Har bare lyst å presentere to lister som illustrerer det jeg velger å kalle for medias svik. Tausheten. Tror de taler for seg selv uten videre kommentar. Nemlig. Les mer «Medias svik. Tausheten.»
Ok. Jeg har mine særinteresser. I kveld har en av dem fått fritt utløp. Jeg har nemlig bladd gjennom en del høringssvar på den utrolig spennende (men kanskje ikke for alle) høringen; ”Høringsnotat om oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen mv.” Les mer «… det kan være vanskelig å forstå!»
Det var bare en helt vanlig tilfeldig sammenheng. Det som skjedde for meg denne første mandagen i oktober 2016. En tilfeldighet som jeg har tenkt å legge større betydning i enn det slike tilfeldige sammenhenger vanligvis fortjener. Samtidig, altså helt nøyaktig samtidig, som jeg var på vei til min nye jobb som mellomleder i tjenester for personer med utviklingshemming et sted her i Oslo, overleverte nemlig utvalgsleder Osmund Kaldheim NOU 2016:17 ”På lik linje” til henne som før var inkluderingsminister, nå bare barne- og likestillingsminister, Solveig Horne. Les mer «Vi tar ikke ferie…»
Hun bare satt der. Som om ingenting skjedde. Det var ikke bare ett slag. Det var slag på slag på slag. Hun bare satt der som om ingenting skjedde og tok i mot disse slagene fra en av dem hun elsket mest i hele verden. Sønnen. Les mer «Livet. Utenfor. Normalen.»
En liten drøm er i ferd med å bli virkelighet. Drømmen om en helt egen møteplass for landets vernepleiere. En møteplass av, for og med vernepleiere. Et sted der vi kan dele kunnskap og erfaringer. Der vi kan utfordre oss selv og profesjonen, der vi kan bygge nettverk. Vernepleierkonferansen, altså. Les mer «Vernepleierkonferansen, altså.»
Altså. Jeg kommer til å bli en gretten gammel mann. Se selv hvor jeg er havnet allerede som 44-åring. Mens alle andre deler det flotte filmklippet om Manglerudhjemmet i Oslo, må selvfølgelig jeg komme med noen kritiske innvendinger. Surpomp, altså. Sperr meg inne bak totalinstitusjonens vegger før det er for sent. Les mer «En komplett verden innenfor sykehjemmets murer»
Jeg må bare få det ut. Har nemlig tenkt på det en stund. Jeg misliker evnerike barn.
Altså. Jeg misliker ikke barna. De barna som av en eller annen håpløs grunn blir kalt for evnerike. Jeg misliker begrepet. Skikkelig. Evnerik liksom. Hva er no det for et begrep? Les mer «Jeg misliker evnerike barn!»
På et eller annet tidspunkt så ble det et slags varemerke. Dette med stolthet. Jeg vet ikke helt når jeg begynte med det, men det fortsatte. Når jeg snakket til vernepleiere og vernepleierstudenter. Fremdeles. Når jeg snakker. Når jeg skriver. Ofte. Ofte sier jeg at jeg er vernepleier, og det er jeg veldig stolt av. Les mer «Jeg er vernepleier, og er stolt av det. Nemlig.»
Altså selvsagt. Selvsagt skal folk få lov til å spise og drikke det de selv ønsker. Og. Altså selvsagt. Det gjelder også folk som får pleie- og omsorgstjenester. Les mer «Koteletter med bernaisesaus og poteter…»
Vernepleieren 