skal argumentere oss bort fra med effektivitetsargumenter. Inkludering er klart og tydelig slått fast i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Nå er det også slått fast, nok en gang, i en stortingsbehandling av situasjonen for utviklingshemmede.
I vinter har meldingen «Frihet og likeverd» blitt diskutert i Stortinget. En melding som skulle være en helhetlig gjennomgang av situasjonen for utviklingshemmede, men som sannsynligvis bare ble et lite sidespor på veien til et inkluderende samfunn. Meldingen har med rette fått kritikk for at den verken gir klare overordnede føringer eller konkrete tiltak. Samtidig har den ført til en viktig debatt i stortinget. 12. februar la nemlig arbeids- og sosialkomiteen frem sin innstilling der de ber regjeringen oppnevne et offentlig utvalg. Sist det var et offentlig utvalg knyttet til situasjonen for utviklingshemmede førte det til en av de viktigste velferdspolitiske reformene vi har hatt her i landet. Den såkalte ansvarsreformen pekte ikke bare på situasjonen for utviklingshemmede, men den satte tydelige velferdspolitiske føringer for utviklingen av samfunnet vårt.
Et av de viktigste prinsippene fra reformen var skillet mellom bolig og tjenester. På samme måte som alle andre skulle også personer med utviklingshemning få tjenester der de bor. Ikke bo der de får tjenester. Ikke like tydelig i reformen, men like tydelig i intensjonene og tidsånden var inkludering i fellesskolen. Vi skulle ha en skole der det var plass til alle. Der alle fikk like muligheter til å utvikle seg. Til tross for dette har vi, snart 25 år etter, en pågående diskusjon om folk med utviklingshemning skal bo i store institusjonslignende boenheter, eller om hvem som skal gå på nærskolen. Det er som om vi fortsatt skulle diskutere om kvinner skulle være en del av arbeidslivet eller om jenter skulle ha likeverdig undervisning.
Skal det kommende utvalget lykkes må det være et politisk og faglig verksted. Et slikt verksted må sette personene det gjelder i sentrum. Nå har stortinget klart og tydelig slått fast de overordnede føringene for samfunnsutvikling og for tjenester. Nå må utvalget komme med konkrete løsninger på hvordan et inkluderende samfunn skal utvikles. Hvordan skal man sikre kvalitativt gode tjenester uavhengig av hvordan folk velger å bo? Hva skal til for at nærskolen skal være kompetent nok til å gi elever med utviklingshemning en fullgod skolegang? Hvordan sikrer vi et arbeidsliv med plass til alle? Denne type utfordringer forventer jeg at utvalget kommer med løsningsforslag til. Jeg forventer også forslag til forsøksordninger i liten skala, som planlegger for implementering i stor skala.
Vernepleiere og andre helse og sosialarbeidere må være i front i denne utviklingen. Utvalget må åpne opp for innspill fra innovative fagfolk som ikke tar utgangspunkt i hvordan tjenestene er organisert i dag, men hvordan en kan organisere inkluderende tjenester for fremtiden. Ikke for at dette først og fremst handler om tjenester. Dette handler først og fremst om menneskerettigheter. Men, gode tjenester er for mange et avgjørende premiss for gode liv.
Goksøyrs påpekning er en moralsk utfordring. Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv.
Det er mange som har engasjert seg etter talen til Goksøyr og reaksjonene på den. Jeg og. Etter mitt innlegg om saken har jeg fått mange tilbakemeldinger. Flere har også ytret ønske om å gjesteblogge om ulike tema knyttet til reaksjonene på talen. Her kommer en av dem. Thomas Owren har skrevet her før. Han jobber på vernepleierutdanningen i Bergen, og er en engasjert fyr. Her er hans vinkling på saken om Goksøyr, Simonsen, abort, talerstoler og retorikk.
Ja til selvbestemt abort. Ja til talerstoler for utsatte grupper som stiller spørsmål ved flertallets praksiser. Ja til ryddig retorikk fra folk i maktposisjoner. Av Thomas Owren
Selvbestemt abort er en grunnleggende frihet.
Jeg støtter kvinners rett til selvbestemt abort.
Denne friheten er under angrep i store deler av Europa.
I mine øyne er dette en frihet som bør forsvares og ikke innskrenkes.
I denne friheten ligger retten til fritt å kunne bestemme at et foster skal aborteres. Jeg hørte ikke at Marte Goksøyr angrep denne retten i sin tale på Eidsvoll. Jeg hørte henne påpeke en prinsipiell forskjell mellom to handlinger:
å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi en ikke kan eller vil få et barn.
å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi det vil bli et bestemt type barn.
Goksøyrs påpekning er en moralsk utfordring. Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv. Spørsmålet antyder at måten friheten forvaltes kan kalles diskriminering.
Marie Simonsen forholdt seg ikke til Goksøyrs utfordring til hvordan friheten brukes.
I stedet fremstilte hun utfordringen som et angrep på selve friheten.
Denne retoriske, logiske feilen kalles stråmannsargumentasjon.[1] Maktformen som ble utøvd kan kalles definisjonsmakt.
En annen hevdet at abortmotstandere dytter Goksøyr fremfor seg.
At det var skremmende og skammelig. Simonsen sa seg enig.
Effekten kan bli at de diskrediterer Goksøyr som selvstendig aktør.
De skaper et bilde av at hun er en brikke i et spill som hun selv ikke forstår.
De sår tvil om hun har en egen stemme ved å hevde at hun er et talerør for andre.
Denne retoriske, logiske feilen kalles ad hominem-argumentasjon eller personangrep.[2]
Simonsen syntes forundret over arrangørenes dømmekraft i å invitere Goksøyr til å tale.
Hun sådde tvil om Goksøyr burde ha fått lov til å si det hun sa fra denne talerstolen.
Hersketeknikken som ble anvendt kalles ignorering eller usynliggjøring.
Maktformen som ble utøvd kan kalles dagsordensmakt.[3]
Å ikke ta imot en moralsk utfordring er en grunnleggende frihet.
Enhver står fritt til å si: «jeg vil ikke se på det du påpeker ved min eller andres praksis».
Enhver står fritt til å fordreie andres argumenter i stedet for å møte dem.
Enhver står fritt til å diskreditere andres legimitet og så tvil om deres stemme.
Enhver står fritt til å motvirke at personer i utsatte posisjoner får adgang til talerstoler.
Dette er grunnleggende friheter på individnivå.
Men den som tar dem i bruk setter sin legitimitet som moralsk aktør på spill.
I mine øyne har Simonsen med dette svekket sin.
[1] Stråmannsargumentasjon er å tillegge noen en mening som er lett å tilbakevise, for så å tilbakevise meningen, og derigjennom skape et inntrykk av å ha tilbakevist noe som den andre står for.
[2] Ad hominem-argumentasjon er å søke å tilbakevise et argument ved å gå til angrep på den som fremsetter argumentet i stedet for å forholde seg til argumentet. Det kan også kalles personangrep eller, populært sagt, å «ta mannen i stedet for ballen»
[3] Dagsordensmakt er makten til å hindre at noe diskuteres: Noen beskytter sine egne interesser ved å sikre at visse spørsmål ikke stilles, eller at visse sider ved en sak ikke kommer frem. F eks ved å hevde at saker ikke passer i det fora de tas opp.
Ok. Nå er jeg forbannet. Jeg er rett og slett skikkelig oppriktig forbannet. Mulig at det er tullete å bruke energi på noen små tweets, men når en av Norges fremste kommentatorer og feminister reduserer Marte W Goksøyr sterke tale på grunnlovsjubileumet på Eidsvoll til et angrep på grunnleggende friheter er det grunn til å reagere. Når hun i tillegg antyder at folk med Down syndrom ikke har en egen stemme blir jeg forbannet.
Marte W Goksøyr har en av de sterkeste stemmene i kampen for et mangfoldig Norge. Ja, selvsagt er hun en aktivist mot selektiv abort. Men mye mer enn det er hun en aktivist for målsettingen om et inkluderende Norge, verdens mest inkluderende land. Det var virkelig på sin plass at hun fikk en stemme på NRK sin direktesendte jubileumsforestilling fra Eidsvoll. High five til arrangøren som gir plass til stemmer som sjelden blir hørt. Grunnloven gir oss frihet til å være oss selv. For, alle er vi annerledes, som Goksøyr så riktig påpeker.
Likevel reagerer Dagbladets kommentator og kjent feminist, Marie Simonsen med å kritisere arrangøren for å slippe Goksøyr til. Ikke nok med det. Hun sier seg enig i at folk som er mot selvbestemt abort skyver henne foran seg i kampen. Med å si seg enig i det, tar hun samtidig fra Goksøyr retten til å snakke, og devaluerer hennes meninger. Hun stiller indirekte spørsmål ved om folk med Down syndrom kan ha en egen stemme.
Det hadde kanskje vært greit nok at en kommentator som Simonsen skyter litt fra hoften en kveldsstund på twitter. Det er jo det slike kommentatorer skal. Men, det er ikke greit nok. For Simonsen er ikke den eneste. Det er mange, spesielt på norsk venstreside, som mener det samme. En ting er at man er for selektiv abort, men på en eller annen forunderlig måte skal det meste puttes inn i abortkampsaken. Når kampen mot sorteringssamfunnet ikke kan foretas utenfor abortkampens arena tråkker såkalte feminister på den feminismen som jeg er så glad i. Den solidariske feminismen, som ikke bare har fokus på seg og sitt. Feminismen som ikke bare har fokus på gjennomsnittskvinnen, men som like mye ser at kampen mot samfunnsskapte barrierer er en feministisk kamp for alle.
For. Kampen mot sorteringssamfunnet handler ikke bare om selektiv abort. Kampen handler rett og slett nesten ikke om abort i det hele tatt. Kampen mot sorteringssamfunnet handler om muligheter til skolegang, tilgang til arbeidslivet, tilgang til samfunnsliv som i stor grad ikke er der i dag. Kampen mot sorteringssamfunnet er til forveksling lik kampen for kvinners rettigheter og muligheter. Når Goksøyr avslutter sin tale med kraftfulle «Jeg vil leve» burde det gi gjenklang på feminismens kamparena. I stedet for å hylle Goksøyr som en sterk kampfelle lukker Marie Simonsen døren og sier at ingen flere slipper inn på arenaen. Mangfold handler tydeligvis ikke om mangfold like vel.
Det er utrolig trist hvis det er slik at norsk venstreside og norske feminister ikke har plass til stemmen til utviklingshemmede. Det er ingen grunn til å tro at kvinner med utviklingshemning ikke har samme behov for felleskap og kamparena som alle andre kvinner har. Det er en overhyppighet av vold og overgrep overfor personer med utviklingshemning. Hatkriminalitet er utbredt. Kvinner med utviklingsheming har i svært liten grad muligheter til å ta en utdanning og komme inn i det ordinære arbeidslivet. Helsetjenestene er for dårlig. Det er denne kampen Goksøyr først og fremst frontet på Eidsvoll her om dagen. Det er den kampen vi feminister også må stille oss bak.
disabled women and girls face more shit than you could ever know and i need you to undertstand
Ableism. Is. A. Feminist. Issue.
Jeg utfordrer landets feminister til å ta til motmele mot holdningene til Marie Simonsen. Landets feminister må også stå på barrikadene for kvinner med utviklingshemning. På plakaten kan det godt stå ”Ja til selvbestemt abort! Nei til sorteringssamfunnet”. For som Oddny Miljeteig (SVer og feminist) så klart sier det:
….og kampen mot sorteringssamfunnet korkje byrjar eller startar med abortlova. Det er i alle fall heilt sikkert.
Komiteen viser til at det er tverrpolitisk enighet om å følge opp konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsevne. Det er kommunene og fylkeskommunene som har det helhetlige ansvaret for tjenestene til innbyggerne. Komiteen forventer at disse utarbeider lokale handlingsplaner og følger opp de merknader og føringer som er gitt av regjering og Storting.
I dag la nemlig arbeids- og sosialkomiteen på stortinget frem sin innstilling til ”Frihet og likeverd”. En stortingsmelding som har fått mye kritikk, ikke minst fra meg, men som nå har ført til en veldig spennende innstilling. En innstilling som både gir noen klare overordnede føringer, men som også kommer med konkrete forslag. Vakkert.
Komiteen understreker at ansvarsreformens mål ligger fast. (…)Reformen var en milepæl av stor historisk og menneskerettslig betydning, og var et helt sentralt skritt på veien mot et likeverdig samfunn. Reformens målsetninger er i stor grad blitt en del av målsetningene og kravene i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som Norge har forpliktet seg til å etterleve.
For. Den såkalte ansvarsreformen la føringer for en ønsket samfunnsutvikling. Ikke bare for folk med utviklingshemning. Nå legger stortinget klare føringer for den videre utviklingen. Det stortinget nå sier forplikter både statlige og kommunale myndigheter på en lang rekke områder. Det skal være vanskelig å sno seg unna sentrale føringer som inkludering og deltakelse.
Komiteen understreker at mennesker med utviklingshemning skal ta del i et inkluderende fellesskap på lik linje med alle andre. Fellesskap i barnehage, skole, arbeidsliv og i nærmiljø er en viktig del av dette. Tiltak og tjenester må forhindre segregering.
Jada. Dette er flotte ord vi har hørt før. Hvorfor skal vi tro på at dette skal føre til bedring av de forholdene som vi alle, også en enstemmig komite på stortinget, mener ikke er bra nok? Vel. Stortinget innrømmer på en måte at dette er store ord som må operasjonaliseres.
Komiteen mener videre at regjeringen må konkretisere og operasjonalisere hva de overordnede føringene fremlagt i Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og Likeverd, og i Stortingets behandling av denne, faktisk innebærer på de ulike livsområdene. En viktig del av dette arbeidet må være å foreslå tiltak som kan bidra til at viktige føringer som inkludering og deltakelse får praktiske følger for politikkutforming innen alle ulike politikkområder, og på alle nivå. Komiteen ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med de nødvendige forslag og tiltak.
Nemlig. Endelig skal vi få noe konkret på hva inkludering, selvbestemmelse og deltakelse faktisk innebærer. Vakkert!
Det er kanskje ikke alt som er like vakkert. Delen om bolig er utvilsomt noe ullent. Men dette er ikke dagen for pirk (jeg kommer sikkert tilbake til det…). Hvorfor skal jeg pirke når jeg i stedet kan trekke frem at komiteen slår fast at ”elever med utviklingshemming får i praksis ikke satt gode mål for opplæringen, mange mangler læremidler og er ikke del av hverdagen i opplæringen på samme grunnlag som andre.” Eller når de klart og tydelig sier at de er ”opptatt av at alle utviklingshemmede skal ha tilbud om ordinært eller vernet arbeid og/eller et dagaktivitetstilbud/dagsentertilbud.”
Ok. Det gjenstår mye arbeid. Vi vet enda ikke om dette fører til noe som helst. Jeg håper utvalget ikke bare gjemmer seg inne på et kontor, men at de blir et verksted som bidrar til nytenkning og oppmerksomhet.
Til slutt. Ja, for jeg har spart noe av det beste til slutt. For en som er opptatt av kompetanse i tjenestene er dette nettopp; vakkert. Noe jeg har etterlyst i mange år, og endelig skal vi få det:
Komiteen mener det er nødvendig å gjennomføre et utviklingsarbeid som gjennomgår hvilke kompetanse som er nødvendig for å sikre gode tjenester på de ulike områdene. For at riktig kompetanse skal komme til på riktig sted vil en kartlegging av den faktiske kompetansesituasjonen i skoletilbudet, i Nav, i helse- og omsorgstjenestene og i andre velferdstjenester som eksempelvis barnevernet, være av stor betydning. Komiteen mener regjeringen bør iverksette en slik kartlegging, og at regjeringen initierer tiltak som sikrer god kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning.
Tenk deg at du trenger offentlige tjenester i ditt eget hjem. Du blir gammel eller syk og trenger hjemmesykepleie. Eller du får en langvarig funksjonsnedsettelse og trenger brukerstyrt personlig assistanse. Da kan du ikke regne med kvalitetssikrede tjenester i hjemmet, men må flytte på institusjon. I hvert fall i følge Bente Stein Mathisen. Det er for meg ingen andre måter å tolke det stortingsrepresentanten fra Høyre uttaler til Aftenbladet denne uken.
For 25 år siden var reformen for personer med utviklingshemning banebrytende for forståelsen av samfunnets borgere og for organiseringen av offentlige tjenester. Et viktig prinsipp var å skille mellom eget hjem og tjenester. Et annet var kommunalt ansvar. Man kan også utlede tidlig og lokal innsats, selvbestemmelse og hjemmebaserte tjenester. Større medvirkning og ansvar for den enkelte borger med behov for bistand. I ettertid har område etter område fulgt etter. Det er vanskelig å ikke se den røde tråden fra ansvarsreformen til dagens samhandlingsreform. Ikke bare er det gode faglige begrunnelser for å bygge opp et tjenestetilbud nært knyttet til og i tjenestebrukeres eget hjem. Det er sannsynligvis også økonomisk lurt.
Helseminister Bent Høie har ved flere anledninger påpekt at han ønsker endringer i helsetjenestene. Brukeren skal stå i sentrum. Høies ambisjoner står i grell kontrast til hans partikollegas manglende ambisjoner. Mathisen antyder at folk må bo sammen for å sikre sterke fagmiljø, og samtidig sier hun at om en bor alene «har man ingen mulighet til å sjekke kvaliteten på arbeidet som gjøres». På mange måter legger hun ansvaret for institusjonaliseringstendensene over på oss fagfolk. Det er et ansvar vi ikke fortjener.
Vi er derimot beredt til å ta ansvar for å utvikle gode tjenester, og det er selvsagt korrekt at det er en stor fordel med store og robuste fagmiljø. Vi trenger økt fokus på rekruttering og kompetanse. Heldigvis er et slikt fokus helt i tråd med Høies mål om å rydde plass til brukerne i sentrum av helsetjenestene. Gode helsetjenester er ikke avhengig av hvordan tjenestebruker bor. Gode helsetjenester er avhengig av at tjenester, politikere og yrkesutøvere tar utgangspunkt i behovene og ønskene til den enkelte. Fremtidens tjenester krever ikke at tjenestebruker tilpasser seg tjenestene. Tjenestene tilpasser seg tjenestebruker.
Selvsagt kan vi utvikle gode fagmiljø og kvalitativt gode tjenester også for personer som ønsker å bo alene eller sammen med sine nærmeste (slik de fleste av oss ønsker). Det krever innovasjon og design av nye måter å organisere tjenestene. Det krever fokus på rekruttering og kompetanse. Og, det krever modige politikere. Høyre profilerer seg ofte med ønske om å modernisere offentlige tjenester. Det er svært underlig at det ikke også skal gjelde tjenestene til personer med utviklingshemning.
”La oss sende en homofil statsråd til Paralympics. Da stilner nok kritikken vi får for vår deltakelse i mesterskapet. Da skal nok han Putin få svi for sin homofiendtlige politikk. Nemlig!” Kanskje var det noe slikt Erna tenkte når det ble bestemt at helse- og omsorgsminister Bent Høie skal til Russland under Paralympics. For. Det er vel ikke som helseminister Bent Høie skal reise, eller?
I dag ble det kjent at Bent Høie skal representere den norske regjering under Paralympics. Det synes jeg er svært underlig. Jeg kan på en måte forstå det om han er valgt ut i kraft av at han er homofil. Det er viktig at resten av verden markerer sterk avstand fra Russlands politikk overfor homofile. Jeg heier på utøvere, tilskuere og politikere som bruker sin tilstedeværelse til å markere sin støtte til et mangfoldig samfunn uten diskriminering. Kanskje særlig er det viktig å bruke Paralympics til å gjøre nettopp dette. Men det er vel underlig om personlig legning skal være utgangspunkt for hvem som skal representere regjeringen på utenlandske arrangementer, synes du ikke?
Paralympics i London for to år siden var en megasuksess. Millioner av mennesker over hele verden fulgte mesterskapet. Aldri før har idrett for og med folk med funksjonsnedsettelse vært så markert og populær. Kanskje det arrangementet som for alvor viste at funksjonsnedsettelse og funksjonshemming er to helt forskjellige begreper. At man ikke trenger å være funksjonshemmet selv om man har en eller annen fysisk eller kognitiv funksjonsnedsettelse. Graden av funksjonshemming er avhengig av konteksten man er i. Avhengig av omgivelser og samfunn. Riktig nok fører også slike arrangementer til et alt for stort fokus på mestring. Hverdagens barrierer må bygges ned, ikke overvinnes ved å måtte bli i superform. Men slike arrangementer har en viktig symbolfunksjon.
Så sent som i fjor ratifiserte Norge FN konvensjonen om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Denne markerer på mange måter et paradigmeskifte. Fra bruker til borger. Fra helsetjenester til menneskerettigheter.
Selvsagt trenger også personer med funksjonsnedsettelse helsetjenester. Ja, i større grad enn andre. Men like lite som Olympiske leker handler om helse- og omsorgstjenester handler Paralympics om helse- og omsorgstjenester. Det handler først og fremst om idrett. Så hva den norske helse- og omsorgsministeren skal på paralympics å gjøre er for meg en gåte. Hvis vi først skal sende statsråder til disse lekene, noe jeg er for hvis de også bruker anledningen til å markere seg i kampen for menneskerettigheter, så kan jeg tenke meg en hel drøss med andre statsråder som burde reist. Kulturministeren som har ansvar for idrett, statsministeren for å markere viktigheten av dette arrangementet, utenriksministeren som med tyngde kan synliggjøre menneskerettigheter og FN-konvensjonen, likestillings- og inkluderingsministeren som faktisk har ansvar for nettopp likestilling og inkludering.
Når Norge nå sender helse- og omsorgsministeren gir det et klart og tydelig signal om at vi fremdeles står med begge beina i en medisinsk forståelse av funksjonshemming. At dette egentlig handler om helsetjenester. Signaleffekten til den norske befolkningen, ja til verdens befolkning (om noen skulle finne på å bry seg) er negativ. Den motarbeider den viktige kampen som har stått bak FN-konvensjonen.
Jeg var en av dem som begynte fredagen med å lese kronikken fra en anonym lærer. «Det farlige klasserommet». En lærer som forteller om vold i skolen. En kronikk som var ment for å skremme. En kronikk som gjorde meg skremt. Skremt nok til at jeg før trikken var fremme på jobb hadde skrevet et innlegg. For kronikken fortjener svar. Den fortjener at læreren får støtte, men også at bildet nyanseres. For det er flere elementer med kronikken som gjør meg skremt. Kanskje handler det om det farlige klasserommet, men ikke minst handler det om de farlige voksne.
Ja, jeg blir skremt
Jeg blir skremt. Det er det jeg blir tidlig på morgenen når jeg leser kronikken til anonym lærer. Om vold i den norske skolen. For det kan være på mine barns skole hun jobber. Det kan godt være mine barns hverdag hun beskriver. Barna som tilsynelatende har det fint, men som ikke er veldig pratsomme om skolehverdagen. Som barn flest. Ja, jeg blir skremt om voldsnivået er slik som læreren beskriver i Aftenposten fredag. Men jeg blir også skremt om det er slik at lærerne og rektor er like tause som mine barn. Om de ikke forteller meg som far hvis det er slik på «min» skole.
Ja, jeg blir også skremt om den viktigste løsningen er segregering. At de vanskeligste barna skal flyttes ut av skolen. Skjerming kan være en god kortsiktig løsning, men løser lite på lang sikt. At barn og unge lærer seg at de kan slå seg bort fra en vanskelig og for dem meningsløs skole løser ikke voldsproblematikken. I hvert fall ikke om man skal se på skolen i et helhetlig samfunnsperspektiv, og det skal man vel eller?
Jeg blir også skremt av det ensidige fokuset på problembarna. Kronikkforfatteren peker på ulike perspektiver, men det kan lett forstås som at bare vi får bort disse barna så er alt greit. Noen av debattene i ettertid kan også tyde på at politikere også har dette fokuset. Dette er mye mer komplekst enn som så. Det kan ikke være slik at vi nok en gang legger belastningen på utsatte barn og unge. Belastningen, og løsningene, ligger hos oss voksne. Ved å rette et ensidig fokus på de såkalte problembarna vil skoleledelse og lærere lukke øynene for de åpenbare løsningene. Se også hva anonym mor skriver som tilsvar til kronikken: «Alt snudde på en uke. Vi fikk en ny sønn. En sønn som faktisk ville på skolen, en sønn som begynte å le igjen og sette pris på livet sitt.»
For, til slutt blir jeg skremt av politikere, skoleadministratorer og skoleledelse som ikke lytter til lærernes fortvilte rop. Politikere som hele tiden skal styrke læreren når det lærerne roper etter er noe helt annet. De roper etter mer støtte i hverdagen slik at de kan drive med det de er gode på. Den anonyme læreren roper etter en tverrfaglig skole som gjør at drømmelæreren får mulighet til å være drømmelærer. Som vernepleier har jeg jobbet på arbeidsplasser der vold har vært en del av hverdagen. Vold fra mennesker som var helt avhengig av min bistand. På samme måten som voldelige elever er avhengig av kompetente voksnes bistand for å komme videre. Møte med vold krever kompetanse og kunnskap, men også god ledelse og riktige rammebetingelser. Like vel er døren inn til skolen så godt som stengt for vernepleiere og andre som faktisk besitter den kompetansen som anonym lærer etterspør.
En mangfoldig skole der det er plass til alle må fortsatt være et viktig mål. For å nå dette må det satses på en tverrfaglig skole. En skole med yrkesgrupper som har kompetanse på å analysere den voldelige adferden, og som har ferdigheter til å tilrettelegge miljøbetingelser og drive med ferdighetstrening som både forebygger og endrer. Vi trenger en skole med rammer til å se den enkelte elev.
Læreren sier hun skriver for å skremme. Jeg håper at flere enn meg blir skremt, selv om jeg vet så inderlig godt at skremsel er dårlig egnet til varig atferdsendring. Det handler kanskje om «det farlige klasserommet», men først og fremst handler det om en feil skolepolitikk og de farlige voksne. De som lukker øynene og vil sende problemene bort!
«Dernest kan en sørge for at voksentettheten blir større slik at hver elev blir sett, og økt tverrfaglighet slik at norsklæreren har tid til å være norsklærer.»
Vernepleieren 