”En av mine største ønsker er at ALLE Sosialist-svina i NAV-systemet blir byttet ut med effektive borgerlige nav-ansatte,og at alle de tidligere sosialist-navansatte må trekke kølapp på NAV DE OGSÅ i fremtiden,DET hadde vært vidunerlig å overvært:)”
I august ble Anni Rachmawati Godager drept. Hun var ansatt på NAV Grorud og ble drept på jobb. Fredag 4. oktober er dette hovedsaken til A-magasinet. Samme dagen tikker to urovekkende kommentarer inn på min blogg. Kommentarer som nettopp retter seg mot NAV-ansatte. De har ingenting med A-magasinets reportasje å gjøre. De er relatert til debatten etter mitt innlegg om Siv Jensen og språkbruk. Kommentarene gjør meg sint. Rett og slett forbannet. Særlig når tilfeldighetene gjør at de kommer samme dagen som vi alle blir påminnet den tragiske hendelsen på Grorud.
Jeg er en av dem som flere ganger har tatt til orde for offentlige tjenester som i større grad må være på lag med tjenestebrukerne. At vi som tjenesteytere skal sette mer pris på den erfaringen og kunnskapen som tjenestebrukerne fremviser. Også når disse er sinte, frustrerte, lei deg. Uavhengig av vår (skrå)sikkerhet på vårt fag eller vår juss, er det tjenestebrukeren som selv eier sin egen opplevelse. Sin egen opplevelse av sitt møte med deg som helse- og sosialarbeider. Sitt møte med ”systemet”. Det er mange som opplever å ikke bli ivaretatt på en skikkelig måte. Det er mange som ikke blir ivaretatt på en skikkelig måte.
”De er avskyelige sosialist-parasitter hele gjengen,fordømte kollektivist-avskum,som alltid går en hel flokk etter enkelt-individer,enten det er byråkrater eller blitzer-pakk.”
Media har i de siste årene servert historie på historie. Om hvor dårlig folk blir ivaretatt av NAV. Historiene fører ofte, med rette, til stort engasjement. Det bidrar kanskje til at folk har et generelt dårlig inntrykk av NAV. Men, hvor ofte har du tenkt på hva dette gjør med de ansatte i NAV? Hvor ofte hører vi deres historie? Hvordan er det egentlig å jobbe i et system som nesten daglig får negativ omtale i media? Media har en viktig rolle i å formidle historiene om folk som blir dårlig behandlet. Men de har også ansvar for å formidle alt det bra arbeidet som skjer hver dag. Av mange mange NAV ansatte som stiller opp for dem som har det vanskeligst her i landet.
Vi må være forsiktig med å individualisere når NAV gjør en dårlig jobb. Selvsagt finnes det både dyktige og dårlige tjenesteutøvere også i NAV. Som på alle andre arbeidsplasser. Men, bortsett fra tjenestemottakerne, er det de ansatte som er NAV sin viktigste ressurs. I går la den kommende regjeringen frem sin regjeringsplattform. Der er det mange flotte ord. Blant annet slår de fast at det er de ansatte som er kommunehelsetjenestenes viktigste ressurs. Det er viktig å fremheve at dette også gjelder NAV. Jeg tror dessverre det er lett å se på leger, sykepleiere og vernepleiere i spesialisthelsetjenesten som døråpnere og helter (englene i hvitt), mens man ser på sosionomer, velferdsvitere og andre i NAV som portvakter og/ eller folk som deler ut bjørnetjenester. Både media, vi som er aktive på sosiale medier og alle andre har et ansvar for også å fremheve det gode arbeidet og de gode opplevelsene en har i møte med NAV. Også NAV består av folk.
Debatten etter hendelsen på Grorud har hatt fokus på sikkerhet. Det er både naturlig og viktig. Sikkerheten til dem som jobber i NAV er grunnleggende. Men vi må se større på det. Når Mimmi Kvisvik, leder av FO, sier at man må ha en helhetlig tilnærming til sikkerhet har hun veldig rett. Personer med bistandsbehov trenger tett oppfølging av folk med høy kompetanse. Både i NAV og ikke minst i helsetjenestene. Det trengs nok folk i vanskelige situasjoner. Det må ikke bare bli fokus på metalldetektorer og infoflyt.
Jeg kan dessverre ikke dele de to omtalte kommentarene med dere. De to utdragene som jeg her har kommet med er deler av kommentarer som bruker hendelsene 22. juli 2011 som grunnlag for å oppfordre folk til å hevne seg mot NAV-ansatte. Kommentarene er nå sendt til politiet. Dessverre tror jeg at dette ikke er enestående eksempler. Dette er sikkert noe mange andre bloggere opplever hver dag. Det gjør meg enda mer sint. Vi kan ikke akseptere at folk bruker internett til å spre hat mot offentlige ansatte. Vi må si i fra.
NAV og de NAV ansatte har et ansvar for deres renomé. Vi må forvente at også offentlige etater og ansatte har stor grad av service-innstilling og fleksibilitet. Men vi andre har i høyeste grad også et ansvar. Vi må si i fra også når ting er bra!
Kjenner du en NAV-ansatt? Gi han eller hun noen gode ord. I dag. Si at de gjør en viktig jobb, disse som er velferdsstatens frontsoldater. Denne bloggposten tilegner jeg min gode vernepleierkompis Frode. Din innsats i NAV er uvurderlig. Takk for at du gjør det du gjør. Tusen takk, Frode!
For, selv om det kan virke sånn i mediaoppslag og politiske uttalelser, det er ikke NAV som er trollet. Trollene finner du blant oss selvoppnevnte kommentatorer i internetts mangfoldige skoger.
PS! Dette innlegget kommer ikke til å være åpent for vanlige kommentarer. Hele hensikten er å gi ros til ansatte i NAV. Har du en NAV ansatt du ønsker å gi ros, eller en god historie fra ditt møte med NAV, oppfordrer jeg deg til å skrive en kommentar. Har du noe å klage på, finn et annet sted.
Han het Elling. Jeg var omtrent 20. Han var kanskje 60. Kjære Siv Jensen. Han er en av dem som har gjort meg til den jeg er i dag.
For 20 år siden var jeg støttekontakt i en kommune utenfor Bergen. Støttekontakt for en mann med et langt liv bak seg. Han var en mann av få ord. Bokstavelig talt. I løpet av den tiden jeg kjente han sa han svært lite. En sjelden gang sa han ”hei ungdom” når jeg kom inn døren. Eller nynnet ”shalala” på Bjørn Eidsvåg konserten vi var på. Han smilte. Smilte med øynene. Med hele ansiktet.
Av og til er livet underlig. Jeg har ikke tenkt på Elling på mange år. Helt til jeg så Siv Jensen på TV i går. Underlig. Det kan være at Elling hadde stemt på Siv. Jeg aner ikke. Vi snakket ikke om politikk. Vi bare var sammen. Elling, jeg og smilet hans. Kanskje var det en som Elling også Siv tenkte på i går. Når hun gang på gang fortalte at hun, og den nye regjeringen, nå skulle løfte svake mennesker. Jeg vet ikke. Hva er egentlig svake mennesker, Siv Jensen?
Jeg har jobbet tilknyttet helse- og sosialtjenestene hele mitt voksne liv. Jeg har møtt mennesker som trenger bistand til svært mye. Som trenger bistand til å nå egne mål. Som er avhengig av andre for å kunne være aktive og deltakende. Jeg har møtt folk uten makt. Makt som sikrer påvirkning i eget liv, kanskje også i andres liv. Folk som opplever samfunnets barrierer, holdninger, fordommer og fysiske stengsler, som store hemninger. På en helt annen måte en det mange av oss andre gjør.
Jeg kan ikke huske at jeg har møtt noen mennesker som jeg har sett på som svake. Det har tydeligvis du gjort, Siv Jensen. Hvem er det som er svake? Hvem er de svake menneskene som du har tenkt å løfte?
Elling var pleietrengende, trengte hjelp av andre mennesker til nesten alt. Men den eneste måten han var svak på, var i muskelkraft. Og ja, Siv, jeg løftet han. Mange ganger. Sterkest husker jeg den gangen vi skulle på Fløyen sammen. Elling og jeg. Vi kom med banen til toppen. Eller, nesten til toppen. De siste meterne var det trapper. Elling, jeg, en stor rullestol og trapper. Herregud som jeg løftet. Og flere med meg. For å være ærlig tror jeg verken Elling eller jeg var veldig fornøyd med å måtte løfte. Løfting kan føre til utrygghet. Det hadde vært mye bedre om det ikke var trapper. Om samfunnet var tilrettelagt for oss alle. Slik får vi like muligheter. Ikke ved å løfte hverandre. For meg handler det om inkludering, Siv Jensen.
Selv om jeg er svært skeptisk til virkemidlene dine, Siv Jensen, tror jeg at du mener godt. Tenk derfor gjennom språkbruken din. Finnes det svake mennesker? Hvilke effekt får det på folk å snakke om folk som svake? Elling var sterk nok til å påvirke meg. Til å bidra til den yrkesutøveren og den personen jeg er. Jeg er glad jeg fikk muligheten til å tenke på Elling.
Tilfeldigvis oppdaget jeg dette nye, grønne heftet. Kanskje er det flere som ikke vet om det. Derfor en liten omtale her. For vi trenger slike kortfattede hefter som sier litt om hva vi er. Det er nemlig ikke oss vernepleiere dette heftet er til for. Heftet kan brukes overfor alle de som ikke vet hva vernepleiere er for noe. Og, det er alt for mange. Derfor er det fint at det lages slike hefter.
Når jeg sier at det er et nytt hefte er det en sannhet med en del modifikasjoner. For innholdet er godt plantet i tidligere utgitte hefter, samt i dokumenter som FO har laget gjennom de siste årene. Det er dette heftes styrke, men kanskje også dets svakhet.
Heftet gir en kort og ukontroversiell beskrivelse av vernepleierens historie, av utdanningen, av videreutdanninger vernepleiere tar og av noen sentrale elementer som utvilsomt er viktige for utdanningen. Det er bra at det er kort, det gir større sannsynlighet for at det blir lest. Samtidig legger jeg merke til at arbeidsmodellen ikke er fremhevet. Dette kan selvsagt være på grunn av plasshensyn, men mer spennende er det å tenke seg at denne faktisk er i utvikling og til diskusjon. Det er bra. Jeg legger også merke til at heftet fremdeles legger vekt på at tjenestene til personer med utviklingshemning er sentrale for fremtidens vernepleiere. Det har vært diskutert, og denne vektleggingen gir kanskje noen signaler. Det synes jeg er fine greier.
Som sagt er gjennkjenneligheten en fin ting, men det kan selvsagt også være en svakhet. Jeg savner en djervhet som plasserer vernepleierne tydeligere i fremtidens velferdstjenester. Hva betyr dette heftet i kommunenes kompetansediskusjoner? Hvordan skal for eksempel dette heftet plassere oss i diskusjonen om hverdagsrehabilitering? Hva vil det si at vi bygger vårt helsefag på et helhetlig syn på helse der dette er noe mer enn fravær av sykdom? Hva er det med vernepleierutdanningen som gjør oss godt rustet til å møte dagens krav om kunnskapsbasert praksis? En praksis som både henter elementer fra forskning og erfaringsbasert kunnskap, men som ikke minst setter tjenestebrukerne i sentrum og fremhever deres kunnskap og selvbestemmelse. Hva er egentlig vernepleierenes kunnskapsgrunnlag? Hvor er for eksempel den pågående diskusjonen om vernepleiernes bidrag til utvikling av det såkalt sosialfaglige?
Vel. Det er kanskje ikke dette heftet som skal romme denne djervheten. Heftet er viktig for å gjøre oss mer kjent, og jeg håper det brukes. Derfor denne omtalen (og reklamen) her. Så er jeg ganske så sikker på at seksjonsrådet for vernepleiere, og håper at resten av FO, drar debattene om vernepleierutdanningen videre. Godt jobbet, SRV.
«Jeg går nedover gaten. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Små barneøyne som ser min vei mens jeg haster videre i min egen verden. Der de roper om hjelp. Jeg ser dem ikke. Jeg er dårlig på det. I deres voksne liv har jeg derimot sett dem. Møtt øynene. Jeg er god på det. Pokker, som jeg skulle ønske jeg kunne se så mye mer enn jeg gjør. »
Tekst kan berøre. Denne her teksten har berørt. Forfatteren av teksten har fått mange tilbakemeldinger etter at han la den ut på Facebook. Det er viktig å bli påminnet dette temaet innemellom. Om barn som ikke blir sett. Og kanskje også om voksne som ikke handler (som jeg selv ikke gjorde, beskrevet i bloggposten Barnevernfaglig førstehjelpskompetanse).
Morten Qvam er vernepleier og faglig ansvarlig i bolig for personer med utviklingshemning. Videreutdanning innen psykisk helsearbeid og relasjonsledelse. Han er politisk aktiv i partiet Rødt Narvik. Han skriver til meg at han i denne fortellingen forsøker å beskrive perspektivet av hvordan det er å møte mennesker på det personlige plan utenfor jobbsammenheng. Å være et medmenneske uten å innta rollen som vernepleier. Men kanskje forteller han noe om hvordan avmaktsfølelsen er en del av det å være helse- og sosialarbeider?
Stumme barneord Jeg går nedover gaten. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Små barneøyne som ser min vei mens jeg haster videre i min egen verden. Der de roper om hjelp. Jeg ser dem ikke. Jeg er dårlig på det. I deres voksne liv har jeg derimot sett dem. Møtt øynene. Jeg er god på det. Pokker, som jeg skulle ønske jeg kunne se så mye mer enn jeg gjør.
Livet tar enkelte med på en grusom reise. Små, blå og tillitsfulle barneøyne som ser opp mot Dem. Store, mørke og blanke som ser ned på dem. Gråtende barneøyne. Redselen, mistilliten, smerten og overlevelsesmekanismene er alt som blir igjen. Selv i voksen alder. For enkelte.
Min drøm handler ikke om å tjene mest penger. Ha det fineste huset. Være tilsynelatende lykkelig. Drømmen min handler om å hjelpe dem alle. At DE skal være lykkelige, eller aller helst bare ha en bra dag egentlig. Livet har vært godt mot meg. Har bare kunnet hjulpet noen få. Alt for få. Samtidig er det alt for mange rundt meg i forhold til andre. Hvor kommer de alle fra? Hvordan kan et menneske gjøre et annet menneske noe så ondt?
Jenter og kvinner som jeg har truffet, som aldri fikk den barndommen de hadde fortjent eller som alle har krav på. Der seksuelt misbruk skapte redsel og utrygghet for et lite barnesinn. Et sinn som var født med grunnleggende tillit til andre. Der misbruk for enkelte ble til diagnoser i sitt voksne liv. Diagnoser som traff meg med full styrke i sin panikk. Jeg våger ikke tenke på hvor engstelige de har vært. Redsel for den voksne, for seg selv og for andre; må ikke bli oppdaget. Jeg våger ikke tenke på redselen de har følt. Vil ikke tenke på det, her jeg står og ser trist ut. For et paradoks; Jeg våger ikke kjenne på smerten som alt for mange barn gjør daglig. Og voksne.
Når panikken kommer hos dem, kommer den rett mot meg. Som en skarp kniv veives den rundt dem. Forsvarer seg. Prisen har jeg betalt. Der jeg står og har blitt truffet utallige ganger. Der jeg stod nær dem alle. Forsøkt å holde rundt dem. Vise kjærlighet. Ikke sånn, men ekte kjærlighet til et annet medmenneske. Betingelsesløst. De viste til gjengjeld hat, smerte, sinne og det motsatte av kjærlighet; ondskap. For at jeg SÅ. Jeg stod der likevel. Inntil det ble for dype sår. Selv for meg. Der mine armer ble partert når jeg holdt rundt dem. Kuttet rett av. Der de fløy av sted uten evne til å holde seg fast. Der de ropte ut hatefulle ord mens de strakk opp armene mot meg. For å bli sett. For å bli holdt fast og rundt. I visshet om at de nok en gang falt i mørket. I sitt gamle mønster. Falt.
Om en Gud virkelig finnes, hvorfor er den ikke der og tar dem alle i hendene? Fører dem bort fra mørket og inn til lyset. Om jeg hadde en verden å gi. Om jeg hadde, hadde så mye mer av alt! Da ville jeg gitt det hele til alle disse barna og kvinnene som har mer indre styrke enn oss andre. Om jeg hadde makt. Om jeg var en tyv. Da ville jeg stjålet det hele fra alle de som vet om lille deg. De som ikke noe gjør. De som ser en annen vei.
Her jeg sitter og skriver har jeg intet annet enn min tristhet og mine ord dedikert om deg. Beklager, jeg er bare så fryktelig dårlig til å se lille deg.
Kampen mot sorteringssamfunnet skal ikke kjempes på den enkelte kvinnes skuldre. Kampen skal kjempes i stortinget, i helsetjenestene, i skolen og i resten av samfunnet.
Hadde undersøkelsene vist at det var mulighet for «downs», ville jeg tatt abort. Jeg vet inni meg at jeg ikke ville klart å ta vare på et barn med spesielle behov.
Jeg vet svært lite om selve programmet. Ikke har jeg sett det, og ikke kommer jeg til å se det. Like vel har jeg lyst til å rope et lite hurra for Tusvik og hennes uttalelse. Slike uttalelser er svært viktige for å kunne fortsette kampen for et mangfoldig Norge. Politikere og helsetjenestene må få vite hvordan den enkelte kvinne tenker om og opplever frykten for det å få barn med funksjonsnedsettelse.
Det er nemlig ikke bare Tusvik som tenker at man ikke kan være i stand til å ivareta et barn med ”spesielle behov”. Det er ikke rart. Historiene er mange om familier som ikke får den støtte den trenger når de får barn med funksjonsnedsettelse. Om et hjelpeapparat som svikter, om manglende imøtekommelse og forståelse og om at livet blir en kamp mot ”systemet”. Foreldre som må stå på barrikadene i stedet for å være foreldre. Tusvik sine uttalelser gir grunnlag for å styrke tjenestene til familier som venter og som får barn med funksjonsnedsettelse. Dette er politikerne og oss helsearbeidere sitt ansvar. Ikke den enkelte kvinne.
Uttalelsene til Tusvik vitner ikke bare om behovet for bedre velferdstjenester. De vitner også om behovet for å styrke kampen for et inkluderende samfunn. Vi må ha et samfunn der mennesker med funksjonsnedsettelse er en naturlig del av vår menneskelige variasjon. Igjen, det er ikke bare Tusvik som opplever at dette er et ukjent landskap. Det er ikke hennes feil. Det er vår alles feil.
Når nettstedet Menneskeverd skriver at ”Komiker krenker menneskeverdet” er ikke dette bare tvilsomt, det kan også motvirke utviklingen av et mangfoldig samfunn. Slike kommentarer kan bidra til at folk, først og fremst kvinner, i mindre grad forteller om de utfordringene de opplever med det å ha et barn med funksjonsnedsettelse. De kan motvirke at folk forteller om frykten for å få barn med funksjonsnedsettelse. Dette fører til at politikere får et dårligere grunnlag for å vedta politikk for et mangfoldig samfunn, og at velferdsarbeidere får et dårligere grunnlag til kvalitetsforbedring i tjenestene. Kommentarer som dem Menneskeverd kommer med individualiserer kampen mot et sorteringssamfunn og i verste fall fritar alle oss andre.
Kampen mot sorteringssamfunnet skal ikke foretas på den enkelte kvinnes skuldre. Kampen for et mangfoldig samfunn skal tas i samfunnet. Så fortsett med å fortell hvordan du tenker og opplever det å bli mamma, Sigrid. Jeg håper også flere andre gjør det. Kun på den måten kan vi bedre helsevesenet, sikre gode politiske vedtak, samt bygge ned frykt og fordommer.
«Har du erfaring fra PU-bolig?» Denne overskriften lyste mot meg da jeg for snart 2 år siden var på jobbjakt på Finn.no. Stillingsannonsen (se bilde) var rett og slett helt forferdelig. Jeg håper ingen vernepleiere søkte på stillingen.
Opp gjennom årene har jeg ofte hørt folk beklage seg over at det er vanskelig å rekruttere vernepleiere. Ofte med rette. Noen steder er dette en reell utfordring for å sikre gode tjenester. Samtidig handler rekruttering om en lang rekke faktorer. Det handler selvsagt om hva arbeidsgiver kan tilby. Lønn, veiledning, faglig utvikling og gode arbeidsmiljø er selvsagte faktorer. Utvikle arbeidsplasser der vernepleiere kan jobbe sammen med andre vernepleiere kan være en viktig faktor. Selvsagt uten å bygge store enheter som først og fremst tar hensyn til de ansatte.
Men, rekruttering handler også om hvilke stillinger som lyses ut og hvordan disse presenteres. I hvor stor grad har dere som arbeidsgiver vurdert hvilke kompetanse som faktisk trengs i den stillingen som er ledig? Hvilke signal gir det når stillinger oftest lyses ut som miljøterapeut med krav om treårig helse- og sosialfaglig utdanning? Er det ikke viktige forskjeller på en sosionom og en vernepleier? Dekker de det samme behovet? Det synes jeg er underlig.
En av årsakene som jeg får oppgitt til at stillinger lyses ut som miljøterapeut og ikke vernepleier, er at en ikke får nok kvalifiserte søkere når det bare lyses ut etter vernepleier. En bredere utlysning gir et bredere grunnlag å velge blant. Men, får man riktig kompetanse på den måten? Hvor ofte gjør man det samme med sykepleierstillinger eller ingeniørstillinger?
Vel. Du kan nå lyse ut din vernepleierstilling på vernepleieren.com. Dette er et forsøk på å finne nye måter som kan bidra til rekruttering av vernepleiere. Kravet er selvsagt at det er vernepleiere dere skal rekruttere. Og, at det er en språkbruk som faktisk fremmer viktige faglige føringer for det aktuelle feltet. ”PU-bolig” vil aldri kunne være aktuelt…
I mange bransjer er sosiale medier en viktig del av rekrutteringsarbeidet. Jeg har en mistanke om at det ikke er slik når det gjelder rekruttering av vernepleiere. Her er nå en mulighet til en litt annerledes stillingsannonse. Du kan skrive litt mer om hva du har å tilby, hvilke verdier som dere setter høyt og ikke minst skrive litt om hva du forventer av ”din” fremtidige vernepleier. Bruk av bilder er en selvsagt mulighet. Kanskje en smilende sjef eller en spennende faglig forelesning dere har holdt kan være med på å gjøre din vernepleierstilling fristende?
Dette er et forsøk. Et forsøk som kanskje ikke er veldig aktuelt, men nå har du altså mulighet. Ta kontakt på cbe@online.no om det er aktuelt for dere? Del gjerne med folk du kjenner som strever med å rekruttere vernepleiere.
Uavhengig av om folk ønsker å annonsere sine vernepleierstillinger her eller ikke, synes jeg at stillingsannonser også er en viktig del av det jeg kaller for «vernepleierier». De lager et grunnlag for viktig og godt faglig arbeid. Hva synes du?
Det er gode grunner til å si at tiden er inne for å utvikle vernepleierfaget og utforske og utprøve nye arbeidsmodeller. Vi trenger teoriutvikling og praktisk testing: «There is nothing as practical as a good theory” (Lewin, 1951).
I høst har jeg hatt noen forelesninger for helt ferske vernepleiestudenter. Her trekker jeg blant annet opp noen pågående debatter innen vernepleierutdanningene og blant vernepleiere. Forhold knyttet til vernepleierens arbeidsmodell er et av disse aktuelle temaene. I de siste årene har det kommet spennende bidrag som utfordrer og/ eller utvikler vernepleierens arbeidsmodell slik den er beskrevet i Om vernepleieryrket (FO 2008). Owren og Linde berører modellen i sin bok fra 2011. I 2012 kom Løkke og Salthe med artikkelen «Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og dekreptive premisser til tiltak og evaluering». Den er gitt ut på Norsk tidsskrift for atferdsanalyse, men jeg ser ikke at sjekklisten er noe som må eller bør være forbeholdt det atferdsanalytiske miljøet. Tvert i mot håper jeg artikkelen leses og diskuteres blant alle vernepleiere, vernepleierstudenter og vernepleierutdannere. Derfor er jeg glad for at Jon A. Løkke sammen med Gunn E. H. Løkke har tatt utfordringen min om å skrive litt om temaet her på bloggen. Jeg håper du synes dette er like spennende som meg…
Trengs det en ny arbeidsmodell i profesjonsfaget vernepleie?
Jon A. Løkke (vernepleier & dosent) & Gunn E. H. Løkke (vernepleier og høgskolelektor)
Høgskolen i Østfold
Døde språk er språk som ikke lenger brukes som morsmål. Fag kan også dø ut dersom ikke profesjonen videreutvikler faget. Svake fag kan forsvinne som følge av politiske vedtak om omorganisering og sammenslåing. Vernepleierens ArbeidsModell, eller VAM (FO, 2008), er en del av vernepleierfaget – eller «det vernepleierfaglige». «Vernepleierfaglig» innebærer minst en halvgardering i tilfelle det ikke skulle finnes noe vernepleierfag. VAM ble skapt 1986 eller der omkring, men er i liten grad sjekket for om den er til praktisk nytte. Det har i mange år vært ganske «dødt» rundt arbeidsmodellen. Det er mulig vi tar feil, men akkurat nå mener vi VAM er klar for revisjon. Modellen er både for teoretisk ufullstendig og for lite praktisk anlagt. Hvorfor mener vi det? Det tar litt tid å komme til poenget, men heng på.
Målrettet miljøarbeid innebærer at vi må kombinere det som kalles normative og deskriptive premisser, og VAM får dårlig frem den kombinasjonen. Den manglende kombinasjonen er en av de viktigste grunnene til at vi ønsker endring. Hva dreier normative og deskriptive premisser seg om? Når målrettet miljøarbeid er aktuelt, er utgangspunktet et problem. Problemer er ikke negative og fæle saker, men innebærer et misforhold mellom hvordan situasjonen er nå og hvordan noen ønsker at fremtiden skal være. Ønsker er knyttet til verdier. Hva folk verdsetter varierer. Det finnes ingen åpenbar standard i form av «de beste verdiene». Vi er inne på hva som er bra for folk og dermed normative forhold.
Hva folk kan, i hvilken fart folk endrer seg, og hva som har vært mulig å hjelpe folk med tidligere kan beskrives, og det er mulig å bli enige om en standard. Da er vi inne på deskriptive forhold. I alt miljøarbeid er både normer, verdier og fakta aktuelt å ta hensyn til – dermed må vernepleierens arbeidsmodell fange opp både normer, verdier og fakta. Noen eksempler følger.
Tenk gjennom følgende antakelse eller påstand: «De fleste vernepleiere bruker ofte VAM i miljøarbeidet!» Det oppstår noen tolkningsproblemer når vi ser på setningen i detalj – hva menes med «de fleste vernepleiere», «anvender» og «ofte»? Vi kan bestemme oss for hva «ofte» innebærer og hva «anvender» innebærer og samle inn informasjon fra et utvalg på 500 vernepleiere landet rundt og i forskjellige virksomheter. «Ofte» innebærer i denne undersøkelsen minst fire ganger i året, og «bruker» innebærer at alle fire faser i modellen er inkludert i planen for det målrettede tiltaket. Setningen innebærer en beskrivelse eller deskripsjon av tilstanden i profesjonsutøvelsen. Vi kan samle inn data. Den deskriptive antakelsen, eller premisset, kan sjekkes mot fakta. Dersom setningen ikke stemmer med fakta – eksempelvis at bare 25 av de spurte vernepleierne (5 %) bruker VAM minst fire ganger i året, så er påstanden eller premisset feil. Hva må vi gjøre? Jo, påstanden forkastes, den er feil, og vi må formulere en ny påstand eller setning som er i tråd med fakta. Fakta er i det tenkte tilfellet at kun 5 % av vernepleierne bruker VAM i miljøarbeidet (hva % -andelen i virkeligheten er hadde det vært artig å kjenne til).
Tenk på en ny påstand eller premiss: «For at vernepleiere skal få et konkret hjelpemiddel i utøvelsen av miljøarbeidet bør VAM erstattes av en ny arbeidsmodell med flere faser, detaljer og vektlegging av både normative og deskriptive premisser!». Igjen oppstår det noen problemer, og vi må konkretisere hva vi mener med begrepene før vi kan undersøke påstanden. Men, legg merke til ordet «bør». Om vi nå finner at VAM ikke er erstattet av en ny arbeidsmodell, må vi da forkaste påstanden eller setningen? Svaret er «Nei», og det skyldes at denne setningen, påstanden eller premisset innebærer et ønske for vår del. Ønsker dreier seg om hvordan noe bør være; hva normen bør være. Uansett om vernepleiere i vårt utvalg ikke har erstattet VAM med eksempelvis «Sjekklisten» (Løkke & Salthe, 2012), så vil vi fortsatt ha vårt ønske om endring. Dersom vi har kapasitet, vil vi forsøke å påvirke verden eller fakta. Beskrivelser kan sjekkes mot fakta og beskrivelsene endres dersom beskrivelse og fakta ikke overlapper. Ønsker beholder vi selv om fakta ikke er i tråd med ønsket.
Når vi skal hjelpe andre vil vi alltid måtte tenke gjennom både normative og deskriptive premisser. Tjenestemottakere har verdier, ønsker og mål som vi i liten grad kan sjekke mot fakta; normative premisser. Vi må diskutere og fortolke så godt vi kan uten at det finnes noen facit. Ferdigheter, diagnoser og størrelse på nettverk kan sjekkes mot fakta; deskriptive premisser. Joda, det er alltid en mulighet for feil når vi samler inn data og etablerer fakta, men vi gjør så godt vi kan for å unngå for mye feil. Saken er altså at folk har ønsker, men lever også i en verden vi kan få noenlunde sann kunnskap om. Derfor må vernepleierens arbeidsmodell vise hvordan normative og deskriptive premisser kan kombineres.
Når det gjelder muligheten for å gjøre feil, er det slik at dersom vi følger «Forskningsprosessen» kan vi unngå mange feil. Forskningsprosessen innebærer i praksis regler for datainnsamling, og formålet med reglene er å unngå feil. Forskningsprosessen har utviklet seg over tid, og er en «oppsamling» av god tenking og kjennskap til vanlige feil som kan unngås. Sånn sett har forskningsprosessen relevans ikke bare for forskningsaktivitet, men også for utviklingen av vernepleierfaget og vår egen yrkesutøvelse. Det er viktig å unngå feil. Sagt på annen måte ønsker vi at både faget og profesjonsutøvelsen skal være så god som mulig. Arbeidsmodellen til profesjonen bør inkludere elementer fra forskningsprosessen og forskningsmetode for at kompetansen skal være til å stole på. Sjekklisten (Løkke & Salthe, 2012) inkluderer forskningsprosessen og standard forskningsmetode. Det er en stor fordel.
Så til spørsmålet i overskriften: Trengs det en ny arbeidsmodell i profesjonsfaget vernepleie? Svaret er «Ja». Det er flott at det kommer utfordrere til VAM, og både innspillene til Linde og Owren (2011) og Løkke og Salthe (2012) er bidrag til å utvikle arbeidsmodellen i profesjonsfaget Vernepleie. Neste år (2014) kommer det en ny bok om vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn.
Noen vil hevde at vi ikke trenger en arbeidsmodell i det hele tatt – det er vi uenige i. Profesjonsfaget bør ha en arbeidsmodell fordi slike arbeidsmodeller har vist seg å føre til en bedre yrkesutøvelse for andre profesjoner. Arbeidsmodellen hjelper oss med å få oversikt over ønsker og informasjon i miljøarbeidet og kan sies å være et kognitivt hjelpemiddel for vernepleieren. Formålet å unngå feil. Feil oppstår fordi vi tross alt har begrenset kapasitet og situasjonene vi havner i kan være kompliserte. Hva er så trøbbelet med VAM?
VAM består av fire faser med vekt på behovskartlegging, målutforming, tiltak og evaluering plassert som bokser rundt en sirkel. I sirkelen er jus, etikk og omsorgspolitiske vurderinger plassert. Modellen er tenkt som en tommelfingerregel, eller heuristikk, når endring er ønsket. Et problem, som vi allerede har vært inne på, er at VAM ikke gir noen anvisninger på hvordan de normative premissene i sirkelen skal inngå i de fire fasene som er av deskriptiv karakter. Det andre problemet er at fasene er for lite detaljert beskrevet – summert gjør de to hovedinnvendingene at VAM fremstår som upraktisk. Et tredje problem er følgende: VAM har en pil fra målformulering til tiltaksarbeid. Er det mulig å lage skikkelige mål først uten samtidig å ha kjennskap til mulige tiltak? Mål er konkrete beskrivelser av ønskede fremtidstilstander – skal målene være noe annet enn en papirtiger må vi vite at det er sannsynlig at målet kan nås. Dermed må mål og tiltak planlegges samtidig.
Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus. Et ytterligere problem, som i og for seg ikke har noe med VAM å gjøre i seg selv, er at arbeidsmodellen er lite utforsket og evaluert og fremstår omtrent som midt på 80-tallet. Vi vet med andre ord lite om bruken og effekt av arbeidsmodellen i praksis. Nye forslag på arbeidsmodeller kan stimulere profesjonsfaget Vernepleie slik at faget blir et levende fag. Spennende utviklingsoppgaver kan knyttes til faser og punkter i de nye arbeidsmodellene.
Det finnes dokumentasjon på at profesjoner, som vernepleiere, ikke benytter beslutningshjelpemidler som Sjekklisten. Hvorfor? Sjekklisten hviler på en forutsetning om at mennesker kan endre seg og få det bedre dersom miljøet endrer seg. Målrettet miljøarbeid innebærer at atferd kan påvirkes selv om arbeidsprosessen inneholder mange usikkerhetsmomenter. Beslutningshjelpemidlene blir meningsløse dersom vi ikke tror på at væremåter, tenking og føling kan endres ved hjelp av planer og systematiske tiltak. Videre blir ikke beslutningshjelpemidler tatt i bruk fordi det en vanlig myte at erfarne fagfolk har et så godt skjønn at arbeidsmodeller er overflødige. Det er godt belegg for å hevde at omfattende bruk av skjønn innebærer mye feil. Det skal heller ikke sees bort fra at teoriutvikling blir oppfattet som å være i strid med god praksisutvikling; teorifientlighet er et mulig problem.
Det er gode grunner til å si at tiden er inne for å utvikle vernepleierfaget og utforske og utprøve nye arbeidsmodeller. Vi trenger teoriutvikling og praktisk testing: «There is nothing as practical as a good theory” (Lewin, 1951).
«Og det lurer jeg på. Neste gang du sitter frustrert på pauserommet og diskuterer de vanskelige pårørende. Har du noen gang tatt deg tid til å lytte til erfaringene deres? Har du noen gang satt deg inn i det å være pårørende til et alvorlig sykt barn? Har du noen gang spurt deg selv hvorfor du ser på dem som vanskelige pårørende i stedet for kunnskapsrike hverdagshelter?»
De av dere som leser bloggen min av og til vet at jeg er opptatt av helsearbeideres forhold til pårørende/ pasienter/ brukere (stryk det som ikke passer). Det er avgjørende for gode tjenester at vi lytter til de vi gir tjenester til og at vi også endrer vår praksis med grunnlag i brukerkunnskapen. Brukerkunnskap er en sentral del i kunnskapsbasert praksis. Derfor er jeg veldig glad for å presentere min neste gjesteblogger, Kristine Lindhøy. Hun er født i 1979. Er opprinnelig fra Konnerud i Drammen, er nå bosatt i Sande i Vestfold. Hun er gift og har to barn. I boken Sidespor skriver hun om livet som mor til to barn med såkalt spesielle behov. Her i denne bloggposten skriver hun litt om det å være mamma, en vanskelig forelder, samtidig som hun utfordrer oss helsearbeidere til å bruke pårørende som ressurs. Anbefales!
Sidespor Melissa ble født 19. januar 2005, bare uker etter jordskjelvet og tsunamien traff Thailand 26. desember 2004. Melissa ble vårt jordskjelv og vår tsunami da hun var tre dager gammel, og vi fikk vite at hun hadde en medfødt hjertefeil. Det stod ingen hjelpeteam rundt oss da vår verden raste sammen. Det stod ingen kriseteam hos oss da etterskjelvet kom to år senere heller, da hun igjen svevde mellom liv og død, og vi fikk beskjed om å forberede oss på å miste datteren vår. Det var ikke en slik tsunami hvor tiden stanset opp, der allmennheten holdt pusten mens de så nyhetene på TV. Det var en tsunami som rammet vår familie. Uten at andre enn våre nærmeste var klar over det.
Et slik jordskjelv gjør noe med en. Det rokker grunnen under en og sender en rett ut i debatten om de vanskelige pårørende. Jeg har ikke bare blitt en pårørende. Jeg har blitt en vanskelig pårørende.
Oliver kom inn i livet vårt med brask og bram, astma, ADHD, orkaner, tsunamier og Tourette Syndrom, skulle det vise seg, og da Melissa ble født bare to år senere, stod vi der nok en gang alene med vår egen tsunami. Nå i ettertid har jeg tenkt at kanskje Melissa valgte oss. At vi var de heldige utkårede som skulle berikes av å ha henne i livet. Hun har lært oss å glede oss over hver minste ting, vist oss hvor lite som skal til for å være virkelig lykkelig og hun har åpnet øynene våre for hva som er viktig. Ingen rikdom i verden er større enn det. En av bivirkningene var at jeg ble en vanskelig pårørende, men det kan jeg fint leve med. Spørsmålet er kanskje heller om du kan?
Realiteten er at jeg har to barn med spesielle behov. Oliver er 10 år. Han er en fantastisk gutt – et barn det er vanskelig ikke å like. Den boblende, smittende latteren hans runger over nabolaget når han er ute, og grusen spinner under joggeskoene når han løper. Han er selve tegnet på frihet og ubekymret glede. En gutt som elsker livet høyere enn alt. Oliver ser frisk ut. En typisk gutt som klatrer i trær, får flenger i olabuksene og som sykler så sølespruten står opp etter ryggen. Det er utfordringene hans dere ikke ser ved første øyekast. Dere kan ikke se astmaen, ADHD-diagnosen eller Tourette syndromet. Ikke før han havner på sykehuset med astmaanfall fordi han er forskjølet og har fått lungebetennelse. Ikke før han ukonsentrert og impulsivt begynner å løpe rundt i en begravelse eller ommøblerer et legekontor på to sekunder. Ikke før han hyler ukontrollert og må bøye knærne ned på huk for hvert tredje skritt mens han går gjennom et kjøpesenter. Jeg pleier å bøye med ned jeg også. Sammen med sønnen min. På tur med Mr. Tourette.
Melissa er 8 år. Hun har en sjarm som kan tvinne de fleste rundt lillefingeren. Det skjeve, lille smilet i munnviken og de lange, mørke øyevippene kan få enhver sykepleier til å stanse for å ta en ekstra titt på henne. Det er nesten frekt å kalle henne søt. Objektivt sett, selvfølgelig, kan hun ikke kalles annet enn en skjønnhet. Grasiøse bevegelser, nesten som en danser. Hun elsker å danse og synge. Melissa nynner alltid på en sang, en melodi som er like tidløs som henne selv. Hun ser like frisk ut som broren.Litt roligere av person, en typisk jente med langt, blondt hår som like å pynte seg, perle og lage nye kreasjoner. Hun ser frisk ut. Ved første øyeblikk. Det er først når hun kollapser av utmattethet at hjertefeilen hennes kommer til uttrykk. Det er først om sommeren, når hun løper leende gjennom sprederen i hagen, at arret på brystet hennes synes, og at antydningen til en annerledes barndom ligger i bakgrunnen. Det er først når hun ser de andre barna stå på ski og lage snømenn om vinteren, når det er for kaldt ute til at hun kan være med, når hun sitter i kjøkkenvinduet alene og gråter, at hjertefeilen er der. Sorgen over ikke å være som alle andre. Er det rart jeg har blitt en vanskelig pårørende? Ville ikke du kjempet for dine barn hvis de var like fantastisk unike som mine?
Da Melissa ble født, dette var rett før tsunamien traff oss, ba jeg flere ganger barselpleierne om å hente en lege som kunne se på henne, siden hun virket så plaget og utilpass. For det var det hun fremstod som. Plaget. Og hun pustet fort. Men barselpleierne avfeide det som et ubetydelig innfall fra en uvitende mor. Tre dager etter fødsel, da vi egentlig skulle hjem fra sykehuset, kom endelig barnelegen for å lytte på henne. Og tsunamien traff oss. Hjemreisen ble byttet ut med intensivavdeling, basert på høy bilyd på hjertet. I hele to dager satt vi uvitende om hva som feilte vår datter og hvor alvorlig syk hun var, mens tsunamien bølget over oss gjentatte ganger sammen med bekymringen. Alt vi visste var at noe var galt med hjertet hennes. Vi visste ikke om hun ville leve eller dø, eller om vi ville få henne hjem med oss eller ikke. Siden dette var på en lørdag, og kardiologen ikke kom på jobb før mandag, fikk vi først da svar på diagnosen. Men Melissa hadde, i følge legen, god prognose: «Hun er så fin at hun kommer aldri til å trenge noen operasjon.» Tsunamien stilnet.
Tre uker senere ble vi sendt på kontroll til Rikshospitalet for å «komme inn i systemet», som legen vår så fint påpekte det. Vi ankom Rikshospitalet bare for å motta sjokkbeskjeden: «Hvorfor har dere ikke blitt sendt hit tidligere? Det er bare flaks at hun ikke har hatt hjerteinfarkt. Hun må opereres i morgen.» Det var da flodbølgen traff og realiteten av det å leve med et sykt barn gikk opp for oss. Det var ingen hjelpeteam til stede da vår verden raste sammen, og jordskjelvet fjernet livsgrunnlaget under oss.
Rett før Melissa rundet to år, fikk hun en infeksjon i hjerteklaffen. Vi reiste inn til lokalsykehuset en dag hun var virkelig dårlig og sa, som de vanskelige pårørende vi begynte å bli: «Nå må dere finne ut hva som feiler henne. Melissa er så sliten at hun sovner øverst i trappen når hun går opp til andre etasje. Det er ikke normalt, selv for henne.» Etter et par timer ble vi sendt hjem igjen med diagnose «neseforkjølet.» Denne neseforkjølelsen skulle vise seg å være hjertesvikt. Innen vi fikk time på Rikshospitalet og fikk stilt riktig diagnose, hadde infeksjonen i hjerteklaffen gjort uopprettelig skade, og Melissa ble satt på venteliste for en stor hjerteoperasjon. To dager etter operasjonen fikk hun et akutt hjerteinfarkt. Hun ble hasteoperert med dårlige odds, og vi fikk beskjed om å forberede oss på å miste datteren vår. Tiden og verden utenfor stanset ikke opp med tsunamien. Allmennheten holdt ikke pusten mens de så nyhetene på TV. Den stille tsunamien rammet oss som foreldre og stanset sykehustiden. Jordskjelvet forandret meg, rokket grunnen under føttene mine. I det øyeblikket ble jeg en vanskelig pårørende som var villig til å gjøre alt for mine barn. Alt.
Erfaringene som mor til et sykt barn og opplevelsene i helsevesenet er ikke bare dårlige. Vi er evig takknemlig ovenfor de som, mot alle odds, reddet livet til Melissa. På thorax intensivavdeling for barn følte vi oss så godt mottatt at vi nesten flagget på halv stang da vi ble overført derfra. Nesten. Vi ble like godt mottatt på thoraxavdelingen. På avreisedagen satt jeg med tårer i øynene da kirurgen til Melissa danset ballett med henne nedover sykehuskorridoren. Melissa i litt for store klær, musefletter og store, rosa tøfler. Kirurgen med tresko og en hvit legefrakk som vaiet med i takten. Det var et herlig syn.
Vi planla ikke å få to barn med spesielle behov. Det skjedde likevel. Helt uventet var livet snudd på hodet. Tsunamien og jordskjelvet som traff oss har ikke bare rokket grunnen under meg. Jeg har blitt sterkere og vanskeligere, i tillegg til å være en pårørende, med mine erfaringer som årsak. Og det lurer jeg på. Neste gang du sitter frustrert på pauserommet og diskuterer de vanskelige pårørende. Har du noen gang tatt deg tid til å lytte til erfaringene deres? Har du noen gang satt deg inn i det å være pårørende til et alvorlig sykt barn? Har du noen gang spurt deg selv hvorfor du ser på dem som vanskelige pårørende i stedet for kunnskapsrike hverdagshelter? Jeg vil utfordre deg til å endre ditt syn på de vanskelige pårørende ved å lese boken min, Sidespor, som tar for seg det å leve med to barn med spesielle behov. Handlingen er hentet fra min egen hverdag. Kanskje min historie vil gi deg et mer nyansert bilde. For jeg er en vanskelig pårørende. Og stolt av det!
Trodde du det var enkelt? Enkelt å være helse- og sosialarbeider i landets velferdstjenester. Trodde du det holdt med empati og litt tålmodighet? Velkommen til virkeligheten. Jonny Risvik og Kampen-saken i Stavanger er den forbaska virkeligheten.
I minst to uker ble du daglig slått, sparket, skutt, skåldet, brennemerket, fratatt drikke og tvunget til å spise urin, avføring og sneiper. Den yngste av dine overgripere var ei jente på femten. Den eldste en kamerat på 26. Så segnet du om, og ble en offentlig person. Smilende til oss på bildet vi publiserte igjen og igjen. Som offeret i én av de mest grusomme og uforståelige tortursakene i nyere norsk historie. (Fra Aftenbladet 30. august 13)
Jonny Risvik, som hadde utviklingshemning, ble over flere uker mishandlet til døde. Av andre personer med utviklingshemning og store bistandsbehov. Saken er godt kjent fra før, men Aftenbladets reportasjer denne helgen stiller spørsmålet om hvorfor denne tragiske hendelsen ikke ble unngått. Hvorfor gjorde ikke velferdstjenestene nok? Hvorfor grep ikke nærmiljøet inn? Og, hvorfor er ikke hendelsen gransket i ettertid?
Denne saken er selvsagt et ekstremt eksempel på hvordan det kan gå. Men. De fleste som jobber direkte med personer med bistandsbehov kjenner igjen utfordringene og dilemmaene. Selvbestemmelse har med rette blitt en viktig rettesnor for vårt arbeid. Folk skal bestemme over egne liv. Men skal virkelig folk få lov til å gå til grunne? Selvsagt ikke. Vi har alle et ansvar for å beskytte folk. Beskytte folk mot andre. Og mot seg selv. Vi har et ansvar som enkeltpersoner, som helse- og sosialarbeidere og som samfunn.
Bildet over viser de rommene helse- og sosialarbeider jobber i i møte med folk med bistandsbehov. Bildet viser blant annet utfordringene mellom ansvarsfraskrivelsen på ene siden til overbeskyttelsen på den andre. Vi jobber kanskje for stor grad av frihet samtidig som det er stor grad av trygghet. Også kalt Omsorg! Bildet er hentet fra en presentasjon om selvbestemmelse som ligger åpent på naku.no.
Det er ikke enkelt å ta det ansvaret. Men vi skal ikke flykte fra det. Vi skal alltid bry oss. Vi skal ikke akseptere at folk sier at de har det greit, når alt tyder på at de ikke har det. Ofte kan avmaktsfølelsen bli påtrengende. Avmakt overfor den personen man ønsker å bistå, men som nekter oss å komme i posisjon. Avmakt overfor tjenestene man jobber i som ikke gir nok fleksibilitet, ressurser eller kompetanse til å møte utfordringene slike saker innebærer på en riktig og god måte. Som jeg skrev i Dagbladet i kjølvannet av Plot sin omtale av Roger:
Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?
Det er mye som kan gjøres i slike saker. Først og fremst handler det om forebygging. Tett individuell oppfølging der folk får tilpassede aktiviteter, utdanning og arbeid. Det hjelper sjeldent å be folk skjerpe seg. Det handler om systematisk metodikk som sikrer riktig motivasjon.
Det handler også om ressurser. Har velferdstjenestene nok personell til å følge folk tett opp slik det ofte er behov for. Eller er det slik at saksbehandlere og helse- og sosialarbeidere er glad når folk sier at de ikke trenger bistand, at det gjør hverdagen litt lettere og mulighetene til å bruke tid på bunken av andre saker blir litt større?
Det handler selvsagt om kompetanse. Kompetanse handler om at den enkelte må ha kompetanse til å handle i den enkelte situasjonen, men også at hele tjenesteapparatet gjennomgående har høy kvalitet. Dette er noe levekårssjef i kommunen er veldig tydelig på i intervju av henne. Det er nødvendig med kompetente ansatte som følger personer med bistandsbehov tett (og hun sier også at kommunen har styrket dette de siste årene).
Det handler rett og slett om å bry seg, og ha muligheten til å bry seg. Når levekårssjef Marit Bore sier at ”vi har oppfylt det vi kaller vår hjelpeplikt. Men brukerne ville ikke motta den hjelpen vi ønsket å gi dem”, så forstår jeg henne godt. Men det er selvsagt ikke godt nok. Kommunens tilbud bør selvsagt ikke handle om et minimumstilbud. Skal man virkelig nøye seg med å oppfylle en hjelpeplikt? Godt faglig arbeid handler selvsagt ikke om å avgrense et tilbud til det ”vi” ønsker å gi folk. Da har vi ikke gjort jobben vår. Vernepleiefaglig arbeid skal selvsagt aldri handle om det vi ønsker å gi dem. Det handler om å finne gode løsninger sammen med dem som trenger bistand. Hvis folk takker nei til det vi ønsker å tilby, så er det vi tilbyr ikke godt nok.
Men, det handler også om tvang. Tvang er i noen tilfeller både riktig og helt avgjørende for å kunne redde mennesker fra å gå til grunne. Tvangen skal være godt begrunnet, og den skal også utføres på en mest mulig skånsom måte. Men redselen for tvangsbruk skal ikke føre til handlingslammelse.
Det er lett for en journalist eller en blogger som meg å kritisere og stille spørsmål. Det er selvsagt mye vanskeligere å være den som må stå i disse vanskelige dilemmaene. Virkeligheten tilsier at hvis du velger feil, kan det få svært store konsekvenser. Men denne virkeligheten må vi tåle. Vi skal stå i de vanskelige dilemmaene mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse. Det er vår forbaska virkelighet. En virkelighet vi ikke skal rømme fra, men aktivt møte. Derfor er det helt avgjørende at helse- og sosialfaglig personell får støtte fra sitt system. At hele tjenesteapparatet står sammen om handling, ikke handlingslammelse. At den enkelte helsearbeider har et nettverk man kan få støtte, veiledning og oppfølging fra.
Historien om Jonny viser et tjenesteapparat som har sviktet. Men den viser også hvor vanskelig det kan være å jobbe i disse tjenestene. De uhyre vanskelige situasjonene man møter. Denne kompleksiteten er ikke godt nok anerkjent av lokale og sentrale myndigheter. Den enkelte helse- og sosialarbeider har et individuelt ansvar i slike saker. Det må vi ikke løpe fra. Men vi alle har et ansvar for å sikre at den enkelte er godt nok rustet til å stå i det. Stå i den komplekse, vanskelige og utfordrende virkeligheten.
Aftenbladet har laget en serie med artikler, samt en dokumentar om saken. Dette er på deres betalingssider. Jeg anbefaler alle å betale de 18 kronene det koster. Jeg håper artiklene en gang blir lagt åpent ut. Jeg håper at alle vernepleiestudenter leser den. Ikke for at det er noen fasit på hvordan man skal gjøre ting, men det gir grunnlag for refleksjon over virkeligheten. Over hvor vanskelig det er å nettopp være profesjonsutøver i slike saker.
”En av mine største ønsker er at ALLE Sosialist-svina i NAV-systemet blir byttet ut med effektive borgerlige nav-ansatte,og at alle de tidligere sosialist-navansatte må trekke kølapp på NAV DE OGSÅ i fremtiden,DET hadde vært vidunerlig å overvært:)”
