Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

vernepleie

Det er så lett…eller

Står til? Fra mandag starter jeg med ansvaret for godt over 20 (!) tjenestemottakere, samarbeid med x antall pårørende og gud vet hvor mange ansatte…-  i 50 % sykmelding og uten at noen har lagt en eneste plan eller visjon for hvordan denne nye organiseringen skal gjennomføres. Trøste og bære! (SMS jeg fikk fra en leder et sted i Norge)

Les mer «Det er så lett…eller»

Alle kunne trenge en vernepleiervenn…

«Alle kunne trenge en vernepleiervenn» Denne kommentaren kom på facebooksiden til enn venn av meg i forrige uke. Ville jeg satt pris på å ha en slik venn? En venn som tilrettela hverdagen min slik at jeg fikk mulighet til å delta i samfunnet på mine premisser? Les mer «Alle kunne trenge en vernepleiervenn…»

Kunden, frisøren og vernepleieren

Altså; kunden har et spesielt ønske, har en bra erfaring, kjenner sitt eget hår bedre enn meg, men mangler kompetanse til å utforme tjenestetilbudet selv.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt at jeg noen gang skulle ha noe om frisøryrket her på bloggen. Så feil kan man ta. Thomas Owren som jobber på vernepleierutdanningen i Bergen skrev nemlig en dag på Facebook om det var noen som hadde reflektert over likheter mellom frisørens og vernepleierens kompetanse. Hæ? Og så plutselig kom den. En strålende kommentar fra en vernepleier jeg ikke kjenner, men som jeg bare måtte utfordre til et gjesteblogginnlegg. Heldigvis tok Bodil Ellingsen utfordringen, og her skriver hun altså om noen refleksjoner rundt kunden, frisøren og vernepleieren. Mer om Bodil finner du under innlegget.

Kunden, brukeren, makt, avmakt og yrkesstolthet

Av Bodil Ellingsen

Etter å ha jobbet som vernepleier en tid, oppdager jeg at det er mange likhetstrekk mellom mitt gamle yrke, frisør, og mitt nåværende. I tillegg har jeg oppdaget at synet på tjenestemottakeren i mitt gamle yrke på mange måter skiller seg fra synet på tjenestemottakeren i mitt nye yrke. Nå må det sies at jeg snakker generelt. Det er ikke alle frisørsalonger som tenker likt, men alle er prisgitt fornøyde kunder. Og, det er ikke alle arbeidsplasser som driver med tjenesteyting som er like. Jeg har selv fått mye god hjelp fra dedikerte tjenesteutøvere. Det jeg tar for meg her er mine refleksjoner omkring hvor ulikt vi ser på og behandler mennesker, og hvordan det henger sammen med maktforholdet i relasjonen.

”Kunden har alltid rett”, heter det. Mange som jobber eller har jobbet i servicebransjen vet at det ikke alltid stemmer. Men som regel. Kunden har som regel rett, men kunsten er å finne ut hva de har rett i. Mange kunder er villig til å gå langt i sine påståelser fordi de tror de har kunnskap på et område de ikke kjenner godt nok.

”Du må ikke gradere håret mitt sånn, for da blir det for tynt! Den forrige frisøren min delte det opp i ca. 5 lag og graderte. Det er SÅNN du må gjøre det”

Ok, for oss som kjenner frisørfaget er dette kanskje gjenkjennelig: Et helt absurd ønske. Hvilke 5 lag? Gradere hvert ”lag” hver for seg? Osv. Og hva gjør vi da? Går i gang med en krangel? Av og til er fristelsen nærliggende, men hvem tjener hva på det? Altså; kunden har et spesielt ønske, har en bra erfaring, kjenner sitt eget hår bedre enn meg, men mangler kompetanse til å utforme tjenestetilbudet selv. Det beste å gjøre da er å gå mange runder med kunden, ta tid, puste med magen, sette seg ned med kunden, si ifra til neste kunde som kom litt for tidlig til sin time at ”jeg er dessverre litt forsinket i dag, men forsyn deg gjerne med kaffe. Om du ønsker å gjøre noen ærender i mellomtiden, rekker du sikkert det”. Forsinkelser skjer, men resultatet blir ikke bedre om man stresser i vei. Heller verre.

De fleste har vel kundeerfaring, og en eller annen opplevelse av at ”hun forstod ikke hva jeg mente” og gått misfornøyd fra frisøren. Det er en tynn grense mellom å bli sett, hørt og forstått og det å føle seg ikke helt forstått. Så da finner mange ”sin” frisør. Sånn kan vi gjøre det, vi som ordner sjøl. Shoppe tjenestene der det passer oss best. Da er det om å gjøre å være den frisøren som kan sine kunster. Ikke nødvendigvis den kuleste, hippeste, men den som lytter, skjønner, forstår. Den som får andre til å føle seg helt spesiell. For om frisøren ikke behersker dette, vil kundene gå andre steder, og salongen er historie. Selv om man kan føle seg ganske mektig der man står med saksa i hånden, er det kunden som har den hele og fulle makta. Makta over inntekt eller ikke.

Så går tankene mine til disse offentlige servicebedriftene som forvalter våre felles penger. I første omgang NAV. Hvorfor kan man lese om så mange misfornøyde NAV-kunder? Kommer de med helt urimelige ønsker? Ble de ikke lyttet til, sett, forstått? Manglet det på veiledning, eller kanskje ble det mere ”villedning”? Etter hva jeg har lest og hørt tror jeg at dette ikke er så langt fra sannheten for mange. Nå ønsker jeg ikke å ta ”kunde”-perspektivet. Nå setter jeg meg på andre siden av skrivebordet for å se hva som er bakgrunnen for denne type ”service”.

Jeg kan ikke og vil ikke tro at de som jobber med denne type tjenesteyting ønsker å være uvennlig, vanskelig, avvisende. Hvorfor blir utfallet sånn, da? Og nå vil jeg blande inn noe som har med yrkesstolthet å gjøre. Først må jeg si dette: det jobber en stor mengde mennesker som er dyktige, servicemindede, kunnskapsrike og empatiske. Vi må alle bli flinkere til å skryte av de hverdagsheltene vi møter. Men tilbake til de tjenesteyterne som like gjerne kunne vært oss selv. Dette har jeg tenkt litt på. Som vernepleier kan vi bekle en stilling på Nav. Som veileder, for eksempel. Og som ansatt på Nav har vi veilednings- og opplysningsplikt. Vi skal kunne bistå mennesker som trenger hjelp til forskjellig. Kunder som kommer til Nav kommer av en grunn. Mange er i en vanskelig livssituasjon og trenger ikke bare et vennlig smil, men noen som kjenner, eller i det minste finner ut av, lover og regler, rettigheter og plikter. I tillegg hjelper det å være løsningsorientert, kreativ innenfor de rammene som gjelder. Vi må være grundige.

Å utøve yrke i hodet på den som sitter med makta er vel det man kan kalle særdeles skjerpende. Man blir fulgt med argusøyne, og det er en selvfølge at man vil gjøre en så bra jobb som mulig. Som jeg nevnte tidligere har kunden all makt. I andre enden av denne skalaen har vi tjenestemottakerne som ikke har noen innflytelse over oss som tjenesteytere. Men tvert imot. Vi er i en posisjon der vi kan utøve makt ved vår kunnskap eller helst mangel på kunnskap. Om vi har yrkesstolthet skal ikke maktaspektet ha noe å si, og ganske sikkert er det spesielt viktig med yrkesstolthet og godt håndtverk der makten er i ubalanse i kundens disfavør. Sånn som vi er når ingen ser oss, sier alt om oss. Jeg vil hevde at ”ingen” kan byttes ut med ”de maktesløse”. Jeg vil slå et slag for at de som ta vernepleierutdanningen legger seg på minnet at de først og fremst er ”de avmektiges” stemme, advokat.

Jeg liker egentlig ikke å bruke begreper som ”de avmektige”, de ”maktesløse” og lignende, for det er situasjonsbetinget. For plutselig er han jeg ikke hadde tid til da jeg jobbet på NAV, trener for min sønns fotballag…

——–

Bilde av Bodil

Bodil Ellingsen er 48 år, fra Harstad, nå bosatt Nøtterøy. Frisør i 20 år, tok vpl-utdanninga 2009-2012 ved Høgskolen i Harstad. Har siden jobbet som veileder og sensor v HIH, samtidig som veileder ved et Nav-kontor, og 50% i psykisk helse og rus. Har også jobbet i bemannede omsorgsboliger flere stedet (før-og etter endt utdanning) og jobber i Andebu ved Signo Vivo med døve beboere med utviklingshemming og ulike tilleggsutfordringer. Brenner for skikkelighet og yrkesstolthet!

Design og vernepleie – to sider av samme sak?

Visste du at design er mye mer enn klær, interiør og biler? At mange designere jobber med noe som er mye mer viktig? At designere ikke først og fremst jobber med ting, men med folk. Og, visste du at vernepleiere og designere nok har mye mer til felles enn det vi kanskje tror?

I disse dager snakker vi mye om tverrfaglig samarbeidskompetanse. Om hvordan helse- og sosialprofesjonene skal bli enda bedre til å samhandle med hverandre slik at tjenestene blir noe mer enn summen av de enkelte profesjonenes bidrag. Det er bra. Vi må bare huske at vi kanskje har like mye å hente ved å se utenfor helse- og sosialfagenes grenser.

I disse dager snakker vi mye om brukermedvirkning. Vi snakker om pasientenes helsevesen, og at det er tjenestebrukerne som skal stå i sentrum. Vi snakker i store ord, men klarer vi som ”vesen” å virkelig endre måten vi gjør ting på ved å snakke i store ord? Ved å invitere en valgt brukerrepresentant inn i en styringsgruppe eller lignende? Kanskje trenger vi impulser utenifra for å virkelig finne ut hvordan vi skal skape fremtidens velferdstjenester basert på hva som er best for folk.

Vi snakker mye om kunnskapssamfunnet. Dette til tross for at kompetanse er mye viktigere enn kunnskap. Det er først når vi klarer å anvende vår kunnskap til det beste for dem vi jobber for (og da mener jeg ikke sjefen din) at kunnskapen er viktig.

Og. Vi kan snakke så mye vi vil om tverrfaglig samarbeidskompetanse, brukermedvirkning og fagkompetanse, men hvis ikke vi klarer å organisere vesenet vårt på en slik måte at slike elementer blir fremmet, og ikke hemmet, så kommer vi ingen vei. Jeg hører altfor ofte strålende flinke fagfolk som ikke får utnyttet potensialet sitt (eller tjenestene sitt potensiale) på grunn av hvordan rammebetingelsene og organisasjonen er tilrettelagt. Slik kan vi ikke ha det!

Jeg har den siste tiden snust på noen designmiljøer (blant annet her). Det har vært svært så inspirerende. Begrep som design, inclusive design og service design høres kanskje skummelt ut…nei det er skummelt for en traust vernepleier, men for å være ærlig så er det en verden som er gjenkjennelig.

En verden som virkelig har satt fokus på folk. En verden som lytter til folk, analyserer hva folk vil ha, og ikke minst leverer det folk trenger. Det er en verden som snakker om ability istedenfor disability. Det er en verden som snakker om bredden i befolkningen i stedet for gjennomsnittet. Som en designer sier; hadde vi designet dører for gjennomsnittet hadde det vært mange som hadde slått hodet sitt. Ja, det er en vernepleiefaglig verden…
Bilde av dame/ lenke til film

Ja, det handler selvsagt om ting. Ting som gjør det lettere for oss alle å mestre hverdagen. Men det er ikke tingen i seg selv som er viktig (som det av og til kan virke som når vi ser på klær, interiør eller biler). Det er, som Rama Gheerawo (bildet øverst) sier, smilet til den eldre damen som klarer å håndtere fjernkontrollen som er viktig (trykk på bildet for å se film).

Og selvsagt handler det ikke bare om ting. Det handler også om å designe fremtidens tjenester. Tjenester som er basert på behovene til folk, hvordan folk vil ha det, og ikke på hva vi fagfolk tror at folk vil ha. Som når tjenestedesignere bidrar til at ventetiden ved utredning av brystkreft reduseres med 90 %, eller når de designer gode overganger fra barnehage til skole for barn med særskilte utfordringer. Strålende.

Viktig her er prosessen. Prosessen der de hele tiden setter ”kunden” i sentrum. Der de virkelig spør hva som er viktig for deg. Gjennom intervjuer og observasjoner. Gjennom modeller og visuelle virkemidler.

For å være konkret så kan jeg nevne noen områder jeg tror designmetodikk kunne fått stor betydning.

  • Kanskje litt underlig, men tenk. I dag lages altfor ofte arbeidstidsordningene for ansatte i velferdstjenestene med utgangspunkt i hva arbeidsgiver ønsker. Og da er det ofte økonomi det er snakk om. Her om dagen foreslo bydelsdirektøren i bydel Østensjø i Oslo å konkurranseutsette alle tjenester til utviklingshemmede da private kunne ha mye billigere arbeidstidsordninger enn det offentlige (!!??). Svaret fra arbeidstakerorganisasjonene er ofte, og selvsagt, bygget på arbeidstakerrettigheter. Tenk om vi kunne ha bygget tjenestene med utgangspunkt i hva som er best for tjenestebruker? Laget arbeidstidsordninger etter en skikkelig kartlegging, sammen med tjenestebruker, om hvordan livene leves og hva som skal til for å få det til? Til det beste for tjenestebruker og tjenesteyter.
  • Altfor mange familier med barn med funksjonsnedsettelse lever i en kontinuerlig kamp. En kamp for å få tjenestene de har behov for. Søknader hit og dit. Klageprosesser. Venting. Tenk om vi kunne designet disse forløpene på en bedre måte. På en måte der folk ble ivaretatt, der de slapp venting og slapp å klage i saker der de åpenbart har rettighetene på sin side. Hiv inn tjenestedesignere sammen med vernepleiere med en ordre: Fiks det!
  • Generelt har vi mislykkes på det inkluderende samfunnet. Vi kommer ikke videre. Vi har fremdeles et samfunn preget av ”de” og ”vi”. Et samfunn som ikke er designet for ”oss”. Her har vi en haug med arenaer å ta av. Brett opp, og kom i gang…

Så, jeg er overbevist om at vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere har mye å hente i designmiljøene. Men, jeg er overbevist om at vi allerede i dag har det i oss. For er det ikke akkurat det vi vernepleiere skal være/ er gode på? Personsentrerte tjenester som nettopp baserer seg på et grundig samspill med den det gjelder. Og, ikke bare for den det gjelder, men for oss alle. Løkke & Salthe bruker blant annet en god del plass på viktigheten av å finne ut av hva tjenestebruker vil i sin sjekkliste for vernepleiefaglig arbeid.

Og. Vi har GAP-modellen som grunnlag for vårt arbeid. Vi vet at det ikke handler om å fikse individet, men å finne ut hva som skal til for at individet skal kunne delta i samfunnet.

La oss hente inspirasjon utenifra. Jeg tror at designere og vernepleiere, sammen, hadde vært en strålende kombinasjon. La oss sammen designe et inkluderende samfunn der deltakelse for alle står i sentrum!

PS! Jeg vil gjerne høre om prosjekter der vernepleiere faktisk har samarbeidet med designmiljøer. Skriv kommentar!

Les mer om Inclusive design her.

En vernepleierfaglig smultring

Bilde av forsiden til bokenAh….jeg er glad i bakverk. Skillingsboller, hveteboller, smultringer. Mmm. Farlig godt. Deilig. Sjokoladesmultring. Fantastisk.

Bare slapp av. Dette er ikke blitt en matblogg. Det er fortsatt en blogg om vernepleierier. Men. Jeg sitter nemlig med en bok som kanskje er like deilig som en god amerikansk sjokoladesmultring. Jeg har dog ikke lest hele enda, som med godt bakverk skal det nytes. Jeg er heller ikke helt sikker på at hele (bak)verket er like deilig, men når et av kapitlene starter som følger gir det mersmak:

Vernepleierens arbeid kan sees på som hullet i en sjokoladesmultring, og vernepleierens smultring ligger i en pose sammen med barnevernpedagogenes, sykepleiernes, sosionomenes, psykologenes og andre profesjoners smultringer. Noen smultringer er siamesiske smultringer, andre klistrer seg såvidt sammen

Karl Elling Ellingsen, min tidligere sjef på NAKU, er redaktør for den nye boken «Vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn». Det er ikke hver dag det kommer bøker med vernepleierfag som begrep på forsiden. Det fortjener en liten omtale her på bloggen. Vi trenger bøker som retter et eksplisitt fokus på vernepleiernes kompetanse, og som bidrar til fagutvikling på et område som knapt kan kalles for et eget fag. Kanskje kan boken bidra i ferden mot et eget vernepleierfag?

Selv om boken har et spesifikt fokus på faglig skjønn kan den også betraktes som en bok som prøver å plassere vernepleieren inn i vår faglige samtid. Et av bokens utgangspunkt er stortingsmeldingen om Utdanning for velferd som hadde et forarbeid som truet med å legge ned hele utdanningen. Desto mer gledelig er det derfor at meldingen er med på å utfordre til fagutviklingsarbeid som dette. Boken beskriver ikke bare vår kompetanse som den er, men utfordrer oss til videreutvikling.

Boken innholder kapitler fra fagfolk som står langt fra hverandre i faglig utgangspunkt. Det er et risikoprosjekt. Det var dette med sprikende staur… Siden jeg ikke har lest hele boken skal jeg ikke kommentere om boken lykkes med sitt helhetlige prosjekt (om det i det hele tatt er et mål), men jeg har allerede funnet deler som både jeg og forhåpentligvis mange vernepleiere vil bære med seg i sitt arbeid. Vi må blant annet lytte når Ole Petter Askheim skriver om vår (mulige) politiske rolle. Eller når Ellingsen og Berge skriver om helsefagets rolle i kompetansen vår.

Jon Løkke har jeg et ensidig personlig forhold til. Uten han hadde jeg nok ikke vært den (vernepleieren) jeg er i dag. Han var en sentral del av min utdanning som vernepleier. Han lærte meg om verdsetting av sosial rolle, om normalisering. Om hvordan disse begrepene formet samtiden i post-reformårene. Men han lærte meg også viktigheten av å kunne et praktisk yrke. Yrkesutøvelse basert på anvendt atferdsanalyse. Derfor var det med spenning, men også med stor glede jeg leste hans kapittel «Sjekkliste inkludert kasusformuleringer som støtte ved skjønn i målrettet miljøarbeid». Det er her sjokolademuffins er en del av innledningen. Søtt.

Samfunnsmandatet til vernepleierne innebærer støtte og omsorg, men også målrettet miljøarbeid, også kalt hverdagshabilitering. Hensikten er at tjenestemottaker lever i tråd med sine verdier

Hverdagshabilitering! Skal vi rett og slett bare adoptere det begrepet med en gang. Sjekklisten som han skriver om har jeg både lest og hørt om flere ganger de siste par årene. Dette er en viktig videreutvikling av vernepleierens arbeidsmodell. Sjekklisten gir vernepleierne, slik jeg leser dette, viktig beslutningsstøtte. Den er en viktig erkjennelse av at vernepleiere (og andre) trenger verktøy i det daglige arbeidet for å sikre likeverdige og like gode tjenester. På samme måte som faglige retningslinjer, behandlingsforløp og kunnskapsoppsummeringer er viktig for å sikre gode tjenester, vil sjekklisten bidra til at skjønn ikke er noe som vernepleiere gjemmer seg bak for å kunne gjøre hva de vil. Sjekklisten vil kunne sikre at skjønn blir anvendt på en systematisk og faglig god måte. Sikre godt faglig skjønn.

Ok. Dette er ikke noen bokanmeldelse. Om du har lyst å skrive en slik så send den gjerne til meg. Selv om jeg som sagt ikke har lest hele boken, tror jeg at jeg rett og slett bare anbefaler den her og nå. For Løkke treffer rimelig godt når han skriver at:

Vernepleierne bør inneha en kompetanse som er ekstraordinær og pålitelig i betydningen uten for mange feil. Kompetansen må være relevant for tjenestemottakernes ønsker om å leve et liv i tråd med sine mer eller mindre godt uttrykte verdier.

Vernepleie og evidens?

Skjermbilde 2013-12-19 kl. 20.57.24Uten slik kritisk tenkning som vitenskapsteoretiske betraktninger gir, vil det nettopp være en stor fare for at evidensbegrepet enten blir værende som en akademisk faktor uten relevans for praksis, eller at det blir en unyansert instrumentell overføring til praksis som både utfordrer yrkesetikken og heller ikke gir bedre tjenester for tjenestebrukerne.

Slik avslutter jeg en eksamensoppgave i vitenskapsteori som jeg nå i høst har skrevet på min mastergradsutdanning i (re)habilitering. En besvarelse som setter søkelyset på evidensbegrepets plass i rehabilitering. Diskusjonen om evidens burde i aller høyeste grad være aktuell for landets vernepleiere.

I et innlegg her på bloggen tidligere i år setter Løkke & Løkke søkelyset på evidens og vernepleie. De etterlyser blant annet et sterkere fokus på evidens i utdanningen vår, samtidig som de har kritisk distanse til begrepet ”evidens”. Innlegget anbefales, og burde bidra til en bred debatt om vernepleierens kunnskapsgrunnlag.

Innen landets helsetjenester, godt hjulpet av Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret, har evidens og kunnskapsbasert praksis fått en tydelig plass. Også på grunn av kritikken som har kommet i kjølvannet av fremveksten av evidensbevegelsen. Jeg undrer meg dog om ikke vernepleiere og vernepleierutdanningene i litt for stor grad har satt seg på sidelinjen i denne debatten. Slik jeg ser det har andre helsefagutdanninger som fysioterapi og ergoterapi tatt innover seg og bidratt til trenden som evidensbevegelsen representerer. Også innen rehabilitering, representert ved mastergradsutdanningen jeg tar og nasjonale og internasjonale konferanser, er evidens og kunnskapsbasert praksis en svært sentral faktor. Hvor er vernepleierutdanningene i forhold til dette?

Når jeg var aktiv i FO utarbeidet vi dokumenter som beskrev vernepleierutdanningen. Da kom det klare reaksjoner fra vernepleiermiljø på at vi brukte begrepet kunnskapsbasert. Jeg ønsker diskusjonen rundt kunnskapsbasert praksis/ evidens velkommen. Diskusjon om dette begrepet er helt nødvendig, men jeg tror det er uheldig om vi som vernepleiere ikke tar i bruk begreper som er sentrale for resten av helsenorge. Både av faglige og strategiske årsaker. Jeg er også redd for at det går utover de brukergruppene som vi tradisjonelt jobber overfor. Vi må som vernepleiere vise frem at det jobbe for personer med utviklingshemning og andre med kognitive utfordringer krever kompleks kompetanse. Kompetanse som bygger på forskning, på erfaringsbasert kunnskap og på brukernes egen kompetanse.

Jeg vil kort trekke frem to faktorer som jeg tror påvirker vernepleiernes manglende interesse for kunnskapsbasert praksis. For det første tror jeg diskusjonen rundt atferdsanalysens plass i utdanningen gjør det utfordrende å diskutere evidens og kunnskapsbasering. Det er kanskje noen viktige likhetstrekk mellom atferdsanalysen og evidensbevegelsen som gjør at mange vernepleiere som har tatt avstand til atferdsanalysen også tar avstand fra evidens. På den andre siden har atferdsanalysen vært preget av n=1 design i motsetning til evidensbevegelsens gullstandard som krever større studier med kontrollgrupper. Dette har kanskje gjort at vernepleiere med atferdsanalytisk bakgrunn aldri har engasjert seg i og bidratt til utviklingen av evidensbevegelsen. Eller?

For det andre har nok selve begrepet evidens vært utfordrende. Evidens antyder at det er noe som er beviselig faktum. Ser man dog på engelsk bør dette synet nyanseres. Det er et viktig poeng å skille mellom engelske «evidence» og engelske «proof». ”Evidence” legger grunnlaget for argumentasjonen, mens ”proof” beviser at argumentasjonen er riktig. Det gir i hvert fall mening for meg.

Med årene har nok også evidensbevegelsen blitt mer nyansert. I oppgaven min referer jeg til en artikkel av Dijkers et al. Forfatterne av denne artikkelen har noen viktige poeng i at det fremover er sentralt å utvikle metoder som sikrer at den såkalte evidensen får betydning for klinisk praksis. Det er kanskje her utfordringen for vernepleierutdanningen først og fremst ligger.

Kanskje er evidensbevegelsen et forbigående blaff og vernepleierutdanningene gjør lurt i å la debatten ligge?

Kanskje tar jeg helt feil, og at kunnskapsbasert praksis som forståelse og begrep er sentralt i dagens vernepleierutdanning og vernepleiefaglig yrkesutøvelse?

Og kanskje har jeg her skrevet masse tullball bare for å få en unnskyldning for å kunne legge frem besvarelsen min om evidens i et vitenskapsteoretisk perspektiv. Jeg har jo oppfordret andre til å legge ut sine besvarelsen. Da bør jeg vel gjøre det selv også.

Her er besvarelsen min. Om evidens, kunnskapsbasert praksis, positivisme, Wilson og Bohr.

”We have the common goal of turning as much philosophy as possible into science”.
Edward O. Wilson

Har du en oppgavebesvarelse som bare du og sensor har sett? Hva med å la meg presentere den her på vernepleieren.com?

Profesjonsuavhengig helsesøsterutdanning?

Vannpytt formet som et hjerteSom et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.

En gang på midten av 90-tallet var jeg studentrepresentant i avdelingsstyret for helsefag ved Høgskolen i Østfold. Da var jeg med på å åpne opp videreutdanningen for psykiatrisk sykepleier (tror jeg det het) for andre grupper enn sykepleiere. En liten andel av dem som skulle bli tatt opp kunne også ha vernepleierutdanning. Dette var ingen selvfølge. Avdelingsstyret var delt, og så vidt jeg husker brukte lederen sin dobbeltstemme for å få det gjennom. I dag høres nok det smått underlig ut at en helsefaglig videreutdanning som skal kvalifisere for arbeid i tjenestene til personer med psykiske lidelser ikke skal være tverrfaglig.

Både tidligere og nåværende regjeringsparti har varslet et ønske om å satse på skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det er strålende. En styrket helsetjeneste for barn og unge er viktig. Både oppfølging av barn og deres familier er helsefremmende og forebyggende. I dette arbeidet er helsesøstrene ofte frontsoldatene. Soldat er nok dog ikke et passende begrep om denne yrkesgruppen, men det er disse som ofte er de viktigste personene for sårbare familier og barn.

Jeg har ofte skrevet om viktigheten av en tverrfaglig skole. En skole som møter alle elever. En skole som ikke bare er opptatt av pedagogikk, men som også skal ivareta en lang rekke behov hos elevene. Utdanningsinstitusjonene våre må bli bedre på å integrere helse og pedagogikk. Nå snakker jeg selvsagt ikke bare om somatisk helse, men et utvidet helsebegrep som er mer enn bare fravær av sykdom. Skolen er sammen med familien den viktigste samfunnsarenaen for barn og unge.

Helsestasjonen er en viktig arena for de fleste småbarnsfamilier. Personlig har jeg veldig blandet erfaring med denne arenaen. Jeg kunne fortalt om ansatte der som knapt hadde øyekontakt, og som jeg i svært liten grad stolte på kunne følge opp barna mine. Jeg kunne også fortalt om en helsestasjon som tok vår bekymring på alvor, og som sendte oss videre til spesialister. Vel, min personlige erfaring med helsestasjon er ikke poenget her. En erfaring som kanskje er et poeng er at når jeg jobbet i barnehabilitering (begynner å bli noen år siden) fikk vi svært få henvisninger fra helsestasjon. Kompetanse på eksempelvis autisme var for lav. Jeg har ikke ferske tall på dette nå, men det er hevet over enhver tvil at tidlig innsats er viktig. Her er helsestasjonene knallviktige.  Kanskje særlig for barn med funksjonsnedsettelse.

Så til poenget. Jeg tviler ikke et sekund på at landets helsesøstre gjør en formidabel jobb. Samtidig undrer det meg litt at dette er en utdanning som skal være forbeholdt sykepleiere. Særlig etter å ha lest rammeplan og formål for utdanningen. Dette skriver blant annet utdanningsportalen Utdanning.no om Helsesøster:

”En helsesøster har kunnskap om helsetiltak rettet mot individet, grupper og samfunnet, og har som sin viktigste oppgave å ta vare på barn og unges fysiske og psykiske helse.

Vanlige arbeidsoppgaver for en helsesøster er:

  • undersøke, vaksinere og gi råd til barn, unge og foreldre om helse og oppvekst
  • veilede i spørsmål om helse, utvikling, oppvekst, samliv, seksualitet og prevensjon
  • hjemmebesøk og oppsøkende virksomhet
  • bygge nettverk og drive miljøarbeid for barn, ungdom og familier
  • samarbeide med blant annet skole om arbeids- og læringsmiljø
  • kartlegge, planlegge og samordne tiltak i samarbeid med andre faggrupper og etater

Helsesøsteren har en sentral rolle i å støtte og veilede barn og unge med spesielle behov for oppfølging på grunn av sykdom, funksjonsnedsettelse, omsorgssvikt eller risiko for omsorgssvikt.”

Er det noen som helst grunn, utover de profesjonspolitiske, til at ikke vernepleiere skal kunne ta helsesøsterutdanning? Jeg er på ingen måte tilhenger av en utvasking av profesjonskunnskapen som de ulike utdanningene innehar. Det er viktig å være tydelig på likheter, og ikke minst ulikheter mellom de ulike profesjonene. Det er forskjell på en sykepleier og en vernepleier. Heldigvis. Jeg tror like vel at om man fikk helsesøstre med vernepleie som grunnutdanning, ville dette berike helsetjenestene for barn og unge. Kanskje særlig ville det bidra til styrket kompetanse på oppfølging av barn med funksjonsnedsettelse og deres familier. Det er ikke sikkert at utdanningen bør åpnes opp for alle. Kunnskap om helsefaglige prosedyrer som eksempelvis vaksinasjon er selvsagt en viktig del av det å være helsesøster. Derfor kan det kanskje være et poeng at den kun åpnes opp for vernepleiere i tillegg til sykepleiere.

Dette innlegget kan selvsagt leses utelukkende profesjonspolitisk. Selvsagt er det en måte å peke på områder der vernepleiere i større grad burde vært tilstede, eksempelvis på skolen. Jeg ser dog ikke et stort poeng i at dette er en del av en profesjonskamp. Det er nok viktige oppgaver for oss alle. Det er stor mangel på vernepleiere på våre mer tradisjonelle områder. Når jeg nå ønsker å åpne denne debatten er det med utgangspunkt i barn og unge som trenger bedre helsetjenester. Jeg tror at større grad av tverrfaglighet i landets helsesøsterstillinger vil være positivt for tjenestene. Helsesøsterutdanningen har en lang tradisjon, men som et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen (litt mer) profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.

Takk for maten!

Skjermbilde 2013-08-19 kl. 14.18.10«Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette.»

I morgen skal jeg forelese for et kull helt ferske vernepleiestudenter på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Det gleder jeg meg til. I den forbindelse var jeg på jakt etter en gammel forelesning som jeg har lagt fra meg langt inne i Macens mørkeste avkroker. Jeg fant ikke det jeg var på jakt etter, men jeg fant denne. Sikkert bare interessant for de spesielt interesserte, men… Jeg holdt nemlig takk for maten tale på vernepleiernes 50 årsjubileum nå i vinter. Selvfølgelig klarte jeg ikke å bare snakke om mat. Her er manuset mitt…

Takk for maten
Når jeg fikk spørsmål om å holde takk for maten-talen lurte jeg på om de virkelig mente det. At de skulle slippe til en taletrengt bergenser når folk egentlig vil gjøre noe annet enn å sitte her. For det er det dere egentlig vil akkurat nå. I følge en nettside om slike taler skal jeg nemlig sørge for en myk overgang til kaffe/avec og dans, røkning eller flørting. Det siste anbefaler jeg på det varmeste. Altså; flørting på en vernepleierkonferanse. Flørting handler jo først og fremst om å gi komplimenter til folk. Og det er jo vi vernepleiere gode på.

Men. Egentlig burde jeg sagt nei til å holde takk for maten tale. For. Jeg har ikke tenkt å gjøre det. Takke for maten. Eller. I hvert fall ikke bare det. For det vi nå har vært gjennom handler jo ikke bare om mat. Det vi har vært gjennom er jo en måltidssituasjon bestående av ulike faktorer som er helhetlig integrerte. Akkurat som vernepleierens kompetanse. I sin analyse av festmåltidet må vi vernepleiere ta hensyn til det fysiologiske, ernæringen, altså maten. Helsen. Og. Vi må ta hensyn til det sosiale samspillet. Vi har en helhetlig integrert kompetanse der ulike faktorer må sees i en sammenheng. Aldri hver for seg. Alltid sammen. Hva ville egentlig festmåltidet vært uten mat? Eller hva ville festmåltidet vært uten sosialt felleskap? For å si det på en annen måte. Hva ville vernepleieren vært uten helsefaglig kompetanse? Eller hva ville vernepleieren vært uten sosialfaglig kompetanse? Vi hadde rett og slett ikke hatt bruk for det. Verken festmåltidet eller vernepleieren.

Den tradisjonelle takk for maten talen har en viktig funksjon. Positiv forsterkning. Vi skal sørge for å gi kokker og servitører så mye positiv tilbakemelding at de kommer til å gjøre mer av det samme ved neste anledning. Selvsagt skal vi gjøre det her i dag og. For jeg synes at kjøkkenet har satt sammen et helt utmerket festmåltid for vernepleiere.

Først spiste vi hval. Mange mener at hvalen er utrydningstruet og må fredes. I fjor var også vernepleierutdanningen utrydningstruet. I kampen for fredning av hvalen fikk man med seg kjendiser som Paul McCartney. I kampen for fredning av vernepleierutdanningen fikk vi med oss Jens Petter Gitlesen. Hva hadde best effekt? I dag spiser vi hval og feirer vernepleierutdannigen.

Så har vi spist lam. Det passer også bra. Noen av dere husker sikkert RV politikeren Liv Finstad som ble kjent for uttrykket ”Sauer er allrighte dyr”. Når sykepleierutdanningen fylte 100 år omtalte jeg vernepleieren som sykepleierens litt rebelske lillesøster. Av og til kan jeg forestille meg sykepleieren omtale oss vernepleiere på samme måte som Finstad gjorde: Vernepleierne, de er noen allrighte dyr. Sannheten er kanskje ikke at vi er den rebelske lillesøsteren. Sannheten er vel at vi er alt for snille. Vi er snille som lam! Ping!

Til slutt fikk vi Panna Cotta. Det er noe flotte greier. Og underlig. For å være ærlig så fant jeg ikke noen som helst sammenheng mellom Panna Cotta og vernepleie. Derfor skrev jeg italia pluss vernepleie på google. Og da skjedde det noe helt fantastisk. Som treff nummer to fant jeg reklame for en mastergrad i vernepleie. Et nettstudie på italiensk og spansk. Er det ikke fantastisk. Det er helt sant. Bare ved å kombinere italia og vernepleie på google får vi den mastergraden som flere av oss lenge har ønsket oss. Hvis noen snakker med Kristin Halvorsen så tips henne om Google. Om en helt utmerket Panna Cotta og en mastergrad i vernepleie.

Før vi takker folka som har jobbet for oss her i dag, vil jeg spørre dere om noe. Er dere mette?

Ja? Det burde dere ikke være. Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette. Vår kompetanse trengs både på de feltene der vi tradisjonelt har vært og på nye felt. I demensomsorgen. I skolen. Samhandlingsreformen skriker etter vår kompetanse. Vår helhetlige integrerte helse- og sosialfaglige kompetanse. Derfor folkens, bli fort sulten igjen.

Da tror jeg tiden er inne for å gi en stor applaus til dem som har jobbet her i dag. Til ……………. Og folka hennes!

Da har vi takket for helsen. Jeg skal ikke bruke like lang tid på det sosiale. Vil bare presisere at det sosiale ikke slutter her. For noen av dere er det bare begynnelsen. Jeg har i hvert fall hatt en sosial og veldig hyggelig stund. Her kan vi takke hverandre, så jeg synes vi skal gi hverandre en stor applaus.

Til slutt: Jeg må innrømme at det var noen perioder i fjor. Når arbeidet med utdanningsmeldingen skremte oss. At jeg trodde det var gravøl som var det neste for vernepleieren. Derfor er jeg ekstra glad for at vi er her i dag. Gratulerer med dagen. Det er ikke hver dag jeg får anledning til å sitere Bibelen, men det skal jeg gjøre nå. For Paulus skrev akkurat det vi skal gjøre i dag. I dag skal vi Kappes om å hedre hverandre. Takk for måltidet.

World Autism Awareness Day

autismdayFra farlige kriminelle til sosiale entreprenører. Dette er to av ytterpunktene knyttet til medias dekning av autisme. Og, to av mange grunner til at det er viktig med en egen dag som særskilt retter fokus på autisme. I dag, 2. april, er det nemlig FNs World Autism Awareness Day.

Både som vernepleierstudent og som vernepleier har jeg jobbet for personer med autisme og deres familier i ulike settinger. Særlig i arbeidet i barnehabiliteringstjenesten møtte jeg familier med særskilte utfordringer og problemer i hverdagen. Ofte ble barnas medfødte utfordringer forsterket av manglende kompetanse og forståelse hos de arenaene småbarnsfamilier ferdes på. Men. Også ofte møtte jeg engasjerte og flinke folk som arbeidet for å styrke livene til personer med autisme. Jeg har også i mitt interessepolitiske arbeid sett at tjenestene til personer med autisme kunne vært styrket.

I mitt virke for personer med autisme har jeg sett at det både er behov for myteknusere og mulighetsagenter/ døråpnere. På en dag som denne er det viktig å markere at dette er noe vi vernepleiere og andre fagfolk må tilstrebe å være.

Autisme er noe myteomspunnet og for mange kanskje noe litt mystisk. Når vi hører om det i media er det litt for ofte knyttet til kriminalitet. Alvorlig kriminalitet. Både i rettsaken etter 22. juli massakren og i omtalen av gjerningsmannen i skoleskytingen ved Newtown, Connecticut ble autisme nevnt. Nevnt på en slik måte at noen kan tenke at autisme er årsaken til alvorlig kriminalitet. Nevnt på en slik måte at folk med denne diagnosen muligens blir ytterligere stigmatisert og diagnosen ytterligere mystifisert. Det er problematisk. Fagfolk, media og andre må være bevisst hvilken språkbruk vi bruker i slike sammenhenger. Og at vi er tydelige på hva autisme faktisk er. Eksempelvis. I en bloggpost jeg skrev i forbindelse med 22. juli rettsaken refererer jeg blant annet til Simon Baron-Cohen. Det kan jeg også gjøre på en dag som denne:

“People with autism typically have difficulties with the cognitive component (they have trouble inferring what other people might think or feel), but have intact affective empathy (it upsets them to hear of others suffering). ”

Mange vernepleiere jobber for personer med autisme. Derfor er det også viktig at vernepleiere bidrar til å avmystifisere autisme. Vi må bidra til at diskusjonene rundt autisme er kunnskapsbaserte. Vi må være ”mythbusters”. Vernepleiere bør reagere når media eller andre fagfolk er unøyaktige i sin omtale av autisme. Forhåpentligvis er det ikke noen som fremdeles tror at årsaken til autisme er kjøleskapskalde mødre eller akademiske fedre. Men kunnskap om autisme trengs fortsatt. Den kunnskapen vernepleiere som jobber for personer med autisme har er viktig at også befolkningen ellers, og kanskje særskilt administratorer og politikere, får kjennskap til. Mytene om autisme bygger funksjonshemmende barrierer.

Vernepleiere skal ikke bare være myteknusere. Vi skal også bidra til muligheter. Både i det direkte arbeidet for den enkelte. Enten det er i opplæring og oppfølging av barn med autisme, eller det er i bistand til å mestre dagliglivet. Og i det å fremme inkludering, kanskje særlig i arbeidslivet. Vi har i det siste sett noen strålende eksempler på muligheter. Pixellus og Unicus er slike eksempler. Det trengs folk som ser muligheter. Som er innovative. Vernepleiere bør stå i første rekke som innovatører, også på dette feltet.

Jeg vil komme med noe små anbefalinger som på hver sin måte handler om autisme. Og som passer bra på en slik bevisstgjøringsdag som i dag.

  • Skribenten og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq er en av de mest spennende stemmene i den norske samfunnsdebatten. I dette innlegget skriver han litt om hvordan det er å ha Aspergerdiagnose.
  • Vernepleier og høgskolelektor i vernepleie, Thomas Owren, har skrevet mastergrad om autisme. Jeg har enda ikke lest den, men tør like vel å skrive den opp som en anbefaling. Temaet er nemlig svært så spennende, og passer godt på en dag som handler om bevisstgjøring. I  ”Autreat and Autscape: informing and challenging the neurotypical will and ability to include” skriver han nemlig blant annet at ”Based on how conference conditions are created, the study casts doubt on the will and ability of a non-autistic majority to provide full and effective participation for an autistic minority.”
  • autismeforeningens nettsider finnes mye informasjon om autisme, også aktuelt for oss såkalte fagpersoner.
  • FN har en egen nettside om World Autism Awareness Day

«This international attention is essential to address stigma, lack of awareness and inadequate support structures. Now is the time to work for a more inclusive society, highlight the talents of affected people and ensure opportunities for them to realize their potential. »

Secretary-General Ban Ki-moon

Skjermbilde 2013-04-01 kl. 22.48.38Anbefaler også denne lille filmen om autisme:


Blogg på WordPress.com.

opp ↑