Vernepleieren

Hun var naken. Helt naken. Jeg var i begynnelsen av 20 årene. Noen år eldre enn henne. Påkledd. Oppå henne. Jeg holdt henne. Hardt. Lenge. Jeg og tre andre voksne, ansatte i en kommune på vestlandet. Holdt henne nede, naken på det nakne gulvet. Kanskje i en time. Kanskje lenger. Lenge.

Brennpunktprogrammet om Motivasjonskollektivet (herregud for et parodisk navn) har fått meg til å tenke på tvangen jeg har brukt. Tvangen i det godes tjeneste. Eller, i det såkalt godes tjeneste. Det vi som ansatte, der og da, trodde var det beste. Jeg trodde det da, og i forhold til en god del tilfeller tror jeg det fremdeles. Jeg har brukt tvang. Og jeg har misbrukt tvang.

Det er helt sant. Vi har i altfor liten grad hørt på dem som har opplevd tvang. Det er avgjørende viktig å høre på ungdommen fra Motivasjonskollektivet. Høre om hendelsene, og ikke minst hvordan de opplevde hendelsene. Opplevelse av tvang er subjektivt. En subjektivitet som vi ansatte, vi tvangsutøvere må lytte til. Må handle i forhold til. Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har pågående og spennende forskning på hvordan folk opplever tvang. Tvang og selvbestemmelse/ brukerkunnskap kan høres ut som et paradoks. Men tvangsbruk må som alt annet være basert på brukerkunnskap.

Han satt på en stol. En litt ubehagelig stol. Vi. To voksne personer stod bak han. Holdt armene fast bak stolen. I en ganske så ubehagelig stilling. Stort sett uten motstand. Noen ganger med så mye motstand at vi havnet på gulvet. Han under oss. Han kan ikke ha vært gamle karen. Tvang ble utført på tidlige tegn. Tegn til eskalerende utfordrende atferd. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av utagering i seg selv.

Det er ikke alltid tjenestebrukerne er i stand til å fortelle. Ofte har de forståelsesvansker, kommunikasjonsvansker, kognitiv svikt. Kanskje særlig i de situasjonene der tvang kan oppleves nødvendig. Eller og når ting har roet seg. Det er selvsagt derfor viktig å snakke med familie og andre nærpersoner. Bruke kompetansen vår til å finne ut hvordan hun eller han faktisk opplever dette. Det kan være vanskelig, men det er nødvendig. Det er også avgjørende å høre hvordan nærpersoner, familie har det med tvangen som blir brukt.

Vi sprutet vann på han. Lenge lenge etter at institusjonene var lagt ned. Etter at water mist for lengst var en utdøende straffereaksjon. Etter at vi hadde fått et særskilt lovverk som skulle redusere og regulere bruken av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Helt helt seriøst. Vi sprutet vann på han. Som en systematisk straff. Og, vi hadde representantene for fylkesmannen på telefon imens vi gjorde det. Vi skaffet oss ryggdekning.

Det er ikke bare tjenestebrukerne vi må høre på. Heller ikke bare familien. Vi må høre på de som utøver tvang. Oss som utøver tvang. For det ligger noe bak denne tvangsbruken. Oftest et ønske om å gjøre det gode. En tro på at dette er det beste for den man bruker tvang overfor. Eller i hvert fall en tro på at det man gjør er det beste for familien, for samfunnet. Enten for at noen sier at det er det beste. Oftest en sjef eller en med faglig autoritet. Eller at man er livredd. Livredd for at personen man jobber for skal skade seg selv. Alvorlig. Livredd for at personen man jobber for skal gjøre noe alvorlig med andre personer, inkludert meg. Eller så mangler en handlingsalternativer. Alternativer til tvang er komplekse saker. Det krever kompetanse og kapasitet. Det krever vilje.

Det er utrolig lett å fordømme de som bruker tvang. Fordømme tjenesteytere på Motivasjonskollektivet (igjen, for et utrolig parodisk navn). Og selvsagt skal vi dømme handlingene deres. Det systematiske maktmisbruken. Bygging av frykt. Overkorreksjonsprosedyrer som er totalt avleggs. Men vi må også lytte. Hvorfor blir det sånn at misbruk av tvang oppleves godt? Kanskje for at tvangsbruk forsterker tvangsutøveren? Kanskje for at en opplever at man får kortsiktig og umiddelbar effekt (som straff ofte gir)? Kanskje for at kommune etter kommune, fagperson etter fagperson fortsetter å henvise de vanskelige av de vanskelige til nettopp deg? De som alle andre har gitt opp. Kanskje for at fylkesmannen faktisk ikke synes at dette er så farlig? Kanskje i mangel på djevelens advokat i eget miljø?

Kluten var i baklommen. Alltid. Det kunne jo være jeg fikk bruk for den. Nei. Jeg fikk bruk for den. Hver dag. Ikke brukte jeg den til å tørke opp noe. Jeg brukte den til å blende henne med den. Blende henne i ett, to, tre…nei tyve sekunder tror jeg det var. Tyve sekunder med en klut foran øynene. Tyve sekunder som en straffereaksjon på ett eller annet hun hadde gjort.

Det er nesten ikke til å tro. At det er dette vi drev med. Men vi gjorde det. Og vi mente det. Jeg mente det. Jeg mente det var det beste, og der og da hadde jeg ingen grunn til å mene noe annet. Atferden opplevdes så alvorlig. Totalt invalidiserende for den det gjaldt. I de fleste tilfellene jeg har brukt tvang har jeg ment at det var det riktige. Også i ettertid. Ja, vi kunne kanskje gjort ting på en annen måte, men ut i fra forutsetningene gjorde jeg noe jeg trodde på.

Men. Tvang skal ikke bygge på tro. Tvangsbruk skal bygge på kunnskap. Mye av tvangen jeg har brukt har vært godt vurdert og dokumentert. Godt forankret i gjeldende lovverk. Men. Mye av den tvangen jeg har brukt har ikke vært godt nok forankret i kunnskap om hva som virker og hvorfor det virker. Og jeg hører ingen antydning til at Motivasjonskollektivet har forskning som underbygger sine metoder. Og kanskje mest skremmende av alt. Verken henvisende kommuner eller fylkesmann etterspør. Jeg vil ikke med dette unnskylde tvangsutøveren. Vi har alle et individuelt ansvar for våre handlinger. Men det er nært sagt ganske utrolig at ikke henvisende kommuner blir gjort ansvarlig i Brennpunkt dokumentaren. De kjøper seg fri fra et stort problem. Kommunene. Eller bufetat eller hvem det nå er.

Det er vel også et paradoks at mange nå har fokus på å fjerne registeringer, skjemavelde og rapportering fra helsevesenet. Effektivisering og tillit kaller de det. Samtidig som vi ser i tilfellet med Motivasjonskollektivet en total mangel på nettopp avgjørende dokumentasjon, rapportering, registering, skriftlig og muntlig kunnskapsbasering. Vi trenger byråkratiske rutiner som nettopp sikrer rettsikkerheten til dem som blir utøvd tvang på. Det holder ikke med tillit.

Jeg tok tak i genseren hennes og ledet hun forsiktig ned i sofaen… Nei. Jeg rev tak i genseren hennes og slengte henne hardt og fort ned i sofaen. Jeg var sint. Redd. Adrenalinet pumpet. Men jeg ville mer. Klar for mer. Hun skulle faen meg ikke vinne. ”Cato”. Det var Sandra sin stemme. ”Jeg tar over. Nå.”

Det føltes ikke som ett nederlag. Det var en lettelse når min kollega tok over i situasjonen som var på vei ut av kontroll. Det skjedde mange ganger. Begge veier. For, på en arbeidsplass der vold og tvang er vanlig, så er ikke prestisje det viktigste. Man må bygge kulturer som sikrer at overgrep ikke forekommer. Kulturer der folk tar vare på hverandre. Tar vare på fagligheten. Der folk får tid. Tid til å bli kjent med tjenestebruker. Tid til å bli kjent med kollegaene. Når man bruker tvang kler man seg naken. Følelsemessig. Mentalt. Bruk av tvang krever systematikk, men også tid, refleksjon og personlig sårbarhet. Tvang må aldri bli rutine. Hverken for et tjenestested eller for den enkelte tjenesteyter. Den dagen en ikke blottstiller seg selv når man bruker tvang, den dagen bør være den siste dagen tvang blir brukt. 

Er det ikke deilig å ha noen å hate? Denne uken er det Motivasjonskollektivet som er noen. Antakeligvis med veldig god grunn. Men når MK er stengt, noe jeg forutsetter at det blir, så trenger ungdommen fremdeles steder som kan ivareta dem. Noen av dem trenger fremdeles folk som kan bruke tvang. Jeg er tilhenger av bruk av tvang. Kunnskapsbasert tvang som bygger på forskning, på erfaring og på brukerkunnskap. Tvang som et nødvendig supplement til positive strategier. Aldri som hovedelementet i behandling av sårbare mennesker. Jeg er også tilhenger av et tilsynsorgan og henvisere som også etterspør dette. Som ikke slår seg til ro med at dette er vanskelig og tvang må jo brukes. Som ikke slår seg til ro med at «de lærer sikkert».