Cato

Det er jo bare å klage…

Han vil ikke sove. Ikke klokken halv åtte som andre barn på hans alder gjør. Ikke klokken ni, når de fleste andre foreldre ser på nyheter eller gjør klar kveldsmaten til tv-underholdningen. Ikke klokken elleve. Når også de fleste foreldre er i seng. Han vil ikke sove. Slik er det. Ikke bare i kveld. Ikke bare et par kvelder i uken slik min datter lenge gjorde. Han vil ikke sove. Punktum.

Av og til prøver jeg å forestille meg hvordan det egentlig er å være far til et barn med atferdsproblemer. Til et barn med utviklingshemning eller autisme som slår, sparker, spytter, skriker. Ikke bare det. Selvsagt ikke bare det. Også til et barn som smiler, koser, ler og leker. Men også det. Forestille meg hvordan det er å være far til et barn som ikke vil sove.

Jeg tar det som en selvfølge at fagpersoner som jobber for familier med barn med funksjonsnedsettelse av og til faktisk prøver å forestille seg å være den andre. Jeg forventer egentlig også at kommunale og statlige administratorer gjøre det. Landets politikere burde gjøre det. Når vi prøver vil vi nemlig forstå at det er svært vanskelig, ja kanskje helt umulig å forstå. Det er kanskje det viktigste av alt. Å forstå at vi faktisk ikke forstår. Vi kan kanskje si at vi også har et litt vanskelig barn. At vi har snakket med mange som har det slik, at vi kjenner noen. At vi også kan være sliten og trøtt. At vi vet at vi ikke alltid kan gå på butikken eller invitere på middag. At vi synes det er vanskelig å levere til barnevakten. Men, vi forstår ikke. Jeg forstår i hvert fall ikke.

Jeg forstår ikke hvordan det er å ikke få sove en hel natt. Ikke bare de par første årene som småbarnsfar, men de første 10-20 årene som far. Jeg forstår ikke hvordan det er å bli slått og sparket av min 10 årige sønn så snart jeg setter en liten grense eller et krav. Jeg forstår ikke hvordan det er å ikke klare å levere fra seg datteren sin til venner eller besteforeldre for å kunne ta seg en kort tur på kino eller til frisøren. Eller å kunne dra til New York slik jeg gjorde i påsken. Jeg forstår ikke.

Jeg forstår ikke hvordan det er å møte folk som ikke forstår. Ikke forstår at denne søte lille jenten kan være så problematisk. Hun er jo kanskje litt annerledes, men veldig veldig søt. I hvert fall de ti minuttene vi var sammen. Kanskje er det greit nok at mannen i butikken ikke forstår, eller han som vil kaste dem ut fra bussen. De folkene kan man på en eller annen måte unngå.

Verre er det kanskje å møte oss andre som ikke forstår. Vi som faktisk jobber i apparatet som skal bistå. Eller de politikerne som styrer det apparatet som skal bistå. For. Selv om det faktisk er umulig å virkelig forstå, er det dessverre alt for tydelig alt for ofte at vi heller ikke prøver å forstå.

Gang på gang ser vi kommunenes representanter uttale at det bare er å klage til fylkesmannen hvis folk ikke er fornøyd med tilbudet de får. Hvis de ikke aksepterer å få avslag på søknad om bistand. Søknad om bistand som er nødvendig for at foreldre skal kunne være foreldre, og ikke en del av velferdstjenestene. At de både skal få tid til og overskudd til å kunne leve tilnærmet vanlige liv. I mange tilfeller er fylkesmannen nesten blitt en del av den kommunale saksbehandlingen. Det er jo bare å klage er det kommunale mantraet i vanskelige saker. Er det virkelig bare å klage? Hva innebærer det å klage av ressurser? Hvordan oppleves det å måtte gjennom klageprosesser, gang på gang, for disse foreldrene? Kan vi forstå det? Neppe. Kan vi prøve å forstå? Det er vår forbanna plikt!

Kittelsaa og Tøssebro skriver om foreldres møte med tjenestene i boken «Oppvekst med funksjonshemming». De fleste er fornøyde med tjenestene de får. Det er flotte greier. Men svært mange beskriver kampen for å få tjenester som svært slitsom. Over 70 % av respondentene i deres undersøkelse hadde klaget i forbindelse med søknad om tjenester, og hele 2/3 av klagene har fått helt eller delvis medhold i neste runde. De skriver følgende:

De fleste som har klaget, har klaget på at de har fått for lite av det de har søkt om. Det kan se ut som om dette er en bevisst strategi fra kommunens side fordi kommunen sparer på at det tar tid å etablere tjenestene.

Hva sier dette om den kampen foreldre må gjennom? Hva sier det om kommunenes saksbehandling og forståelse av loven? Eller hva sier det om den økonomiske situasjonen mange kommuner er i, eller om hvordan disse familiene blir prioritert? Er dette de som blir bortgjemt i kommunen, som ikke har ork til å ta kampen? Som lett kan gjemmes bort i prioriteringskampen mot hordene av eldre og ”vanlige” skolebarn med ”vanlige” hjelpebehov? Eller er de for vanlige, i prioriteringskampen mot kreftbarna eller alle dem med fysiske funksjonsnedsettelser der behovene er mer tydelige og der man ikke kan skylde på at foreldrene er skyld i det selv?

Jeg forstå heller ikke hvordan det må føles å ikke få innflytelse på hvor mitt barn skal være når jeg skal få avlastning. Når foreldre, av konkurransemessige og anbudsmessige forhold ikke får vite eller mene noe om de tjenestetilbyderne som skal gi avlastningstilbud. Det er lett å se at det må være vanskelig å innse at en trenger avlastning fra sine egne barn. Hvordan det er å ikke kunne få innsyn i anbudsprosesser knyttet til hvem som skal ta vare på barnet er rett og slett helt helt umulig å forstå. Like umulig som det er å forstå at Oslo kommune faktisk driver med slik saksbehandling overfor mennesker med sterkt behov for bistand og omsorg.

Jeg forstår ikke. Jeg kan ikke forstå, jeg kan bare forestille meg. På samme måten som det antakelig for de foreldrene jeg her skriver om er vanskelig å forstå at vi ikke forstår. Vi lever i samme verden, men samtidig i helt forskjellige verdener.

Heldigvis er det ikke sånn at vi trenger å forstå for å handle. Vi trenger å vite. Vi må få kunnskap fra dem som faktisk opplever livene selv. Vi må snakke med foreldrene. Vi må være der på kveldene og tidlig på morgenene. I helgene. At vi skal forstå hvordan det oppleves er et for ambisiøst mål. At vi skal ha kunnskap om hvordan det er uten at foreldre må fortelle om livene sine til saksbehandler etter saksbehandler er vår jobb.

De siste årene har det vært et politisk fokus på koordinatorrollen og individuell plan. For mange er dette en stor vits. Det er på tide at vi i større grad ser på innholdet i dette for å se hva som faktisk virker. For det første er det på tide å sikre ressurser til feltet. Det kan gjøres ved å regne på hva tidlig innsats kan bidra til av reelle innsparinger på lang sikt. For det andre må koordinatorrollen revitaliseres. Hver familie må få oppnevnt en støtteperson som kan bistå dem i jungelen av offentlige tjenester og byråkrati. Det er håpløst når koordinatoren er portvakt til tjenester. Like håpløst som det er at Oslo kommune ber private anbydere være koordinator i saker som de selv er tjenesteytere i. Det er på tide å gi koordinatorrollen et reelt og virkningsfullt innhold.

Vi bor i et fantastisk land med flotte offentlige tjenester. Mange familier med store utfordringer får god og riktig bistand. Nå er det på tide at veien til de tjenestene blir bedre…

20/04/2014 28

Bygg dansegulv, Halden!

Jeg kommer kjørende nedover fra Remmen. Høgskolen i Østfold som blant annet utdanner profesjoner til velferdstjenestene. Plutselig lyser Fredriksten festning i mot meg. Det er majestetisk og nesten litt magisk. Jeg parkerer på torget. Kjøper en is på Grotten og begynner å vandre. Halden er for meg en overraskende flott by.

Allerede fra første gang jeg besøkte Halden har jeg forstått at det er noe spesielt med denne byen. Siden min kone er fra Halden er det med årene blitt noen besøk. Det er ikke bare festningen. Det er også folkene. De er faktisk like patriotiske som oss bergensere. Bare hør på Harald Rønneberg og Knut Nærum. En patriotisme jeg kan like. Halden er også rockebyen, og diskusjonen mellom rockerne og allsang på grensen-folka var en stund fasinerende å følge. Jeg smiler litt for meg selv, mens jeg går innover i byen.

Siden svigerforeldrene mine ikke har kaffemaskin er jeg helt avhengig av et espressokjøp mens jeg er i Halden. Jeg stopper på Erlandsens konditori. Litt i tvil om de har espressomaskin, dette er jo et gammelt ærverdig etablissement, må vite.

Selvsagt har de espresso. De har kaker og kaffe. Nystekte vafler. Flotte retromoderne skåler til salgs. Slike som enhver slik kafe må selge i disse dager. Akkurat sånn jeg liker det. Eneste forskjellen på denne og andre gode kafeer er at det ligger en bunke brosjyrer i vinduet. En bunke med info om NFU. En bunke Fontene, fagbladet til blant annet oss vernepleiere. Fine greier. Det burde flere kafeer hatt tenker jeg.

Mens jeg forlater Erlandsen tenker jeg på spørsmålet jeg stilte ansatte i Halden kommune i fjor. De hadde nemlig hyret meg til en fagdag. Temaet var selvbestemmelse. Jeg snakket om viktigheten av å kunne bestemme i eget liv. Om overordnede politiske føringer, og forhåpentligvis om konkrete virkemidler for å nå disse overordnede målsettingene. Jeg snakket om inkludering og deltakelse. Jeg stilte selvsagt mirakelspørsmålet. Hvis du våkner opp i morgen tidlig til det inkluderende samfunnet, hva er det første du ser? Et spørsmål som burde være enkelt om du bodde i Halden. For, Erlandsens konditori er kanskje ikke det første du ser når du våkner, men det er godt synlig i bybildet. Dette konditoriet som den siste tiden er blitt drevet av tre personer som alle har utviklingshemning. Dette konditoriet som har satt Halden på inkluderingskartet. Konditoriet som er brukt som eksempel på hvordan et moderne fremtidig arbeidsliv kan se ut. Som er et tegn på framtidssamfunnet.

Det er noen mystiske ting som skjer i Halden fortiden. Da tenker jeg ikke først og fremst på at teatertruppen «Uten grunn» har satt opp stykket Woman in black. Jeg tenker heller ikke på at kommunen nå har så dårlig økonomi at de faktisk har vurdert å konkurranseutsatte hjemmene til folk. Nei, jeg tenker selvsagt på at de som driver Erlandsens nå kanskje må stenge konditoriet. Jeg får virkelig lyst til å rope. HØRTE dere ingenting av det jeg sa. FORSTOD dere virkelig ikke noe av jeg snakket om på forelesningen i fjor. For nå klarer ikke kommunen å sikre assistenten som trengs for at de som driver Erlandsen skal klare dette selv. De får heller tilbud om dagsenterplass. Men. Jeg roper ikke. For det er jo ikke de ansatte jeg snakket til sin skyld. De arbeider jo under svært vanskelige forhold med svært lite handlingsrom. Det er mye bedre at jeg bruker pengene jeg fikk for forelesningen min på aksjer på Erlandsens konditori.

Heldigvis er det ikke slik at norske kommuner skal drive konditorier. Sånn er det ikke for Halden heller. Det er kanskje ikke slik at kommunen egentlig skal bruke penger på brukerstyrt personlig assistanse (BPA). BPA er nemlig definert som en helse- og omsorgstjeneste, og arbeid er jo ikke det. Men kommunene sitt ansvar må vel være som Tage Erlander en gang sa politikken skulle. Bygge dansegulvene folk skal danse sine liv på. Derfor er det helt håpløst at Halden kommune ikke finner løsninger. Det kan være at folka på Erlandsen bryr seg, jeg kjenner dem ikke, men jeg bryr meg ikke om det er dagsenterplassen som utøves på Erlandsen eller om det er en BPA ordning. Kommunen skal bare finne en løsning. Bygge dansegulv.

Utover dette er det selvsagt ikke bare Halden kommunes ansvar. Hvor er NAV? Hvor er rikspolitikere? Hvor er LO? I saken om konditoriet har man alle muligheter til å bruke dette som et godt eksempel på hvordan det kan gjøres. Hvorfor er det slik at funksjonsassistenordningen kun kan brukes av folk som har fysisk funksjonsnedsettelse? Er ikke dette en diskriminerende praksis? Hvorfor er det ikke slik at arbeidsmarkedstiltak er tilpasset slike situasjoner som dette? Her må både kommune og stat ta ansvar. Hvorfor er BPA begrenset til helse- og omsorg, når det egentlig burde være en arenauavhengig assistanseordning. Det er jo et inkluderingsverktøy. Her må Halden kommune snakke med statlige myndigheter og finne gode løsninger. Andre løsninger kan innbefatte sosialt entreprenørskap. Eksterne investorer. Men. Uansett er jo den viktigste løsningen at Haldenserne bruker konditoriet.

Jeg vurderer å ta en øl på Siste reis. Denne legendariske puben med den inkluderende stemningen. Men, jeg rister lysten av meg og setter meg i bilen. Det burde være et flak, men det er en Skoda. Kjører bort med festningen i ryggen. Tenker at jeg både tror og håper at jeg også neste gang jeg er i byen kan drikke min espresso på Erlandsens konditori. At Halden fremdeles er mulighetenes kommune.

02/04/2014 10

Likelønn nå? LOL

Ileyda er 17 år og står foran et av sine viktigste valg. Hvilken utdanning skal hun ta de neste årene? For selvsagt skal hun ta utdanning. Alle politikerne snakker jo om hvor viktig det er med utdanning. Forskerne gjør det og. Spørsmålet er bare hvilken.

Ola har utviklingshemning. Han slår seg selv til blods. Han kan av og til angripe folk. Han kan være farlig for seg selv og andre.

Susanne har også utviklingshemning. Hun jobber på det kommunale dagsenteret og er avhengig av bistand i dagliglivet. Eneste boligtilbud kommunen har til henne er et leilighetskompleks med 16 andre personer med utviklingshemning.

Det er ikke så mye Ileyda, Ola og Susanne har til felles, men noe er det. Ingen av dem har lest teknisk beregningsutvalgs sin hovedrapport. De er for så vidt ikke alene om det. Foruten et par tre statsråder, noen fagforeningsfolk og en liten håndfull journalister, så er det ikke så mange som leser den. For de fleste er den heller ikke så veldig viktig. Men for nettopp Ileyda, Ola og Susanne er denne rapporten svært så viktig.

Rapporten fra dette utvalget som danner grunnlaget for lønnsoppgjørene viser nok en gang at det er ulikelønn mellom menn og kvinner. Det er mange grunner til dette, og bildet er komplekst. Nok en gang skiller dog tallene for dem med inntil 4 års universitets- og høgskoleutdanning seg negativt ut. For denne gruppen tjener kvinner kun 79,8 % av det menn gjør. Snittlønnen for menn er 612000 mens den for kvinner er 488400. Dette er trist og latterlig på en gang.

De snakker om kunnskapskommunen. Om tillit til de ansatte. Om innovasjon og om å jobbe på smarte og mer effektive måter. De snakker om å gjøre kommunene og resten av de offentlige tjenestene enda bedre. De snakker om viktigheten av å rekruttere flinke folk til fremtidens velferdstjenester.

De snakker og snakker og snakker. Disse politikerne som er satt til å forvalte fremtidens velferdstjenester.

Det gjør for øvrig også LO, som jeg er medlem av. De snakker om viktigheten av utdanning. Om at likelønnskampen er viktig. Om at frontfaget av og til kan vike (i hvert fall i teorien). De snakker om makten de har. De snakker og snakker og snakker.

Mens både partipolitikere og fagforeningspolitikere snakker, lever Ileyda, Ola og Susanne livene sine. Liv som blir sterkt påvirket av de tallene teknisk beregningsutvalg viser til.

Susanne sin kommune sier at det er vanskelig å rekruttere fagfolk, vernepleiere. De mener de lettest gjør dette med å samle fagmiljøene. Det betyr også at de må bygge store boenheter. Stikk i strid med politiske og faglige føringer.

Ola sin atferd innebærer at det av og til er nødvendig med tvangstiltak. Det mangler flinke folk til å forebygge tvang. Og som ved de fleste andre tilfellene der tvang brukes her i landet utføres tvangsbruken av folk uten lovbestemt utdanning. I over 80 % av tilfellene trenger Norges kommuner dispensasjon fra kompetansekravene.

Ileyda står foran et vanskelig valg. Mange sier hun skal velge utradisjonelt. Hun som er så flink med mennesker og god på skolen. Hun bør da velge et av de godt betalte mannsdominerte yrkene. Gudene må vite at det trengs folk med hennes sosiale ferdigheter der. Hun må jo ikke velge et traust og tradisjonelt omsorgsyrke. At på til vil hun tjene 20 % mindre der enn som vernepleier, sykepleier, barnevernpedagog eller sosionom. Så synd at det hun egentlig har lyst til er å jobbe for at Ola og Susanne får best mulige liv.

Likelønn handler absolutt ikke bare om rekruttering. Det handler først og fremst om verdsetting. At Ileyda som velger å jobbe for Susanne og Ola skal bli verdsatt på samme måte som han som sørger for rent vann i kommunen. Men det handler også om rekruttering.

Fagforeningenes parole om ”Likelønn nå” har kanskje aldri vært mer parodisk enn nå. Parolen har spilt totalt fallitt. Ok. Verken jeg, Ola eller Susanne er særlig god i statistikk. Men. Tallene til teknisk beregningsutvalg handler først og fremst om folk. Om Ileyda, Ola og Susanne. Det handler om virkeligheten. Om virkelige liv.

Nok snakk nå?

31/03/2014 0

Master i Funksjonshemming og deltakelse

«Mastergradsstudiet er et 3-årig erfaringsbasert deltidsstudium med et totalt omfang på 90 eller 120 studiepoeng. Overordnet målsetting for masterstudiet er å kvalifisere studentene til kritisk analyse av utfordringer som mennesker med funksjonsnedsettelser møter.»

Det er etterhvert en god del vernepleiere som tar mastergradsutdanning. De/ vi tar en rekke ulike utdanninger. Jeg har flere ganger tatt til orde for at vi trenger en mastergrad i vernepleie. En mastergradsutdanning som kan bidra til å utvikle vernepleierfaget og profesjonsutdanningen. I mangel på denne masteren i vernepleie, får vi fremme masterutdanninger som springer ut av vernepleiefaglige miljø. På en blogg om vernepleierier passer det godt å slippe til et lite gjesteblogginnlegg fra miljøet på Høgskolen i Harstad som har masterutdanningen Funksjonshemming og deltakelse.

Les også mitt blogginnlegg «Master i vernepleie»

Første med Master i Funksjonshemming og deltakelse

Av Line Sagen og Gunn Elin Fedreheim, Høgskolen i Harstad

14. mars ble den første med Master i Funksjonshemming og deltakelse uteksaminert ved Høgskolen i Harstad. Denne deltidsmasteren hadde oppstart høsten 2011, og Lisbeth Spansvoll er den første som har fullført, ved siden av full jobb i psykiatritjenesten. Lisbeth poengterte at utdanningen ga et viktig bidrag for å forstå funksjonshemming på tvers av profesjonsgrensene.

Lisbeth Spansvoll, første master i Funksjonshemming og deltakelse

Høgskolen i Harstad er den eneste vernepleierutdanningen i Nord-Norge og har lang erfaring med deltidsstudier. Sist høst feiret vernepleierutdanningen 30-årsjubileum, og siden midten av 1990-tallet har vi hatt deltidskull spredt over hele Nord-Norge.

Mastergradsstudiet er et 3-årig erfaringsbasert deltidsstudium med et totalt omfang på 90 eller 120 studiepoeng. Overordnet målsetting for masterstudiet er å kvalifisere studentene til kritisk analyse av utfordringer som mennesker med funksjonsnedsettelser møter. Analyser som danner grunnlag for framtidig endringsarbeid i feltet, samt utrednings- og forskningsarbeid. Studentene vil etter endt mastergrad kunne bidra med å fremme samfunnsdeltagelse, både på individ- og systemnivå.

Studentene ved masteren er opptatt av svært ulike temaer. Tema for oppgavene deres er alt fra musikk, sykepleiefaglig skjønn, psykiatri, utviklingshemming og arbeid, selvbestemmelse, til eldre og aktivitet i sykehjem. Vi på masterutdanninga er opptatt av å la studentene få mulighet til å tenke nytt. Bildet over er fra et grafittiverksted for utviklingshemmede ledet av Torgeir Riise, en av våre masterstudenter. Tema for hans masteroppgave er funksjonshemmedes deltakelse i urban kultur. Masterstudentene Elin Skogdal og Einar Berg-Olsen lager for eksempel film om mulighetene for deltakelse i musikkundervisning gjennom å ta i bruk tilpasset musikkteknologi.

Studiet er bygd opp med fem moduler: Funksjonshemming (15 studiepoeng), Deltakelse (15 studiepoeng), Velferdsstatens strukturer (10 studiepoeng), Vitenskapsteori og forskningsmetode (20 studiepoeng) og Masteroppgaven (30 eller 60 studiepoeng).

Neste oppstart er høsten 2014, og søknadsfristen er 15. april. Vi ønsker dere hjertelig velkommen!

For mer informasjon: http://www.hih.no/nor/studier/master-i-funksjonshemming-og-deltakelse

27/03/2014 2

Deling og fordømmelse!

Til oss som har delt og fordømt i saken om Karoline som ikke fikk reise med klassen sin til Kanariøyene.

Vi skal ikke slippe saken med deling og fordømmelse på Facebook. For hvilken utvikling er det vi ser i samfunnet? Vi ser stor grad av segregerte skoletilbud. Vi ser store boenheter for personer med utviklingshemning der personer med bistandsbehov samles. Mange vil innføre ordninger som vil føre til at det nesten ikke vil bli født barn med Down syndrom. Personer med utviklingshemning er utelukket fra arbeidslivet.

I et samfunn der vi ikke gjør mer for å inkludere personer med utviklingshemning i våre vanlige arenaer vil forventningene våre bli lavere til hva personer med utviklingshemning kan, skal eller vil. Treffer du ikke Henrik med Down syndrom i nabolaget ditt, eller Mohammed med autisme på jobben din, har du ikke forventninger til at disse kan bidra på dugnaden eller gjøre en skikkelig jobb. Ser du ikke at de kan bestemme selv i eget liv, så vil du kanskje heller ikke forvente at Karoline med Down syndrom skal kunne velge selv å være med på klasseturen eller fredagspilsen.

Hvilke forventninger har du egentlig til folk med utviklingshemning? Til hva folk kan klare og deres deltakelse i våre vanlige samfunnsarenaer? Saken om Karoline er ikke enestående. Segregering og utestengelse skjer hver dag. Av oss alle. Å legge skylden på en skole i Stjørdal eller en eller to ansatte der, er ansvarsfraskrivelse. Inkludering er vårt alles ansvar. Nemlig!

22/03/2014 0

En vernepleierfaglig smultring

Ah….jeg er glad i bakverk. Skillingsboller, hveteboller, smultringer. Mmm. Farlig godt. Deilig. Sjokoladesmultring. Fantastisk.

Bare slapp av. Dette er ikke blitt en matblogg. Det er fortsatt en blogg om vernepleierier. Men. Jeg sitter nemlig med en bok som kanskje er like deilig som en god amerikansk sjokoladesmultring. Jeg har dog ikke lest hele enda, som med godt bakverk skal det nytes. Jeg er heller ikke helt sikker på at hele (bak)verket er like deilig, men når et av kapitlene starter som følger gir det mersmak:

Vernepleierens arbeid kan sees på som hullet i en sjokoladesmultring, og vernepleierens smultring ligger i en pose sammen med barnevernpedagogenes, sykepleiernes, sosionomenes, psykologenes og andre profesjoners smultringer. Noen smultringer er siamesiske smultringer, andre klistrer seg såvidt sammen

Karl Elling Ellingsen, min tidligere sjef på NAKU, er redaktør for den nye boken «Vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn». Det er ikke hver dag det kommer bøker med vernepleierfag som begrep på forsiden. Det fortjener en liten omtale her på bloggen. Vi trenger bøker som retter et eksplisitt fokus på vernepleiernes kompetanse, og som bidrar til fagutvikling på et område som knapt kan kalles for et eget fag. Kanskje kan boken bidra i ferden mot et eget vernepleierfag?

Selv om boken har et spesifikt fokus på faglig skjønn kan den også betraktes som en bok som prøver å plassere vernepleieren inn i vår faglige samtid. Et av bokens utgangspunkt er stortingsmeldingen om Utdanning for velferd som hadde et forarbeid som truet med å legge ned hele utdanningen. Desto mer gledelig er det derfor at meldingen er med på å utfordre til fagutviklingsarbeid som dette. Boken beskriver ikke bare vår kompetanse som den er, men utfordrer oss til videreutvikling.

Boken innholder kapitler fra fagfolk som står langt fra hverandre i faglig utgangspunkt. Det er et risikoprosjekt. Det var dette med sprikende staur… Siden jeg ikke har lest hele boken skal jeg ikke kommentere om boken lykkes med sitt helhetlige prosjekt (om det i det hele tatt er et mål), men jeg har allerede funnet deler som både jeg og forhåpentligvis mange vernepleiere vil bære med seg i sitt arbeid. Vi må blant annet lytte når Ole Petter Askheim skriver om vår (mulige) politiske rolle. Eller når Ellingsen og Berge skriver om helsefagets rolle i kompetansen vår.

Jon Løkke har jeg et ensidig personlig forhold til. Uten han hadde jeg nok ikke vært den (vernepleieren) jeg er i dag. Han var en sentral del av min utdanning som vernepleier. Han lærte meg om verdsetting av sosial rolle, om normalisering. Om hvordan disse begrepene formet samtiden i post-reformårene. Men han lærte meg også viktigheten av å kunne et praktisk yrke. Yrkesutøvelse basert på anvendt atferdsanalyse. Derfor var det med spenning, men også med stor glede jeg leste hans kapittel «Sjekkliste inkludert kasusformuleringer som støtte ved skjønn i målrettet miljøarbeid». Det er her sjokolademuffins er en del av innledningen. Søtt.

Samfunnsmandatet til vernepleierne innebærer støtte og omsorg, men også målrettet miljøarbeid, også kalt hverdagshabilitering. Hensikten er at tjenestemottaker lever i tråd med sine verdier

Hverdagshabilitering! Skal vi rett og slett bare adoptere det begrepet med en gang. Sjekklisten som han skriver om har jeg både lest og hørt om flere ganger de siste par årene. Dette er en viktig videreutvikling av vernepleierens arbeidsmodell. Sjekklisten gir vernepleierne, slik jeg leser dette, viktig beslutningsstøtte. Den er en viktig erkjennelse av at vernepleiere (og andre) trenger verktøy i det daglige arbeidet for å sikre likeverdige og like gode tjenester. På samme måte som faglige retningslinjer, behandlingsforløp og kunnskapsoppsummeringer er viktig for å sikre gode tjenester, vil sjekklisten bidra til at skjønn ikke er noe som vernepleiere gjemmer seg bak for å kunne gjøre hva de vil. Sjekklisten vil kunne sikre at skjønn blir anvendt på en systematisk og faglig god måte. Sikre godt faglig skjønn.

Ok. Dette er ikke noen bokanmeldelse. Om du har lyst å skrive en slik så send den gjerne til meg. Selv om jeg som sagt ikke har lest hele boken, tror jeg at jeg rett og slett bare anbefaler den her og nå. For Løkke treffer rimelig godt når han skriver at:

Vernepleierne bør inneha en kompetanse som er ekstraordinær og pålitelig i betydningen uten for mange feil. Kompetansen må være relevant for tjenestemottakernes ønsker om å leve et liv i tråd med sine mer eller mindre godt uttrykte verdier.

19/03/2014 0

Gode skoler, ikke gode busser

«Dernest kan en sørge for at voksentettheten blir større slik at hver elev blir sett, og økt tverrfaglighet slik at norsklæreren har tid til å være norsklærer.»

Nok et lite innlegg om skole. Denne gangen som en reaksjon på at noen ønsker å busse elever med dårlige norskkunnskaper bort fra nærskolen. Dette ble publisert på aftenposten sine nettsider her om dagen:

Gode skoler, ikke gode busser
Kristjánsson vil busse bort bestevennene til datteren min. Han vil frata barna i gaten felleskapet nærskolen representerer. Når han i Aftenposten 12. mars argumenterer for bussing av barn fra øst til vest i Oslo, vil han skape et ”de” og et ”vi” som folk i liten grad tenker på før noen setter seg på bussen.

Det er selvsagt riktig at Oslo øst har sine utfordringer. Språkkunnskaper er en del av dem. Satsning på norsk er svært viktig. Den satsningen må foregå i nærskolen og i nærmiljøet. Ved å busse bort barna sier Kristjánsson at nærskolen ikke klarer utfordringene. Hvis det er et problem med bussing i privat regi, slik som Kristjánsson skriver, løser en det ikke med mer bussing. En løser det med å innskrenke muligheten til fritt skolevalg.

I stedet for å busse barna bort fra vennene sine bør utfordringen til norske politikere være hvordan skape nærskoler som både sikrer norskkunnskaper og gode nærmiljø. De kan begynne med å vurdere om finansieringsmodellen ivaretar behovet for særskilt satsning på norsk. Dernest kan en sørge for at voksentettheten blir større slik at hver elev blir sett, og økt tverrfaglighet slik at norsklæreren har tid til å være norsklærer.

Utfordringen om gode nærskoler må gå til både høyre og venstresiden i norsk politikk. Hvis en absolutt skal gi venstresiden en utfordring, slik som formålet med spalten i Aftenposten er, bør det være hvordan en kan kartlegge barns språkferdigheter i barnehagen på en slik måte at den kan gi grunnlag for gode intensive språktreningsprogram før barna begynner på skolen.

Vi trenger ikke gode skolebusser i Oslo. Vi trenger gode skoler.

Cato Brunvand Ellingsen
Pappa på Bjørndal

PS1: Jeg har skrevet om bussing før. Da var det Heikki Holmås som ønsket det.

Les også mitt innlegg «Dårlig politikk, ikke dårlige foreldre» for mer om språk og skole.

Anbefaler også dette innlegget om bussing av barn i Oslo-skolen. Bjarne Kristoffersen skriver godt om samme tema som mitt innlegg handler om.

16/03/2014 1

Misbruk av tvang

Foto: Hans Anders Museth Brønmo

Hun var naken. Helt naken. Jeg var i begynnelsen av 20 årene. Noen år eldre enn henne. Påkledd. Oppå henne. Jeg holdt henne. Hardt. Lenge. Jeg og tre andre voksne, ansatte i en kommune på vestlandet. Holdt henne nede, naken på det nakne gulvet. Kanskje i en time. Kanskje lenger. Lenge.

Brennpunktprogrammet om Motivasjonskollektivet (herregud for et parodisk navn) har fått meg til å tenke på tvangen jeg har brukt. Tvangen i det godes tjeneste. Eller, i det såkalt godes tjeneste. Det vi som ansatte, der og da, trodde var det beste. Jeg trodde det da, og i forhold til en god del tilfeller tror jeg det fremdeles. Jeg har brukt tvang. Og jeg har misbrukt tvang.

Det er helt sant. Vi har i altfor liten grad hørt på dem som har opplevd tvang. Det er avgjørende viktig å høre på ungdommen fra Motivasjonskollektivet. Høre om hendelsene, og ikke minst hvordan de opplevde hendelsene. Opplevelse av tvang er subjektivt. En subjektivitet som vi ansatte, vi tvangsutøvere må lytte til. Må handle i forhold til. Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har pågående og spennende forskning på hvordan folk opplever tvang. Tvang og selvbestemmelse/ brukerkunnskap kan høres ut som et paradoks. Men tvangsbruk må som alt annet være basert på brukerkunnskap.

Han satt på en stol. En litt ubehagelig stol. Vi. To voksne personer stod bak han. Holdt armene fast bak stolen. I en ganske så ubehagelig stilling. Stort sett uten motstand. Noen ganger med så mye motstand at vi havnet på gulvet. Han under oss. Han kan ikke ha vært gamle karen. Tvang ble utført på tidlige tegn. Tegn til eskalerende utfordrende atferd. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av utagering i seg selv.

Det er ikke alltid tjenestebrukerne er i stand til å fortelle. Ofte har de forståelsesvansker, kommunikasjonsvansker, kognitiv svikt. Kanskje særlig i de situasjonene der tvang kan oppleves nødvendig. Eller og når ting har roet seg. Det er selvsagt derfor viktig å snakke med familie og andre nærpersoner. Bruke kompetansen vår til å finne ut hvordan hun eller han faktisk opplever dette. Det kan være vanskelig, men det er nødvendig. Det er også avgjørende å høre hvordan nærpersoner, familie har det med tvangen som blir brukt.

Vi sprutet vann på han. Lenge lenge etter at institusjonene var lagt ned. Etter at water mist for lengst var en utdøende straffereaksjon. Etter at vi hadde fått et særskilt lovverk som skulle redusere og regulere bruken av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Helt helt seriøst. Vi sprutet vann på han. Som en systematisk straff. Og, vi hadde representantene for fylkesmannen på telefon imens vi gjorde det. Vi skaffet oss ryggdekning.

Det er ikke bare tjenestebrukerne vi må høre på. Heller ikke bare familien. Vi må høre på de som utøver tvang. Oss som utøver tvang. For det ligger noe bak denne tvangsbruken. Oftest et ønske om å gjøre det gode. En tro på at dette er det beste for den man bruker tvang overfor. Eller i hvert fall en tro på at det man gjør er det beste for familien, for samfunnet. Enten for at noen sier at det er det beste. Oftest en sjef eller en med faglig autoritet. Eller at man er livredd. Livredd for at personen man jobber for skal skade seg selv. Alvorlig. Livredd for at personen man jobber for skal gjøre noe alvorlig med andre personer, inkludert meg. Eller så mangler en handlingsalternativer. Alternativer til tvang er komplekse saker. Det krever kompetanse og kapasitet. Det krever vilje.

Det er utrolig lett å fordømme de som bruker tvang. Fordømme tjenesteytere på Motivasjonskollektivet (igjen, for et utrolig parodisk navn). Og selvsagt skal vi dømme handlingene deres. Det systematiske maktmisbruken. Bygging av frykt. Overkorreksjonsprosedyrer som er totalt avleggs. Men vi må også lytte. Hvorfor blir det sånn at misbruk av tvang oppleves godt? Kanskje for at tvangsbruk forsterker tvangsutøveren? Kanskje for at en opplever at man får kortsiktig og umiddelbar effekt (som straff ofte gir)? Kanskje for at kommune etter kommune, fagperson etter fagperson fortsetter å henvise de vanskelige av de vanskelige til nettopp deg? De som alle andre har gitt opp. Kanskje for at fylkesmannen faktisk ikke synes at dette er så farlig? Kanskje i mangel på djevelens advokat i eget miljø?

Kluten var i baklommen. Alltid. Det kunne jo være jeg fikk bruk for den. Nei. Jeg fikk bruk for den. Hver dag. Ikke brukte jeg den til å tørke opp noe. Jeg brukte den til å blende henne med den. Blende henne i ett, to, tre…nei tyve sekunder tror jeg det var. Tyve sekunder med en klut foran øynene. Tyve sekunder som en straffereaksjon på ett eller annet hun hadde gjort.

Det er nesten ikke til å tro. At det er dette vi drev med. Men vi gjorde det. Og vi mente det. Jeg mente det. Jeg mente det var det beste, og der og da hadde jeg ingen grunn til å mene noe annet. Atferden opplevdes så alvorlig. Totalt invalidiserende for den det gjaldt. I de fleste tilfellene jeg har brukt tvang har jeg ment at det var det riktige. Også i ettertid. Ja, vi kunne kanskje gjort ting på en annen måte, men ut i fra forutsetningene gjorde jeg noe jeg trodde på.

Men. Tvang skal ikke bygge på tro. Tvangsbruk skal bygge på kunnskap. Mye av tvangen jeg har brukt har vært godt vurdert og dokumentert. Godt forankret i gjeldende lovverk. Men. Mye av den tvangen jeg har brukt har ikke vært godt nok forankret i kunnskap om hva som virker og hvorfor det virker. Og jeg hører ingen antydning til at Motivasjonskollektivet har forskning som underbygger sine metoder. Og kanskje mest skremmende av alt. Verken henvisende kommuner eller fylkesmann etterspør. Jeg vil ikke med dette unnskylde tvangsutøveren. Vi har alle et individuelt ansvar for våre handlinger. Men det er nært sagt ganske utrolig at ikke henvisende kommuner blir gjort ansvarlig i Brennpunkt dokumentaren. De kjøper seg fri fra et stort problem. Kommunene. Eller bufetat eller hvem det nå er.

Det er vel også et paradoks at mange nå har fokus på å fjerne registeringer, skjemavelde og rapportering fra helsevesenet. Effektivisering og tillit kaller de det. Samtidig som vi ser i tilfellet med Motivasjonskollektivet en total mangel på nettopp avgjørende dokumentasjon, rapportering, registering, skriftlig og muntlig kunnskapsbasering. Vi trenger byråkratiske rutiner som nettopp sikrer rettsikkerheten til dem som blir utøvd tvang på. Det holder ikke med tillit.

Jeg tok tak i genseren hennes og ledet hun forsiktig ned i sofaen… Nei. Jeg rev tak i genseren hennes og slengte henne hardt og fort ned i sofaen. Jeg var sint. Redd. Adrenalinet pumpet. Men jeg ville mer. Klar for mer. Hun skulle faen meg ikke vinne. ”Cato”. Det var Sandra sin stemme. ”Jeg tar over. Nå.”

Det føltes ikke som ett nederlag. Det var en lettelse når min kollega tok over i situasjonen som var på vei ut av kontroll. Det skjedde mange ganger. Begge veier. For, på en arbeidsplass der vold og tvang er vanlig, så er ikke prestisje det viktigste. Man må bygge kulturer som sikrer at overgrep ikke forekommer. Kulturer der folk tar vare på hverandre. Tar vare på fagligheten. Der folk får tid. Tid til å bli kjent med tjenestebruker. Tid til å bli kjent med kollegaene. Når man bruker tvang kler man seg naken. Følelsemessig. Mentalt. Bruk av tvang krever systematikk, men også tid, refleksjon og personlig sårbarhet. Tvang må aldri bli rutine. Hverken for et tjenestested eller for den enkelte tjenesteyter. Den dagen en ikke blottstiller seg selv når man bruker tvang, den dagen bør være den siste dagen tvang blir brukt.

Er det ikke deilig å ha noen å hate? Denne uken er det Motivasjonskollektivet som er noen. Antakeligvis med veldig god grunn. Men når MK er stengt, noe jeg forutsetter at det blir, så trenger ungdommen fremdeles steder som kan ivareta dem. Noen av dem trenger fremdeles folk som kan bruke tvang. Jeg er tilhenger av bruk av tvang. Kunnskapsbasert tvang som bygger på forskning, på erfaring og på brukerkunnskap. Tvang som et nødvendig supplement til positive strategier. Aldri som hovedelementet i behandling av sårbare mennesker. Jeg er også tilhenger av et tilsynsorgan og henvisere som også etterspør dette. Som ikke slår seg til ro med at dette er vanskelig og tvang må jo brukes. Som ikke slår seg til ro med at «de lærer sikkert».

06/03/2014 10

Hvordan, ikke om!

Kanskje kan vi nå slutte å diskutere om vi skal ha inkludering, og heller diskutere hvordan vi får det til. For samtidig som inkludering i mange tilfeller, både på individnivå og på systemnivå, rett og slett gir gode resultater, er det først og fremst et viktig premiss for politikkutforming og tjenesteyting. Inkludering er ikke noe vi skal argumentere oss bort fra med effektivitetsargumenter. Inkludering er klart og tydelig slått fast i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Nå er det også slått fast, nok en gang, i en stortingsbehandling av situasjonen for utviklingshemmede.

Jeg er så heldig å få lov til å skrive innspillspalten i siste nummer av Fontene. Enda heldigere er jeg at med det får jeg lov til å kommentere en historisk hendelse; stortingets behandling av «Frihet og likeverd». En behandling som overraskende nok endte over all forventning. Med veldig gode merknader og mange svært gode innlegg i debatten lover dette bra for fremtiden. Det forutsetter selvsagt et aktivt og synlig utvalg og politikere som fortsatt tar ansvar når utvalget legger frem sine forslag.

Vel, her er min kommentar i Fontene:

Hvordan, ikke om!
12. februar 2014 er en historisk dag. Kanskje kan vi nå slutte å diskutere om vi skal ha inkludering, og heller diskutere hvordan vi får det til. For samtidig som inkludering i mange tilfeller, både på individnivå og på systemnivå, rett og slett gir gode resultater, er det først og fremst et viktig premiss for politikkutforming og tjenesteyting. Inkludering er ikke noe vi skal argumentere oss bort fra med effektivitetsargumenter. Inkludering er klart og tydelig slått fast i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Nå er det også slått fast, nok en gang, i en stortingsbehandling av situasjonen for utviklingshemmede.

I vinter har meldingen «Frihet og likeverd» blitt diskutert i Stortinget. En melding som skulle være en helhetlig gjennomgang av situasjonen for utviklingshemmede, men som sannsynligvis bare ble et lite sidespor på veien til et inkluderende samfunn. Meldingen har med rette fått kritikk for at den verken gir klare overordnede føringer eller konkrete tiltak. Samtidig har den ført til en viktig debatt i stortinget. 12. februar la nemlig arbeids- og sosialkomiteen frem sin innstilling der de ber regjeringen oppnevne et offentlig utvalg. Sist det var et offentlig utvalg knyttet til situasjonen for utviklingshemmede førte det til en av de viktigste velferdspolitiske reformene vi har hatt her i landet. Den såkalte ansvarsreformen pekte ikke bare på situasjonen for utviklingshemmede, men den satte tydelige velferdspolitiske føringer for utviklingen av samfunnet vårt.

Et av de viktigste prinsippene fra reformen var skillet mellom bolig og tjenester. På samme måte som alle andre skulle også personer med utviklingshemning få tjenester der de bor. Ikke bo der de får tjenester. Ikke like tydelig i reformen, men like tydelig i intensjonene og tidsånden var inkludering i fellesskolen. Vi skulle ha en skole der det var plass til alle. Der alle fikk like muligheter til å utvikle seg. Til tross for dette har vi, snart 25 år etter, en pågående diskusjon om folk med utviklingshemning skal bo i store institusjonslignende boenheter, eller om hvem som skal gå på nærskolen. Det er som om vi fortsatt skulle diskutere om kvinner skulle være en del av arbeidslivet eller om jenter skulle ha likeverdig undervisning.

Skal det kommende utvalget lykkes må det være et politisk og faglig verksted. Et slikt verksted må sette personene det gjelder i sentrum. Nå har stortinget klart og tydelig slått fast de overordnede føringene for samfunnsutvikling og for tjenester. Nå må utvalget komme med konkrete løsninger på hvordan et inkluderende samfunn skal utvikles. Hvordan skal man sikre kvalitativt gode tjenester uavhengig av hvordan folk velger å bo? Hva skal til for at nærskolen skal være kompetent nok til å gi elever med utviklingshemning en fullgod skolegang? Hvordan sikrer vi et arbeidsliv med plass til alle? Denne type utfordringer forventer jeg at utvalget kommer med løsningsforslag til. Jeg forventer også forslag til forsøksordninger i liten skala, som planlegger for implementering i stor skala.

Vernepleiere og andre helse og sosialarbeidere må være i front i denne utviklingen. Utvalget må åpne opp for innspill fra innovative fagfolk som ikke tar utgangspunkt i hvordan tjenestene er organisert i dag, men hvordan en kan organisere inkluderende tjenester for fremtiden. Ikke for at dette først og fremst handler om tjenester. Dette handler først og fremst om menneskerettigheter. Men, gode tjenester er for mange et avgjørende premiss for gode liv.

Her kan du lese hele Fontene 03/14

26/02/2014 0

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Forfatter