Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

Inkludering

Vakker politikk!

Skjermbilde 2014-02-12 kl. 22.03.10Noen ganger er politikk underlig. Noen ganger er politikk bare tullete. Men noen ganger er politikk rett og slett vakkert. I dag er politikk vakkert. Og, det vakre heter Innst. 127 S (2013–2014), punkt 3 Komiteens merknader.

Komiteen viser til at det er tverrpolitisk enighet om å følge opp konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsevne. Det er kommunene og fylkeskommunene som har det helhetlige ansvaret for tjenestene til innbyggerne. Komiteen forventer at disse utarbeider lokale handlingsplaner og følger opp de merknader og føringer som er gitt av regjering og Storting.

I dag la nemlig arbeids- og sosialkomiteen på stortinget frem sin innstilling til ”Frihet og likeverd”. En stortingsmelding som har fått mye kritikk, ikke minst fra meg, men som nå har ført til en veldig spennende innstilling. En innstilling som både gir noen klare overordnede føringer, men som også kommer med konkrete forslag. Vakkert.

Komiteen understreker at ansvarsreformens mål ligger fast. (…)Reformen var en milepæl av stor historisk og menneskerettslig betydning, og var et helt sentralt skritt på veien mot et likeverdig samfunn. Reformens målsetninger er i stor grad blitt en del av målsetningene og kravene i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som Norge har forpliktet seg til å etterleve.

For. Den såkalte ansvarsreformen la føringer for en ønsket samfunnsutvikling. Ikke bare for folk med utviklingshemning. Nå legger stortinget klare føringer for den videre utviklingen. Det stortinget nå sier forplikter både statlige og kommunale myndigheter på en lang rekke områder. Det skal være vanskelig å sno seg unna sentrale føringer som inkludering og deltakelse.

Komiteen understreker at mennesker med utviklingshemning skal ta del i et inkluderende fellesskap på lik linje med alle andre. Fellesskap i barnehage, skole, arbeidsliv og i nærmiljø er en viktig del av dette. Tiltak og tjenester må forhindre segregering.

Jada. Dette er flotte ord vi har hørt før. Hvorfor skal vi tro på at dette skal føre til bedring av de forholdene som vi alle, også en enstemmig komite på stortinget, mener ikke er bra nok? Vel. Stortinget innrømmer på en måte at dette er store ord som må operasjonaliseres.

Komiteen mener videre at regjeringen må konkretisere og operasjonalisere hva de overordnede føringene fremlagt i Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og Likeverd, og i Stortingets behandling av denne, faktisk innebærer på de ulike livsområdene. En viktig del av dette arbeidet må være å foreslå tiltak som kan bidra til at viktige føringer som inkludering og deltakelse får praktiske følger for politikkutforming innen alle ulike politikkområder, og på alle nivå. Komiteen ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med de nødvendige forslag og tiltak.

Nemlig. Endelig skal vi få noe konkret på hva inkludering, selvbestemmelse og deltakelse faktisk innebærer. Vakkert!

Det er kanskje ikke alt som er like vakkert. Delen om bolig er utvilsomt noe ullent. Men dette er ikke dagen for pirk (jeg kommer sikkert tilbake til det…). Hvorfor skal jeg pirke når jeg i stedet kan trekke frem at komiteen slår fast at ”elever med utviklingshemming får i praksis ikke satt gode mål for opplæringen, mange mangler læremidler og er ikke del av hverdagen i opplæringen på samme grunnlag som andre.” Eller når de klart og tydelig sier at de er ”opptatt av at alle utviklingshemmede skal ha tilbud om ordinært eller vernet arbeid og/eller et dagaktivitetstilbud/dagsentertilbud.”

Ok. Det gjenstår mye arbeid. Vi vet enda ikke om dette fører til noe som helst. Jeg håper utvalget ikke bare gjemmer seg inne på et kontor, men at de blir et verksted som bidrar til nytenkning og oppmerksomhet.

Til slutt. Ja, for jeg har spart noe av det beste til slutt. For en som er opptatt av kompetanse i tjenestene er dette nettopp; vakkert. Noe jeg har etterlyst i mange år, og endelig skal vi få det:

Komiteen mener det er nødvendig å gjennomføre et utviklingsarbeid som gjennomgår hvilke kompetanse som er nødvendig for å sikre gode tjenester på de ulike områdene. For at riktig kompetanse skal komme til på riktig sted vil en kartlegging av den faktiske kompetansesituasjonen i skoletilbudet, i Nav, i helse- og omsorgstjenestene og i andre velferdstjenester som eksempelvis barnevernet, være av stor betydning. Komiteen mener regjeringen bør iverksette en slik kartlegging, og at regjeringen initierer tiltak som sikrer god kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning.

Vakkert! Vakker politikk!

1

Ikke skyld på oss!

Bilde av svømmer med Down syndrom med teksten: Dont let what you cannot do interfere with what you can do"
Bilde av svømmer med Down syndrom med teksten: Dont let what you cannot do interfere with what you can do"
Stortinget må se muligheter, ikke begrensningene

Tenk deg at du trenger offentlige tjenester i ditt eget hjem. Du blir gammel eller syk og trenger hjemmesykepleie. Eller du får en langvarig funksjonsnedsettelse og trenger brukerstyrt personlig assistanse. Da kan du ikke regne med kvalitetssikrede tjenester i hjemmet, men må flytte på institusjon. I hvert fall i følge Bente Stein Mathisen. Det er for meg ingen andre måter å tolke det stortingsrepresentanten fra Høyre uttaler til Aftenbladet denne uken.

For 25 år siden var reformen for personer med utviklingshemning banebrytende for forståelsen av samfunnets borgere og for organiseringen av offentlige tjenester. Et viktig prinsipp var å skille mellom eget hjem og tjenester. Et annet var kommunalt ansvar. Man kan også utlede tidlig og lokal innsats, selvbestemmelse og hjemmebaserte tjenester. Større medvirkning og ansvar for den enkelte borger med behov for bistand. I ettertid har område etter område fulgt etter. Det er vanskelig å ikke se den røde tråden fra ansvarsreformen til dagens samhandlingsreform. Ikke bare er det gode faglige begrunnelser for å bygge opp et tjenestetilbud nært knyttet til og i tjenestebrukeres eget hjem. Det er sannsynligvis også økonomisk lurt.

Helseminister Bent Høie har ved flere anledninger påpekt at han ønsker endringer i helsetjenestene. Brukeren skal stå i sentrum. Høies ambisjoner står i grell kontrast til hans partikollegas manglende ambisjoner. Mathisen antyder at folk må bo sammen for å sikre sterke fagmiljø, og samtidig sier hun at om en bor alene «har man ingen mulighet til å sjekke kvaliteten på arbeidet som gjøres». På mange måter legger hun ansvaret for institusjonaliseringstendensene over på oss fagfolk. Det er et ansvar vi ikke fortjener.

Vi er derimot beredt til å ta ansvar for å utvikle gode tjenester, og det er selvsagt korrekt at det er en stor fordel med store og robuste fagmiljø. Vi trenger økt fokus på rekruttering og kompetanse. Heldigvis er et slikt fokus helt i tråd med Høies mål om å rydde plass til brukerne i sentrum av helsetjenestene. Gode helsetjenester er ikke avhengig av hvordan tjenestebruker bor. Gode helsetjenester er avhengig av at tjenester, politikere og yrkesutøvere tar utgangspunkt i behovene og ønskene til den enkelte. Fremtidens tjenester krever ikke at tjenestebruker tilpasser seg tjenestene. Tjenestene tilpasser seg tjenestebruker.

Selvsagt kan vi utvikle gode fagmiljø og kvalitativt gode tjenester også for personer som ønsker å bo alene eller sammen med sine nærmeste (slik de fleste av oss ønsker). Det krever innovasjon og design av nye måter å organisere tjenestene. Det krever fokus på rekruttering og kompetanse. Og,  det krever modige politikere. Høyre profilerer seg ofte med ønske om å modernisere offentlige tjenester. Det er svært underlig at det ikke også skal gjelde tjenestene til personer med utviklingshemning.

0

Som homo eller helseminister?

bilde”La oss sende en homofil statsråd til Paralympics. Da stilner nok kritikken vi får for vår deltakelse i mesterskapet. Da skal nok han Putin få svi for sin homofiendtlige politikk. Nemlig!” Kanskje var det noe slikt Erna tenkte når det ble bestemt at helse- og omsorgsminister Bent Høie skal til Russland under Paralympics. For. Det er vel ikke som helseminister Bent Høie skal reise, eller?

I dag ble det kjent at Bent Høie skal representere den norske regjering under Paralympics. Det synes jeg er svært underlig. Jeg kan på en måte forstå det om han er valgt ut i kraft av at han er homofil. Det er viktig at resten av verden markerer sterk avstand fra Russlands politikk overfor homofile. Jeg heier på utøvere, tilskuere og politikere som bruker sin tilstedeværelse til å markere sin støtte til et mangfoldig samfunn uten diskriminering. Kanskje særlig er det viktig å bruke Paralympics til å gjøre nettopp dette. Men det er vel underlig om personlig legning skal være utgangspunkt for hvem som skal representere regjeringen på utenlandske arrangementer, synes du ikke?

Paralympics i London for to år siden var en megasuksess. Millioner av mennesker over hele verden fulgte mesterskapet. Aldri før har idrett for og med folk med funksjonsnedsettelse vært så markert og populær. Kanskje det arrangementet som for alvor viste at funksjonsnedsettelse og funksjonshemming er to helt forskjellige begreper. At man ikke trenger å være funksjonshemmet selv om man har en eller annen fysisk eller kognitiv funksjonsnedsettelse. Graden av funksjonshemming er avhengig av konteksten man er i. Avhengig av omgivelser og samfunn. Riktig nok fører også slike arrangementer til et alt for stort fokus på mestring. Hverdagens barrierer må bygges ned, ikke overvinnes ved å måtte bli i superform. Men slike arrangementer har en viktig symbolfunksjon.

Så sent som i fjor ratifiserte Norge FN konvensjonen om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Denne markerer på mange måter et paradigmeskifte. Fra bruker til borger. Fra helsetjenester til menneskerettigheter.

Selvsagt trenger også personer med funksjonsnedsettelse helsetjenester. Ja, i større grad enn andre. Men like lite som Olympiske leker handler om helse- og omsorgstjenester handler Paralympics om helse- og omsorgstjenester. Det handler først og fremst om idrett. Så hva den norske helse- og omsorgsministeren skal på paralympics å gjøre er for meg en gåte. Hvis vi først skal sende statsråder til disse lekene, noe jeg er for hvis de også bruker anledningen til å markere seg i kampen for menneskerettigheter, så kan jeg tenke meg en hel drøss med andre statsråder som burde reist. Kulturministeren som har ansvar for idrett, statsministeren for å markere viktigheten av dette arrangementet, utenriksministeren som med tyngde kan synliggjøre menneskerettigheter og FN-konvensjonen, likestillings- og inkluderingsministeren som faktisk har ansvar for nettopp likestilling og inkludering.

Når Norge nå sender helse- og omsorgsministeren gir det et klart og tydelig signal om at vi fremdeles står med begge beina i en medisinsk forståelse av funksjonshemming. At dette egentlig handler om helsetjenester. Signaleffekten til den norske befolkningen, ja til verdens befolkning (om noen skulle finne på å bry seg) er negativ. Den motarbeider den viktige kampen som har stått bak FN-konvensjonen.

Så Bent Høie, ikke reis som helseminister!

2

Ansvarsreform 2.0.

Bilde av fjell, vann, natur
Ansvarsreform 2.0 skal være vakker! Foto: Frode M Larsen, vernepleier

Ansvarsreformen handlet om å flytte ansvar, makt og muligheter til kommunene. Ansvarsreform 2.0. må handle om å flytte ansvar, makt og muligheter til dem det virkelig gjelder. Personer med utviklingshemning og deres familier.

Jeg lover. Ja, i den grad jeg kan love på vegne av landets vernepleiere. At om politikerne gjør jobben sin de neste ukene, skal vi gjøre vår. Jeg lover at vi skal gjøre vårt for at den reformen politikerne de neste ukene bør vedta blir gjennomført. At Ansvarsreform 2.0 blir en realitet.

For godt over 20 år siden var det politikerne som tok ansvar. De vedtok en reform som skulle overføre ansvaret for tjenestene til personer med utviklingshemning til landets kommuner. Til dem som har ansvar for tjenestene til resten av befolkningen. Dit ansvaret hørte hjemme, eller?

HVPU-reformen eller ansvarsreformen skulle være noe mer enn en reform av Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) eller overføring av ansvar til kommunene. Reformen skulle være starten på en ny utviklingsbane. Det skulle være en inkluderingsreform som skulle bidra til mer mangfoldige lokalsamfunn. Og. På mange måter var reformen en suksess. Mange med utviklingshemning fikk bedre liv og bedre levekår. Vi fikk kommunale ledere (både politikere og administratorer) som var særskilt engasjerte i levekårene, tjenestene og rettssikkerheten til denne delen av befolkningen. Selv om mye manglet var det grunn til å tro at dette var starten på noe bra.

Så. Engasjementet avtok. Det ble stille. Hviskeleken begynte. Kommunene tok ikke ansvaret. Ansvaret for å sikre at overordnede faglige og politiske føringer blir en realitet i de lokale tjenestene og politikkutformingen. Vi bygget, som Geir Johannessen sa på en konferanse for noen uker siden, totalinstitusjonen i samfunnet. Personer med utviklingshemning er ikke lengre på sentralinstitusjoner, men de er samlet i segregerte skoler og klasser, på egne arbeidsplasser og i større og større boenheter. Rapport etter rapport etter rapport viser den samme negative tendensen. Vi har langt igjen før vi kan være fornøyde med reformen som på mange måter har satt en standard for resten av velferdstjenestene. Reformen som (paradoksalt nok) var langt foran samhandlingsreformen i å snakke om hjemmebaserte tjenester, brukermedvirkning, tidlig innsats. Reformen sporet rett og slett av.  Andre grupper ble langt viktigere, både for politikere og kanskje også for oss fagfolk.

Et samlet storting ba den forrige regjeringen om en melding som skulle sette situasjonen til personer med utviklingshemning på dagsorden. Meldingen kom. Rett før sommeren. Debatten kom ikke. Ikke i media. Ikke blant politikere. Er det virkelig ingen politikere som virkelig engasjerer seg i dette feltet? Hvor er dere egentlig? For dette er ikke et smalt felt som gjelder noen få folk. Dette handler om oss alle. Om et mangfoldig samfunn.

Men. Det er ikke for sent. I neste uke skal det være høring i Stortinget. Om meldingen Frihet og likeverd. Nå har politikerne en sjanse til å ta ansvar. Vi trenger ikke politikere som skyver ansvaret til kommunene. Eller som sier at folk i grunn kan ha det bra i institusjonslignende boliger. Bente Stein Mathisen, Sveinung Rotevatn, Arve Kambe, Anette Trettebergstuen, Stefan Heggelund, Erlend Wiborg og dere andre i arbeids- og sosialkomiteen på stortinget. Det grunnleggende spørsmålet dere må stille dere selv de neste ukene er følgende. Vil du bo her?

Skjermbilde 2014-01-03 kl. 18.48.45

Vil du bo i en blokk der det er tre «avdelinger»? Vil du bo sammen med 24 personer med psykiske lidelser eller utviklingshemning? Nemlig! For det var ikke det ansvarsrefomen fra 1991 handlet om. Den handlet om inkludering. Personer med utviklingshemning skal så langt som mulig kunne leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i felleskap med andre. Nemlig.

Vi trenger en ny ansvarsreform. Ansvarsreform 2.0. For det første trenger vi en ansvarsreform som sikrer at personer med utviklingshemning faktisk får mulighet til å ta ansvar for egne liv. Da må vi sørge for et arbeidsmarked som også gir folk med kognitive utfordringer muligheter. Vi trenger en skole som gir folk mulighet til å lære. Og ikke minst trenger vi boligbygging som sørger for at folk nettopp kan leve og bo selvstendig. Segregering må være unntakene, og disse unntakene skal alltid, og uten unntak, være begrunnet i individuelle ønsker og behov. Ansvarsreform 2.0. handler om reell selvbestemmelse, også for dem som trenger bistand til å utøve selvbestemmelse.

For det andre handler selvsagt Ansvarsreform 2.0. om å sikre at myndigheter som har ansvar tar ansvar. Altså om styringssystemer som fungerer.

For at Ansvarsreform 2.0. skal bli en realitet må også vi fagfolk ta ansvar. Vi også må spørre oss selv om vi ville bodd på den måte som de vi yter tjenester til gjør. Så enkelt kan det være. Hvis svaret er nei, må vi gjøre noe med det. Vi må slutte å forsvare bygging av institusjonslignende boliger, vi må slutte å forsvare det når unntakene blir hovedregelen i kommunene.  Ansvarsreform 2.0. er avhengig at også vi vernepleiere tar ansvar.

I tiden frem til påske har stortingets politikere mulighet til å gjøre Norge til et foregangsland i å sikre levekårene, rettsikkerheten og tjenestene til personer med utviklingshemning. For det er desverre ikke bare Norge som ikke følger FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. Politikerne har mulighet til å gjøre Frihet og likeverd til en inkluderingsmelding, styringsmelding, kompetansemelding og en entusiasmemelding. Jeg heier på dere! Vedta Ansvarsreform 2.0. og gjør den vakker!

2

Maria og jeg

treJeg var 10 år og dødsforelsket. I Maria. Herregud så flott hun var. Med langt lyst hår, blå øyne og Jesus på fanget. Hun hadde akkurat født Guds sønn, og hun var fantastisk. Min første kjærlighet. Herberget var riktig nok scenen på Vadmyra skole, og Maria het egentlig Liv. Men hva gjorde vel det for en forelsket 10 åring.

Nok en gang blir juletradisjonene i et flerkulturelt Norge diskutert. Nå har det gått for langt, sier noen. At denne inkluderingen har gått for langt når vi slutter med juletregang og Luciafeiring. Når de «norske» juletradisjonene forsvinner under det multikulturelle og religionsnøytrale flagget.

Når ble egentlig de norske juletradisjonene spikret i stein. Tradisjoner har vel alltid vært i forandring? For meg er «Grevinnen og hovmesteren» på lille julaften en like viktig tradisjon som julenissen på julaften. Riktig nok sammen med lammelår og gløgg som mine foreldre av og til truer med å fjerne fra tradisjonene mine. Tenk, går det an å være så frekk og rokke ved mine tradisjoner?

Julenissen og Lucia er like lite norsk som Halloween er det. Ting forandrer seg. Ofte til det bedre. Norske tradisjoner forandrer seg. Selv om forandring kan være vanskelig. Selv om du (og jeg) vil ha julen på akkurat samme måte som når du (og jeg) var liten. Juletradisjonene forandrer seg. Aksepter det!

For meg forandret tradisjonene seg når jeg giftet meg. I hvert fall litt. Jeg spiser en annen dessert, men fortsatt er pinnekjøtt en viktig del av julaften. Julebrunch på førstedag er mye bedre enn klippfisk (men ikke si det til mamma). Noen har prøvd seg med at vi skal åpne flere pakker på en gang. Der gikk grensen.

Tradisjonene har også forandret seg med et flerkulturelt Norge. Det er fantastisk flott med samosa og pakora på juleavslutningen til ungene mine. Og det er kanskje færre som deltar på skolegudstjenester. En gudstjeneste jeg har bestemt at sønnen min skal gå på, for å lære, men som han fra nå skal få velge om han vil delta på eller ikke.

Som sagt, juletradisjonene er i endring, både for meg og for de fleste andre. Ikke mye, men litt. Men når noen bruker hensynet til religionsnøytralitet og det flerkulturelle Norge som begrunnelse for å slutte med juletregang og bytte navn fra juleavslutning til lysfest, er det selvfølgelig tullete. Selvsagt skal skolene fortsette å gå rundt juletreet før jul. Ikke for at de skal lære ungene at Gud er skjønn eller at hans sønn er født i Betlehem. Kanskje skal de gjøre det for å opprettholde en tradisjon. Men først og fremst skal de gjøre det for at det er en hyggelig greie. Og, jeg er for hyggelige greier.

Jul er en hyggelig greie. Også for meg som er like lite kristen som den muslimske naboen min. Hvem er det egentlig man tror en tar hensyn til ved at man slutter med såkalte kristne juletradisjoner? Mange med innvandrerbakgrunn sliter med å lære sine barn norsk kultur og kulturelle tradisjoner som de selv ikke kjenner like godt. Som en muslimsk mor sa til meg en dag:

«Hvis ikke skolen kan lære ungen mine norsk tradisjoner, hvem skal gjøre det da? Jeg kan jo ikke gjøre det.»

Man blir ikke kristen av å gå rundt juletreet eller se på kjærlighetsfortellingen om Josef, Maria og Jesusbarnet. Like lite som man blir muslim av å spise halal mat.

Vi må slutte å tro at ting ikke forandres. Vi må slutte å tro at inkludering kan gå for langt. Den kan ikke det. Men inkludering har aldri handlet om å gi opp egne tradisjoner og væremåter. Inkludering har nettopp handlet om å kunne være seg selv. Være seg selv som individ. Og som samfunn.

Jeg digger en skole og et lokalsamfunn der vi spiser pakora mens vi går rundt juletreet.

Jeg var 10 år og dødsforelsket i Maria. Selv om jeg var Josef ble jeg aldri kristen. Men der og da fikk jeg troen på kjærligheten. Det er det julen handler om for meg. Ikke religion, men kjærlighet.

Les også: Jeg tror ikke på Jesus, jeg tror ikke på Julenissen! Hva er det da jeg skal feire? Hva er det jeg tror på? Det er ingen tvil. Jeg tror på positiv forsterkning!

0

Hvor skal de nye tankene tenkes?

Bilde av mange ulike steiner
Agenda må ha fokus på inkludering og mangfold!

Tenk. Nå skal vi bruke millioner av kroner til å tenke nye tanker på venstresiden i norsk politikk. Det bør være verdt det. Ikke bare for dem som får anledning til å briske seg med flotte ord og filosofiske betraktninger på et frokostmøte som bare dem med ”frie yrker” eller god tid har mulighet til å delta på. Å tenke tanker er ofte lurt (hva ellers skal man tenke), men tankene må ha mulighet til å overføres til praksis. Slik at hjelpepleieren som betaler for gildet (medlem av Fagforbundet) opplever bedre løsninger i hjemmetjenestene. Slik at sosionomen, velferdsstatens frontsoldat, opplever at hennes verktøykasse innehar bedre verktøy til å møte utsatte borgere. Og, viktigst av alt, at landets borgere opplever politiske løsninger i praksis som bidrar til bedre liv. For å si det med Bruce Lee: Kunnskap er ikke nok, en må kunne anvende denne kunnskapen!

Venstresiden i norsk politikk lider av idetørke og er misunnelig på høyresiden. Det kan i hvert fall virke som den såkalte venstresiden mener det selv. Nok en gang skal det nemlig satses på en tenketank på venstresiden av norsk politikk. Det holder ikke med Res Publica, Progressiv eller Manifest. Nå skal vi nemlig få Agenda. En tenketank som skal gjøre det samme for venstresiden som Civita gjør for høyresiden. Trenger vi egentlig nok en tenketank som er plassert på en av sidene i norsk politikk?

Selve ideen om tankesmier uavhengig av de politiske partiene er en ide jeg liker. Organisasjoner, enten det er politiske partier, fagforeninger eller arbeidsgiverorganisasjoner, vil ofte være styrt innenfor rammer som er for snevre til at man kan få rom og mulighet til å tenke ”utenfor boksen”. Rammene det her er snakk om kan være riktige og viktige som eksempelvis politiske vedtak i formelle demokratisk valgte organer, eller unødvendige og hemmende som ofte indre organisatoriske prosesser eller personkamper kan være.  Disse rammene tilsier at det kan være lurt med uavhengige tankesmier som tenker tankene og driver nettverksbyggingen de tradisjonelle organisasjonene verken har mot, mulighet eller kapasitet til selv å gjøre.

Særlig Civita, men også Manifest har bidratt til kunnskapsutvikling, skolering og kanskje også nettverksbygging som ikke hadde vært mulig innenfor eller mellom de politiske partiene eller partene i arbeidslivet. Civita har blant annet muliggjort et tettere bånd mellom dagens regjeringspartier, mens Manifest har styrket en viktig venstreopposisjon innad i de rødgrønne partiene mens de satt med regjeringsmakt. Samtidig er det kanskje  grunn til å spørre seg om ikke også disse tenketankene er bundet av rammer som gjør at nytenkningen blir snevrere enn det som er nødvendig og ønskelig. Ville for eksempel Civita vært opptatt av arbeidstidsordninger om det åpenbare svaret på utfordringene var en innstramming av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven? Eller hadde Manifest kunne fremmet tanker om større grad av midlertidig ansettelser om det var åpenbart at dette hadde vært veien å gå for å gjøre terskelen inn i arbeidsmarkedet lavere for personer med funksjonsnedsettelse? Poenget mitt er altså at den politiske tilhørigheten som de etablerte tenketankene har, nettopp kan hindre nytenkning og faktisk fornyelse.

Derfor skulle egentlig dette være et kritisk innlegg til opprettelsen av Agenda. En ny tenketank som før den begynte å tenke var bundet av politiske og ideologiske rammer. Så ble hvem som skal være styreleder for den nye tenketanken offentliggjort. For. Ny styreleder for den nye tenketanken er nemlig Geir Lippestad. Og. Jeg har stor tro på at han kan løfte nesetippen ut av fastlåste politiske standpunkt og dermed bidra til faktisk nytenkning.

Lippestad er mest kjent for å være advokaten til ABB, men han er også en sterk forkjemper for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det tror jeg er et ypperlig utgangspunkt for å lede utviklingen av Agenda. Ikke for at dette skal være hovedfokuset for Agenda, men jeg tror at de verdiene som er grunnleggende for eksempelvis FN konvensjonen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse  kan være et grunnlag for ny politikk på venstresiden i politikken. Dette er et utgangspunkt som kanskje ikke har vært like fremtredende i politikkutviklingen de siste 8 årene. Dessverre. Kampen for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse er en kamp for et inkluderende samfunn. En menneskerettighetskamp.

Vi trenger en venstreside som tar inkluderingsbegrepet på alvor. En venstreside som blant annet må opp av hengemyren når det gjelder BPA. Et inkluderingsverktøy, ikke en helsetjeneste. En venstreside som ikke fastholder gamle kritiske holdninger knyttet til organisering av tjenester som fremmer inkludering, som retorikken rundt alternative turnusordninger har blitt oppfattet. Men, selvsagt en venstreside som ikke adopterer høyresidens dårlige løsninger. En høyreside som tror at individuelle tiltak er det samme som privatisering og kommersialisering.

Vi trenger en venstreside som ikke tror at brukermedvirkning er noe man kan og først og fremst skal institusjonalisere, men som legger vekt på det enkelte menneskets selvbestemmelse. Det betyr ikke at den skal lytte for mye til høyresidens forherligelse av empowerment som ofte for dem betyr at samfunnets rolle skal nedtones og at enhver klarer seg selv.

Vi trenger en venstreside som gir plass til og finner nye løsninger for frivillig sektor, men som ikke gjør som høyresiden og tror at frivillig sektor nødvendigvis automatisk er så mye mer hjertevarm og innovativ enn offentlig sektor.

Vi trenger en venstreside som ikke automatisk drar ”kvinnekampkortet” når diskrimineringsspørsmål blir reist. Som vi har sett i sakene om tidlig ultralyd og en felles diskrimineringslov. Blir man diskriminert så blir man diskriminert. Uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Men selvsagt skal ikke venstresiden adoptere deler av høyresidens manglende forståelse for at særbehandling må til for å unngå og motvirke diskriminering.

Ja, vi trenger en venstreside som tenker nye tanker, og ikke minst finner nye løsninger. I rommet uten fastlåste standpunkt finnes det muligheter.

Visst du tror dette er smale tema, for smalt for Agenda, tar du feil. Diskusjonene rundt inkludering, handler om et samfunn for alle. Det gjelder alle. Det handler om hvordan vi organiserer og gjennomfører politikken vår. Det handler om byutvikling, om samferdsel og skolepolitikk. Det handler om hele vår samfunnsutvikling. Jeg tror at hvis Geir Lippestad tar med seg nevnte FN konvensjon inn i tenkningen og politikkutviklingen kan det bli riktig spennende å følge Agenda. Om tenketanken utvikler seg til å bli filosofiske betraktninger for en engere krets som har svarene fra før, så blir jeg veldig skeptisk til at LO skal bruke mine penger på nok en tenketank.

Da er det mye viktigere å utvikle møteplasser for landets borgere, på kulturhuset, på arbeidsplassen, skolen, på internett og i moskeen. Møteplasser der vanlige folk kan fortsette å tenke nye tanker, som folk alltid har gjort. Og. Mye viktiger å bruke pengene på å virkeliggjøre disse tankene.

0

Clicking “Like” is not advocacy!

Tweet TomI dag er det FNs internasjonale dag for mennesker med funksjonsnedsettelse. Det har stilig nok et statlig direktorat markert med en konferanse som setter ord på klare utfordringer vi som samfunn har for å sikre et inkluderende samfunn.

På konferansen til Bufdir fikk vi både nasjonale og internasjonale perspektiver på forhold knyttet til FN konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Jeg anbefaler alle som får mulighet til å både lese og høre Tom Shakespear. Han inspirerer til videre arbeid. Han er blant annet tydelig på at det holder ikke med nedbygging av samfunnskapte barrierer. Mange vil trenge ekstra støtte for å leve livene sine selv om samfunnskapte barrierer blir bygd ned. Kanskje fremsnakker han det arbeidet som mange vernepleiere gjør sammen med alle andre som jobber for personer med funksjonsnedsettelse? Eller kanskje trekker jeg han litt langt. Uansett har han noen spennende perspektiver som både utfordrer oss som samfunn og det rådende synet på funksjonshemming.

Dagen i dag markerer behovet for at vi alle engasjerer oss i arbeidet for et inkluderende samfunn. En aktivist på feltet er Oliver Lewis. Han har i sin egen bloggpost i dag fremmet 10-11 punkter for hvordan vi kan og bør engasjere oss for menneskerettigheter. For det er jo det dagen i dag handler om. Menneskerettigheter! Jeg anbefaler hele blogginnlegget til Lewis, men her er hans punkter. Noe å tenke over for alle og enhver:

1. Speak up about what you care about, and care about what you speak up about.

2. Search out silence rather than noise. Voiceless people need your attention and support more than those who ask for it.

3. Voice is power. You have both so use them, and use them judiciously. Don’t shout or condemn unnecessarily.

4. Investigate the root causes of a problem, but don’t treat the problem as an academic exercise.

5. If you cannot offer a solution because of complexities, articulate the problem clearly. This will agitate others to help you find a solution.

6. Clicking “Like” is not advocacy. Use Facebook as a source of information and inspiration and a means to collaborate.

7. Recognise that your deeply-held principles will sometimes conflict with other people’s. Climb down from your ivory tower, and discuss grassroots situations involving real people. This will enable you to find synergies rather than differences.

8. If you find yourself speaking on behalf of someone whose opinion is different from yours, stop and re-evaluate what you are doing because you have entered dangerous territory.

10. Hamlet said that there is nothing either good or bad, but thinking makes it so. Think about whether that was a good recommendation.

11. And while we’re thinking about thinking, think deeply and critically. Use logical reasoning and deploy rational arguments from science and social science. What you think will have wider resonance, and is undoubtedly more relevant, than what you believe.

 

0

Utviklingshemmede kan alltid vente…

Likestillings- og diskrimineringsombud Ørstavik. Som vanlig knallgod!
Likestillings- og diskrimineringsombud Ørstavik. Som vanlig knallgod!

Tenk om regjeringen hadde lagt frem en likestillingsmelding med underoverskriften «Om kvinner». Regjeringen hadde fått velfortjent pepper. Solveig Horne hadde fått massiv kritikk. Det er da ikke kvinnene selv som er alene ansvarlig for likestillingen. Det er det hele samfunnet som er.

Før sommeren la regjeringen frem en melding om «Frihet og likeverd». En melding med underoverskriften «Om mennesker med utviklingshemning». Et signal om at en helhetlig gjennomgang av situasjonen for personer med utviklingshemning kun handler om dem, ikke oss alle. Ingen utenfor fagmiljøene reagerte. Verken positivt eller negativt. Ikke en lyd i media. Ingen kritikk fra opposisjonen. Selv ikke fra partiet som initierte arbeidet, Venstre.

Utviklingshemmede kan alltid vente…

I dag og i morgen har SOR en stor konferanse om nettopp Frihet og likeverd. Over 500 deltakere på en sosialpolitisk konferanse om situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er rett og slett utrolig stilig. Hvor mange politikere som er der vet jeg ikke, men jeg tviler på at det er så mange. Inga Marte Thorkildsen, som skulle holdt innledning som inkluderingsminister, kunne (av naturlige grunner) ikke komme. BLD hadde tydeligvis ikke anledning til å stille med en av de nye politikerne. Det er synd. Det hadde vært en ypperlig anledning for det nye regimet i BLD å vise at dette er et område de tar på alvor. Den muligheten tok de ikke.

Det ga istedet meg muligheten. På fredag ble jeg spurt om å steppe inn, og som den snakkesalige bergenseren jeg er så lot jeg ikke muligheten slippe fra meg. Frihet og likeverd, slik jeg ser det. Det er ganske så flott å få være en del av et program bestående av likestillings- og diskrimineringsombudet og Kåre Willoch for å nevne noen.

Jeg har behørig omtalt meldingen tidligere her på bloggen, se her:

Det var ikke bare meg som var kritisk til meldingen. Og ingen vet hva som skjer nå. Vil den nye regjeringen fremme den på nytt? Vil de lage en ny? Vil de legge den i skuffen, og håpe på at ingen husker den…

Utviklingshemmede kan alltid vente…

Et tema som flere tok opp, blant andre, og ikke overraskende Kåre Willoch, var behovet for et eget ombud for personer med utviklingshemning. En vaktbikkje som ikke bare behandler klagesaker, men som også oppsøker og avdekker rettsikkerhetsbrudd. Jeg har forståelse for ønsket, men jeg tror jeg er uenig (selv om det selvsagt hadde vært drømmejobben). Vi har et likestillings- og diskrimineringsombud som er satt til den jobben. Hun ser en viktig helhet, og skiller ikke mellom diskrimineringsgrunnlag. Sunniva Ørstavik var svært tydelig i sin innledning. Det er dog mulig at hun trenger enda flere ressurser, kompetanse og ikke minst muligheter til å være proaktiv. Men jeg må innrømme at jeg digger Ørstaviks måte å løse rollen som ombud, også i forhold til å ivareta personer med utviklingshemning.

Bilde av salen. Tatt rett før jeg gikk på talerstolen. Uklart? Jepp. Ganske så nervøse hender er ikke særlig rolige
Bilde av salen. Tatt rett før jeg gikk på talerstolen. Uklart? Jepp. Ganske så nervøse hender er ikke særlig rolige

Noe Kåre Willoch sa som jeg derimot er veldig enig i er at han (så langt som en høyre-mann kan gå) oppfordret til sivil ulydighet hos byråkratene på området. Hvis byråkrater opplevde at regelverket var til ugunst for personer med utviklingshemning eller til deres familier, så burde man si høyt og klart i fra. Om de da fikk problemer med sine ledere, burde man sørge for at disse lederne ble fjernet. Ja, vi trenger folk i det offentlige apparatet som sier i fra!

En som gjør nettopp det er Nils Olav Aanonsen, spesialist i nevrologi, Oslo Universitetssykehus. Utviklingshemmede kan alltid vente. Det var et av budskapene hans. Eller. Absolutt ikke hans budskap. Hans budskap var heller at utviklingshemmede må alltid vente. Han forteller om politikere og sykehusadministartorer som sier og skriver at habiliteringstjenestene i spesialisthelsetjenesten blir prioritert, men som ikke gjør det som skal til for at de faktisk blir prioritert. Det er svært alvorlig.

Ok. Jeg håper at den nye regjeringen sørger for at «Frihet og likeverd» ikke blir et tegn på at utviklingshemmede alltid kan vente. Noen mener nok at meldingen skal lages på nytt. Da blir det enda mer ventetid. Jeg håper den blir sendt til stortinget som den er. Skap debatt i et revitalisert storting. Få debatten i media. Sørg for at en hel haug med partier kommer med forslag til vedtak i stortinget som går på konkrete tiltak. Tiltak som godt kan samles i en tiltaksplan. Bruk internett og konferanser. Bruk statsbudsjettet. La det bli en entusiasmemelding.

For. Utviklingshemmede kan ikke vente. Samfunnet kan ikke vente.

Klikker du her så får du se presentasjonen/ lysbildene mine

1

Vi gillar olika!

Skjermbilde 2013-10-16 kl. 21.16.40Visste du det? At vi idag har fått en ny inkluderingsminister? Hvem? Solveig Horne fra FrP. Det er hun som skal ha ansvar for det viktigste politikkområdet i vår tid. Hvordan skape et godt, mangfoldig og inkluderende samfunn. Nemlig.

Inkludering handler om å bygge et samfunn for alle. Der vi alle har muligheter til å være oss selv. Uavhengig av hvem vi er og hva vi er. Det handler ikke om integrering. At noen skal integreres inn i et samfunn som er definert på forhånd. Det handler om et samfunn der alle bidrar. Bidrar til et mangfoldig samfunn der folk er forskjellige. Ikke et samfunn preget av likhet.

Skal vi få til dette må også samfunnet bygges på likestilling, likeverd og anti-diskriminering. Gjennom holdninger, og ikke minst gjennom handlinger må vi vise tydelig at uansett hvor forskjellig vi er så skal vi ha det samme vernet til nettopp å være ulike. Jeg liker godt at den nye regjeringen har signalisert at de ønsker å se på mulighetene for en felles likestillings- og antidiskrimineringslov. En lov som ikke skiller på grupper. Diskriminering er like problematisk uavhengig av grunnlaget for den.

Det er dette Solveig Horne skal forsvare. Det er dette hun skal utvikle.

Jeg synes det er tåpelig når eldgamle uttalelser blir brukt mot nye politikere. Folk må kunne få lov til å skifte mening eller nyansere seg (tenk om alle høyrefolk skal bruke alle uttalelser Paul Chaffey hadde som stortingsrepresentant for SV mot han nå som han er blitt statssekretær). Derfor synes jeg det var rimelig å gi Horne en sjanse til når det kom frem at hun får tre år siden hadde twitret følgende:

Skjermbilde 2013-10-16 kl. 20.46.33

Jeg synes det er mange andre ting å bruke mot FrP enn en melding på sosiale medier år tilbake.

Men vår nye inkluderingsminister har ikke tenkt å nyansere sine uttalelser. Hun slår fast at hva landets unger skal få vite om homofili, nei at de i det hele tatt skal få vite om at det finnes homofili, er noe vi må være tøffe nok til å debattere. Hva i huleste har dette med tøffhet å gjøre. De som er tøffe er nemlig de som tør å stå frem som homofile i miljø der homofili er sett på som en styggedom som ikke er en del av den menneskelige variasjon. Miljø som får støtte hos politikere som stiller spørsmål ved om homofili er noe som våre barn skal lære om.

Skjermbilde 2013-10-16 kl. 21.23.30

Horne sier at hun også er homofiles minister. Som om noen skulle lure på det. Hun er vår alles minister. Hun er min minister. Og ikke minst er hun sønnen min sin statsråd. Han som skal lære om det menneskelige mangfoldet. Han som skal lære å ta vare på mangfoldet. Han som skal lære å fremme det menneskelige mangfoldet. Han, og alle andre, må lære om homofili, om funksjonsnedsettelse, om islam og om bergensere. Han må lære om menneskelig variasjon. Det er ikke noe vi skal debattere, og det er heller ikke noe skolen og barnehage skal måtte vurdere. Slik er det bare. Og, det er ikke bare han som skal lære om det. Det skal alle barn. Bare på den måten kan vi ha troen på et tolerant, mangfoldig samfunn.

solveigHorne starter sin statsrådstid som inkluderingsminister med å ekskludere. Det håper jeg ikke hun har tenkt å fortsette med. For vi trenger virkelig en fremtidsrettet inkluderingsminister. En minister som ivaretar det menneskelige mangfoldet. Da sverigedemokratene ble valgt inn i Riksdagen for noen år siden, startet Aftonbladet kampanjen «Vi gillar olika». For meg handler ikke dette om innvandring. Det handler om oss alle. Dette er mine ord til den nye inkluderingsministeren. Vi gillar olika, gjør du? Jeg tror og håper det. Lykke til med landets kanskje viktigste jobb!

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑