Vernepleieren

Inkluderende arbeidsliv – politikk, ikke veldedighet.

Du så det selv. At det er mulig. Du så det i programmet Vårt lille land på TV2 lørdag kveld. Utviklingshemmede kan jobbe. De tre som driver Erlandsens Conditori i Halden er et godt eksempel på noe du kanskje ikke trodde var mulig. Det er ikke så rart om du var i tvil. De aller fleste utviklingshemmede er ekskludert fra arbeidslivet. De får uføretrygd selv før de har fått vurdert sin arbeidsevne. De er på kommunale dagsenter eller i vernede bedrifter. For mange er det en god plass å være. For andre er de der utelukkende på grunn av at vi andre ikke tror, ikke vet eller ikke vil. Et inkluderende arbeidsliv er ikke mulig uten kunnskap og vilje. Hvilke forventninger har du til utviklingshemmede?

Historien fra Halden der tre personer med utviklingshemning driver et konditori er et flott eksempel på at det er mulig. Men det er også et trist eksempel på mulighetenes begrensninger. De er nemlig avhengig av bistand for å klare driften. Dette er en bistand kommunen ikke ser seg råd til å gi. Det er billigere å plassere utviklingshemmede sammen på kommunale dagsenter. Det er lett å kritisere Halden. De ser ikke de mulighetene de har til å profilere seg som en inkluderende kommune. De bygger ikke dansegulv for kommunens innbyggere. De mangler både vilje og kunnskap.

Bilde av gaveaksjer — Har selv bidratt til veldedigheten med lusne 1000 kroner.

”Vårt lille land” avslutter med at Erlandsens får penger fra en lottomillionær for å sikre driften i 2014. Det måtte altså en lottomillionær til! I disse dager har kommunen nok en gang avslått å bidra til driften av konditoriet. Bidra til at de tre aktuelle får jobbe der de selv ønsker. Bidra til at de kan konkurrere på like vilkår som andre som ønsker å drive konditori. Bidra til et inkluderende samfunn. Det er altså veldedigheten, ikke politikken som har sikret drift. Det var også veldedighet, ikke politikk, som var fokus for ”Vårt lille land”.

Men. Inkluderende arbeidsliv handler ikke om veldedighet. Det handler om politikk. Det hjelper ikke med allverdens fine ord fra politikere hvis tiltakene uteblir. Vi kan ikke stole på at kommuner med svært utsatt økonomi og nedskjæringer på alle fronter, slik som Halden, skal kunne prioritere inkludering når ingen andre gjør det. Mange kommuner ser kun kortsiktig innsparing i stedet for de langsiktige mulighetene mangfold gir. Kommunene får nesten utelukkende ros for kortsiktig økonomisk suksess, og ikke for å nå nasjonale mål om inkluderende samfunn.

Storting og regjering må på banen. Nå. Enten må de sikre at kommunene har økonomi til å prioritere inkludering, eller så må de sørge for gode nok statlige ordninger. Det holder ikke å skyve ansvaret over på kommunene. Det holder ikke med politikere som soler seg i glansens av spennende forsøk (ja, det mangler ikke på politikere som har drukket kaffe på Erlandsens med presse på slep). Det handler om politisk vilje.

Utviklingshemming handler ikke først og fremst om personlige egenskaper, men om et samfunn som skaper barrierer. Hemmet av samfunnet.

Det er mange tiltak som burde være enkle å iverksette. Her skal jeg nevne ett. Funksjonsassistent. Det finnes nemlig en ordning der personer med fysisk funksjonsnedsettelse kan få bistand på arbeidsplassen. Utviklingshemmede er utelukket fra denne ordningen. Det er rett og slett ikke mulig å forstå. Funksjonsassistentordningen må endres til å gjelde alle med funksjonsnedsettelse som trenger bistand for å gjennomføre arbeidshverdagen. Med en funksjonsassisten på Erlandsens, betalt av NAV, kunne arbeidsplassene vært reddet og kommunen blitt fritatt fra sine prioriteringsutfordringer. Det trengs mer statlig styring for å sikre nasjonale mål om inkluderende samfunn og inkluderende arbeidsliv.

30/03/2015 2

«I have the finest job in the World»

Ja, det kunne selvsagt vært meg som sa dette. Vernepleier. Og stolt av det. Men. Denne gangen var det Benny Andersen som sa det. Leder av Socialpædagogerne i Danmark. President i AIEJI, den internasjonale sosialpedgogorganisasjonen. Han sa det på FO sin kongress i forrige uke.

I have the finest job in the world.

Når jeg holder foredrag så snakker jeg om stolthet. Om å være stolt som vernepleier. Eller. Om å være stolt i arbeidet for utviklingshemmede. Jeg tror nemlig det å være stolt er et viktig grunnlag for gode tjenester. Hvis du ikke kan være stolt av jobben din, av de tjenestene du gir, hvordan blir da kvaliteten på det du gjør.

Jeg pleier å si at det er fire punkter som gjør at jeg kan snakke om stolthet.

Nå skal det sies at Vigdis Reisæter, som holdt innlegg på yrkesfaglig konferanse for vernepleierne på samme kongress, har et svært godt poeng. Hvis vi virkelig er stolte over den profesjonen vi har eller den yrkesutøvelsen vi utøver, trenger vi da å presisere at vi er stolte? Er ikke stolthet noe som vises? Noe du utstråler i din faglighet? Noe vi gjør, ikke noe vi trenger å snakke om? Altså. Godt poeng.

For meg handler stolthet også om en eller annen form for autonomi. Profesjonens autonomi. Faglig autonomi. Og for meg, som for Benny (se sitat under fra hans tale), handler autonomi ikke bare om fag. Det handler også om politikk:

”Faglig autonomi er vigtig, fordi det sikre den rigtige indsats for den dreng, den jente, den unge mand eller den kvinde med udviklingshæmning, der har behov herfor. Den rigtige indsats som giver bedste resultater og som give bedst værdi for det enkelte menneske. Det kan faglig autonomi sikre.

Men faglig autonomi er også garantien for at fagligheden bliver brugt for og med borgen. At vi med vores faglige autonomi bliver borgerens advokat. At vores faglighed er baseret på den bedste faglige viden og ikke den metode, den indsats eller de interventioner som samfundet helst ser. Derfor hylder vi faglig autonomi – for borgeren skyld.”

Altså. At vår faglighet, at vår yrkesutøvelse, ikke er bygget på det politikerne mener er best, men først og fremst på kunnskap. Kunnskap om hva som er best for deg. Og for meg.

Eller også som Løkke & Løkke har skrevet på en annen bloggpost her på vernepleieren.com:

Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus.

Diskusjonen om den nye barnehageloven kan egne seg til et godt eksempel på vurderinger knyttet til faglig autonomi. Debatten går blant annet på i hvor stor grad eier av barnehager kan bestemme over den metodikken som tas i bruk. Blant annet gjelder dette i hvor stor grad kommunene og politikerne kan bestemme hvilke kartleggingsverktøy som brukes i den enkelte barnehage. Utdanningsforbundet skriver:

”Profesjonen eller eieren?

Det viktigste for Utdanningsforbundet er å stoppe Regjeringens forslag om at barnehageeierne – det være seg kommuner eller private aktører – skal ha rett til å bestemme hvilke system, verktøy og metoder barnehagelærerne skal bruke i sitt pedagogiske arbeid.

Utdanningsforbundet er tydelig på at denne retten til å velge pedagogiske opplegg fortsatt må ligge hos styreren og de pedagogiske lederne – som har det pedagogiske ansvaret.

I høringen skriver vi at det vil være en uholdbar situasjon for styrere og pedagogiske ledere å ha ansvaret for barnehagens pedagogiske virksomhet uten å kunne velge de pedagogiske metodene og verktøyene som er hensiktsmessige. Det vil frata profesjonen det nødvendige handlingsrommet.”

Jeg er enig. Selvsagt skal politikerne kunne kreve dokumentasjon på at målene for barnehage og den faglige virksomheten bli nådd. At det enkelte barn oppnår best mulig læring. Men til syvende å sist er det faget og profesjonene som må ta de faglige vurderingene og avgjørelsene. Er det ikke litt underlig at enhver politiker skal kunne blande seg inn i de faglige vurderingene innenfor helse-, sosial og skole, mens de selvsagt ikke blander seg inn i hvordan broen eller veien skal bygges? Politikerne må bry seg om målene, mens profesjonene må gis faglig autonomi i forhold til hvordan disse målene skal oppnås.

Samtidig er det viktig å rope et varsku. For faglig autonomi handler ikke om den enkelte yrkesutøvers frihet til å gjøre hva hun vil. Jeg har tidligere skrevet om det personlige ansvaret. Den enkelte profesjonsutøver må i sin yrkesutøvelse sikre at det man driver er faglig forsvarlig. Den enkelte profesjonsutøver har et personlig ansvar for å si i fra om forsvarlighetskravene brytes. Men valgene av metode må skje i profesjonelle felleskap. Valgene av metode må være kunnskapsbaserte. Her synes jeg Utdanningsforbundet bommer litt. I et innlegg i BT skriver nemlig nestleder følgende:

”Prøv tanken ut. Gir det god mening at sykehuseier skal anvise metodene for legers og sykepleieres arbeid med diagnostisering og behandling? Det vil vel ingen anbefale. Hva er grunnen til at dette likevel skal være klok fremgangsmåte når det gjelder pedagogisk arbeid med barn?”

Jeg har prøvd ut tanken. Innenfor helsetjenestene er det helt vanlig med faglige standarder, retningslinjer og prosdyrer. Disse gir klare føringer for hva som er god behandling. Så. Det gir kanskje ikke mening i at det er sykehuseier som bestemmer metodene, men det gir nødvendigvis heller ikke mening at dette skal være helt og holdent opp til den enkelte profesjonsutøver. Dette er en vigtig diskusjon som handler om faglig autonomi.

At lærere bruker surt fjes som tilbakemelding viser at det ikke bør være opp til den enkelte lærer å velge metode. #nrkdebatt

— Cato B Ellingsen (@catobellingsen) March 12, 2015

Faglig autonomi kan brukt på en dårlig måte føre til profesjonskamp og overføring av makt fra tjenestebrukere til fagfolk. Men. Vår faglige autonomi er et av våre viktigste redskap mot kunnskapsløse politikere. Og. Faglig autonomi brukt på riktig måte er en sikkerhet for at fagligheten bliver brukt for og med borgeren.

Profesjonene er ikke til for politikerne og myndigheter som fremmer systemenes behov. Profesjonene er til for dem som trenger vår innsats.

I have the finest job in the world.

28/03/2015 1

Et annerledes reisebrev fra Mombasa, Kenya…

Min første tur til Afrika var i november i fjor. Det var en spesiell opplevelse med mange sterke inntrykk. Jeg hadde ikke kommet hverken for å reise på safari, eller slikke sol på strendene på Zanzibar. Turen gikk til Mombasa, den største byen sør i Kenya, og formålet var å delta på en work-shop sammen med ungdom med funksjonshemmede foreldre.

Slik er starten på dette brevet jeg har fått fra vernepleier Jan Gunnar Berg. Les gjerne videre om arbeidet for å opprette en foreldreforening for foreldre med utviklingshemmede barn i Kenya. Her resten av reisebrevet:

Jeg møtte utrolig mange flotte og varme mennesker og fått mange nye venner. Det var likevel en sterk opplevelse å se hvordan mange kenyanere sliter for å få dekket helt grunnleggende behov som mat og drikke. Forskjellene er enorme. En vanlig dagslønn kan gjerne ligge på rundt 300 kenyanske shilling, noe som utgjør ca. 24 norske kroner. Når transport til jobb med en matatu (en overfylt minibuss i dårlig teknisk stand som kjøres på en hasardiøs måte…) koster omtrent halvparten av dette så blir det lite igjen til mat, skolepenger for barna, klær o.l. Noen velger derfor å gå over en mil hver vei til jobb for å spare disse pengene. Lærerne har fått et lønnsløft i det siste og tjener nå mellom 16 000 og 20 000 shilling, eller mellom 1 250 og 1 560 norske kroner i måneden. Noen venner av meg er med i en gruppe som driver med tradisjonell kenyansk dans. Fantastisk flinke folk! Når de blir hyret inn på oppdrag, gjerne på noen av de store hotellene i Bamburi området, får de kanskje 2000 shilling for dette. Når de bruker rundt halvparten av dette på å komme seg til oppdraget, blir det lite igjen å fordele på de åtte medlemmene i gruppa.

Det har definitivt vært en katastrofe for Kenya at de flere ganger har vært rammet av terror fra den somaliskdominerte Al-Shabaab militsen. Dette har ført til en sterk nedgang i antall turister som besøker landet. Spesielt ille har det vært etter det grusomme angrepet på kjøpesenteret Westgate i Nairobi. Når det er sagt skjer de fleste terrorangrepene nord i Kenya, og i nærheten av grensen til Somalia. Et av de siste angrepene skjedde i Mandera, 118 mil fra kystbyen Mombasa som ligger sør Kenya. Det som var vanskelig før har blitt enda vanskeligere etter at turistene har uteblitt.

Noe av bakgrunnen for turen min til Kenya var å delta på en workshop av vennskapsgruppen Enebakk – Mombasa. Temaet var funksjonshemmede og de fleste av deltakerne var ungdommer med funksjonshemmede foreldre.

Den gang var jeg med som observatør, og deler av formålet var å rede grunnen for et nytt prosjekt der formålet er å opprette en organisasjon for foreldrene til utviklingshemmede, eller mentally challenged som man sier her nede.

Deltakere i prosjekter fra Norge er Tove Britt Henriksen, Tom Henriksen og Jan Gunnar Berg. Vi er alle tre aktive innenfor arbeidet med å sikre rettighetene til utviklingshemmede i Norge. Tove Britt og Tom i første rekke som pårørende og aktive i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), meg selv som vernepleier og fagperson innen feltet, men også aktiv i NFU.

I samarbeid med rektor Rophus Mwamburi ved Pwani School for the mentally challenged er vi nå i gang med prosjektet som også tar sikte på bedre foreldrenes forståelse og forhold til egne barn med utviklingshemming. Utfordringene på dette området er enorme. Hvilket ikke betyr at det er umulig å utgjøre en forskjell! Mange lever med en forståelse av årsaken til at barnet har en utviklingshemming enten er at det er forhekset eller at årsaken ligger hos mor. Flere fedre velger derfor å stikke av, mens mor blir sittende igjen med alle barna. Det er også mye skam forbundet med å få et barn med utviklingshemming. Det er mange historier om fysiske og seksuelle overgrep begått både av familie og av andre. Til og med drap. Holdningene mange har til utviklingshemmede, medfører at disse historien sjelden fører til innsats for å ansvarliggjøre overgriperne og at folk flest stilltiende aksepterer at det skjer.

Arbeidet vil skje i samarbeid med oss fra Norge, lærere og rektor fra skolen. Det er 17 spesialskoler for mentally challenged her I Mombasa, antall elever varierer fra 12 til 120.

Prosjektet drives under paraplyen Vennskap Nord/Sør (VNS). VNS er et internasjonalt nettverk av lokalsamfunn, kommuner, skoler og enkeltmennesker som driver internasjonale samarbeid. VNS jobber for en fredelig, rettferdig og bærekraftig utvikling som blir drevet fram av vanlige folks deltakelse og samarbeid. Å skape utvikling krever både innsikt i globale spørsmål – og konkrete, lokale tiltak. Vennskapssamarbeid gjør mennesker bevisst de store sammenhengene i verden. Gjennom globalt samarbeid setter VNS mennesker i stand til å påvirke sitt eget samfunn og endre sitt eget nærmiljø. Lokale nettverk bygges, sivilsamfunnet styrkes, og nye, kreative løsninger ser dagens lys. Vennskap Nord/Sør driver ikke bistand eller nødhjelp, men skaper utviklingsresultater i nord og sør gjennom samarbeid mellom likeverdige partnere.

Tirsdag 17. mars deltok vi på møte med ca. 60 foreldre på Pwani School. Tom og jeg snakket om bakgrunnen for opprettelse av en foreldreorganisasjon i Norge, hva vi jobber med og for, rollen som pårørende og styrken i å være med i en organisasjon.

Jeg snakket også litt om årsaker til utviklingshemming. Dette var et spesielt tema ettersom flere her nede også tror at barnet er forhekset. Møtet var svært vellykket og det ble avsluttet med valg av et interimstyre som skal jobbe videre med opprettelsen av en organisasjon. Et resultat vi er særdeles godt fornøyde med!

Rett før vi reiste ned hit til Mombasa fikk vi svært bekymringsfulle nyheter fra vår kontaktperson i Vennskap Nord/Sør (VNS). Norad/Utenriksdepartementet skulle avvikle sine overføring til VNS. Nyheten slo naturlig nok ned som en bombe ettersom vi allerede var godt i gang med prosjektet, vi hadde til og med planlagt første møte med foreldrene på Pwani School For The Mentally Challenged.

Her er et utdrag fra brevet vi fikk fra VNS:

«Det er med tungt hjerte at jeg må informere dere alle om at Vennskap Nord/Sør (VNS) har fått en betydelig reduksjon i overføring av midler til driften fra Norad/Utenriksdepartementet. Norad legger opp til en avvikling av sine overføringer til VNS med 2015 som et år for nedtrapping og eventuell omstilling. Deres prioriteringer er i tråd med politiske målsettinger om å konsentrere bistandsinnsatsen og legge vekt på klar måloppnåelse og effekt i landene i Sør. Styret har besluttet at det dermed ikke kan utbetales støtte til de som har søkt VNS om midler til skolesamarbeidet Elimu og lokalsamfunnsprogrammet for 2015. Dersom det er grupper som allerede har pådratt seg utgifter i 2015 vil VNS, ut fra skriftlig søknad, vurdere delvis dekning av utgifter.»

Nyheten slo naturlig nok ned som en bombe ettersom vi allerede var godt i gang med prosjektet, vi hadde til og med planlagt første møte med foreldrene på Pwani School.

I dag kom heldigvis nyheten om at vi får noe midler fra VNS i år, dvs. halvparten av hva vi søkte om. For vår del betyr dette at vi må gjøre noen endringer og lete etter andre mulige inntekter. Arbeidet med å etablere en organisasjon for foreldre til utviklingshemmede er allerede godt i gang. Om nødvendig fortsetter vi for egne og innsamlede midler.

Onsdag 25. mars hadde vi et oppfølgingsmøte med våre kontaktpersoner her I Sør. På møtet deltok Rektor ved Pwani School for mentally challenged Rophus Mwamburi, Chairman Erick Otieno i interimstyret for foreldreorganisasjonen, Tom Henriksen og undertegnede fra Norge. Det var stor enighet om viktigheten av å følge opp tett nå mens temaet er varmt. Vel vitende om at dette ikke er noen enkel prosess, ble det uttalt i dagens møte at «metallet må bøyes mens det fortsatt er varmt…!». En organisasjon for foreldrene vil bli søkt opprettet (offentlig registrering) i nær fremtid, formularer og medlemslister vil bli utarbeidet. Vi har også snakket om mulige temaer på høstens samling, som f.eks. årsaker til utviklingshemming, prosessen om man får et barn med funksjonshemming m.m. Videre har vi vært innom temaer som økonomi, samt erfaringsutveksling.

Vi opplever at vi har kommet godt i gang med prosjektet, og gleder oss veldig til fortsettelsen.

Du kan lese mer og følge prosjektet ved å bli med i vår facebookgruppe.

Jan Gunnar

Vernepleier (Også stolt av det!)

Mombasa 26. mars 2015

26/03/2015 0

Mangfold er en ressurs

Visste du det? At Fellesorganisasjonen (FO) har laget verdens flotteste plattform? Denne fagforeningen for velferdens frontsoldater har utviklet noe så vakkert som en plattform om mangfold. En plattform som er stødig nok til å stå på, men som også kan fungere som et springbrett. Et springbrett for organisasjonen, men også for oss som samfunn. Den slår utvetydig fast at mangfold er en ressurs. Men også at det krever mot.

Snart har Fellesorganisasjonen (FO) kongress. Her skal organisasjonen og dens politikk for de neste 4 årene meisles ut. Organisasjonens viktigste politiske verksted står for døren. Jeg håper det er feststemning blant alle FOs medlemmer. Jeg gleder meg til å være gjest på kongressens åpningsdag. Men er også en smule bekymret (ja kanskje særlig etter å ha skrevet dette). FO har nemlig vært gjennom en turbulent periode, og inngangen til denne kongressen lover ikke godt. For første gang hører jeg snakk om behovet for et eget vernepleierforbund utenfor FO. Det engasjerer, men bekymrer. Med alle de flotte medlemmene, tillitsvalgte og ansatte burde det være helt unødvendig å i det hele tatt vurdere dette behovet. Noen gjør altså det, og det har fått meg til å reflektere.

I 2010 ble jeg valgt til leder for vernepleierseksjonen i FO. En del av en helhetlig ledelse. Jeg var skikkelig stolt. Dette er jo drømmejobben for en vernepleier som nesten før jeg ble utdannet har engasjert meg i det jeg liker å kalle for vernepleierier. Jeg hadde store ambisjoner. Ikke bare skulle jeg endre verden. Jeg skulle endre FO. Det viste seg å være for store ambisjoner. Det har vist seg å være mye enklere å endre verden enn å endre FO. Hovedgrunnen til at jeg trakk meg var at vi brukte for mye tid på interne prosesser. Det opplevdes ofte viktigere å skape allianser innad i organisasjonen enn med viktige samarbeidspartnere ute i virkeligheten.

«Det er for meg også blitt tydelig at det er ulikt syn på hva FO skal være og hvordan organisasjonen skal utvikle seg. Det var ikke bare utfordringene knyttet til utdanning og autonomi som var problematisk. Siste landsstyremøte i 2011 viste dette tydelig. Jeg mener at uenighet ofte kan være positivt. Åpen debatt om saker, både organisatoriske og politiske er bra. Jeg synes det er langt mer problematisk at det kan synes som om man må spille et politisk spill for og nå frem i de vanskeligste sakene. Jeg opplever en organisasjon som er preget av ulike fløyer. Tilhører man ikke noen av fløyene blir det svært vanskelig å bidra. Jeg har opplevd at avvikende meninger sees på som problematisk, og at det er viktigere å skape allianser enn å fremme åpen dialog. Jeg mener interne organisatoriske saker må løses på andre måter enn ved såkalt politisk spill. Etter min mening må FO finne nye arbeidsformer som gjør FO sterk i det politiske spillet som vi selvsagt skal delta i for å vinne frem med våre saker.» Fra mitt brev til Landsstyret i forbindelse med avgangen.

I diskusjonene som er åpne for vanlige medlemmer som meg tyder det på at organisasjonen har akkurat de samme utfordringene nå, som jeg pekte på når jeg trakk meg. Vi kan ikke organisere og kontrollere oss bort fra de problemene som har vært i hele organisasjonens levetid. Lars Semmerud, en av dem som nå ikke stiller til gjenvalg sier det kanskje best:

”Men vi kan ikke organisere oss vekk fra uenigheter. Det handler i stor grad om organisasjonskultur og organisasjonsutvikling. FO trenger å jobbe med det på mange plan.»

Jeg har selv opplevd det. Ikke å bli skjelt ut for hva jeg mener, men for at jeg mener det jeg mener. Eller, som ansatt, følt på forskjellen mellom å være i eller ute av ledelsens varme. Like vel tror jeg at jeg slapp lett unna. Og det er lett å avfeie det med at det begynner å bli mange år siden. Men. Jeg ser og hører at det fortsatt skjer. Jeg har hørt om andre som blir skjelt ut. Som er blitt snudd ryggen til. Helt fysisk. Det foregår åpent. Og mer subtilt. FOs Osloavdeling har nettopp sendt ut et brev til alle sine tillitsvalgte der de sår tvil om Fontene, vårt eget fagblad, sine intensjoner.

”FO Oslo beklager at Fontene ikke speiler virkeligheten i FO. Dette har vi sett tendenser til tidligere, uvisst av hvilket motiv Fontene har for denne fremgangsmåten.”

I siste Fontene har mine to fremste tillitsvalgte en kommentar om den kommende kongressen. Siden jeg for tiden holder på å lese meg opp på kritisk diskursanalyse, er det selvsagt særlig interessant å se hvordan deres tekst prøver å kople organisasjonsdebatten i FO med kampen for velferdstjenestene og godt arbeidsmiljø. Jeg opplever at de sår tvil om dem/ oss som er i mot de foreslåtte organisasjonsendringene virkelig ønsker et sterkt FO i kampen for velferdstjenestene og arbeidsmiljøet. Og ikke minst. Valgkomiteen velger å vrake en i ledelsen uten å ha en annen kandidat klar. Begrunnelsen er manglende tillit innad i ledelsen. Samtidig viser debatten etter at denne kandidaten har tydelig tillit hos mange medlemmer og viktige miljø.

Er det ikke på tide å slutte med dette tullet?

Kanskje er jeg naiv. Nei. Ikke bare kanskje. Jeg er naiv. Jeg trodde, nei tror fremdeles at det må være mulig å ha en fagforening uten dette. Ja, jeg og ser på House of Cards. Jeg vet at dette er politikk. Husk. Jeg er frivillig naiv, ikke dum. Så kanskje er det bare meg som ikke passer til politikkens vesen. Igjen; men. Jeg tror nemlig fortsatt det er mulig. Mulig med en åpen, ryddig debatt om de vanskelige sakene. De siste dagers innlegg i Fontene sin debattseksjon lover svært godt. (Hurra for Fontene som er i ferd med å redde debatten) Men skal den kommende kongressen bli det politiske verkstedet som den skal og bør være, krever det mot. Mot til å løse opp i fastlåste posisjoner. Mot til å i større grad utforske hva de andre mener. Og ikke minst mot til å tenke og handle mangfoldig.

Så. Til det viktigste. Hvor bør veien videre være for FO? Jeg tror veien videre går nettopp gjennom det flotteste dokumentet organisasjonen noen gang har laget. Plattform for mangfold. Jeg oppfordrer alle kongressens delegater til å lese dette. Nei. Ikke bare les. Reflekter. Diskuter. Hva betyr dette i den situasjonen som FO nå er i? Hvordan kan organisasjonen bruke følgende fra plattformen:

Mangfold er en ressurs
FO skal jobbe for å synliggjøre at mangfold er et gode. Mangfold gjør arbeidslivet, organisasjonene og samfunnet i sin helhet rikere på kunnskap, språk, kulturuttrykk, meninger og livssyn.

Mangfold krever mot
Mangfold kan lett bli et tomt honnørord – et politisk korrekt ønske som alle kan enes om. Det er når våre etablerte sannheter settes på prøve, at de spennende, men også krevende, diskusjonene kan finne sted. Skal vi åpne opp for mangfold, må vi tåle å bli utfordret på å:

– Respektere og lytte til meninger som står langt fra våre egne – også på egen arbeidsplass

– Vise toleranse overfor det vi opplever som intoleranse – eksempelvis enkelte religioners syn på ulik seksuell orientering FO skal likevel være tydelig mot intoleranse som medfører diskriminering, represalier eller undertrykking.

– Våge å stille spørsmålstegn ved etablerte holdninger og praksis i egen organisasjon.

Herregud så vakkert.

Jeg ville ha operasjonalisert dette på følgende måte. Det finnes sikkert, og forhåpentligvis, andre måter å operasjonalisere det på:

1.
For meg er en av de viktigste faktorene i mangfoldet i vår organisasjon profesjonsfelleskapet. Vi er tre profesjoner…nei, tre profesjonsorganisasjoner som opprinnelig søkte sammen for å bli sterkere. Tre helt ulike profesjoner som har sett nok likheter til å søke sammen i et interessefellesskap (og etterhvert en fjerde yrkesgruppe). På mange måter kan man se på FO som en samarbeidsregjering mellom ulike parti, i motsetning til ett parti med ulike fløyer. FO er selvsagt først og fremst fagforeningen for yrkesutøvere, men samtidig også en organisasjon for profesjonene. I debatten til nå har det vært mye fokus på forholdet mellom seksjonsråd og landsstyre. Dette er viktig, og jeg håper at kongressen ser verdien i det mangfoldet disse seksjonsrådene representerer. Men det mest radikale forslaget til den kommende kongressen handler ikke om dette forholdet, men forholdet mellom profesjonene. Den enkelte profesjon skal ikke lenger ha egen autonomi. Dette er en svært radikal endring av hva FO har vært og er. Jeg tviler ikke på at FO fortsatt skal kunne ha fokus på profesjon og yrkesfag, og at organisasjonen også i fremtiden vil oppnå resultater på dette området. Men, for meg betyr denne endringen at organisasjonen i prinsippet forlater sitt ansvar for profesjonene. Den vil med de foreslåtte endringene være en organisasjon for profesjons- og yrkesutøvere, men ikke for profesjonene. Det er en alvorlig endring som jeg håper kongressens delegater har grundig vurdert konsekvensene av.

Løsningen kan selvsagt være å beholde profesjonenes autonomi i landsstyre og kongress. Det kan til og med være en flott løsning som kan bidra til å vitalisere det yrkesfaglige- og profesjonsbaserte arbeidet i organisasjonen. Da må landstyrets representanter delta på yrkesfaglige konferanser og bidra aktivt til vurderinger av lengde på utdanningen vår, styrking av praksisplasser, sikre at vernepleierprofesjonen er en sterk profesjon i kampen for et inkluderende samfunn, vurdere hvorfor vi skal endre vår engelske benevning av vernepleier, vurdere hva begrepene ”målrettet” og ”kunnskapsbasert” betyr i en vernepleierfaglig sammenheng, diskutere tiltak som kan styrke oss som helsefaglig utdanning , sikre at omsorg også er sterk faglighetskraft i tjenestene, sikre at profesjonsutøverens personlige ansvar styrkes og støttes av en pro-aktiv fagforening etc etc. Men ikke bare det.

Hvis vi beholder autonomien i LS kan vernepleierne der utnevne et profesjonsråd som også består av andre enn medlemmer. Det kan man ikke om profesjonsrådets medlemmer velges. Da kan vi invitere organisasjoner for tjenestebrukere eller tjenestebrukere selv med i organet som skal gi råd til seksjonens representanter i LS og kongress. Hadde ikke det vært utrolig stilig, fremtidsrettet og innovativt?

2.
En annen svært sentral del av mangfoldet i organisasjonen er det mangfoldet ledelsen representerer. Det viktigste mangfoldet i en politiske ledelse er meningsmangfoldet. Det er svært viktig å sikre at politisk ledelse består av personer med ulik profil og ulike meninger. Kun på den måten kan disse utnytte mangfoldet som en ressurs. Som jeg har sagt til valgkomiteen, senest for få uker siden; bygg et team som trekker politikken i flere retninger. Det bekymrer meg at valgkomiteen til nå kan synes å snevre inn meningsmangfoldet i ledelsen i svært kontroversielle saker. Som vernepleier er jeg glad for innstillingen som er gjort i vervet som er forbeholdt vernepleier. Marianne Solberg Johnsen kommer til å gjøre en strålende jobb for FO og for vernepleierprofesjonen. Men, i dette perspektivet er det for meg helt uforståelig at FO skal kaste ut Ellen Galaasen basert på manglende tillit. Gudene skal vite at jeg har hatt mange diskusjoner med Ellen. Mange uenigheter. Om lengde på utdanning. Om kompleksiteten i tjenestene. Om feminisme. Om vedtekter. Men. Hun representerer virkelig noe av det viktigste i vårt felleskap. En genuin holdning til hvem som er viktigst. Og det er ikke deg og meg. Eller FO. Viktigst er de vi jobber for. Hun representerer selvsagt også bredden i organisasjonen vår. Og ikke minst; hun utfordrer oss på våre etablerte holdninger og meninger. For meg er Ellen Ryan Giggs på sine yngre dager. En helt nødvendig breddeholder med hjertet utenpå drakten. Sammen med de andre innstilte representerer hun et avgjørende meningsmangfold.

3.
Til sist så må selvsagt FO gjøre noe med kulturen for mangfold. Selve grunnlaget for videreutvikling av politikk og organisasjon. Det trengs en åpen debatt der flest mulig medlemmer kan komme til orde. Det er nødvendig å heie på divergerende meninger. En må søke å leve med kompleksiteten, ikke kontrollere den. Jeg mener helt eksempelvis at det er stor forskjell på FO Rogaland som i alle år har argumentert på prinsipielt grunnlag for organisasjonsendringer som tar bort seksjonsrådenes selvstendighet og alle dem som de siste ukene har argumentert for dette med ønske om økt kontroll i et komplekst landskap. FO kommer alltid til å være en kompleks organisasjon. Sånn er det bare. La oss bruke det til noe positivt.

Det er mulig at tiden har løpt fra meg. At jeg oppfattes som en gammel grå grinebiter som er kritisk til endring. Men det er jo nettopp endring jeg ønsker. Jeg tror faktisk at FO fremdeles kan utløse sitt enorme potensiale. Da må noen må drikke kaffe sammen de nærmeste dagene… Jeg for min del skal med dette forholde meg i ro. Stryke skjorten. Og gjøre meg klar til festen som venter på min lille visitt på FOs kongress i neste uke.

PS! Det kan godt være at du ikke bryr deg om FO. At du ikke er vernepleier, at du er tjenestebruker, at du ikke er medlem. Da var kanskje dette totalt uintressant. Men. Jeg synes du skal bry deg om FO. Organisasjonen til vernepleierne og til profesjonen vår, er viktig for tjenestene og for profesjonen. Uavhengig av ditt medlemskap eller ikke.

09/03/2015 5

Ingen skam å snu!

Jeg elsker fjellvettregel nr 8. Rett og slett. Det er ingen skam å snu. Når man har gjort noe dumt eller blir overrasket av uvær, så er det faktisk ganske lurt å snu. Særlig står det respekt av politikere som gjør dette. Derfor fortjener inkluderingsminister Solveig Horne et lite hurra i dag. Hun har nemlig snudd i utvalgssaken.

I 2014 satt BLD og Solveig Horne ned et utvalg som skal se på rettighetene til personer med utviklingshemning. Jeg kalte utnevningen en skandale. Mange var enig. NFU, ombudet og FO trakk seg fra samarbeid med utvalget. Johans T Sandvin trakk seg fra selve utvalget. Ingenting om utviklingshemmede, uten utviklingshemmede.

Det stormet så mye som saker om utviklingshemmede kan storme. Altså ikke så veldig. Det er svært lite oppmerksomhet rundt dette. Media er eksempelvis helt helt stille (med et par hederlige unntak). Tenk deg en hvilken som helst annen sak, på et hvilket som helst annet område. Der ledende fagpersoner, ledende fagforeninger, ledende menneskerettighetsorganisasjoner, tidligere statsråd og attpåtil et ombud går sterkt ut mot regjeringens valg. Tror du da det hadde vært helt stille i media? Tror du da statsråden hadde sluppet unna med fjellvettregelen nr 9? Om å grave seg ned i tide.

Når vi alle trodde at Horne hadde parkert saken på den borterste avgiftsparkeringen, så snur hun. Hun har innsett at det er nødvendig å endre utvalgets sammensetning for å gi utvalget legitimitet. Hun som helt tydelig sa at ingen i utvalget representerer noen organisasjoner har nå utnevnt en representant fra NFU. Det er bra. Da får vi også tro at leder av autismeforeningen sitter i utvalget som representant for FFO og dermed Lupe. Med to borgerorganisasjoner med ofte ulikt syn, er det viktig å ha begges synspunkt med i utvalget selv om den ene er mye større enn den andre.

Fremdeles savner jeg utviklingshemmede selv i utvalget. Det hadde vært virkelig utviklende i forståelsen av deres plass i samfunnet, men folk som representerer dem får være godt nok denne gang. Horne viser dog i svaret til Kirsti Bergstø at hennes snuoperasjon først og fremst er et pragmatisk valg. Hun peker på hensyn til arbeidsro og fremdrift. Ikke til at deltakelse fra dem det gjelder er prinsipielt viktig og at det vil innebære at utvalget får tilført nødvendig kompetanse. At det faktisk bidrar til bedre beslutninger.

Hvis signalet fra landets regjering er at vi andre må involvere dem det gjelder for å skape arbeidsro og ikke for å utvikle best mulig beslutninger, har vi selvsagt et problem.

Det siste dette utvalget nå trenger er ro. Det trenger oppmerksomhet, innspill og debatt. Det trenger enda flere som bryr seg. Som engasjerer seg. Det at Horne nå snur viser at engasjement og handling funker.

Til slutt får vi håpe at Sandvin inviteres inn igjen i utvalget og at de som stod sammen med utviklingshemmede i denne saken også vil bli hørt i det videre arbeidet. Ombudets stemme er viktig. Det er også viktig at ikke FO blir stående igjen som svarteper uten en arena for innspill. Skal rettighetene oppfylles for folk som oftere enn andre trenger kvalitativt gode og inkluderende tjenester er tjenesteutøverne en særdeles viktig stemme.

25/02/2015 0

Kjære Agenda Kaupang

Jeg burde kanskje skrevet dette åpne brevet til dere med større grad av ydmykhet. Ydmykhet og respekt for at dere har deres fag og deres mandat å forholde dere til. Men. Det er faktisk litt vanskelig. Vanskelig når jeg leser rapporten dere har avgitt til Halden kommune. Rapporten som sikkert blir behandlet av kommunens ledelse som et viktig grunnlag for videreutvikling av kommunens tjenester. Enda vanskeligere blir det når det sannsynligvis er dette som er den eneste faglige rapporten kommunen har bestilt. Altså en økonomisk-administrativ vurdering. Ikke en helse- og vernepleiefaglig en.

I desember kom dere med en rapport om helse- og omsorgstjenestene i Halden kommune som jeg nå forstår er til behandling i kommunen. Mandatet er tydelig. Det handler om innsparing.

Agenda Kaupang bistår Halden med en gjennomgang av tjenestene med sikte på å utarbeide tiltak som kan gi innsparinger og bedre balanse i økonomien. Utgiftene i Halden er spesielt høye innenfor helse og omsorg sammenlignet med det som er vanlig i andre kommuner.

Halden kommune er i en alvorlig økonomisk situasjon, og dette må det selvsagt gjøres noe med. Det forstår selv jeg. Rapporten omhandler også selvsagt økonomi. Det er bra. Det er det dere skal vurdere. Likevel blander dere inn andre vurderinger. Det skal jeg komme tilbake til. Selv om mandatet handler om innsparinger, starter dere forordet med følgende setning. Den gir vel knapt noe riktig bilde av det dere er satt til å gjøre, gjør det vel?

Agenda Kaupang har på oppdrag for Halden kommune gjennomført en evaluering av tjenestetilbudet innen helse- og omsorgstjenestene i kommunen.

Før jeg går videre må jeg bare avklare mitt forhold til Halden. Jeg følger nemlig litt spesielt med på hva som skjer i denne fine østfold-byen, da jeg har familie derfra. Jeg kjenner også noen som jobber der, uten at jeg snakker med dem så veldig ofte. Jeg har også kommentert forhold knyttet til utviklingshemmede i byen før, også i lokalavisen. Ja, jeg har også forelest på fagdag for ansatte i tjenestene der. Jeg har dog selvsagt ingen personlige interesser av dette åpne brevet til dere (ja, vist ikke konsekvensen er at kommunen leier meg inn for å gjøre en vernepleierfaglig vurdering av tilbudet da…).

Bakgrunnen for dette åpne brevet er først og fremst deres vurderinger av tilbudet til utviklingshemmede i kommunen. Eller ”PU-brukere” som dere omtaler dem som et sted i rapporten (ja, av og til opptrer jeg som begrepspoliti….hva i huleste er en PU-bruker?). Tallene deres viser at kommunen bruker mer penger på voksne utviklingshemmede enn mange andre kommuner gjør. Årsaken til dette er at tjenestetilbudet stort sett gis i små boenheter. Altså, som vernepleier tenker jeg først og fremst: Hurra! Så flott. Endelig en kommune som kan skryte av at de følger nasjonale politiske og faglige føringer. Så bra. Ikke bare er det relativt små enheter. Flere tjenestebrukere eier leiligheten sin selv. Slik som de fleste av oss andre. Leser man dette i en annen sammenheng er dette utelukkende positive signaler fra Halden kommune. Men. Slik presenterer dere i Agenda Kaupang dette:

Samtidig har kommunen satt seg i en spesielt krevende situasjon i og med at brukerne eier boligene sine selv, i form av borettslag, og at hovedvekten av disse boligene er forholdsvis små.

Situasjonen med små enheter og eierforholdene presenteres nesten utelukkende negativt. Det er nesten sjokkerende at dere ikke henviser til nyere forskning på feltet (eksempel Tøssebro) eller de helt klare og tydelige politiske føringene på feltet. Stortinget har vedtatt en stortingsmelding og satt ned et eget offentlig utvalg blant annet på grunn av at kommunene i større og større grad bygger store institusjonslignende enheter. Jeg håper nesten at jeg har gått glipp av det, at jeg leser feil. Hvor er vurderingene opp i mot dette? Selv om dere har et økonomisk mandat må dere vel følge nasjonale føringer på feltet? Eller skal dere overlate dette til politikere som sannsynligvis ikke har bedt om alternative vurderinger? Dere antyder blant annet at kommunen bør bygge større enheter og ordføreren har allerede i lokalmedia uttalt en må regne med endringer i bostrukturen for denne gruppen.

Ja, Agenda Kaupang. Jeg har trukket frem noen små deler av deres rapport. De delene jeg har kompetanse på. Jeg kan ikke utale meg om områder der jeg ikke har kompetanse. Det overlater jeg til andre. Det er flere faktorer jeg reagerer på i rapporten. Jeg håper også Haldens politikere stiller kritiske spørsmål til dette. Jeg skal her fremheve et område til. Deres noe underlige argument om at flere folk nødvendigvis ikke betyr bedre kvalitet. Jeg velger å sitere noen avsnitt fra rapporten:

Bemanning i boliger til funksjonshemmede handler både om fysisk utforming av boligene, sammensetting av brukerne i boligene og tilgang på dagtilbud for bruker- gruppen. Samtidig har det innen tjenestene til utviklingshemmede vært en holdning om at høy bemanning gir god kvalitet. Men et slikt resonnement er ikke uten videre riktig.

Mange ansatte pr. bruker kan trekke oppmerksomheten vekk fra brukerne og over på samhandlingen mellom personalet. Dessuten kan mange brukere bli provosert av en vedvarende og tett kontakt med personalet. Parallelt med dette har organisering og boligenes fysiske utforming mye å si for behovet for bemanning på ulike tider av døgnet. Brukernes mulighet for å delta på dagtilbud er også et viktig forhold.

Dette problemet er ikke minst tilstede om man «fotfølges» av et personale hele dagen, og problemet kan bli enda større om man i tillegg ledsages av to ansatte. Noen brukere er imidlertid i behov av bistand i form av 1:1- eller 2:1-bemanning i deler av døgnet, for å kunne ivareta dagliglivets gjøremål og redusere uønsket atferd. Slike behov stiller også ekstra krav til kompetanse.

Jeg er faktisk enig i at høy bemanning nødvendigvis ikke gir god kvalitet. Det handler selvsagt også om kvaliteten på den bemanningen. Det handler om å ha ansatte med kunnskap, kompetanse og erfaring. Dere skriver, som vises i avsnittet over, faktisk litt om viktigheten av kompetanse i rapporten, men her har dere ikke noen konkrete vurderinger eller anbefalinger så langt jeg kan se. Hvem som helst kan ikke gjøre en god jobb i tjenester som har høy grad av kompleksitet. Men. Det er nesten sjokkerende hvordan dere fremhever at mange ansatte kan trekke oppmerksomheten bort fra tjenestebruker. At dere i samme åndedrag snakker om fotfølging. Dette må da være helse- og vernepleierfaglige vurderinger, ikke økonomisk administrative vurderinger? Hvordan dere kan fremheve dette i vurderinger knyttet til kutt i utgifter, særlig helt uten faglige referanser, er for meg særlig problematisk. Det kan være med på å villede politikere som ofte ikke har kompetanse på dette feltet til å tro at det ikke bare er økonomisk bra å kutte, det er også helse- og vernepleierfaglig lurt. I det minste kunne dere henvise til faglige referanser eller til brukerundersøkelser som viser at tjenestebrukerne føler ser fotfulgt og provosert av det høye antall ansatte.

Kjære Agenda Kaupang. Deres vurdering av situasjonen i Halden kommune er nok en viktig del av de samlede vurderingene kommunen må ta. Men, den mangler totalt en vurdering opp i mot nasjonale føringer på området. Videre mangler den helse- og vernepleierfaglige vurderinger, selv om dere på en underlig måte prøver å trekke inn et forsøk på slike. Til slutt, og kanskje viktigst, mangler den en vurdering med utgangspunkt i den enkelte tjenestebruker. Dette er det viktig at leserne av rapporten er klar over. Hvis det utelukkende er slike grunnlag landets kommunepolitikere fatter vedtak på bakgrunn av, bekymrer det meg veldig. Tallene som fremkommer i rapporten kan umulig være overraskende for kommunens politikere. Det de trenger hjelp til er å designe fremtidens tjenester. Disse tjenestene må designes på bakgrunn av et tett samarbeid mellom tjenestebrukere og fagfolkene på gulvet. Ikke gjennom økonomisk-administrative vurderinger nesten uten tilknytning til dem det gjelder.

17/02/2015 4

Det er personlig!

Ja, jeg vet. Jeg vet at det er utrolig lett for meg som blogger. Eller med min fine kontorjobb langt borte fra virkeligheten. Jeg vet at det er lett å si, men utrolig mye vanskeligere å etterleve i den daglige kliniske praksis. Men. Det må sies. Ansvaret er ditt. Og mitt. Det er personlig.

Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig.

Helsepersonelloven er klar og tydelig. Du skal uføre ditt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet. Kravet om autorisasjon for å utøve ditt yrke som vernepleier er kanskje det tydeligste beviset på det personlige ansvaret. Jeg vet. Forsvarlighetsgrensen er ikke alltid like lett å få øye på. Hva som er forsvarlig, og hva som ikke er det. Men. Du som helsearbeider skal ikke utøve uforsvarlig praksis. Det er ditt ansvar. Det er personlig.

Forhåpentligvis er ikke forsvarlighetskravet det du styrer din faglige praksis etter. Forhåpentligvis finnes det noen visjoner og noen faglige målsettinger som ligger langt over dette minstekravet for yrkesutøvelsen. I møte med de personene du jobber for (og da mener jeg ikke arbeidsgiver) skal yrkesutøvelsen være basert på yrkesetikken og være kunnskapsbasert. Dette er også personlig. Kan du ikke det du er satt til å utøve, skal du ikke gjøre det. Du kan aldri utelukkende skylde på systemet du jobber innenfor. Det er personlig.

På den kommende kongressen til Fellesorganisasjonen (FO) skal det vedtas en profesjonsstrategi. Det er skikkelig bra. Får jeg tid skal jeg skrive mer om den. Her skal jeg bare trekke frem et lite avsnitt:

Kvalitet og faglig forsvarlighet

FO mener at ansvaret som fagmyndighetene (departementer og direktorater) har overfor ulike fagfelt, må innbefatte utvikling av faglige veiledere og retningslinjer. Deres samhandling med fagfeltene, utdanningsinstitusjonene og profesjonene er svært viktig for å sikre en omforent forståelse av hvilken kunnskap og kompetanse som er sentral for å utvikle faglig forsvarlige tjenester. Det samme er fokuset på intern kontroll.

Og det er det som står under denne overskriften. Dette synes jeg er problematisk. Det er viktig og bra at en profesjonsstrategi omhandler faglig forsvarlighet. Det er skikkelig bra at den fremhever faglige veiledere og retningslinjer som viktig. Disse bidrar til at yrkesutøvelsen er kunnskapsbasert og ikke er utelukkende basert på den enkelte yrkesutøvers forgodtbefinnende. De gir deg og meg støtte i de valgene vi hele tiden tar i den kliniske praksis. Men, profesjonsstrategien burde selvsagt også omhandle det personlige ansvaret vi som profesjonsutøvere har. Særlig en profesjonsstrategi må omhandle mitt og ditt ansvar som profesjonsutøver. Det kan være at helsesektoren har en tydeligere tradisjon for dette enn sosialsektoren, men Fellesorganisasjonen organiserer også helsearbeidere. Faglig forsvarlighet er også personlig (ta det gjerne som en oppfordring, dere som skal på kongress).

Ikke misforstå meg. Det er ikke bare personlig. Mange vernepleiere jobber innenfor system som er langt fra perfekte. Skrinne økonomiske betingelser gjør den faglige jobben vanskelig. Manglende forskning eller manglende innhentet forskning på hva som er faglig bra gjør det enda vanskeligere. Dette er systemer som vi som helse- og sosialarbeidere må forholde oss til. Vi må både finne måter å jobbe innenfor disse systemene slik at yrkesutøvelsen ikke blir uforsvarlig, men vi må også jobbe for å endre systemene.

For noen uker siden hadde jeg et veldig spennende oppdrag. Jeg foreleste på en videreutdanning/ mastergradsutdanning på Høgskolen i Molde. Temaet var ”Aktivistperspektiv på miljøarbeidet”. Ah. Dere kan tro jeg digget tittelen. Politikk og fag henger sammen. Vår fagutøvelse handler ikke bare om det enkelte individ, det handler også om å endre samfunnsskapte barrierer. Det handler om samfunnsendring og samfunnsutvikling. Her tror jeg nok vi vernepleiere, ja kanskje alle fra helsetradisjonen, har mye å hente fra sosionomer og det sosialfaglige.

På forelesningen trakk jeg frem flere grunner til at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeid:

Forståelse av funksjonshemming
En moderne forståelse for funksjonshemming tilsier at det er i møte med samfunnsskapte barrierer at funksjonshemmingen oppstår. Vi må jobbe med å endre samfunnet også.

Anti-diskriminering
Eksempelvis mener jeg at vi har et ansvar i å bekjempe ableism gjennom vår yrkesutøvelse. Se gjerne denne videosnutten som jeg viste i Molde.

Sikre politiske, juridiske og faglige føringer
Lovverket blir brutt gang på gang. Flotte politiske intensjoner blir ikke etterlevd i virkeligheten. Faglige retningslinjer blir puttet i en skuff. Hvordan sikrer vi at disse føringene gir praktiske konsekvenser for den enkelte miljøarbeider?

Kunnskap/ mangel på kunnskap
Dette handler om deg og din direkte yrkesutøvelse, men det handler selvsagt også om å bygge en kultur og sikre rammebetingelser for at kunnskapen blir satt ut i livet. Bruce Lee har visstnok sagt ”Knowing is not enough, one must apply.”

Yrkesetikken
Selvsagt. I vårt yrkesetiske grunnlagsdokument står det blant annet at: – Yrkesutøveren skal bidra til at forhold som rammer utsatte grupper eller individer, får samfunnsmessig oppmerksomhet.

Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Jeg mener virkelig at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeidet. Jeg hadde et par punkter til. Se hele presentasjonen her. I slike sammenhenger tar jeg også med det viktige momentet til Løkke & Løkke i et tidligere blogginnlegg her på vernepleieren.com. Vår yrkesutøvelse skal kanskje ikke ha gjeldende helse- og sosialpolitikk som et normativt grunnlag for yrkesutøvelsen vår. I det minste må vi av og til jobbe for å endre denne politikken.

Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus.

Jeg mener at vi vernepleiere med god grunn må bli mer aktivistiske. Vi er dessverre altfor altfor stille. Dette er også personlig. Du som yrkesutøver har et ansvar for å si i fra. Si fra om samfunnsmessige forhold eller forhold i din tjeneste som hindrer deg i å utføre en faglig forsvarlig jobb. Det er personlig. En tjenestes tilbud skal selvsagt ikke variere fra ansatt til ansatt. Vi skal følge faglige retningslinjer. Det er derfor det er så viktig det FO presiserer i sin profesjonsstrategi. Det må utvikles faglige retningslinjer som gir deg som yrkesutøver og tjenestebruker beslutningsstøtte.

I Fontene 01/15 får forbundsleder 6 spørsmål med utgangspunkt i saken om lærerne i Sandefjord som nektet å gjøre jobben sin. Det er mye jeg er enig med Kvisvik i der, men jeg reagerer ganske kraftig på en uttalelse:

Jeg synes ikke at en enkeltperson bare skal si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke”. Man jobber jo innenfor et system

Jeg er kanskje litt skeptisk til grunnlaget for lærernes reaksjon. Jeg mener også at alle ikke kan jobbe alle steder. Det betyr at har du en overbevisning som går på tvers av det som gjøres på jobben din, men at det samtidig kan dokumenteres at dette er innenfor forsvarlighetsgrensene (eller aller helst er god faglig og kunnskapsbasert praksis), så kan det være at du må få beskjed om at du må jobbe et annet sted.

Men. Til syvende å sist er dette personlig. Det er ikke bare slik at du bør si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke” hvis du mener det. Du har en plikt på deg til å si det. Til syvende å sist er det du som har ansvar for den yrkesutøvelsen du utfører. Du kan ikke skylde på systemet du jobber innenfor.

11/02/2015 1

Hva er viktig for deg?

Bilde av jente som holder skilt med forsvar arbeidsmiljøloven

Streiken onsdag var en manifestasjon for et humant arbeidsliv. Vårt forsvar av arbeidsmiljøloven handler ikke om at vi ikke er endringsvillige, at vi er gammeldagse eller dogmatiske. Vårt forsvar av arbeidsmiljøloven handler om å forsvare muligheten til et inkluderende mangfoldig arbeidsliv der alle skal skal ha samme rett til vern mot dårlige eller uverdige arbeidsforhold. Mange mener at vi overreagerte. Det kan til og med hende at de har rett i at de foreliggende endringsforslagene ikke betyr så veldig mye i seg selv (gudene må vite hvorfor de da foreslår dem). Men onsdagens markering var et svært sterkt signal om at dette ikke er noe vi tar lett på.

Men, venner. Streikende, fagbevegelse, venstreside. Hva nå? Hva gjør vi nå? Når vi har demonstrert, argumentert med forskning mot Erikssons anekdoter, argumentert med anekdoter mot Erikssons anekdoter. Når vi har dokumentert at ikke flere kommer i fast arbeid av mer midlertidighet. Når vi har fremhevet at ansatte flere steder ikke orker å jobbe lange vakter. Ja, hva gjør vi nå?

Det beste vernet vi kan gi arbeidsmiljøloven er å vise enda tydeligere at den faktisk bidrar til gode løsninger for fremtidens arbeidsliv. Men ikke bare det. Det beste vernet vi kan gi arbeidsmiljøloven er å vise at den ikke er et hinder for gode, inkluderende tjenester.

For min sektor, velferdstjenestene, handler det om å ikke utelukkende argumentere på arbeidstakernes skuldre. Vi må slutte å fremheve eksemplene der ansatte ikke ville stå i langvaktsordninger. Det beste vernet vi gir arbeidsmiljøloven er å sette velferdstjenestenes tjenestebrukere i sentrum. Vi må fremheve eksemplene der vi fikk det til. Fikk til å gi gode tjenester. Og vi må vise hvordan vi fikk det til.

Her om dagen utfordret jeg et foreldrepar jeg er blitt kjent med. Et foreldrepar til en voksen mann med utviklingshemning. Hvorfor er de så opptatt av muligheten til langvaktsordninger for dem som jobber for sønnen? Hva er viktig for deres sønn.

Utfordringene er klare og tydelige. Det er disse utfordringene vi må svare på.

Foreldrene har erfaring fra mange år i kommunal omsorgsbolig. Der ble livet i stor grad styrt av behovet til ledelsen, personalet, deres turnus og bemanning. Det vil si, kommunens behov ble dekket, ikke sønnens behov. Halvt i alvor spøkte foreldrene med at der drev de først og fremst med personalomsorg.

De svarer altså at livet ble styrt av behovene til kommunen. Og til de ansatte. Jeg hører at det er mange som sier det. Det er her presset på arbeidsmiljøloven kommer. Hvilke behov er viktigst? De ansattes?

Som svar på mitt spørsmål om hva som er viktigst for sønnen, svarer de «stabilitet og trygghet». Bare da er han seg selv, rolig og lett å ha med å gjøre. Da har han det godt og personalet har en svært enkel oppgave der de kan ha gode dager sammen. Men hvis han blir utrygg, kan han utagere. Hadde det blitt noen voldsomme episoder ville det etter vanlig kommunal tankegang ha medført å gå fra 1:1 bemanning til 2:1, for å trygge personalet og møte kravet om to til stede ved bruk av tvang. Det ville gjort situasjonen vesentlig verre for både ham og personalet, for ikke å snakke om hvor kostbart det ville blitt for kommunen.

Sønnen reagerte stadig mer på de mange personalskiftene som følger med 3-delt turnus. Og de observerte at han slet med å akseptere alle de nye i strømmen av personal. De innså at det ikke var mulig for så mange å lære hans særegne kommunikasjonsmåte. Han ble mer og mer utrygg. Foreldrene så hvilken vei det bar og bygget derfor et husbankhus til ham og kommunen var med på å etablere BPA under Uloba. For ham var det en fantastisk suksess. De begynte umiddelbart med langturnus. Nå går seks assistenter enten en sammenhengende mandag-fredag eller en hel helg, med fri når han er på dagsenteret – og med lange friperioder imellom.

Etter en nøye vurdering av sønnens behov og assistentenes situasjon, har den aktuelle fagforeningen gitt dispensasjon fra Arbeidsmiljøloven for turnusen. Sammen har de funnet en god løsning.

Foreldrene sier at han har det så godt som det på noen måte er mulig å få til.

Få ansatte bidrar altså til å forebygge utagering og gir en god arbeidssituasjon for de ansatte. Og siden det er så få ansatte, så kjenner de ham svært godt, de forstår ham og måten han kommuniserer på og kan unngå situasjoner som skaper utrygghet.

En annen interessant og viktig effekt av at de er så få, er at foreldrene kjenner hver enkelt assistent så godt at de er trygge på dem. De synes derfor at det er greit at de tar ham med seg hjem til sin familie eller venner og at han får være med dem på turer og hyttehelger. Han elsker det! Det har gitt ham en stor utvidelse av sitt sosiale nettverk og mange gode opplevelser. Ikke uventet synes også personalet at dette er en fin ordning. Slik frihet var helt utenkelig i kommunal omsorg. Det er jo forståelig med den gjennomtrekk som de hadde.

Foreldrene sammenligner gjerne arbeidsformen med et helt vanlig familieliv der pulsen justeres etter behov.

Men de har bekymringer for fremtiden. Det er en bl.a. en usikkerhetsfaktor at de hvert år må søke om å få dispensasjonen for turnusen som sønnen trenger, med fare for å få krav om endringer som sterkt vil påvirke sønnens liv.

Dette er også noe jeg har hørt flere snakke om. Den nedskrevne midlertidigheten i dagens ordning. Ett år av gangen.

Foreldrene etterlyser en større trygghet for at turnusen ikke må endres. Det må selvsagt legges inn en kontrollfunksjon for å se om alt fungerer og at det ikke har skjedd endringer siden sist. Men er alt på stell, skulle en være trygg på å få ny godkjenning.

Dette må være mulig. Skape forutsigbarhet, fleksibilitet og individuelt tilpassede tjenester. Eksempelet fra foreldreparet viser at det er mulig innenfor dagens lovverk. Men det viser også at vi alle må vise velvilje.

Vi må tørre å spørre tjenestebruker: Hva er viktig for deg? Og vi må være villige til å ta ansvar for svaret sammen med dem det gjelder.

Foreldrene håper

at forskriften som snart kommer til loven om rett til BPA, vil åpne for fleksibilitet i det å kunne tilpasse ordninger etter individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.
at Arbeidsmiljøloven må få tilsvarende åpninger for å imøtekomme individuelle behov.
at utvalget som skal gi sin innstilling neste år, legger vekt på individuelt tilpassede løsninger
at fagforeningene må ha anledning til å vise stor grad av skjønn ved godkjenning av tilpassede turnuser.
at det må være ankemulighet dersom det ikke oppnås enighet

Det er dette som er utfordringene våre. Dette er også virkeligheten. En virkelighet vi ikke kan imøtekomme med å si at ansatte ikke orker lange vakter. Eller at om vi åpner opp for lange vakter så ødelegger vi resten av arbeidslivet. Hvordan vi imøtekommer dette kan ha stor betydning utviklingshemmede som trenger spesielle løsninger. Vi må løse utfordringene til dette foreldreparets sønn. Og andre som han. Dette er det beste vernet vi har for arbeidsmiljøloven.

Nå snakkes det om et bredt forlik i Stortinget. Venner, hva nå? Hva kan vi bidra med?

Vi må kunne bidra med forutsigbarhet. Når en langvaktsordning er godkjent må vi kunne garantere at dette er en ordning som kan fortsette gitt samme forutsetninger.

Vi må kunne bidra med kompetanse. Vi må bidra med kompetanse i hvordan slike langvaktsordninger kan gjøres best mulig. Her har både myndigheter og sentrale parter et stort ansvar. Vi kan ikke forvente at den enkelte arbeidsgiver, lokale tillitsvalgt eller pårørende skal sitte med konkret kompetanse på ulike måter å løse den enkeltes utfordringer på.

Vi må bidra med velvilje.

Vi må slutte å snakke om ekstreme ordninger. Det er ingenting ekstremt i det å finne løsninger som er bra både for arbeidstaker og for tjenestebruker.

01/02/2015 2

Legg ned vernepleierutdanningen!

the best way to predict your future is to create it

Abraham Lincoln

Folkens. La oss en gang for alle si takk og farvel til vernepleierutdanningen som en sosialfaglig utdanning. La oss slutte å snakke om sosialpedagogikk som et viktig grunnlag for vernepleiefaglig arbeid (om det er noen som fremdeles gjør det). La oss gi vernepleiernes kompetanse ekstra næring gjennom et langsiktig utviklingsarbeid. Landets tjenester….Nei, landets befolkning trenger en helsefaglig miljøterapeutisk utdanning. Om det betyr at vernepleierutdanningen må legges ned så la oss gjøre det. La oss skape fremtiden. Vernepleierutdanningen er død. Lenge leve vernepleierutdanningen.

Det har kommet en ny rapport. En rapport fra universitets- og høgskolerådet. En rapport som det er superenkelt å kritisere, men en kritikk jeg regner med at andre tar tak i. Jeg har nemlig latt meg inspirere.

Inspirere til å si noe som jeg aldri har sagt før. Som jeg selvsagt heller ikke mener. Egentlig. Men som det av og ser ut til at vi er nødt til å tenke som et alternativ. Legg ned vernepleierutdanningen.

For jeg er lei. Lei av at utdanningen hele tiden puttes i den sosialfaglige båsen. Som når utdanningsmiljøer argumenterer for en sammenslåing av de tre såkalte sosialfaglige utdanningene. Utdanningsmiljøer som ofte ikke utdanner vernepleiere. Eller når profesjonsforskerne snakker om sosialarbeidere uten egentlig å ha forsket på vernepleierutdanningen. Kun de to andre. Utdanningen vår blir alltid sammenlignet og vurdert innenfor disse rammene. En av dem med størst kunnskap om vernepleierutdanningen sa til meg en gang at han etter å ha gjennomgått fagplanene mente at det var ergoterapiutdanningen vi lignet mest på. Ikke vet jeg om det stemmer, men hvorfor blir vi ikke også vurdert i en slik kontekst av myndigheter og UHR? Eller. Profesjonsforskerne har sett på hvilke utdanninger som blir lyst ut sammen av arbeidsgiverne. Av de tre såkalte sosialfaglige utdanningene er det vernepleierutdanningen som desidert blir etterspurt mest alene. Gjett hvilken utdanning vi flest ganger blir lyst ut sammen med? Nettopp. Sykepleierutdanningen. Det betyr at arbeidsgiverne i stor grad tenker at utdanningen vår er sammenfallende med sykepleierutdanningen. Dette er ingen stor overraskelse, særlig gitt vår historie. Dette må vi ta på alvor. Jeg er lei av at vernepleierutdanningen blir vurdert på helt feile premisser.

Dette gjør forsåvidt også den nye rapporten. Den foreslår en sammenslåing eller mer fellesfag. Ja, fellesfag med sosionom og barnevernpedagogutdanningen. Ikke med sykepleierutdanningen eller med ergoterapeututdanningen. Men. Og nå kommer jeg til det som er skikkelig spennende. Dette er en av de få gangene i de senere års prosesser at det kan synes som om vernepleierutdanningens egen karakter faktisk blir tatt på alvor. De peker nemlig på et mulig alternativ. Et mulig spennende grunnlag for å videreutvikle kompetansen dagens vernepleierstudenter kommer ut med.

”Alternativt kan man tenke seg at utviklingstrekk i tjenestenes organisering og rekruttering gir grunnlag for å vurdere om vernepleierutdanningene bør skilles mer ut fra en slik felles grunndisiplin i sosialt arbeid, og heller gis en tydeligere og mer omfattende helsefaglig og miljøterapeutisk profil”.

Nettopp. Det er dette som er spennende. Dette er slik jeg kan lese det, kun etter skumlesning av rapporten, et viktig og godt utgangspunkt for videreutvikling av vernepleierutdanningen.

Vernepleierutdanningen verken er eller skal være utelukkende en helsefaglig utdanningen. Men vi er også en helsefaglig utdanning. Det skal vi aldri glemme. Vårt helsefaglige grunnlag er med oss i alle vurderinger. Les for eksempel mitt gamle innlegg om puppene mine som illustrerer dette. Det er også noen andre svært viktige moment ved det helsefaglige grunnlaget. Eksempelvis vår autorisasjon. Og dermed vårt personlige ansvar. Vi kan ikke kun skylde på et system som svikter. Vi har et personlig ansvar for at det vi driver med er forsvarlig.

Jeg liker også godt at miljøterapeutisk kompetanse fremheves. Vi må insistere på å være nær tjenestebrukerne. Ja, være nær borgerne. Jeg liker å si at vernepleie er et kunnskapsbasert yrkesfag. Enhver vernepleier skal ha kunnskap om hvordan møte folk som trenger bistand til å oppnå sine drømmer, ønsker og behov. Nei, vi skal ikke nøye oss med kunnskap. Vi må vite hvordan vi skal anvende denne kunnskapen. Kompetanse. Yrkesfag. Som profesjon skal vi ikke fjerne oss fra håndverket.

For å få til dette må vernepleiere diskutere sammen. Gudene skal vite at vi har nok utfordringer i våre egne diskusjoner (les bla atferdsanalyse, målgruppe, akademisering), om vi ikke skal føre disse debattene med det sosialfaglige premisset som utgangspunkt. Med og mot sosionomer og barnevernpedagoger. Men det holder selvsagt ikke å føre disse diskusjonene blant vernepleiere.

I det videre blir det spennende å følge debatten. En debatt jeg håper ikke bare blir ført av og i utdanningsinstitusjonene. Dette er en debatt som er like viktig for praksisfeltet. Både for arbeidsgivere og for profesjonsutøvere. Det er dere som ser hvilken kompetanse det er behov for. Og selvsagt. Debatten er enda viktigere for tjenestebrukerne. I sist runde var eksempelvis NFU soleklare på at det var behov for vernepleiernes kompetanse (uten at de nødvendigvis sa at det var behov for vernepleiere). Debatten må trekke inn og engasjere andre enn utdanningsinstitusjonene.

Men husk. Det vil aldri være utdanningen i seg selv som er viktigst. Aldri. Det er det samfunnsmandatet profesjonen innehar og den kompetansen utdanningen produserer som er viktigst. Jeg er overbevist om at en videreutvikling av vernepleierprofesjonens kompetanse er viktig i dagens tjenester. Jeg mener selvsagt ikke at vi må legge ned vernepleierutdanningen. Men vi skal huske på at profesjonsstolthet kan bikke over til hovmod. At vi tror at vi er så mye bedre enn alle andre. Nei. Stolthet handler også om å vite hva vi ikke kan. Vite hvor grensene for vår kompetanse går. Det at det gang på gang blir stilt spørsmål til om profesjonen vår er bevaringsverdig, bør få oss vernepleiere til å stille det samme spørsmålet. Hvordan kan kompetansen vår ivaretas best mulig? Er det å beholde vernepleierutdanningen, eller er det å bygge en ny utdanning som ivaretar det viktige i kompetansen vår. Kankje på den måten hadde vi fått diskusjonen inn på riktig spor? Kanskje på den måten ville vi funnet ut av vår kjernekompetanse? En kompetanse som jeg mener både skal ha vekt på helsefag og på miljøterapeutisk yrkesutøvelse (men selvsagt en hel haug med andre ting som jeg ikke får plass til her).

Dette er et vanskelig landskap. Men et spennende og morsomt landskap. Kanskje har dette lille alternativet i denne lille rapporten banet vei for en ny diskusjon for oss. En diskusjon der vi ikke sammenligner oss med sosialfaget eller sosialpedagogikken. En diskusjon der vi utfordrer oss selv til å finne ut hva vi egentlig er.

Til slutt. Skal denne diskusjonen bli fruktbar trenger vi en profesjonsorganisasjon som kan gi den næring, fasilitere møter mellom ulike aktører og som kombinere utdanning og arbeidsliv. Det hjelper ikke å utdanne flinke folk hvis ikke de kan bruke denne kompetansen i arbeidslivet. Vi trenger en proaktiv profesjonsorganisasjon som løfter denne debatten, uavhengig av om man er medlem eller ikke.

I dag er det FO som er den eneste profesjonsorganisasjon for vernepleierne. Det er selvsagt ikke å stikke under en stol at selve konstruksjonen FO som en organisasjon for sosialarbeiderprofesjonene, medvirker til at debatten fort blir tatt på de premissene som jeg ønsker å fjerne. Jeg har mang en gang i FO sammenhenger løftet frem behovet for å ikke bare snakke om sosialfag. At det må gå an å fremme sosialfaglige perspektiv uten å devaluere helsefaglige og omsorgsfaglige perspektiv. Selvsagt er det mulig!

Jeg bekymrer meg mer for hvordan FO takler disse profesjonspolitiske debattene. Jeg har selv vært en del av dem, og har opplevd at organisasjonen er flinkere til å krangle mellom profesjonene innad enn å fremme diskusjonen i det offentlige rom. Min bekymring får selvsagt næring når vernepleierseksjonens leder velger å ikke ta nyvalg, delvis begrunnet i uenigheter om FOs vei videre som profesjonsorganisasjon. Skal vernepleierne kunne gripe den muligheten som ligger i rapporten må FO være aktive og synlige i debatten. Det er vernepleierkompetansens fremtid det er snakk om. Er FO klar for å være en aktiv og synlig aktør i denne debatten? Skal FO tørre å gå inn i dette landskapet med åpne øyne, eller skal den nøye seg med å være fagforeningen til de som er utdannet. Jeg håper og tror det første. Ellers mister den sin legitimitet som profesjonsorganisasjon. Jeg bryr meg lite om FOs vedtekter og organisering. Det viktigste er hva den gjør og hvordan organisasjonen handler. Slik tror jeg det er for de fleste (både medlemmer og ikke medlemmer). Men. Jeg vil benytte anledningen til å utfordre organisasjonen til å bruke sin kongress i mars til å tydeliggjøre seg selv som en profesjonsorganisasjon som skal møte debatten om vernepleierkompetansens fremtid med åpne armer.

Av og til føles det som om den beste måte å kunne bevare og utvikle vernepleierfaget er å legge ned profesjonen, kaste bort gammelt åk, og begynne på nytt. Jeg verken tror eller håper at dette er tilfelle. Men.

Den beste måten å forutse fremtiden er å skape den selv.

24/01/2015 2

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming