Cato

Redd. På jobb.

Han holdt meg lenge. Hardt. Han var høyere enn meg. Sterkere. Mye sterkere. Jeg var relativt nyutdannet vernepleier. Alene og redd. Redd. På jobb.

Dette var ikke første gangen jeg var redd på jobb. Heller ikke den siste. Ikke den eneste gangen jeg kom hjem med blåmerker eller andre merker på kroppen. Noen av de fysiske minnene fra min første tid som vernepleier er der fremdeles. Blåmerker er borte. Bitemerker er der fremdeles. De andre minnene dukker opp en sjelden gang. Som nå. Når debatten om helse- og sosialarbeidere som opplever vold på jobb kommer til medias overflate. Da husker jeg situasjoner. Kjenner på følelsene.

Dette er en del av fortellingen. En viktig del av fortellingen om mange vernepleieres arbeid i velferdsnorges tjeneste. En fortelling som må fortelles. Om arbeidet for disse personene med en atferd som mange av oss vernepleiere kaller utfordrende. Som er utfordrende og ofte spennende. Som utfordrer faget vårt. Som utfordrer oss som yrkesutøvere og som mennesker. Men. En adferd som de fleste andre vil kalle farlig. Voldelig. Ulovlig.

Å jobbe med voldelige utviklingshemmede er vernepleiernes akuttfunksjon. Jeg kan tenke meg at det er litt som å jobbe på akuttmottaket på sykehuset. En vet aldri helt hva som kommer. Men. Du vet at det kommer. Det er ofte, ikke alltid, uforutsigbart. Adrenalinet pumper. Det deilige deilige adrenalinet. Jeg levde. Jeg gjorde nytte for meg. Denne ambivalensen. Redselen. Men også tilfredsstillelsen, ja nesten gleden av utfordringene.

For. Det som er farlig kan være spennende. Denne ambivalensen fører kanskje ofte til at farlige arbeidsplasser i offentlige tjenester ikke blir sett på med alvor. Jeg valgte jo det selv. Jeg søkte meg til disse arbeidsplassene. Jeg synes det var spennende og gøy.

Men. Uforutsigbarheten blir fort en rutine. Volden blir hverdagslig. Den er fortsatt farlig. Selv om en velger arbeidsplass selv. Den dagen volden blir rutine blir den i hvertfall farlig. Man skal ikke akseptere at man skal være redd på jobb. Aldri.

Gutten var til utredning i habiliteringstjenesten. Nei, det var vel hele avlastningsboligen som var til utredning. Jeg var en av dem som skulle finne ut hvordan situasjonen kunne bli bedre for gutten, og for dem som jobbet for han. Han var kanskje 11. Det var bare menn som jobbet for han. Menn som ikke innrømmet at det var vanskelig. Etter to ukers utredning med slag og spark var kanskje min viktigste oppgave, som habilitør og særlig som mann, å innrømme at dette var vanskelig. At både menn og kvinner kunne føle seg maktesløs og redd. På den måten kunne vi jobbe med en kultur for endring. Aksept for det vanskelige. Aldri aksept for volden. Men også troen på det mulige.

Fortellingene om utviklingshemmede med voldelig atferd og deres hjelpere må opp og frem. Ikke for at vi nok en gang skal stigmatisere en gruppe som gang på gang blir stengt ute fra deltakelse i samfunnet. Fortellingene må opp og frem for at vi skal bli bedre. At vi som samfunn skal ta ansvar. For at vi skal handle. Vi er kommet langt forbi den tid hvor det var greit å gjemme dem bort på store institusjoner i en egen parallell verden. Heldigvis har vi handlingsvalg.

For det første, og kanskje det viktigste. Vold kan unngås. Kompetanse på vold handler jo først og fremst om kompetanse i møte med mennesker. Kompetanse i hvordan man kan bistå folk med forståelses- og kommunikasjonsvansker på en best mulig måte. Vernepleiefaglig arbeid forebygger vold. Vernepleiefaglig arbeid endrer voldelig atferd.

For det andre trengs det kapasitet. Nok tjenesteytere slik at man slipper å være alene i vanskelige situasjoner. Slik at man har tid og mulighet til å trene, debrife og utvikle. Kompetanse og kapasitet gir trygghet. Trygghet for egen sikkerhet.

For det tredje trengs det ledelse. En ledelse som vet hva det går i. Som kan bidra til kulturbygging, kompetanseutvikling og åpenhet. Som gir ansatte mulighet til å hente seg inn, til å slippe, til å gå hjem når det er nødvendig eller bli på jobb når en trenger det.

Ja, jeg tror jeg kan fortsette med det fjerde og femte og sjette. Det får bli en annen gang. Det er bare viktig å slå fast at HMS arbeid i disse tjenestene må være vel så god som det som er i Nordsjøen. Vi trenger en kultur for risikoanalyser og evaluering av risikosotuasjoner. Det er ingen motsetning mellom dette og å ivareta den enkelte tjenestebruker som det den er. Menneske. En redd tjenesteyter gir ikke gode tjenester. En redd tjenesteyter klarer ikke å sette behovene til tjenestebruker i sentrum.

Til slutt. Det er flott at arbeiderpartiet nå tar opp dette temaet i Stortinget. Skikkelig flott. Økt fokus og mer åpenhet om disse problemstillingene er flotte greier. Men. Jeg klarer ikke helt å forstå at en ny forskrift skal kunne endre på situasjonen der ute. Har vi ikke nok regelverk som ikke funker? Har vi ikke nok føringer fra oven som aldri når ut til assistenten i 16,5% stilling som dag etter dag jobber alene med personer som utviser farlig atferd? Det er vel og bra med tilsyn og forskrift, men for å være helt ærlig. Det som trengs er penger. Penger til å sikre at rammebetingelsene gir mulighet til å jobbe faglig, til å snakke sammen, til å trene på møte med voldsatferd. Med den forståelsen som mange kommuner viser så hjelper det ikke med flere utredninger. Det trengs øremerkede penger. Nemlig.

Og. Når noen, som Arbeiderpartiet i sitt forslag, prøver å bruke dette temaet i kampen mot privatisering er det virkelig en farlig vei å gå. Jeg er svært skeptisk til kommersialisering av tjenestene til utviklingshemmede, og jeg kjemper gjerne den kampen. Når som helst. Men. Er det nødvendigvis slik at offentlige tjenester er bedre på sikkerhet enn private? Det er de personene med vanskeligst atferd som kommunene først «setter bort» til andre. Som de ikke klarer å takle selv. Eller ikke vil. Det er offentlige myndigheter som bestemmer hvem som skal vinne anbudene. Det er offentlige myndigheter som bestemmer vektingen mellom pris og kvalitet. Når en ønsker en gjennomgang av om «tilbodet, kompetansen og bemanninga» er god nok må ikke det begrenses til private tilbydere. Det må heller ikke begrenses til en gjennomgang av tjenestene til de som i utgangspunktet har utfordrende voldelig atferd. Skal problematikken taes på alvor må en slik gjennomgang gjelde alle tjenester til utviklingshemmede. Punktum. Den må se på ledelse, kultur, bemanning og kompetanse, mulighet for veiledning og etisk refleksjon. Den må se på hvordan tjenestene organiseres, herunder effekt av arbeidstidsordninger. Nemlig.

Arbeidet for bedre sikkerhet og kvalitet må være et felles anliggende mellom myndigheter, arbeidsgivere, arbeidstakere og ikke minst tjenestebrukere. Ikke en kamparena mot privatisering.

Han ble sparket, slått og spyttet på. Kollegaen min. Situasjonen var kaotisk. Det var min første nattevakt på nytt sted. Han ble sparket hardt der man aller helst ikke bør bli sparket. Han tok med seg smerten hjem. Jeg så han aldri igjen på jobb.

07/11/2014 0

Gjør muligheter til virkelighet, Høie!

Tenk deg at du planlegger ferieturen neste sommer, men må betale reise og opphold for to ekstra personer. Tenk deg så at du må betale dem 13000 kroner i lønn. Hva hadde det gjort med ferieplanene dine? Hadde du da hatt råd til å reise på ferie?

I begynnelsen av oktober svarte helseminister Bent Høie på et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Kirsti Bergstø angående retten til et aktivt fritidsliv. Om hvordan mennesker med bistandsbehov skal sikres et aktivt liv på fritiden på linje med andre. Dette burde være en fin anledning for helseministeren til å konkretisere hans flotte ord om helsetjenester som setter pasienten i sentrum. Konkretisere regjeringens planer om å løfte den enkelte og virkeliggjøre personer med funksjonsnedsettelse sine muligheter. I stedet svarer han på autopilot, tilsynelatende uten å sette seg inn i de reelle problemstillingene som spørsmålet peker på. Et svar som krever oppfølging.

For mange av oss er det en selvfølge å kunne reise i løpet av sommeren. Hele 80 % reiser på en lengre ferietur i løpet av året. Slik er det ikke for personer med utviklingshemning som trenger bistand for å kunne gjennomføre feriereiser. Mange av disse er helt avhengig av ”snille” tjenesteytere, kollektive ordninger og/ eller å være rik for å kunne reise bort fra hjemstedet sitt i løpet av sommeren. Dette bør helseministeren ta mer på alvor enn det han gjør i sitt svar til Bergstø.

Det er selvsagt ingen rettighet å kunne reise på ferie om sommeren. Det er flere som av ulike grunner ikke kan dette. Samtidig er det slått fast gang på gang at både helsepolitikken og politikken for å fremme situasjonen til personer med funksjonsnedsettelse skal bygge ned samfunnsskapte barrierer og bidra til like muligheter til å leve liv i felleskap med andre. Også for dem som i ulik grad trenger bistand i hverdagen. Det finnes et eget rundskriv om aktiv omsorg, flere meldinger til stortinget som bygger på prinsippene om at folk skal kunne leve selvstendige liv i tråd med egne verdier og vi har tilsluttet oss internasjonale konvensjoner som legger grunnlaget for at det offentlige skal bistå til at folk med funksjonsnedsettelse skal kunne leve aktive liv. Det hjelper dog ikke med muligheter på papiret når politikken ikke gjør muligheter til virkelighet.

Les også blogginnlegget «Om å gjøre drømmer til virkelighet»

Det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder hvordan de tilrettelegger for at personer som trenger bistand i hverdagen skal kunne reise på ferieturer. Det er ikke uvanlig at en i tillegg til å betale reise og opphold for seg selv også må betale reise og opphold for tjenesteyterne som skal bistå under reisen. På toppen kommer de ekstra lønnskostnadene som påløper. Folk får en faktura tilsendt av egen kommune der de selv må betale lønn til kommunens ansatte.

Her finner du noen kommentarer som viser eksempler på forholdene. Kanskje du også har eksempler?

De siste 15 årene har vi fått stortingsmeldinger og rapporter som peker på disse utfordringene. Uten at politikerne har gjort noe for å endre situasjonen. Mange får ikke mulighet til å reise, og ofte er det slik at de som får reise kun får gjort dette sammen med andre med bistandsbehov etter gitte betingelser som kommunen legger. Eksempelvis regler for hvor, når og med hvem. Jeg trodde virkelig dette var en politikk blå-blå politikere ville til livs. At de virkelig ville gjøre noe med de såkalte paternalistiske velferdstjenestene. At enkeltmenneskers frihet stod sterkt.

En åpenbar utfordring er at mange politikere ikke forstår problemstillingen. Ofte sammenlignes problemstillingen med grupper som på grunn av svak økonomi ikke har råd. I forbindelse med statsbudsjettet for en del år siden ble det blant annet konstatert at Sosial- og helsedirektoratet mener at ”det vil være vanskelig å etablere en feriestøtteordning begrunnet i denne gruppens dårlige økonomi, fordi det også er andre økonomisk vanskeligstilte grupper i samfunnet som reiser mindre på ferie.”

Når skal egentlig politikere forstå at dette ikke handler om en gruppes dårlige økonomi, men om mennesker som får langt større kostnader enn andre på grunn av sin funksjonsnedsettelse? Når skal politikerne forstå at dette handler om de forpliktelsene vi har nedfelt i både nasjonalt og internasjonalt regelverk? Når skal politikere forstå at dette handler om å gjøre muligheter om til virkelighet?

I svaret til Bergstø peker Høie på rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse som regjeringen nå innfører. Han har helt rett i at hvis man bruker denne ordningen på riktig måte åpner dette for muligheter også når det gjelder fritidsreiser. Det han ikke svarer på er om kommunene nå forplikter seg til å legge til rette for at folk med bistandsbehov skal kunne reise på fritidsreiser uten at dette koster opptil fire ganger mer enn det gjør for oss andre. Han sier ingenting om innretningen og økonomien i BPA-ordningen vil kunne sikre dette, og om vedtakene om bistand skal ta høyde for ønsker og behov knyttet til fritidsreiser. Og, ikke minst, han sier ingenting om hvordan dette er for personer som ikke har BPA, men som får annen type bistand fra kommunen. Er det slik at folk må ha BPA for å kunne få en aktiv fritid i felleskap med andre?

Svaret til Høie fortjener mer enn å bli en fotnote i stortingets arkiver. Gjør muligheter til virkelighet, Høie!

————————————-

Fotnote 1: Jeg kontaktet Likestillings- og diskrimineringsombudet med en kort beskrivelse om problemstillingen. Etter min mening grenser dette opp i mot forhold regulert som diskriminering. De skriver i et brev til meg at det slik jeg beskriver det nok ikke faller inn under diskrimineringslovgivningen, men at de «likevel ikke noe problem med å se det uheldige i dette.»

Fotnote 2: Jeg har prøvd å få dette publisert som en kronikk på NRK Ytring. Desverre er andre innlegg prioritert.

Fotnote 3: Bildet er en faktura fra en kommune til en person som hadde en strålende sommerferie. I tillegg betalte han mat, reise og opphold for seg selv og to tjenesteytere.

28/10/2014 7

Design og vernepleie – to sider av samme sak?

Bilde av Rama Gheerawo som foreleser i Oslo

Visste du at design er mye mer enn klær, interiør og biler? At mange designere jobber med noe som er mye mer viktig? At designere ikke først og fremst jobber med ting, men med folk. Og, visste du at vernepleiere og designere nok har mye mer til felles enn det vi kanskje tror?

I disse dager snakker vi mye om tverrfaglig samarbeidskompetanse. Om hvordan helse- og sosialprofesjonene skal bli enda bedre til å samhandle med hverandre slik at tjenestene blir noe mer enn summen av de enkelte profesjonenes bidrag. Det er bra. Vi må bare huske at vi kanskje har like mye å hente ved å se utenfor helse- og sosialfagenes grenser.

I disse dager snakker vi mye om brukermedvirkning. Vi snakker om pasientenes helsevesen, og at det er tjenestebrukerne som skal stå i sentrum. Vi snakker i store ord, men klarer vi som ”vesen” å virkelig endre måten vi gjør ting på ved å snakke i store ord? Ved å invitere en valgt brukerrepresentant inn i en styringsgruppe eller lignende? Kanskje trenger vi impulser utenifra for å virkelig finne ut hvordan vi skal skape fremtidens velferdstjenester basert på hva som er best for folk.

Vi snakker mye om kunnskapssamfunnet. Dette til tross for at kompetanse er mye viktigere enn kunnskap. Det er først når vi klarer å anvende vår kunnskap til det beste for dem vi jobber for (og da mener jeg ikke sjefen din) at kunnskapen er viktig.

Og. Vi kan snakke så mye vi vil om tverrfaglig samarbeidskompetanse, brukermedvirkning og fagkompetanse, men hvis ikke vi klarer å organisere vesenet vårt på en slik måte at slike elementer blir fremmet, og ikke hemmet, så kommer vi ingen vei. Jeg hører altfor ofte strålende flinke fagfolk som ikke får utnyttet potensialet sitt (eller tjenestene sitt potensiale) på grunn av hvordan rammebetingelsene og organisasjonen er tilrettelagt. Slik kan vi ikke ha det!

Jeg har den siste tiden snust på noen designmiljøer (blant annet her). Det har vært svært så inspirerende. Begrep som design, inclusive design og service design høres kanskje skummelt ut…nei det er skummelt for en traust vernepleier, men for å være ærlig så er det en verden som er gjenkjennelig.

En verden som virkelig har satt fokus på folk. En verden som lytter til folk, analyserer hva folk vil ha, og ikke minst leverer det folk trenger. Det er en verden som snakker om ability istedenfor disability. Det er en verden som snakker om bredden i befolkningen i stedet for gjennomsnittet. Som en designer sier; hadde vi designet dører for gjennomsnittet hadde det vært mange som hadde slått hodet sitt. Ja, det er en vernepleiefaglig verden…

Ja, det handler selvsagt om ting. Ting som gjør det lettere for oss alle å mestre hverdagen. Men det er ikke tingen i seg selv som er viktig (som det av og til kan virke som når vi ser på klær, interiør eller biler). Det er, som Rama Gheerawo (bildet øverst) sier, smilet til den eldre damen som klarer å håndtere fjernkontrollen som er viktig (trykk på bildet for å se film).

Og selvsagt handler det ikke bare om ting. Det handler også om å designe fremtidens tjenester. Tjenester som er basert på behovene til folk, hvordan folk vil ha det, og ikke på hva vi fagfolk tror at folk vil ha. Som når tjenestedesignere bidrar til at ventetiden ved utredning av brystkreft reduseres med 90 %, eller når de designer gode overganger fra barnehage til skole for barn med særskilte utfordringer. Strålende.

Viktig her er prosessen. Prosessen der de hele tiden setter ”kunden” i sentrum. Der de virkelig spør hva som er viktig for deg. Gjennom intervjuer og observasjoner. Gjennom modeller og visuelle virkemidler.

For å være konkret så kan jeg nevne noen områder jeg tror designmetodikk kunne fått stor betydning.

Kanskje litt underlig, men tenk. I dag lages altfor ofte arbeidstidsordningene for ansatte i velferdstjenestene med utgangspunkt i hva arbeidsgiver ønsker. Og da er det ofte økonomi det er snakk om. Her om dagen foreslo bydelsdirektøren i bydel Østensjø i Oslo å konkurranseutsette alle tjenester til utviklingshemmede da private kunne ha mye billigere arbeidstidsordninger enn det offentlige (!!??). Svaret fra arbeidstakerorganisasjonene er ofte, og selvsagt, bygget på arbeidstakerrettigheter. Tenk om vi kunne ha bygget tjenestene med utgangspunkt i hva som er best for tjenestebruker? Laget arbeidstidsordninger etter en skikkelig kartlegging, sammen med tjenestebruker, om hvordan livene leves og hva som skal til for å få det til? Til det beste for tjenestebruker og tjenesteyter.
Altfor mange familier med barn med funksjonsnedsettelse lever i en kontinuerlig kamp. En kamp for å få tjenestene de har behov for. Søknader hit og dit. Klageprosesser. Venting. Tenk om vi kunne designet disse forløpene på en bedre måte. På en måte der folk ble ivaretatt, der de slapp venting og slapp å klage i saker der de åpenbart har rettighetene på sin side. Hiv inn tjenestedesignere sammen med vernepleiere med en ordre: Fiks det!
Generelt har vi mislykkes på det inkluderende samfunnet. Vi kommer ikke videre. Vi har fremdeles et samfunn preget av ”de” og ”vi”. Et samfunn som ikke er designet for ”oss”. Her har vi en haug med arenaer å ta av. Brett opp, og kom i gang…

Så, jeg er overbevist om at vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere har mye å hente i designmiljøene. Men, jeg er overbevist om at vi allerede i dag har det i oss. For er det ikke akkurat det vi vernepleiere skal være/ er gode på? Personsentrerte tjenester som nettopp baserer seg på et grundig samspill med den det gjelder. Og, ikke bare for den det gjelder, men for oss alle. Løkke & Salthe bruker blant annet en god del plass på viktigheten av å finne ut av hva tjenestebruker vil i sin sjekkliste for vernepleiefaglig arbeid.

Og. Vi har GAP-modellen som grunnlag for vårt arbeid. Vi vet at det ikke handler om å fikse individet, men å finne ut hva som skal til for at individet skal kunne delta i samfunnet.

La oss hente inspirasjon utenifra. Jeg tror at designere og vernepleiere, sammen, hadde vært en strålende kombinasjon. La oss sammen designe et inkluderende samfunn der deltakelse for alle står i sentrum!

PS! Jeg vil gjerne høre om prosjekter der vernepleiere faktisk har samarbeidet med designmiljøer. Skriv kommentar!

Les mer om Inclusive design her.

18/10/2014 0

Utviklingshemmet av hvem?

Bilde av boken Utviklingshemming og deltakelse

Paradokset. Paradokset er jo tydelig. Bare noen dager før det blir klart at inkluderingsdepartementet ikke inkluderer utviklingshemmede i utvalget som skal utvikle politikken som skal styrke situasjonen for personer med utviklingshemming, dumper denne boken ned i postkassen min. Boken er tydelig i sitt budskap om deltakelse. Ja, paradokset!

For en liten stund siden kom boken Utviklingshemming og deltakelse ut. Min tidligere sjef i NAKU, Karl Elling Ellingsen er redaktør. Det ser ut som en fin fin bok. Ja, jeg har ikke lest den i sin helhet, men trengte å si noen ord om den nå når debatten om utvalget som er nedsatt går. For. Boken tar opp den viktige utviklingen fra normalisering, via integrering til deltakelse. Deltakelse, tilhørighet og aktiv involvering i hverdagsliv- og samfunnsliv.

Som tittelen i dette blogginnlegget antyder, samme tittel som kapittelet til Johans Tveit Sandvin har, er dette et varmt forsvar for en relasjonell forståelse av funksjonshemming. At funksjonshemming oppstår i mismatchen mellom individets forutsetninger og samfunnets krav/ barrierer. Det er jo egentlig ikke et ståsted som trengs å forsvares. Men, som det flere steder i boken påpekes, er dette også gjeldende for personer med kognitiv funksjonsnedsettelse. For utviklingshemmede. Samfunnets barrierer spiller en viktig rolle. Utviklingshemmet av hvem?

Viktig er også bokens påpekning av den «doble institusjonaliseringen». At institusjonalisering ikke utelukkende handler om fysisk institusjonalisering og segregering. At det vel så mye handler om måten vi som samfunn har sett på og forholdt oss til utviklingshemmede. «Det er selve kategoriseringen av utviklingshemming som er den primære kilden til utsortering og utestengning». Gjennom ansvarsreformen fikk vi gjort mye med den fysiske institusjonalsieringen, men det at vi aldri fikk gjort noe med denne institusjonelle identiteten har igjen åpnet opp for nye former for fysisk institusjonalisering og segregering. Og den åpner opp for at noen ikke synes det er et problem at utviklingshemmede eller deres representanter sees på som eksperter nok til å bidra i et ekspertutvalg.

Dette folkens, denne boken, kan sees på som et lyspunkt i en tid der inkluderingdepartementet tror at deltakelse i en referansegruppe betyr deltakelse. I en tid der inkluderingsministeren tror det er moderne at det er fagfolkene og politikerne som skal bestemme hvordan utviklingshemmedes deltakelse faktisk ser ut. Et lyspunkt særlig da en av bokens sentrale bidragsytere er med i utvalget, nemlig Johans T Sandvin.

Selv om jeg bare har bladd i boken tror jeg at baksideomtalen har rett når den freidig hevder at dette «er en viktig bok for fagpersoner, studenter og beslutningstakere». La oss satse på at inkluderingsdepartementet har kjøpt inn et klassesett. Boken starter nemlig med ordene til Ellingsen og Sandvin: «Et viktig formål med denne boken er å bidra til å sette utviklingshemming på agendaen igjen.»

Merknad: Jeg har ingen økonomiske fordeler ved å omtale boken, men har fått et gratis eksemplar (sansynligvis av helt andre grunner enn at jeg skal omtale den på bloggen).

15/10/2014 0

Skandale!

Bilde av inkluderingsdepartementets nettside

Jeg har smakt litt på ordet i hele dag. Skandale. Det er et sterkt ord. Særlig når noe du har ventet lenge på endelig kommer. Noe du har ønsket deg, noe som er viktig. Men, jeg velger å bruke det. Skandale!

Endelig serverte inkluderingsminister Solveig Horne kaken. Kaken jeg etterlyste her på bloggen før sommeren. Utvalget som skal følge opp stortingsmeldingen Frihet og likeverd. Utvalget som skal ta opp arven etter Lossius-utvalget som førte til nedleggelse av institusjonene for utviklingshemmede og blant annet bidro til at vernepleierutdanningen er den fremtidsrettede utdanningen den er i dag.

Var det dette vi ventet på? Var det virkelig det?

Brukte virkelig regjeringen et halvt år på dette? La det være sagt med en gang, det er skikkelig mange bra folk i dette utvalget. Johans Sandvin siterer jeg nesten hver gang jeg foreleser, Ivar Stokkereit er en av de få juristene i landet som bryr seg om dette feltet (og en av dem jeg foreslo burde være med i utvalget), Rune Øygarden er vernepleier og det er veldig bra at både folk fra fylkesmannen og Autismeforeningen har fått plass. Lederen av utvalget har tidligere ledet Inkluderingsutvalget (say no more), og innehar en av de viktigste stillingene for å kunne styrke situasjonen for utviklingshemmede, nemlig rådmann i en kommune. Så langt; strålende.

I tillegg til dette, mandatet er fint. Det følger opp stortingets vedtak (det skulle vel bare mangle). Selv om det mangler litt den samfunnsendrende kraften som et utvalg som dette burde hatt, regner jeg faktisk med at utvalget ordner det. Jeg tror til og med at utvalget kan komme med en rekke spennende forslag som kan bidra til å styrke situasjonen om politikerne har kraft til å gjennomføre dem.

Så hvorfor er dette en skandale? Det kan rett og slett oppsummeres med denne enkle setningen:

”Ingenting om oss uten oss”

Allerede ved utnevnelse av utvalget har inkluderingsdepartementet brutt de siste årenes arbeid for å fremme rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Allerede ved utnevnelse av utvalget bryter inkluderingsdepartementet intensjonene i FN konvensjonen. I dette ekspertutvalget er det ingen med utviklingshemning. Heller ingen fra NFU eller LUPE, organisasjonene som representerer utviklingshemmede.

”Ingenting om oss uten oss”

Jada. Jeg vet at Autismeforeningen er representert, men selv det klarer inkluderingsministeren å devaluere:

”Jeg vil understreke at organisasjonene ikke sitter representert i utvalget som organisasjoner”

Aftenbladet

Så lederen av autismeforeningen sitter der for…?

Enhver vernepleier med stolthet for faget sitt har selvbestemmelse, involvering av de det gjelder, brukermedvirkning (både på individ- og systemnivå) øverst på sin faglige dagsorden. Vi er opptatt av hva tjenestebrukerne (som de oftest er i møte med oss) mener, og vi jobber aktivt for å sikre oss at det vi gjør er i tråd med det tjenestebruker vil i livet sitt.

Solveig Horne, det er rett og slett utrolig gammeldags å si som du gjør i mandatet at ”Berørte parter som organisasjoner for bruker- og pårørende, forskningsmiljøer, og ansattes organisasjoner skal høres i forbindelse med arbeidet.” Det holder rett og slett ikke at de (altså organisasjoner for bruker- og pårørende) skal høres.

Sukk. Det er dette som er skandalen. Jeg hadde faktisk trodd at jeg skulle berømme inkluderingsministeren med at regjeringen for første gang hadde utnevnt en person med utviklingshemning i et offentlig utvalg. Jeg hadde forventet at organisasjonene for personer med utviklingshemning hadde vært deltakere.

Hvilken legitimitet tror Horne at utvalget har når dem det gjelder ikke er med?

Det er ingen skandale at vernepleiernes organisasjon ikke er med. Men det er svært underlig. Det er heller ikke en skandale at ikke helsesektoren/ pleie- og omsorgssektoren er representert. Men det er svært underlig. Det er ingen skandale at ingen fra utdanningssektoren er med. Men det også er underlig. Skal rettighetene til utviklingshemmede bli en realitet i praksis så hjelper det ikke med bare rettigheter. Da trengs det ledelse, vilje og kompetanse i tjenestene også.

Det er mulig jeg er blitt en gammel grinebiter. Men jeg måtte bare. Jeg tror som sagt at utvalget kan komme med mye bra. La oss gjøre det bra ved å komme med innspill. Mange innspill.

PS! Sjekk bildet. Nettsiden til BLD i dag. Dagen de utnevner utvalget. Så mye blir det prioritert!

03/10/2014 1

Grenser for privatisering!

Kjære Fabian. Jeg har noen spørsmål til deg. Du som er ordfører for byen min. Ditt utspill for en tid tilbake om at det ikke finnes sperrer for privatisering har med rette fått oppmerksomhet. Heldigvis har du moderert dette noe, for selvsagt finnes det sperrer. Det gjør det alltid. Husk, du er konservativ. Ikke ny-liberalist. Det finnes grenser.

Innledningsvis må jeg tilstå at vi nok tilhører hver vår politisk-ideologiske side i privatiseringsdebatten. Det er dog ikke dette jeg søker å diskutere med deg i dette innlegget. For, det finnes noen viktige faktorer som ofte blir borte i den ideologiske debatten om privatisering. Faktorer som du må ta på alvor når du skal vurdere innretning på privatiseringen og grensene som skal strekkes. Altså ikke om, men hvordan. Ja da, vi kan godt diskutere om også. Men, ikke nå. Her.

Vi er sikkert enige i at helse- og omsorgstjenester må bygge på noen grunnleggende verdier. Åpenhet og ærlighet er to slike. Vi må være ærlige om at noe er vanskelig, og åpne om de feilene vi gjør. Denne åpenheten må også være en forutsetning for de private aktørene på feltet. Vi må avskaffe en nullfeilskultur. Akkurat som velferdsdirektøren i Aalborg skriver i sitt frihetsbrev til sine ansatte (herregud for noen flotte greier). Vi må få bort kulturen der feil blir skjøvet under teppet. Der vi jakter det perfekte ved å ikke snakke om det vanskelige. Jeg tror ikke at det offentlige er mye bedre enn de private på dette feltet, men hvordan tenker du at utviklingen blir når alle skal kjempe om anbudsseire. Hvordan skal vi klare å være åpne om det vanskelige, de feilene vi gjør, i et konkurranseutsatt miljø? Jeg bare spør…

Jeg har over flere år jobbet med kunnskap og kompetanse i helse- og omsorgstjenester. Ja, i fjor sommer holdt du atpåtill en mottakelse i rådhuset der nettopp kompetanse i tjenestene for personer med utviklingshemning stod i sentrum. Dette var i forbindelse med Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning sin internasjonale konferanse. Mye av kunnskapsutviklingen skjer i tjenestene. Gjennom at teoretisk kunnskap blir integrert i praktisk anvendelse i det direkte arbeidet med hver enkelt tjenestebruker. Når jeg hører at kunnskap og kompetanse er blitt et konkurransefortrinn, blir jeg bekymret. Jeg blir bekymret om ikke utvikling av nye måter å jobbe på deles mellom alle som jobber innenfor samme sektor. Når nye prosedyrer ikke kan legges ut på nett i frykt for at konkurrenten skal stjele ideen, prosedyren. Hvordan tenker du at vi skal ivareta åpenhet om de gode ideene der kampen om pengene hardner til?

Om det hadde vært slik, som det kan være innen andre bransjer, at konkurranse medførte generell kvalitetsheving så kunne privatisering og kompetanseheving vært to gjensidig positivt korrelerte faktorer. Slik er det ikke nå. Det er ingenting som tyder på at konkurranseutsetting av tjenestene til utviklingshemmede fører til at de offentlige tjenestene blir bedre. Ingenting. Det er vel heller slik at det offentlige er glad for å slippe å utvikle tjenester til denne mest komplekse formen for tjenesteyting. Effekten blir konkurranse på pris. Da blir konkurranseutsettingen som du er så glad i meningsløs. Når prisen presses nedover gjør kvaliteten det samme. Det bekrefter også aktørene på det kommersielle omsorgsmarkedet. Først når prisen er fornuftig/ anstendig kan du forvente at tjenestene blir bedre av konkurranseutsetting. Hvordan tenker du konkurranseutsetting av tjenestene til utviklingshemmede bedrer kvaliteten på de samme tjenestene?

En annen alvorlig faktor når jeg først skriver om kompetanse er hva ustabiliteten konkurranseutsetting medfører gjør med det langsiktige kunnskaps- og kompetanseutviklingsarbeidet. Når spesialisthelsetjenestene har vært inne og veiledet, for så å oppleve at det kommer ny anbudsvinner eller at private tilbydere legger ned eller trekker seg fra tjenestene på andre måter, hva skjer da med kompetanseutviklingen? Man begynner på nytt og på nytt. Jeg har hørt om barn som blir flyttet fra tilbyder til tilbyder. Disse mest komplekse av de komplekse barna. De som er helt avhengig av høy kompetanse rundt seg for å kunne leve gode liv. Hvordan sikrer du at disse tjenestene både er forsvarlige og kompetente når de mangler kontinuitet og når den veiledningen som habiliteringstjenesten har gitt er helt bortkastet? Hvordan forsvarer du de samfunnsøkonomiske kostnadene ved dette? Ingen sperrer for privatisering, var det virkelig det du sa?

Ja, jeg deler fagforeningen min sine synspunkter om at kompleksiteten i tjenestene utfordrer nytten av privatisering. Men, Fabian, det kan være at de har gått litt for langt når de sier at det er uetisk at private tilbydere skal utøve tvang. Slik maktbruk kan ikke løsrives fra resten av tjenesteytingen, og noen av de flinkeste fagfolkene jeg kjenner jobber innenfor det private markedet. Det som derimot er uetisk, kjære Fabian, er at du lukker øynene når tilsyn etter tilsyn dokumenterer svikt i tjenestene. Når du setter tjenester på anbud, uten å legge nok penger på bordet. Når kompetansen er så lav at de er langt under forsvarlighetskravene. Når Oslo kommune ikke følger opp de private tilbyderne. Når tjenestebrukere blir frarøvet mulighetene til å selv styre over egne liv. Det er dette som er uetisk. Og det er fremdeles du som er ansvarlig for det. Hva tenker du om det, kjære Fabian Stang?

Ikke la privatisering av helse- og omsorgstjenester styres av ideologi, Fabian.

28/09/2014 0

”… that`s how the light gets in”

Illustrasjonsfoto: Sol som bryter gjennom trærne

«Men, ikke vær blyge folkens. Si til din kollega eller medbruker: Kan jeg få se på suksessen din, så skal du få se på min! Slå i bordet med resultater i møte med de på hyllene over. Tving frem en erkjennelse av at vi kommer ingen vei om ikke de gode fagfolkenes mål og verdier sildrer oppover og blir samfunnets felles mål og verdier.»

Det er mange grunner til å være glad i sosiale medier. En av dem er at man treffer på folk som Bjarne Kjeldsen. For min neste gjesteblogger kjenner jeg egentlig som @Bjarnekj fra twitter. Jeg traff han for første gang live på lanseringen av boken «Raushetens grenseland». Han er nemlig en av dem som i denne boken forteller sin historie. Han er far til tre sønner, en av dem med Smith Magenis Syndrom. Han sier at der de er i livet gjør det at hele familien på mange måter blir funksjonshemmet, og at det ikke nødvendigvis trenger å være slik. Jeg er glad for at han sier mer. Her i dette blogginnlegget skriver han om lys…

”There is a crack in everything, that`s how the light gets in”

Av Bjarne Kjeldsen

Selvfølgelig har vi hatt et mareritt med det såkalte hjelpeapparatet. Vi har en sønn med Smith-Magenis syndrom! En sjelden tilstand med flere mulige og til dels uvanlige utfall. Det er få kilder til kunnskap om utfordringene og de individuelle variasjonene innenfor diagnosen er på en del punkter svært store. Hvordan ulike problemer har slått ut har variert gjennom ulike faser. Noe som var en god løsning for seks måneder siden fungerer ikke i dag. Vi er vel prototypen på en familie som sender systemet i rødt og trigger det meste av strukturelle og personspesifikke svakheter. Det hjelper sikkert ikke at vi går kontinuerlig litt i tåka, – slitne, oppgitte og bekymrede for fremtiden. Det finnes helt sikkert bedre samarbeidspartnere enn oss.

Like vel, eller kanskje nettopp derfor, vil jeg skrive litt om de gode erfaringene. Historiene om tjenester som dyktiggjør og bygger opp, om møtene som gjorde en forskjell. Ikke fordi vi skal tenke oss friske og glade, late som om alt er bra. Nei, jeg vil sette lys på de gode erfaringene for å studere nærmere hva slags stoff de er laget av og hvilke mekanismer som spiller inn. Håpet er at dette kan inspirere samarbeidsfellesskapet rundt andre brukere til å gjøre det samme. Det er når ting fungerer at man oppnår habilitet- at helse for bruker og familie ivaretas. Det er når ting fungerer at folk kan holde sitt liv i gang, oppleve verdighet og mestring. Mer om dette senere. Først litt om hvorfor dette ble så viktig for meg, akkurat nå.

For en tid tilbake var det lansering av Kristin Molvik Botnmarks bok, Rausehetens grenseland – «Alle skal med»? Dette er en tekst med stoff i seg til å gjøre en forskjell i arbeidet for et rausere og mer inkluderende samfunn. Klart og sterkt ser vi hvordan menneskeverd og helse trues når subjekter blir kasus. Jeg opplever at boken etterlater seg et ultimatum: Enten må fundamentale omveltninger til, eller så må «Det store oss» våge å si det høyt, at raushetens grenseland er en pris vi er villige til å betale for velstandspoppen. Jeg går for de store omveltninger! Jeg har jo ikke noe valg. Men det er tungt å tro at det kan nytte. Det er vanskelig å vite hvor vi skal begynne. Så mye mangler, på så mange nivåer. Strukturer, kompetanse, ferdigheter, holdninger, ledelse, styring, verdier, mål. Ingen er tjent med at det er slik, av noen som helst slags grunn. I sangen «anthem» synger Leonard Cohen: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in». Cohen farer ikke med lettvint positivitet. Han setter ord på en dyrkjøpt erkjennelse. Oppgaven blir å mobilisere for å finne slike sprekker, utvide dem.

Enkelthistorienes validitet
Jeg tror de gode historiene kan være slike sprekker, som det krever noe av oss å se og nyttegjøre oss av. Mitt inntrykk er at enkeltsuksesser lett blir stemplet som irrelevante, om det nå er i den overordnede ideologiske debatten, av fagpersoner i en annen virksomhet eller i en mer akademisk setting. I Kristins bok kan vi lese hvordan datterens livskvalitet bedres når hun begynner i spesialavdeling på skolen. Hun blir sett, får trygge rammer og mennesker som virkelig betyr noe for henne utenfor hjemmet. Jeg kjenner meg igjen. Min sønn går på spesialskole. Jeg synes jeg ser for meg ulike lesere av Kristins bok. Rektoren på den nedslitte nærskolen ser ikke hvordan hun skulle ha ressurser til å gi et tilbud som i det hele tatt ligner. En forsker mener dette er en avsporing i arbeidet for en tilrettelagt undervisning i en vanlig klasse og at «vanlige» barn vil gå glipp av verdifulle erfaringer dersom dette ble normen. Enkelthistorier kan ikke gi valid kunnskap! Interesseorganisasjonens politiske representant henger seg på og viser til prinsipprogrammet. Politikeren vet ikke hva han skal mene. Noen foreldre vil fordømme Kristin og meg for våre valg, andre kan tenke at det er dypt urettferdig at hvor du bor skal ha så mye å si for muligheten til et anstendig tilbud. For alle disse er det tiltaksform, ideologi og øyensynlig ressursbruk som tar fokus. Spørsmål om hva som er de viktigste kvalitetsfaktorene og det langsiktige resultatet for det enkelte barn og dets familie synes å komme i andre rekke. Heller ikke de faglige forutsetningene eller prosesskvaliteten synes å vekke særlig interesse. Hvorfor er man ikke mer nysgjerrig på dette? Verken den ene eller den andre skoleformen sikrer kvalitet og menneskeverd. Slik jeg ser det er kvaliteten på min sønns skoletilbud først og fremst et resultat av helt andre faktorer: Skolens evne til å samarbeide med oss og andre fagfolk rundt gutten, faglige
målsetninger, evne til å utvikle og anvende kompetanse, evne til å omstille seg kjapt når noe ikke fungerer, faglig nysgjerrighet. Jeg kunne ramset opp flere ting som først og fremst handler om holdninger, faglig soliditet og ledelse.

Vår sønn fikk sin diagnose rett etter at han hadde fylt to år. To tøffe år med mange runder i spesialhelsetjenesten. Ofte med svært negative opplevelser i møte med system og enkeltfagfolk. Men det var altså ikke det jeg skulle dvele ved nå. Poenget her blir at på dette tidspunktet hadde vi allerede i flere måneder hatt oppfølging av spesialpedagog og fysioterapeut hjemme. En dyktig helsesøster hadde sett gutten, sett oss og tatt signaler på alvor. Et tverrfaglig samarbeid kom i gang. Man tok utgangspunkt i observerbare utfordringer og tok i bruk sin palett av virkemidler. Og ikke minst: Vi ble tatt på råd. Våre vurderinger ble etterspurt. Vi ble sett på som samarbeidspartnere og ressurser. Det var aldri noen i førstelinjen i kommunen som dro i brekket og sa, la oss se det an. Opplevelsen av at guttens habilitet og menneskeverd var drivkrefter i arbeidet til fagpersonene var til tider en viktig trøst når diagnosesjokket var en fersk flenge i livet.

Æres den som æres bør
En gang sendte jeg en e-post til ordføreren og takket for hjelpen kommunen ga oss. Man skal takke når man opplever å ha blitt skjenket noe unikt. Vi har fortsatt svært mye å være takknemlig for og en ordfører som er nær og engasjert. Men dessverre er det en lang vei fra suksess eller fiasko i førstelinjen til kommunestyresalen. Forpliktelsen på menneskeverdet, holdninger til brukerdialog og faglige ambisjoner blir alt for ofte personavhengig. Kommunalsjefer måler ikke sine virksomhetsledere på slikt. Der en virksomhet fremstår med åpent blikk møter en annen deg med en pannelugg av paragrafer. Hva betyr det når første respons på en kanskje utfordrende henvendelse er et brev med varsel om utvidet saksbehandlingstid, eller en umiddelbar oversettelse av utfordringen til paragrafer og ressurser? Betyr det at vi stiller urimelige krav, eller kan det handle om andre ting? Manglende faglige forutsetninger for å sette seg inn i et problemfelt? Hvilke kriterier enhetsleder blir målt på av ledere og politikere? Strukturer som pulveriserer ansvar for resultatet bruker sitter igjen med? Det blir spekulasjoner og en kontrast til den klare formeningen jeg får av hva som er suksesskriterier når det virkelig svinger av samarbeid mellom oss og gode fagfolk i godt ledede virksomheter. Hvordan kan de lære av hverandre? Hvordan kan vi bidra til erfarings- og verdioverføring? Jeg vet ikke.

Men, ikke vær blyge folkens. Si til din kollega eller medbruker: Kan jeg få se på suksessen din, så skal du få se på min! Slå i bordet med resultater i møte med de på hyllene over. Tving frem en erkjennelse av at vi kommer ingen vei om ikke de gode fagfolkenes mål og verdier sildrer oppover og blir samfunnets felles mål og verdier. Blir det noe svulstigere nå så kommer noe til å sprekke, men jeg tror det er så enkelt – og så tilsynelatende beint frem klin umulig. Men, altså og likevel: There is a crack in everything. Thats how the light gets in.

25/09/2014 0

Independence – interdependence

Illustrasjonsfoto: Kvinne med to barn i Danmark

«Påminnelsen jeg fikk denne sommeruken i Danmark var at uten fellesskap som tar vare på meg, finnes ikke det jeg’et som er så sterkt at jeg kan ta mine egne, frie livsvalg og opprettholde eierskapet til meg selv. Jeg’et mitt finnes ikke uten et vi.»

Guri reiser ikke bare til Romania. I sommer reiste hun til Danmark. Med seg har hun noen verdier som jeg tror vi vernepleiere kan kjenne oss igjen i (eller ta med oss). Je, flere enn oss vernepleiere selvsagt… Om å klare seg selv, leve egne liv. Men at det er helt greit, ja ikke bare greit, men avgjørende å ha et felleskap rundt seg for å kunne gjøre det.

Nytt gjesteblogg fra Guri Riksaasen:

Independence – interdependence

Barna ville så gjerne dra på feministisk kvinneleir på Femø i Danmark denne sommeren. Vi har vært der før. Høy himmel over flatt landskap, telt og strand, sang og latter. Jeg hadde nettopp avsluttet en jobb, og var delvis i ferd med å starte i ny jobb, delvis på jakt etter mer jobb. Du vet, jeg sto midt i et av livets veikryss og måtte gjøre meg opp en mening om hvilken vei jeg nå skulle ta. En uke i kvinnefellesskap med rom for samtaler og erfaringsdeling passet bra. Jeg gledet meg til inspirasjon og påfyll.

Femø er en liten øy helt sør-øst i Danmark. Selv om vi har vært der før, kjente jeg ingen som skulle hit akkurat denne uken i august. Fergen var forsinket og akkurat i det vi endelig, etter to timers venting, skulle kjøre om bord, nektet bilen å starte. Den var død. Jeg lot alle de andre bilene kjøre forbi oss, og når plassen var helt tom, gikk jeg til billettsalget og spurte når neste ferge skulle gå. ”Men skal du med fergen?” spurte damen. Hun fikk stanset båten som var i ferd med å legge fra kai, og hentet fire mannfolk som dyttet oss ombord.

Så langt alt godt, vi var i alle fall på båten. Men vi skulle jo av igjen også. Det var visst bare jeg som bekymret meg for det. De andre sto bredbente med ølen sin og gledet seg til helg. Forsiktig tok jeg kontakt med en av damene som også var på vei til kvinneleiren. Jeg forklarte situasjonen; tre barn og en bil som ikke vil starte på en ferge hvor vi ikke helt behersker språket. Hun tok kontakt med en gruppe menn som med løfter om en kasse øl ikke bare fikk bilen i land, de fikk også liv i den. Hele fergen var involvert. En kom med startkabler, en åpnet panseret og delte batteriet sitt med oss. Noen dyttet.

Jeg følte meg takknemlig og heldig. En litt stressende start på ferien, men vi hadde fortsatt en deilig uke i vente.

Søndag tordnet og lynte det. Det regnet standhaftig inn på madrassene og soveposene våre.

Mandag oppdaget jeg at på en dansk liten øy er det ingen selvfølge å betale med bankkort, ei heller få tatt ut kontanter. Jeg forklarte den lokale (og eneste) kjøpmannen situasjonen, is og brus til tre barn i en sommerferieuke krever kontanter, og han hjalp meg generøst.

Tirsdag mistet et av barna sin iPhone i leiren. For en enslig forsørger med lett angst for å be om hjelp skal det litt til å be seksti kvinner sitte musestille samtidig slik at vi kan ringe telefonen og høre ringesignalet. Men de gjorde de gladelig. For vår skyld. Takk.

Onsdag fikk jeg en telefon fra Ullevål sykehus om at de hadde funnet borreliabakterier i spinalprøven jeg hadde tatt uken før. Jeg måtte straks og med en gang få tak i en spesiell type antibiotika. På en liten øde øy sør-øst i Danmark. Fem minutter senere ringte borettslaget og sa at de mistenkte vannlekkasje fra leiligheten min hjemme i Oslo.

Medisinene fikk jeg av den lokale legen, han har underlig nok noe liggende som holdt akkurat til jeg kom meg hjem. Torsdag våknet jeg med alle plager sterk antibiotika kan forårsake på en menneskekropp. Før jeg kunne forme et ord, før jeg kunne tenke noe som helst, måtte jeg legge tre isbiter i buksa. Men hei, jeg hadde seksti kvinner rundt meg som visste hva jeg snakket om og brakte alt jeg trengte fra sine private apotek.

Men det vanskeligste denne dagen var at jeg ikke var i stand til å utføre min tildelte oppgave. Kvinneleiren er organisert slik at de praktiske oppgavene som matlagning, oppvask, innkjøp og dotømming utføres i fellesskap. Hver dag får du tildelt en oppgave og fellesskapet er avhengig av at hver og en gjør sin del. Jeg klarte det ikke. Fredagen forsvant i en tåke av skam.

Så tenker du kanskje at dette var en mislykket og slitsom ferie. Den tanken var nærliggende for meg også. Men lørdag kjørte jeg hjem med tre barn, en fullpakket bil og en stor indre ro. Jeg dro på kvinneleir for å få inspirasjon og påfyll til de kommende veivalg i livet. Og det fikk jeg. I rikt monn.

Så mye i livet handler om å være sterk, selvstendig og uavhengig. Å klare meg selv, være independent, er en verdi jeg holder høyt. Og det er viktig i den betydningen at jeg skal kunne ta mine egne valg. Når jeg er så avhengig av andre at det påvirker mine valg, da blir livet vanskelig. Da er jeg ikke lenger fri, da mister jeg eierskapet til meg selv.

Det betyr derimot ikke at jeg ikke kan ta imot hjelp når jeg trenger det. Jeg klarer ikke alt alene. Jeg er som individ avhengig av et fellesskap, uansett hvor sterk jeg er. Noen ganger er min viktigste oppgave å ta imot det fellesskapet gir. Og hva er et fellesskap om det ikke kan yte for individene?

Påminnelsen jeg fikk denne sommeruken i Danmark var at uten fellesskap som tar vare på meg, finnes ikke det jeg’et som er så sterkt at jeg kan ta mine egne, frie livsvalg og opprettholde eierskapet til meg selv. Jeg’et mitt finnes ikke uten et vi.

Og hva skylder jeg? Jo, jeg skylder å bidra til fellesskap som ikke bygger på tanken om at alle klarer seg selv, men fellesskap som tar vare på individene slik at vi alle klarer oss. Det handler om independence og det handler og om interdependence.

Les også «Kjærlighet i tiggernes tid» av Guri.

23/09/2014 0

Unnskyld

Sorry
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like sorry like sorry

Det kan da ikke være så vanskelig. Så vanskelig å innrømme at man av og til ikke strekker til. At en kommune, tjeneste eller yrkesutøver ikke alltid har gjort det som skal til for at folk får den bistanden som de skal ha.

Alle som har lest om Kampen-saken i Stavanger blir rørt og opprørt. Der en ung mann med lettere utviklingshemning over tid blir torturert og til slutt drept av andre unge mennesker, noen av dem også med kognitiv funksjonsnedsettelse.

Når Aftenbladet for en tid tilbake skrev om saken, sa kommuneadministrasjonen at de hadde oppfylt sin hjelpeplikt. Mannen hadde sagt nei til hjelp, og da var det ikke mer kommunen kunne gjøre. Dette har jeg tidligere ment noe om. At det er en svært så passiv holdning fra kommunen, og at om dette stemmer så har faget mitt spilt fallitt. Vernepleiefaget som nettopp skal bidra til at mennesker med forståelses- og/ eller kommunikasjonsvansker får best mulig liv. At de ikke skal gå til grunne med kommunens velsignelse. Men og at dette er skikkelig vanskelige greier.

Den siste uken har Stavangers levekårspolitikere diskutert om de skal si unnskyld. Tenk. De diskuterer om de skal si unnskyld til mannens etterlatte. Det at de i det hele tatt lurer på om de skal si unnskyld gjør meg usigelig trist på velferdsstatens vegne. Det gjør meg opprørt, og jeg sitter igjen med følelsen av at vi er midt i en amerikansk advokatfilm. Kjenner du gufset fra et samfunn vi ikke vil ha?

-Vi er usikre på hvorvidt det å si unnskyld kan få økonomiske og juridiske konsekvenser. Det ber vi nå administrasjonen se nærmere på, sier leder for Stavangers kommunalstyre for levekår til Aftenbladet.

Et unnskyld skal ikke vurderes opp i mot hvilke kostnader det kan medføre å si dette. Et unnskyld må selvsagt vurderes opp i mot om det er skjedd noe det er grunn til å be om unskyldning for. Og det kan ikke være særlig tvil om at i dette tilfellet så var det ganske mye som sviktet. Det er også noe fylkesmannen slår fast i sin gjennomgang av kampen-saken.

Nå skal altså samme administrasjon som mener de hadde gjort det de kunne i saken, vurdere om de skal si unnksyld… Det som bekymrer meg mest i denne saken er hvilke signaler Stavangers levekårspolitikere gir ved å måtte vurdere en unskyldning på denne måten. Hvilke signaler gir det til de ansatte i velferdstjenestene. Signaliserer det en nullfeilskultur der alle feil har en økonomisk prislapp? Signaliserer det at velferdstjenestens frontsoldater ikke skal være åpen og ærlig om de feil som gjøres?

Fremtidens velferdstjenester er kunnskaps- og verdibasert. Når jeg foreleser for kommende vernepleiere legger jeg vekt på viktigheten av å bygge tjenestene på kunnskap, at de alltid må holde seg oppdatert. Samtidig snakker jeg om verdiene de må ha i ryggmargen. Noen av dem er åpenhet og ærlighet. Også åpenhet og ærlighet om det som er vanskelig og det som vi ikke fikk til. Vi må motvirke straffende kultur, men fremme en kultur der vi kan diskutere åpent de utfordringene vi har. Vi må tørre å stå rakrygget overfor tjenestebrukere, også når det er vanskelig. Velferdstjenestenes ansatte trenger politikere som står sammen med dem i dette.

Da må både ansatte og politikere av og til si unnskyld. Unnskyld. Vi fikk det ikke til. Dette skal vi lære av.

Forgive me
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like forgive me forgive me

Versene er hentet fra Tracy Chapman sin sang Baby can I hold you

15/09/2014 2

Forfatter