Cato

Når loven og virkeligheten møtes

For å komme videre med dette arbeidet trengs kontinuerlig fokus. Det krever ressurser og oppmerksomhet. Flere advarte mot at de positive virkningene man så de første årene etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt trådte i kraft kunne avta når oppmerksomheten avtok. Men vi kan ikke tillate oss å miste fokus på dette. Ikke fordi det er svært mange personer det handler om, men fordi bruk av tvang er svært inngripende for de som blir utsatt for det og belastende for de som må utføre de. Dessuten kan ikke dette ses løsrevet fra holdninger generelt til utviklingshemmede og hva slags behandling de fortjener.

Dette skriver Elisabeth Mork Fjeldvær i denne bloggposten om lovverket knyttet til bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning. Elisabeth er nyutdannet rettsosiolog og har skrevet masteravhandling om bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Jeg er svært glad for at folk utenfor de helse- og sosialfaglige miljøene interesserer seg for dette feltet, og utfordret henne til å skrive en bloggpost med utgangspunkt i avhandlingen hennes. Elisabeth har jobbet som miljøarbeider og miljøterapeut i tjenester for utviklingshemmede (og gjør det litt fremdeles). Hun er ansatt som vitenskapelig assistent ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.

Når loven og virkeligheten møtes

– Om bruk av tvang, intensjoner og intensjonsoppfyllelse

Av Elisabeth Mork Fjeldvær

I 15 år har vi hatt lovregler som regulerer bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Hva var egentlig intensjonene med dem og i hvilken grad er disse intensjonene oppfylt?

Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9[1]. Virkeområdet for reglene er avgrenset til å gjelde bruk av tvang og makt som ledd i den kommunale tjenesteytingen, og bare for utviklingshemmede. Som tvang regnes alle tiltak brukeren (den utviklingshemmede) motsetter seg, eller som er så inngripende at de uavhengig av motstand må regnes som tvang.

Bestemmelsene ble vedtatt etter kritikk mot den utstrakte og uhjemlede tvangsbruken i institusjonsomsorgen under HVPU, Helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Fra 1991 overtok kommunene ansvaret for tjenesteyting, og de store institusjonene ble lagt ned til fordel for mindre og mer boliglignende enheter. På tross av dette fortsatte tvangsbruken, og etter flere runder fram og tilbake med lovutkast utover 1990-tallet trådte loven i kraft i 1999.

Når lovgiver vedtar lover ligger det intensjoner bak. Det er visse formål lovgiver ønsker å oppnå med lovgivningen. I hvilken grad lovgivningen fører til at intensjonene oppfylles er da et vesentlig spørsmål.

Jeg har analysert meg fram til seks hovedintensjoner med lovverket, og har brukt datamateriale fra rapporter, evalueringer, tallmateriale og tidligere forskning for å vurdere hvordan lovens møte med virkeligheten har vært og i hvilken grad intensjonene er oppfylt (Fjeldvær 2014). For å komme videre med dette arbeidet mener jeg det trengs både ressurser og oppmerksomhet, og hele omsorgen for utviklingshemmede må ses under ett.

Intensjonene

Hovedintensjonene med lovverket er å hindre utviklingshemmede å skade seg selv eller andre (1) og å forebygge og begrense bruken av tvang og makt (2). Det første regnes som inngrepskriterium og legitimerer at det åpnes for tvangsbruk. Forebygging og begrensning skulle gjøres gjennom at kommunen har plikt til å legge forholdene til rette for minst mulig bruk av tvang, et krav om at det alltid skal prøves andre løsninger først og krav om forholdsmessighet mellom tvangen og den atferden som utløser den/det man søker å oppnå, samt at det var gitt et begrenset anvendelsesområde.

En annen viktig intensjon er å gi utviklingshemmede som utsettes for tvangstiltak økt rettssikkerhet (3) gjennom klar lovhjemling, omfattende saksbehandling og automatisk overprøving hos Fylkesmannen, tilsyn og kontroll med tvangsbruken og klageadgang både for den utviklingshemmede selv, pårørende og personalet.

Videre skulle lovverket sikre utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelse (4), en intensjon som må ses som en videreføring av HVPU-reformens målsetting om at tjenestemottakers livskvalitet, menneskeverd, autonomi og grunnleggende rettigheter skulle være sentrale mål for omsorgen.

Den viktigste beskyttelsen mot krenkende behandling og overgrep ligger ikke i regelverket, men i omsorgsmiljøenes (og samfunnets) verdier og holdninger (rundskrivet, s. 13). Derfor var holdningsendring blant personalet (5) også blant lovverkets intensjoner. Det skulle øke bevisstheten rundt tvang og makt.

Til sist ønsket man økt faglighet (6) i omsorgen generelt og spesielt knyttet til tvangsvedtak. Bedre faglig forankring skulle blant annet sikres gjennom den omfattende saksbehandlingen, samarbeid med spesialisthelsetjenesten og utdanningskrav til personalet som skal gjennomføre tvangstiltak.

Intensjonsoppfyllelse

Ikke alle intensjonene har vært like enkle å vurdere, da det varierer i hvor stor grad datamaterialet jeg har hatt tilgang til har vært dekkende. Flere av intensjonene går også over i hverandre, og jeg vil understreke at arbeidet som gjøres etter loven er og må være et helhetlig arbeid. Det er analytiske og forenklende årsaker til oppdelingen i seks intensjoner.

Erfaringene fra feltet tyder på at den faktiske tvangsbruken har gått ned. Det er større oppmerksomhet knyttet til forebygging og begrensning av bruk av tvang og makt nå enn før, og holdningen til tvangsbruk og utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelsesrett har endret seg som følge av lovgivningen. Den har ført til at utviklingshemmede har bedre rettssikkerhet, og til større fokus på faglighet og etikk i omsorgen.

Noen av intensjonene blir oppfylt gjennom loven selv eller er vilkår for å benytte tvang og makt. Vilkårene oppfylles i varierende grad, men materialet mitt viser at det er økt oppmerksomhet rettet mot dem, og at vi ser en positiv utvikling. Andre av intensjonene er (også) mer overordnede verdier, som å forebygge og begrense tvangsbruken, rettsikkerheten, integritet og selvbestemmelse og holdningsendring. De er mer som ledestjerner å regne.

Utgangspunkt for videre arbeid

De utfordringene som fortsatt gjenstår er at arbeidet med spørsmål knyttet til tvang og makt varierer sterkt. Noen steder gjøres et bra arbeid, andre steder har det ikke blitt gjort så mye. Utfordringen blir å ta vare på den gode utviklingen som har vært og øke fokus de stedene hvor dette har manglet slik at det ikke er så store variasjoner.

Saksbehandlingsreglene følges i større grad, men dette må følges opp. Det har vært en nedgang i antall dispensasjonssøknader fra utdanningskravet, noe som kan tyde på at man har greid å rekruttere mer kompetent personale, men fortsatt er tallet alt for høyt. For å kontrollere utviklingen i tvangsbruken bør bedre registreringsrutiner på plass.

Mange av intensjonene er av en slik art at det ikke bare er å jobbe seg til det punktet hvor de er oppfylt og så snu ryggen til og ta fatt på neste problem. Det krever et evig fokus på å forebygge og begrense tvangsbruken, finne andre løsninger, og å ivareta utviklingshemmedes rettssikkerhet, integritet og selvbestemmelse. Dette forutsetter tilgang til nok ressurser. Det samme gjør arbeidet med holdningsendring, å legge forholdene til rette, å rekruttere kompetent personale, å føre tilsyn og kontroll og å følge saksbehandlingsreglene. Det må også informeres om lovreglene, gjennom opplæring og veiledning.

Til slutt trengs mer kunnskap. Både om den lovhjemlede og den ulovhjemlede tvangsbruken, om holdninger, faglighet og om hvorfor klageadgangen knapt benyttes. Det bør også utredes om lovbestemmelsene er hensiktsmessige slik de er i dag, eller om de bør endres. For å gjøre dette trengs en gjennomgang av hvordan dette fungerer i omsorgen i dag.

Vi må ikke miste fokus

I stortingsmeldinga om utviklingshemmedes levekår som kom i juni 2013 (Meld. St. 45 (2012-2013)) vies tvang og makt knappe to sider av de over 80 sidene meldingen består av. Bruk av tvang og makt i yting av helse- og omsorgstjenester reiser vanskelige etiske spørsmål, men vi kan ikke la usikkerheten føre til handlingslammelse. Vi må utrede, undersøke og vurdere, og vie både oppmerksomhet og ressurser i arbeidet med disse spørsmålene, både på overordnet, prinsipielt plan, og konkret i den daglige omsorgen.

Referanser

Fjeldvær, Elisabeth Mork (2014): Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Når

loven og virkeligheten møtes. Masteravhandling i rettssosiologi. Institutt for

kriminologi og rettssosiologi. Universitetet i Oslo.

Helse- og omsorgstjenesteloven. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24.

juni 2011, nr. 30.

Rundskriv IS-10 (2004): Lov om sosiale tjenester kapittel 4A. Rettssikkerhet ved bruk

av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming.

IS-10/2004. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosialtjenesteloven. Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991, nr. 81. (opphevet)

[1] Tidligere har reglene stått i den nå opphevede sosialtjenesteloven, først som et midlertidig kapittel 6A (1999-2003), så som et permanent kapittel 4A (2004-2011).

06/09/2014 2

I raushetens grenseland

Det var disse møtene. Møtene med de som lever i raushetens grenseland. De som ikke blir regnet med i mangfoldet, i rausheten, i de store flotte ordene om vårt inkluderende samfunn. Det er noe med de folkene. Det er noe med dem som engasjerer meg. Det kunne vært omsorg. Omsorg er et undervurdert ord. Selvsagt er det omsorg. Overfor disse familiene som hver dag møter andre utfordringer enn de vi andre kan forestille oss. Men. Det er noe mer. Selvsagt er det det. For, disse folkene, i grenselandet, er jo ikke disse folkene. Det er jo oss. De er annerledes, men det er oss. Det er derfor jeg blir så sint, så opprørt og så engasjert når det fortelles om barrierer som motvirker det samfunnet jeg ønsker meg. Et samfunn for alle.

Torsdag var jeg så heldig å få lov til å holde innlegg på lanseringen av boken ”Raushetens grenseland”. Boken er skrevet av moren til Selma, Kristin Molvik Botnmark. Boken er en personlig beretning om Kristin og Selma sitt møte med oss. Med barnehage og skole, med tjenestene, med samfunnet. Det er også boken om Petter og Paul, Bjarne og Erlend og flere andre familier. Det er beretningene om personer og familier som er såkalt annerledes. Men først og fremst er det beretningen om oss alle.

I 2010 kom partiet Sverigedemokraterna inn i Riksdagen i Sverige. Som en reaksjon startet avisen Aftonbladet kampanjen ”Vi gillar olika”. Et kraftfullt slagord for et mangfoldig, inkluderende samfunn. Et slagord som jeg oppfordrer, nesten insisterende tvinger vernepleierstudentene og ansatte i tjenestene jeg foreleser for om å adoptere. Et slagord som vi vernepleiere må ha som en naturlig del av vår faglige og personlige ryggmarg. Vi er ikke gode vernepleiere uten at vi liker annerledeshet.

Boken til Botnmark burde kunne hatt tittelen ”Vi gillar olika”. Men. Det hadde vært en løgn. Boken viser eksempel på eksempel på at vi som samfunn ikke består inkluderingsprøven. At vi ikke liker annerledeshet. Kanskje sier vi at vi gjør det, men vi viser det ikke i praksis. Et lite øyeblikk tar jeg meg i å tenke at det er nok nå. Nok svartmaling. Jeg rister det av meg på samme måte som du må riste det av deg. For det er sannheten. Botnmark beskriver samfunnet slik hun møter det sammen med Selma. Hun møter et annet samfunn enn det hun har møtt før. Før Selma. Hun hjelper oss til å forstå noe vi aldri helt ut kan forstå.

Da sønnen min var 4 år flyttet vi fra blokk til rekkehus. Det var en revolusjon for familien. Plutselig var frihetsradiusen til Jonas en helt annen. På godt og vondt. Jeg husker fremdeles den dagen han hadde vært borte en times tid, og jeg fant han ruslende med en skillingsbolle i hånden. Han hadde jo selvsagt vært inne hos venninen sin. Fire år. Her om dagen hørte jeg om familien til 10 åringen som fikk avslag på avlastning. 10 åringen som må passes på hele tiden. Som utaggerer, som slår seg selv og andre. Avslaget på avlastning var begrunnet med at ”vanlige” 10 åringer også måtte passes på. Foreldre kunne ikke forvente å få ”fri” fra en 10 åring. Heldigvis har vi en fylkesmann som sier klart i fra i slike saker, men det skulle vel ikke være nødvendig. Nødvendig at fylkesmannen må være en del av kommunenes saksbehandling. At familier må gjennom disse byråkratiske og emosjonelle prosessene som slik klagesaksgang er. Det er disse familiene som lever i raushetens grenseland. I boken fortelles det om flere eksempler. Som når familien ikke orker å søke om avlastning da prosessen er for belastende. Det er vondt, men nødvendig å lese.

Inkludering, mangfold og raushet handler om de store visjonene. Visjonene for vårt samfunn. Et samfunn for alle. Det er vanskelig, nærmest umulig, å være i mot disse begrepene. Disse verdiene, eller visjonene (eller hva det nå er). Klart vi ønsker et mangfoldig samfunn. Du skal være veldig langt ute på høyresiden for å ikke kunne skrive under på det. Men mangfold er ikke noe man bare kan snakke om. Mangfold krever operasjonalisering, det krever handling. Det er i møte med annerledesheten vi blir satt på prøve. Både som mennesker, som helse- og utdanningstjenester og som samfunn. Men hvordan ser egentlig det mangfoldige samfunnet ut. Hvis du våkner i morgen tidlig i det mangfoldige, inkluderende samfunnet. Hva er da det første du ser? Vi må være i stand til å sette ord på det.

Når konen min hadde lest boken så hun på meg. På meg som i kreative øyeblikk kaller meg for inkluderingsagent. ”Her står det at Selma aldri hadde vært så inkludert som når hun gikk på spesialavdelingen. Hva synes du om det da, Cato?”. Ja, boken utfordrer vår forestilling om inkludering. Det er derfor det er så avgjørende å skille mellom begrepene integrering og inkludering. Og at vi alle svarer på mirakelspørsmålet, hvordan ser egentlig det inkluderende samfunnet ut?

Boken til Botnmark er en personlig beretning, men vi kan ikke la den bli med det. Den bruker de personlige erfaringene til familiene til å reise helt nødvendige spørsmål om samfunnet vårt. Et av de viktigste budskapene er at det er noen som ikke blir inkludert i inkluderingen. Det er helt åpenbart at funksjonsnedsettelse er langt nede på rangeringen av annerledeshet.

Les også: Rangering av diskriminering

Jeg må innrømme at jeg av og til har lurt på om jeg, som vernepleier, har lov til å delta i debatten om inkludering, og da særlig om et samfunn der annerledes funksjonsevne ikke sees på som et problem. Det er flere grunner til det.

Boken viser med all mulig tydelighet at vi svikter. Vi blir barrierene som vi egentlig er satt til å bygge ned.
Vi kan aldri, aldri påberope oss å forstå. Vi kan prøve, men vi vil aldri helt kunne forstå hvordan det er å måtte fylle ut skjema etter skjema, gang etter gang, kanskje uten søvn natt etter natt.
Vi vernepleiere, og andre helse- og sosialarbeidere, kan ofte bli sett på som konservatorer. Konservatorer av et samfunn som gjør folk til brukere. Som bidrar til at overgangen til å se på personer med funksjonsnedsettelse som borgere som alle andre går saktere. Vi representerer tross alt tjenestene.

Denne boken gir meg legitimitet til at jeg, som vernepleier, bør og skal være i front i denne debatten. Vi er alle tjenestemottakere av og til, men det er noen som er det oftere enn andre. For disse er det helt avgjørende at tjenestene fungerer. Tjenester som ikke funker er barrierer, dørvakter til det mangfoldige samfunnet. Tjenester som funker er døråpnere. Boken forteller om enkeltpersoner som redder systemet. Familiene møter enkeltpersoner som er der for dem. Det vil alltid være noen som er som fødte omsorgskunstnere. Som bare er. Men vi kan ikke bygge en skole eller helsetjenester på at alle skal være det. Vi må kunne forvente at tjenestene inspirerer folk til å være der for folk. Mens kronprinsen har dignity day en dag i året, må vi i velferdstjenestene ha dignity day hver bidige dag.

Vidar sier det kanskje tydeligst. Vidar som har inspirert meg til det jeg driver på med. Vidar som ufattelig nok ikke er mer.

Vi må bare stå på, vet du – derfor trenger vi stemmer som din.

Vi må alle stå på for et samfunn for alle. Og da mener jeg, og ikke minst Kristin Molvik Botnmark i denne boken, et samfunn for alle.

04/09/2014 7

Ja til aktivitetsplikt

Hele min fagforenings- og venstresideryggmarg tilsier at jeg skal fordømme arbeidsminister Robert Eriksson sine tanker om aktivitetsplikt. At jeg skal dele oppslagene på sosiale medier sammen med noen velvalgte ord om hvor håpløst dette er og en kommentar om stigmatisering av grupper i befolkningen. Men. Jeg klarer det ikke. Det er kanskje ikke så mye jeg er enig med Robert i, men en ting er sikkert. Fremtiden trenger nye løsninger. Det er viktig med en gjennomgang av velferdstjenestene våre.

Diskusjonen om aktivitetsplikt blir fort ødelagt av et virvar av begreper. Sosialhjelp og uføretrygd blandes sammen. Krav og plikt blir begreper uten innhold. I det hele tatt har kommunikasjonsstrategien til arbeidsdepartementet vært håpløst dårlig helt siden Bjarne Håkon Hanssens stå opp om morgenen til Erikssons krav for plikt for trygd eller hva det no er. Håpløst dårlig om målet er at folk skal forstå det politiske og reelle innholdet i det som foreslås, og det er det vel? Det burde være en enkel sak å være tydelig på de overordnede begrepene, og operasjonalisere dem slik at konsekvensene blir tydelige.

For det første. Slik jeg leser det mener verken Eriksson eller hans kritikere at folk som er syke skal tvinges til å jobbe. Uføretrygden skal fortsatt være et sikkerhetsnett for dem som ikke kan tjene penger ved å jobbe. Skal en eller annen form for aktivitetsplikt være virksom her, må den i så fall være lagt i forkant av uføretrygden. Altså ha en forebyggende effekt. Og, det er vel få som er i tvil om at aktivitet forebygger både fysisk og psykisk sykdom.

For det andre. Er bruken av ordene plikt og krav egentlig noe annet en retoriske grep for å tilfredsstille de som mener at man skal ha en tøffere politikk? Neppe, om man ser eksemplene som Eriksson bruker. Det snakkes om utdanning, tett oppfølging, individuelle tiltak. Er det virkelig noen som er i mot dette? Skal man ta statsråden på alvor betyr jo dette at alle som får sosialhjelp (eller eventuelt andre ordninger) skal få individuell oppfølging av kompetente tjenesteytere. Konsekvensen av slik oppfølging er åpenbar.

Helse- og sosialfaglig yrkesutøvelse innebærer ofte tett oppfølging over tid. Det handler om å analysere hvilke utfordringer den enkelte har og dennes motivasjonsbetingelser. Det handler om å sette opp kortsiktige og langsiktige mål for den enkelte, samt skreddersy tiltak for å nå disse målene. Og det handler om å redefinere disse om man ikke kommer i mål. Tar man dette på alvor vil man trenge flere helse- og sosialfaglige ansatte i NAV (både statlig og kommunalt), eksempelvis sosionomer og vernepleiere. Disse må få stor grad av tillit til å utføre kunnskapsbasert praksis, og liten grad av byråkratiske rapporterings- og stønadsordninger. Dette innebærer selvsagt at de må få mulighet til å jobbe dag, kveld og natt på alle mulige arenaer for å gi et individuelt tilpasset tilbud. Hvis personen sammen med vernepleieren finner ut at det er et rimelig krav at han må stå opp om morgenen, må det selvsagt følges opp med at vernepleieren kommer hjem til ham da. Ikke forventer at han dukker opp på møtet klokken 0900. De hadde sammen funnet ordninger som var tilpasset målet om å stå opp om morgenen. Det innebærer også at de økonomiske ordningene var så fleksibel at folka på Erlandsens conditori kunne fortsatt sitt arbeid der og ikke måtte være på dagsenter. Og, det innebærer selvsagt at helse- og sosialfaglig ansatte måtte dokumentere faktisk effekt på individuelle målsettinger, og ikke deltakelse på et eller annet meningsløst tiltak.

Det er nettopp denne aktivitetsplikten jeg heier på. Da blir det først og fremst kommune og stat som får en plikt til aktivitet. En individuelt tilpasset aktivitet rettet mot det enkelte individ og dennes behov. Hvis kompetent personell får jobbe sammen med den enkelte er jeg sikker på at andelen personer som vil få redusert sin støtte som konsekvens for manglende deltakelse vil være tilnærmet null. Da vil de store ordene om plikt, krav og konsekvenser ha null betydning.

Til slutt står vi igjen med en pitte liten gruppe av personer som bevis(s)t misbruker systemet. Folk som er i stand til å jobbe uten noen form for bistand. Som velger sosialhjelp. Dem som får støtte som ikke skulle hatt det. Jeg tørr å påstå at det er et svært lite problem. Så lite at selv høyresiden i norsk politikk med Eriksson i spissen ville knapt brydd seg. Da hadde det også vært et mye større og tydeligere problem at en hel rekke personer ikke får støtte som de både har krav på og burde fått. Eksempelvis familier med barn med funksjonsnedsettelse der all energi brukes på å skaffe seg nødvendige tjenester. Tjenester som er nødvendig for at man blant annet kan stå i arbeid. Et problem som i stor grad blir overskygget av debatten knyttet til dem få som tilsniker seg velferdsordninger.

De offentlige tjenesteyterne må få mulighet til å være døråpnere, ikke portvakter. Tar vi og ikke minst regjeringen på alvor det Eriksson sier om individuell tilpasset oppfølging kan dette bli bra. Derfor et ja til aktivitetsplikt (for kommune og stat).

31/07/2014 0

Det er oss, Jonas!

”Hvem er egentlig disse menneskene i blått som smyger seg rundt mormoren min?” Det er det 14 år gamle Jonas spør om i et innlegg i Aftenposten fredag. Eller ikke bare i et innlegg. I årets beste innlegg. I et innlegg som ikke vi kan la bli stående uberørt. Et innlegg som vi ikke kan la være å bli berørt av. For. Landets vernepleiere, sykepleiere, helsefagarbeidere og andre må skrike ut. Det er oss, Jonas. Det er vi som smyger oss rundt mormoren din. Det er vi som svikter.

Ok. For å være ærlig så har jeg kun jobbet med eldre i en uke for mange år siden. Det er vel heller ikke vernepleiere som er den mest dominante yrkesgruppen i tjenestene til eldre her i landet. Men vi er der. Og spørsmålet til Jonas handler vel egentlig ikke bare om eldreomsorgen. Det handler om alle landets velferdstjenester. Og ikke minst, om oss som jobber der.

Det er lett for oss å skylde på systemet. Når mormoren til Jonas ikke får medisiner på rett tid, ikke får noen å prate med, eller at avvikene som vi skriver ikke blir fulgt opp. Et system som er mer opptatt av å rapportere på minutter enn på kvalitet. Et system som er mer opptatt av avviksrapportering enn av kvalitetsforbedring. Et system som verken legger til rette for eller egentlig forstår faktisk åpenhet og brukerstyring. Vi kan med rette skylde på systemet. På politikere som ikke forstår situasjonen til de som jobber i tjenestene. På en administrasjon som ikke har helsefaglig kompetanse. På manglende verdsetting av kompetanse i det direkte arbeidet for mennesker.

Men, det holder ikke.

For godt helsefaglig arbeid handler også om den enkelte vernepleiers yrkesutøvelse. Den enkelte helsefagarbeider. Om min kompetanse, om mine holdninger og min yrkesutøvelse. Det kan ikke aksepteres at vi lyger til pårørende. At vi ikke sier i fra når ting svikter. Vi må tørre å være åpne om våre feil. Det hjelper ikke å avviksrapportere og skjule. Vi må avviksrapportere og handle. Vi må selv bidra til et miljø der vi tør å si i fra når vi gjør feil, der vi støtter hverandre, der ærlighet overfor pasienter og pårørende er nøkkelfaktorer. Kontinuerlig kvalitetsforbedring handler nettopp om åpenhet og dialog med dem det gjelder. Da må vi ikke bare skylde på systemet, men også se oss selv i speilet.

Vi må slutte å gjemme oss bak våre hvite, blå og pastellfargede ”uniformer”. Vi må tørre å være personlige.

…gjennom livsfortellingsforskningen ser jeg at holdninger endres når en får vite om fortiden til mennesket og får et mer personlig forhold til vedkommende…det er vanskeligere å overse eller ‘feilbehandle’ et menneske en liker og beundrer
Britt-Evy Westergård

Og til slutt. Det holder ikke at vi selv ser oss i speilet. At vi har et helsetilsyn som inne mellom kontrollerer hva vi driver med. Vi trenger Jonas. Vi trenger pasienter, brukere og pårørende som stiller spørsmål. Som smyger seg rundt oss ”i tide og utide”. Som gir oss ros, men som også melder fra om feil, stiller spørsmål ved vår praksis og som sammen med oss skaper et bedre helsevesen.

Jeg heier på de vanskelige pårørende. På barnebarn for besteforeldre. Hadde jeg vært leder i helsetjenestene i dag hadde jeg ringt til Jonas på mandag. Invitert han og alle hans venner inn i tjenestene. Ikke på boller og brus, men for å vise alle sider av dagens tjenester. Bedt dem om å gå i gangene. Stille spørsmål. Stille spørsmål om hvorfor. Om store og små ting. Tenk så fantastisk det hadde vært med en hel haug med 14-åringer som spurte oss om hvorfor vi gjør det vi gjør.

For. Vi skal ikke smyge oss rundt mormorer. Vi skal rak i ryggen møte mormorer som mormorer skal møtes. Med gehør og ydmykhet for hva mormorer selv ønsker. Og stolthet i forhold til hva vi kan bidra med for at mormorer skal få det de ønsker.

Takk Jonas, for årets viktigste innlegg.

05/07/2014 4

Server kaken, for pokker!

Illustrasjonsfoto: Folk som klapper på konsert

”Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det, sier han.” Han er meg, og jeg sier det i Aftenbladet på nett.

Våren 2013 satt jeg på et rødgrønt statssekretærkontor. Jeg trodde at jeg var der for å snakke om hvordan meldingen til stortinget om situasjonen til personer med utviklingshemning burde eller kunne bli. Mesteparten av møtet ble en presentasjon av hva meldingen ikke kunne bli. At den ikke kom til å være konkret, at den kun skulle gi retning. Og først og fremst, møtet ble brukt til å senke forventningene til hva som skulle komme. Unnskyldningene var mange. Ambisjonene på vegne av regjeringen, personer med utviklingshemning og resten av samfunnet var syltynne. Jeg er glad for at noen presset på for at det ble en melding, men resten er historie.

Bordet var dekket for FrPs første inkluderingsminister. Herregud som jeg misunner henne den jobben. Hun hadde overtatt en relativt dårlig melding på et område uten veldig store politiske kontroverser (en skulle i hvert fall tro det). To engasjerte rødgrønne statssekretærer hadde startet et arbeid som på langt nær var avsluttet. Et arbeid på et felt hvor inkluderingsministeren ikke har all verdens av virkemidler (de ligger i fagdepartementene), men en hel haug med muligheter. På et felt der folk er sulteforet på oppmerksomhet. Når var det sist personer med utviklingshemning følte seg virkelig sett av politiske myndigheter? Når opplevde ansatte i tjenestene sist at de var sett av administrasjon og politikk? Og ikke bare det, hun fikk en gavepakke fra stortinget da de hadde en strålende behandling av meldingen med klare føringer. Bordet var dekket. Det var bare å servere kake.

Så ble det stille. Veldig stille. Redaktøren i Fontene skriver om en usynlig minister med manglende ambisjoner. ”Et søk på hennes navn i kombinasjon med utviklingshemning/utviklingshemmede i medieovervåkingstjenesten Retriever gir fem treff for 2013 og 2014 til sammen.” Selv om jeg på ingen måte er fagperson innen kommunikasjon drister jeg meg til å si at dette området er en kommunikasjonsfaglig tragedie. På nettsidene til inkluderingsdepartementet så er det knapt spor av at dette departementet har et koordinerende ansvar for politikken for personer med utviklingshemning. At inkludering ikke bare handler om innvandrerbefolkningen. At det finnes barn med utviklingshemning. At dette også er likestillingspolitikk i praksis.

Av over 70 nyheter på departementets nyhetsside i løpet av 2014 er det ingen av dem som omhandler personer med utviklingshemning. Ingen. Det er selvsagt noen som kan tenkes å ha betydning for også denne gruppen av landets befolkning, og da særlig varselet om en felles likestillings- og anti-diskrimineringslov (som jeg for øvrig er svært positiv til). Selv ikke i saker som varsel om ny stortingsmelding om familiepolitikken har familier med barn med funksjonsnedsettelse blitt særlig fremhevet. Det er eksempler nok å ta av til at dette burde vært fremhevet som et satsningsområde.

I februar ba stortinget regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg. Nå varsler statsråden at det kommer først etter sommeren. Hvor vanskelig kan det være å lage et mandat og begynne å jobbe? Og ikke minst, hvor vanskelig kan det være å opprettholde det momentum som stortingets behandling av stortingsmeldingen gav? Kaken stod der, men ministeren tok ikke tak i kakespaden.

Enda underligere blir det når hun torsdag fikk muligheten til å diskutere temaet i Dagsnytt 18. Hun fikk mulighet til å dele ut kake på overtid. Hun takket nei. Hun takket nei til å diskutere da motdebattanten er redaktør. Til tross for at redaktøren i Fontene er nesten den eneste som utfordrer offentligheten på dette feltet. Det kan selvsagt være at departementet jobber med temaet. Men. For et paradoks det er at når statsråden blir beskyldt for å være usynlig så vil hun ikke diskutere det i riksdekkende radio. Hun gjør seg usynlig. Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det.

Ja, jeg er misunnelig på Solveig Horne. Jeg elsker kake, og jeg vil gjerne dele. Først ville jeg nedsatt et spenstig utvalg med et bredt mandat. Jeg hadde invitert Geir Lippestad, Jan Tøssebro og Karl Elling Ellingsen med. Kristin Clemet, Kristin Halvorsen og Anita Krohn Traaseth hadde også fått plass. Jeg ser heller ikke bort i fra at Carjet Demir, Ivar Stokkereit, Jon Løkke og Victor Normann burde vært der. Selvsagt hadde bruker- og menneskerettighetsorganisasjonene og fagforeningene vært sentrale. Ja, jeg kan fortsette. For enda gjenstår det viktigste. Utvalget hadde fått i mandat å aktivt trekke med personer med utviklingshemning. Ikke bare som stafasje, men som aktive bidragsytere og beslutningstakere i utvalgets rapport. Både som bidragsytere og medlemmer i utvalget. Jeg hadde også tydeliggjort at utvalget ikke bare skulle komme med løsninger, men at de også skulle skape debatt. At de skulle reise rundt i landet, at de skulle lage nettside og blogg. At de skulle skrive kronikker. At de skulle lage workshop om arbeid der Petter Stordalen, Gerd Kristiansen og folka fra Halvorsens Conditori og kaffebaren i brenneriveien var med. En tilsvarende om skole og en om tjenesteutvikling og ikke minst om styring og kommunal frihet. Tjenestedesign og innovasjon hadde selvsagt vært sentrale begreper i mandatet, og forskning og kompetanse likeså. Og, jeg kan fortsette, men tror poenget er tatt.

Når jeg den siste tiden har forelest for ansatte i tjenestene har jeg spurt om hva som er de overordnede føringene de jobber etter. Det første svaret som kommer er økonomiske rammebetingelser. Inkluderingsministeren bør gi dem inkludering, deltakelse, selvbestemmelse, mangfold og individuell oppfølging.

Bordet er dekket. Kaken er klar til å spises. Jeg spiser gjerne kake på departementets kontor om ambisjonene er større enn sist gang jeg var der. La oss alle satse på at kremen ikke blir sur før departementet serverer. Server kaken, for pokker!

26/06/2014 1

Dear mr. Ian Ayre

Det var sommer. Det var sol. Jeg var ung. Det var kanskje den sommeren jeg egentlig og virkelig ble voksen. Og det var første gangen.

Sommeren 1994 jobbet jeg nattevakter i en kommune. Syklet hjem til foreldrene mine. Sov noen timer, og dro videre til kveldsvakt i en annen kommune. Det var en fantastisk sommer. Jeg jobbet og jobbet og jobbet. Sommeren året før jeg begynte på vernepleierutdanningen. Og det var første gangen.

Det var første gangen jeg ble bitt på jobb. Første gangen jeg havnet på legevakten etter en arbeidsøkt. Første gang jeg virkelig møtte den delen av virkeligheten i mitt kommende yrke. Og, den sommeren jeg virkelig ble sikker på hva jeg skulle drive med resten av livet.

Jeg skriver dette til deg, mr. Ian Ayre* for å vise at jeg har erfaring. Erfaring med å oppleve hvordan det er å bli bitt, men først og fremst erfaring med hvordan det er å jobbe for folk som biter. For. Du vet sikkert ikke hva en vernepleier er. Kanskje har du hørt om vår britiske søstre, learning disability nurses, men det sier deg sikkert ikke så mye. Jeg forventer ikke at du selv skal forstå at du trenger en slik som meg.

Andre gangen var jeg blitt vernepleier. Hun var kanskje 12, men litt liten for alderen. Litt som han mannen du har ansvar for. Jeg posisjonerte meg helt feil, men skal selvsagt ikke ta skylden. Litt som han italieneren. Men. Man skal aldri aldri akseptere å bli utsatt for vold på jobben. Verken som fotballspiller, eller som vernepleier. Merket på armen er der fremdeles etter den andre gangen. Et minne for livet.

Mange vernepleiere opplever slike situasjoner ofte. Situasjoner der man står i fare for å bli utsatt for vold. I fare for å bli bitt. Men først og fremst er vi i situasjoner der vi har muligheten til å endre. Vi er endringsagenter som både kan jobbe med enkeltindividet og jobbe med miljøet rundt. Vår erfaring tilsier at endring er mulig. Med tilrettelegging og positive strategier er det mulig å redusere og eliminere lavfrekvent alvorlig problematisk atferd. Det er vanskelig, men det er mulig.

Mr. Ian Ayre, jeg forstår godt at det er fristende å straffe. Straffe hardt. Selvsagt må du gjøre det og. For omverdenen sin skyld. For at vi unitedsupportere og alle andre skal tro at dere ikke tar lett på slik atferd. Men ikke tro at det hjelper så mye på atferden. Jada, det kan være det er lenge til neste gang, men kunnskapen og erfaringen, også med mannen din, er vel at straff ikke hjelper noe særlig. Du kan selvsagt sende han vekk. Sende problemene bort. Det er noe vi vernepleiere har erfaring med. Skoler som nekter utagerende elever skoleplass. Psykisk helsetjenester som sender de videre. Tilbake til vernepleieren. Vernepleieren som forstår at det er vanskelig og komplekst, men som også vet at det er mulig. Det er ikke sikkert Real Madrid vil ha han, men du finner sikkert en klubb.

Men.

Hadde jeg vært deg, mr. Ian Ayre så hadde jeg ikke kvittet meg med Suarez. Jeg hadde ansatt en vernepleier. (Jeg vet til og med om noen vernepleiere som av en eller annen merkelig grunn er Liverpoolsupportere)

*Ian Ayre er direktør i Liverpool FC

Om du ikke forstå noenting av bakgrunnen for denne bloggposten kan du jo trykke her…

24/06/2014 2

Fellesskolen? Helt konge!

Det er noe underlig, men akk så forutsigbart ved debatten etter kronprinsparets skolevalg denne uken. Underlig fordi den i all hovedsak handler om monarkiet, og ikke skolepolitikk. Forutsigbart fordi landets republikanere, særlig på venstresiden av norsk politikk, bruker anledningen til å snakke om et kongehus som beveger seg bort fra folket.

Dette synes jeg er synd. For selv om jeg er republikaner synes jeg det er noe mye mer viktig å diskutere etter kronprinsparets avgjørelse enn monarkiet. Nemlig skolen. Kanskje det viktigste av alt. Den arenaen som på en eller annen måte samler oss alle til et slags fellesskap. Jeg synes selve ideen som fellesskolen bygger på er flotte greier. Ja, jeg er nærmest forelsket i nærskolen. Selv om kanskje ikke vår fremtidige konge mener det, så mener jeg at fellesskolen er helt konge.

Fellesskolen skal gi hver enkelt elev individuell oppfølging, uavhengig av elevens forutsetninger. Den skal sikre at Brage med utviklingshemning lærer å lese og regne slik at han kan leve et selvstendig liv. At Iman med foreldre som flyktet til Norge lærer seg godt nok norsk til å delta på arbeidsmarkedet på like vilkår. At vår kommende dronning er god nok i engelsk til å kunne gifte seg med en engelsk prins. Fellesskolen skal gjøre forskjell på folk. Den skal nettopp bygges opp rundt forskjellene våre. Hvis den ikke ser forskjell på folk vil den mislykkes i å gi alle like muligheter. Den vil svikte i å bidra til at Brage, Iman og vår kommende dronning får oppnådd det de vil her i livet. Og samtidig med dette skal den sørge for at vi alle lærer å omgås med dronninger og utviklingshemmede. At vi ikke bare funker, men at vi funker sammen.

Felleskolen er ikke bare noe vi har felles på skolen. Fellesskolen er bygget på prinsippet om nærhet. Nærhet til et bomiljø. Skolen er noe mer enn en skole. Det er en av grunnsteinene i et nærmiljø. Skolediscoen, sommeravslutningene og si Hei kampanjen er sentrert rundt skolen. Skolen bidrar til nærmiljøet som ingenting annet.

Når kronprinsparet velger bort nærskolen gir det klare signaler. De sier at de gjør det de mener er best for sine barn. Slik de fleste foreldre vil gjøre for sine. Men. Hvis fellesskolen ikke er god nok for kommende dronninger som er redd for å ikke bli gode nok i engelsk, hvordan kan den da være god nok for Abdulla som trenger spesialundervisning for å lære eller for Kari som bor på institusjon?

Jeg er dog ikke bare forundret. Jeg er nesten litt provosert. Provosert av at så mange legger skylden på et kronprinspar som bare bruker den retten så mange tydeligvis har tatt for gitt. Retten til å velge. Det er ikke mange år siden denne valgfriheten ikke ble tatt for gitt. Nå er til og med norsk venstreside påpasselig med å si at foreldre selvsagt skal få gjøre som de vil. Er det virkelig så lett. At vi skal drive å moralisere over enkeltpersoners personlige valg for egen familie, men hegne om valgfriheten de benytter? Selvsagt ikke. Hvis vi driver og moraliserer over enkeltpersoners valg sier vi jo nettopp at ”there is no such thing as society”, gjør vi ikke?

Alle mulige folk velger andre skoler enn nærskolen for barna sine. Her på Bjørndal er dette ett hett tema. Her bor det ingen prinser eller prinsesser. Her bor folk. Folk som også vil gjøre det beste for barna sine. Jeg nekter å moralisere over naboene mine som nettopp velger bort nærskolen. Riktignok er det kanskje ikke så mange som kan velge en riking skole som vår kommende dronning skal gå på, men konsekvensen er mye av den samme. Nærskolen får rykte på seg for å ikke være god nok (kanskje også av og til et helt riktig rykte). Nærskolen mister penger da pengene følger eleven, og tilbudet blir skåret ned. Klasser blir slått sammen. Enda flere elever per lærer. Men, skal vi skylde på dem som tenker på det beste for barna sine? Skal vi kreve at de kongelige er folkelige, må vi også tillate at de gjør som folk. Tenker på sine egne unger (i tillegg til kongeriket). Vi kommer ingen som helst vei om vi skal klage på dem som benytter seg av valgfriheten. Vi må ta diskusjonen fra enkeltpersoners valg til politikken.

For eksempel må vi stille spørsmål om kronprinsparet faktisk skal ha mulighet til å betale seg bort fra nærskolen. Valgfriheten til høyresiden blir ofte de rikes valgfrihet. Når ressurssterke familier velger bort fellesskolen er det mer enn naivt å tro at dette ikke får konsekvenser for skolen og resten av elevene. Vi må slutte å tilrettelegge for fritt skolevalg.

Men. Hovedsakelig er selvsagt problemet at fellesskolen først og fremst har vært tilpasset gjennomsnittseleven. At den har vært en enhetsskole mer enn en fellesskole. Når verken de ”flinkeste” eller de ”dårligste” elevene passer inn har vi et stort problem. Da hjelper det ikke med bedre lærere og mer tvungen arbeidstid. Vi trenger en fleksibel skole med enda flere voksne. Færre elever per lærer, flere andre voksne med lang utdanning. Vi trenger en skole med mindre kontroll og mer kunnskapsbasering.

Vi må sammen sørge for at nærskolen er det naturlige valget både for folk og prinsesser. Da må vi flytte debatten fra slottet til stortinget.

20/06/2014 0

Mastersyken

Lærerne skal få mastergradsutdanning. Barnevernpedagogene vil ha mastergradsutdanning. Og, vi vernepleiere, vi trenger visst ikke den utdanningen vi har engang.

Denne uken ble det klart at lærerutdanningen skal bli 5-årig. En femårig masterutdanning, der en del av utdanningen skal bestå av et eget fordypnings- og forskningsarbeid, en mastergradsoppgave. Det bør sparke liv i debatten om innhold og utforming av alle velferdsutdanningene. Utdanningene som skal sørge for at møte mellom velferdstjenester og den enkelte tjenestebruker blir best mulig.

Ikke bestått. Er det faktisk det som står der. Ikke bestått på kvantitativ metode. Mangler grunnleggende forståelse. Etter å ha fått en fin fin A på vitenskapsteorien, gikk jeg rett og slett på en smell…

Diskusjonene om barnevernpedagogutdanningen bør bli en 5-årig mastergradsutdanning har i perioder vært ødeleggende for fagforeningen Fellesorganisasjonen (FO). Organisasjonen som organiserer tre av velferdssamfunnets utdanninger, sosionom, barnevernpedagog og vernepleier. Når barnevernpedagogene i organisasjonen gikk ut og sa at de ønsket at utdanningen deres burde være bedre og lengre var det med stor sprengkraft. Dessverre ble mye av debatten i etterkant av dette preget av vedtekter og om de hadde ”lov” til å mene dette på vegne av barnevernpedagogene og FO. Forstå det den som kan. Mens lærerne nå får anledning til å diskutere utvikling av utdanningen i det offentlige rom, er jeg spent på om FO som profesjonsforening er i stand til å bringe debatten om mastergradsutdanning og kunnskapsheving i lærerutdanningen over til våre andre utdanninger. Jeg håper, for det trengs en slik debatt.

Personlig krise. En personlig krise etter å ha fått min andre A på min mastergradsutdanning? Vel, krise er vel et sterkt uttrykk, men plutselig stod jeg der. A på kvalitativ metode. Stryk på kvantitativ. Jeg som trodde jeg var glad i grafer. Glad i harde data som viste effekt (eller manglende effekt). Jeg som kommer fra et atferdsanalytisk miljø som er glad i å sikre gode design for best mulige intervensjoner. Kunnskapsbasert praksis. Hva er jeg blitt? En slik en som skriver svada på bloggen min, og som ikke har grunnleggende forståelse for det jeg er så glad i? Shit!

Det er noen klare signaler en lærerutdanning som fører til mastergrad gir. Det viktigste er at det å jobbe for mennesker er komplekse greier. Det er ikke slik at det holder med empati og tålmodighet. Dette gjelder ikke bare elever på skolen. Det gjelder også utvikling av et inkluderende arbeidsliv, bistå folk ut av rusmisbruk eller til å leve med sosiale og psykiske utfordringer. Det gjelder å bistå familier i problemer, eller barn som lever i omsorgssvikt. Det gjelder også å bistå mennesker med utviklingshemning til best mulig liv. Det er komplekse saker. Fremtiden er kunnskapsbasert.

Vernepleiere / ev. ufaglærte
Vi har ledig 3 x 75 % stillinger for helsefagutdannede, gjerne vernepleiere, men vi vil og kunne vurdere ufaglærte.

Æh, eller kanskje ikke. Vernepleiere/ ev. ufaglærte var tittelen på en stillingsannonse i Tromsø her om dagen. Jommen sa jeg kunnskapsbasert. Er det slik at det er det samme om man har vernepleierutdanning eller ingen utdanning? Det er jo bare mennesker det er snakk om. I debatten som fulgte var det flere vernepleiere som tok til orde for at det var helt greit med en slik annonse. Det handler mest om personlig egnethet. Hva sier dette om synet på det å jobbe for mennesker? Selv om man er god til å kjøre buss, får man vel ikke bussjåførjobb uten buss-sertifikat. Selv om man er god til å skru rør, får man ikke lov til å jobbe som rørlegger uten utdannelse. Selv om man er god med tall, får man ikke jobbe som revisor uten godkjenning. Hvorfor skal det være annerledes med mennesker? Det som er det mest komplekse av alt.

Hvilke overordnede faglige og politiske føringer jobber dere etter i hverdagen? Et av mine viktigste spørsmål i mine forelesninger. Svaret var overraskende første gangen. Ikke nå lenger. Svaret var…. Økonomiske rammebetingelser og nedskjæringer.

Når økonomiske rammebetingelser blir den viktigste overordnede føringen i arbeidet for personer med utviklingshemning utfordrer det min påstand om at fremtiden er kunnskapsbasert. Hva er vitsen med lang utdannelse når rammene ikke ligger til rette for at kunnskapen og kompetansen blir utnyttet?

Når landets kommuner (og andre arbeidsgivere) verken etterspør kompetanse eller legger til rette for utnyttelse av kompetansen er det åpenbart et argument mot at velferdsutdanningene skal bli lengre. At lærerutdanningen, barnevernpedagogutdanningen eller for den saks skyld vernepleierutdanningen skal bli lengre og endres til masternivå kan på alle måter være et tegn på den mye omtalte mastersyken.

Men, det trenger ikke være det. Det kan også være et tegn på at det er avgjørende viktig å gjøre noe med utdanningene. Når arbeidsgiver ikke kan vurdere forskjellen på en vernepleier og en ufaglært, tilsier ikke det at det trengs endringer i utdanningen (ikke bare hos arbeidsgiver)? Når folk i tjenestene er mest opptatt av de økonomiske rammene, sier ikke det noe om mangel på faglige lysfontener som nettopp kan se muligheter i hverdagen innenfor de økonomiske rammene og med sprengkraft nok (hvis lysfontener har sprengkraft) til å bryte ut av disse rammene?

Hvorfor skal jeg egentlig kunne regne ut kjikvadratrot og vite hvilke statistiske analyser som skal brukes ved små utvalg? Hva er egentlig poenget med at jeg som vernepleier skal kunne regresjonsanalyser? Og hvorfor i huleste skal mange flinke fagfolk sitte å lese time etter time på ting som de aldri får bruk for?

Det er mange grunner til at jeg strøk på eksamen i kvantitativ metode i mitt masterstudie i habilitering og rehabilitering. Den mest åpenbare grunnen er selvsagt at jeg ikke gikk på mer enn en halv forelesning eller at jeg bare leste dagen før eksamen. Det kan også være at jeg er umåtelig treig når det gjelder tall. Hadde det bare vært dette hadde det ikke vært noe poeng å dele det med dere. Men, det kan også skyldes at jeg innerst inne er litt skeptisk. Skeptisk til at jeg, og mange andre, skal lære seg så mye statistisk metode. At vi skal kunne ”hvordan” i statistikkens verden. Gir dette bedre klinisk praksis? Jeg er skeptisk. Derfor er jeg også skeptisk til en tro på at profesjonsutøvelsen vår blir så mye bedre med en masterutdanning slik mange masterutdanninger er lagt opp i dag. Man blir ikke nødvendigvis bedre klinikere i møtet med mennesker av å kunne forske. Særlig ikke når denne forskningen er på gruppenivå.

Den kliniske praksisen handler om enkeltpersoner. Om N=1. Om å sikre at intervensjonene man setter i gang gjør noe av betydning for Per og Idil. Velferdsprofesjonene handler om et håndtverk. Det vi må snakke om i mye større grad enn i dag er hvordan vi skal sikre at dette arbeidet er mest mulig kunnskapsbasert. At det er empirisk støttet, at det bygger på systematisk erfaring og på tjenestebrukers kunnskap. Skal masterutdanningene innen vårt felt ha betydning må fokus flyttes fra forskning til klinisk praksis. Fra gruppenivå, til N=1. Hvis profesjonsutdanningene skal være på masternivå må innholdet ha fokus på innhenting og anvendelse av forskning i klinisk praksis. De må ha fokus på endring av praksis og systematisk kvalitetsforbedring. Ikke på forskning på gruppenivå. Merk gjerne at jeg her snakker om masterutdanning som grunnutdanning i velferdsprofesjonen. Det er supert at også vernepleiere blir forskere.

Når leste du sist en fagartikkel eller en systematisk oppsummering? Og ikke minst, når fikk slik ny kunnskap sist konsekvenser for din egen praksis? En masterutdanning er ikke uforenelig med god klinisk praksis, men det er ikke masternivået i seg selv som er avgjørende. Det er innretningen i masterutdanningen som er avgjørende. Jeg ønsker lærerne lykke til med sin masterutdanning. Jeg håper den først og fremst bidrar til en kunnskapsbasert skole.

07/06/2014 1

Mente du det, Robert?

Du sa det som mange tenker. Jeg regner med, at når du får tenkt deg litt om, så mente du det ikke. Du kan ikke som arbeidsminister mene det du sa i går på Dagsnytt 18. Om du gjorde det så har din rolle som minister spilt totalt fallitt.

I debatten om anbudsutsetting av arbeidsmarkedstiltak sa nemlig du følgende:

..må huske på at det vi gjør her er ikke å sette de aller svakeste ut på anbud, vi snakker ikke om å sette verken de med Down syndrom eller andre svake grupper ut på anbud. Det vi snakker om er de menneskene som skal tilbake til ordinært arbeidsliv.

Hva er det du egentlig sier her? Hvilke forventninger har du til mennesker med Down syndrom? For litt siden ble en ung mann med Down syndrom nektet å fly alene av Norwegian. Ombudet har slått fast at dette var diskriminering. Saken sa mye om hvilke forventninger vi alle har til hva mennesker med utviklingshemning egentlig kan klare. Din uttalelse bygger opp under en slik forventning.

Jeg elsker tanken din om kreativitet, innovasjon og det å sette den som trenger bistand i sentrum. At man må sette folk ut på anbud, kommersialisere driften av avklaring og oppfølging for å få til denne innovasjonen er selvsagt ikke sant. Å sette personen det gjelder i sentrum handler ikke om «å selge» han på det åpne markedet.

I Halden er Erlandsens Conditori nå i ferd med å måtte legge ned driften. Her er det tre personer med utviklingshemning som driver dette ærverdige spisestedet i byens sentrum. Kommunen viser svært liten kreativitet og innovasjonsevne, og tilbyr dem dagsenterplass i stedet for assistent. Sentrale politikere, som deg, er helt muse stille. Etter å ha hørt deg i Dagsnytt 18 i går forstår jeg mer om hvorfor verken du eller lokale politikere engasjerer seg. Der forventer ikke at personer med utviklingshemning kan nærme seg det ordinære arbeidsmarkedet. Ikke bare sier det noe om forventningene deres til personer med utviklingshemning. Det sier mye om hva dere tenker om»det ordinære arbeidsliv». At det ordinære arbeidsliv er noe statisk, noe ensartet som folk må tilpasse seg til for å passe inn. Nei, Robert, «det ordinære arbeidsliv» må være dynamisk med plass til mange. Med plass til annerledeshet og folk med ulike forutsetninger.

Kjære Robert Eriksson. Jeg tror faktisk ikke du egentlig mente det du sa i går, men jeg utfordrer deg til å si det. Si at du også forventer en langt sterkere innsats for å få folk med Down syndrom og andre med utviklingshemning ut i det ordinære arbeidslivet. At du jubler når du hører om innovasjon som den i Halden. Og viktigst, at du lover at du skal gi det offentlige virkemidler som gir handlingsrom slik at Halden kommune og andre kan bygge dansegulv i stedet for å være portvakter.

Mennesker er ikke svake. Det er vi som samfunn som plasserer og kategoriserer. Som ikke forventer og ikke ser muligheter. Vi trenger en innovativ og kreativ offentlig sektor. Ikke flere mennesker på anbud.

16/05/2014 2

Forfatter