Er det en motsetning mellom målet om det inkluderende samfunnet og det at 10 utviklingshemmede ønsker å bygge en blokk med leiligheter der bare de skal bo? Er det at foreldre velger spesialskoler/ spesialklasser for sitt utviklingshemmede barn en fare for et mangfoldig samfunn?
Jeg vet ikke helt når debatten sporet av. Men det er lenge siden. Lenge før Venstrepolitikeren Sanna Sarromaa uttalte seg om situasjonen for Filip. Han med Down syndrom og autisme som går på skole med barn uten diagnose. Lenge før kritikken mot henne ble så stor at det ble en debatt om debatten, og ikke om inkludering. Det eneste jeg vet er at diskusjonen den siste uken viser at debatten om inkludering virkelig har sporet av. Det må vi gjøre noe med.
Paradokset. Paradokset er jo tydelig. Bare noen dager før det blir klart at inkluderingsdepartementet ikke inkluderer utviklingshemmede i utvalget som skal utvikle politikken som skal styrke situasjonen for personer med utviklingshemming, dumper denne boken ned i postkassen min. Boken er tydelig i sitt budskap om deltakelse. Ja, paradokset!
For en liten stund siden kom boken Utviklingshemming og deltakelse ut. Min tidligere sjef i NAKU, Karl Elling Ellingsen er redaktør. Det ser ut som en fin fin bok. Ja, jeg har ikke lest den i sin helhet, men trengte å si noen ord om den nå når debatten om utvalget som er nedsatt går. For. Boken tar opp den viktige utviklingen fra normalisering, via integrering til deltakelse. Deltakelse, tilhørighet og aktiv involvering i hverdagsliv- og samfunnsliv. 
Som tittelen i dette blogginnlegget antyder, samme tittel som kapittelet til Johans Tveit Sandvin har, er dette et varmt forsvar for en relasjonell forståelse av funksjonshemming. At funksjonshemming oppstår i mismatchen mellom individets forutsetninger og samfunnets krav/ barrierer. Det er jo egentlig ikke et ståsted som trengs å forsvares. Men, som det flere steder i boken påpekes, er dette også gjeldende for personer med kognitiv funksjonsnedsettelse. For utviklingshemmede. Samfunnets barrierer spiller en viktig rolle. Utviklingshemmet av hvem?
Viktig er også bokens påpekning av den «doble institusjonaliseringen». At institusjonalisering ikke utelukkende handler om fysisk institusjonalisering og segregering. At det vel så mye handler om måten vi som samfunn har sett på og forholdt oss til utviklingshemmede. «Det er selve kategoriseringen av utviklingshemming som er den primære kilden til utsortering og utestengning». Gjennom ansvarsreformen fikk vi gjort mye med den fysiske institusjonalsieringen, men det at vi aldri fikk gjort noe med denne institusjonelle identiteten har igjen åpnet opp for nye former for fysisk institusjonalisering og segregering. Og den åpner opp for at noen ikke synes det er et problem at utviklingshemmede eller deres representanter sees på som eksperter nok til å bidra i et ekspertutvalg.
Dette folkens, denne boken, kan sees på som et lyspunkt i en tid der inkluderingdepartementet tror at deltakelse i en referansegruppe betyr deltakelse. I en tid der inkluderingsministeren tror det er moderne at det er fagfolkene og politikerne som skal bestemme hvordan utviklingshemmedes deltakelse faktisk ser ut. Et lyspunkt særlig da en av bokens sentrale bidragsytere er med i utvalget, nemlig Johans T Sandvin.
Selv om jeg bare har bladd i boken tror jeg at baksideomtalen har rett når den freidig hevder at dette «er en viktig bok for fagpersoner, studenter og beslutningstakere». La oss satse på at inkluderingsdepartementet har kjøpt inn et klassesett. Boken starter nemlig med ordene til Ellingsen og Sandvin: «Et viktig formål med denne boken er å bidra til å sette utviklingshemming på agendaen igjen.»
Merknad: Jeg har ingen økonomiske fordeler ved å omtale boken, men har fått et gratis eksemplar (sansynligvis av helt andre grunner enn at jeg skal omtale den på bloggen).
Det var disse møtene. Møtene med de som lever i raushetens grenseland. De som ikke blir regnet med i mangfoldet, i rausheten, i de store flotte ordene om vårt inkluderende samfunn. Det er noe med de folkene. Det er noe med dem som engasjerer meg. Det kunne vært omsorg. Omsorg er et undervurdert ord. Selvsagt er det omsorg. Overfor disse familiene som hver dag møter andre utfordringer enn de vi andre kan forestille oss. Men. Det er noe mer. Selvsagt er det det. For, disse folkene, i grenselandet, er jo ikke disse folkene. Det er jo oss. De er annerledes, men det er oss. Det er derfor jeg blir så sint, så opprørt og så engasjert når det fortelles om barrierer som motvirker det samfunnet jeg ønsker meg. Et samfunn for alle.
Torsdag var jeg så heldig å få lov til å holde innlegg på lanseringen av boken ”Raushetens grenseland”. Boken er skrevet av moren til Selma, Kristin Molvik Botnmark. Boken er en personlig beretning om Kristin og Selma sitt møte med oss. Med barnehage og skole, med tjenestene, med samfunnet. Det er også boken om Petter og Paul, Bjarne og Erlend og flere andre familier. Det er beretningene om personer og familier som er såkalt annerledes. Men først og fremst er det beretningen om oss alle.
I 2010 kom partiet Sverigedemokraterna inn i Riksdagen i Sverige. Som en reaksjon startet avisen Aftonbladet kampanjen ”Vi gillar olika”. Et kraftfullt slagord for et mangfoldig, inkluderende samfunn. Et slagord som jeg oppfordrer, nesten insisterende tvinger vernepleierstudentene og ansatte i tjenestene jeg foreleser for om å adoptere. Et slagord som vi vernepleiere må ha som en naturlig del av vår faglige og personlige ryggmarg. Vi er ikke gode vernepleiere uten at vi liker annerledeshet.
Boken til Botnmark burde kunne hatt tittelen ”Vi gillar olika”. Men. Det hadde vært en løgn. Boken viser eksempel på eksempel på at vi som samfunn ikke består inkluderingsprøven. At vi ikke liker annerledeshet. Kanskje sier vi at vi gjør det, men vi viser det ikke i praksis. Et lite øyeblikk tar jeg meg i å tenke at det er nok nå. Nok svartmaling. Jeg rister det av meg på samme måte som du må riste det av deg. For det er sannheten. Botnmark beskriver samfunnet slik hun møter det sammen med Selma. Hun møter et annet samfunn enn det hun har møtt før. Før Selma. Hun hjelper oss til å forstå noe vi aldri helt ut kan forstå.
Da sønnen min var 4 år flyttet vi fra blokk til rekkehus. Det var en revolusjon for familien. Plutselig var frihetsradiusen til Jonas en helt annen. På godt og vondt. Jeg husker fremdeles den dagen han hadde vært borte en times tid, og jeg fant han ruslende med en skillingsbolle i hånden. Han hadde jo selvsagt vært inne hos venninen sin. Fire år. Her om dagen hørte jeg om familien til 10 åringen som fikk avslag på avlastning. 10 åringen som må passes på hele tiden. Som utaggerer, som slår seg selv og andre. Avslaget på avlastning var begrunnet med at ”vanlige” 10 åringer også måtte passes på. Foreldre kunne ikke forvente å få ”fri” fra en 10 åring. Heldigvis har vi en fylkesmann som sier klart i fra i slike saker, men det skulle vel ikke være nødvendig. Nødvendig at fylkesmannen må være en del av kommunenes saksbehandling. At familier må gjennom disse byråkratiske og emosjonelle prosessene som slik klagesaksgang er. Det er disse familiene som lever i raushetens grenseland. I boken fortelles det om flere eksempler. Som når familien ikke orker å søke om avlastning da prosessen er for belastende. Det er vondt, men nødvendig å lese.
Inkludering, mangfold og raushet handler om de store visjonene. Visjonene for vårt samfunn. Et samfunn for alle. Det er vanskelig, nærmest umulig, å være i mot disse begrepene. Disse verdiene, eller visjonene (eller hva det nå er). Klart vi ønsker et mangfoldig samfunn. Du skal være veldig langt ute på høyresiden for å ikke kunne skrive under på det. Men mangfold er ikke noe man bare kan snakke om. Mangfold krever operasjonalisering, det krever handling. Det er i møte med annerledesheten vi blir satt på prøve. Både som mennesker, som helse- og utdanningstjenester og som samfunn. Men hvordan ser egentlig det mangfoldige samfunnet ut. Hvis du våkner i morgen tidlig i det mangfoldige, inkluderende samfunnet. Hva er da det første du ser? Vi må være i stand til å sette ord på det.
Når konen min hadde lest boken så hun på meg. På meg som i kreative øyeblikk kaller meg for inkluderingsagent. ”Her står det at Selma aldri hadde vært så inkludert som når hun gikk på spesialavdelingen. Hva synes du om det da, Cato?”. Ja, boken utfordrer vår forestilling om inkludering. Det er derfor det er så avgjørende å skille mellom begrepene integrering og inkludering. Og at vi alle svarer på mirakelspørsmålet, hvordan ser egentlig det inkluderende samfunnet ut?
Boken til Botnmark er en personlig beretning, men vi kan ikke la den bli med det. Den bruker de personlige erfaringene til familiene til å reise helt nødvendige spørsmål om samfunnet vårt. Et av de viktigste budskapene er at det er noen som ikke blir inkludert i inkluderingen. Det er helt åpenbart at funksjonsnedsettelse er langt nede på rangeringen av annerledeshet.
Les også: Rangering av diskriminering
Jeg må innrømme at jeg av og til har lurt på om jeg, som vernepleier, har lov til å delta i debatten om inkludering, og da særlig om et samfunn der annerledes funksjonsevne ikke sees på som et problem. Det er flere grunner til det.
- Boken viser med all mulig tydelighet at vi svikter. Vi blir barrierene som vi egentlig er satt til å bygge ned.
- Vi kan aldri, aldri påberope oss å forstå. Vi kan prøve, men vi vil aldri helt kunne forstå hvordan det er å måtte fylle ut skjema etter skjema, gang etter gang, kanskje uten søvn natt etter natt.
- Vi vernepleiere, og andre helse- og sosialarbeidere, kan ofte bli sett på som konservatorer. Konservatorer av et samfunn som gjør folk til brukere. Som bidrar til at overgangen til å se på personer med funksjonsnedsettelse som borgere som alle andre går saktere. Vi representerer tross alt tjenestene.
Denne boken gir meg legitimitet til at jeg, som vernepleier, bør og skal være i front i denne debatten. Vi er alle tjenestemottakere av og til, men det er noen som er det oftere enn andre. For disse er det helt avgjørende at tjenestene fungerer. Tjenester som ikke funker er barrierer, dørvakter til det mangfoldige samfunnet. Tjenester som funker er døråpnere. Boken forteller om enkeltpersoner som redder systemet. Familiene møter enkeltpersoner som er der for dem. Det vil alltid være noen som er som fødte omsorgskunstnere. Som bare er. Men vi kan ikke bygge en skole eller helsetjenester på at alle skal være det. Vi må kunne forvente at tjenestene inspirerer folk til å være der for folk. Mens kronprinsen har dignity day en dag i året, må vi i velferdstjenestene ha dignity day hver bidige dag.
Vidar sier det kanskje tydeligst. Vidar som har inspirert meg til det jeg driver på med. Vidar som ufattelig nok ikke er mer.
Vi må bare stå på, vet du – derfor trenger vi stemmer som din.
Vi må alle stå på for et samfunn for alle. Og da mener jeg, og ikke minst Kristin Molvik Botnmark i denne boken, et samfunn for alle.
”Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det, sier han.” Han er meg, og jeg sier det i Aftenbladet på nett.
Våren 2013 satt jeg på et rødgrønt statssekretærkontor. Jeg trodde at jeg var der for å snakke om hvordan meldingen til stortinget om situasjonen til personer med utviklingshemning burde eller kunne bli. Mesteparten av møtet ble en presentasjon av hva meldingen ikke kunne bli. At den ikke kom til å være konkret, at den kun skulle gi retning. Og først og fremst, møtet ble brukt til å senke forventningene til hva som skulle komme. Unnskyldningene var mange. Ambisjonene på vegne av regjeringen, personer med utviklingshemning og resten av samfunnet var syltynne. Jeg er glad for at noen presset på for at det ble en melding, men resten er historie.
Bordet var dekket for FrPs første inkluderingsminister. Herregud som jeg misunner henne den jobben. Hun hadde overtatt en relativt dårlig melding på et område uten veldig store politiske kontroverser (en skulle i hvert fall tro det). To engasjerte rødgrønne statssekretærer hadde startet et arbeid som på langt nær var avsluttet. Et arbeid på et felt hvor inkluderingsministeren ikke har all verdens av virkemidler (de ligger i fagdepartementene), men en hel haug med muligheter. På et felt der folk er sulteforet på oppmerksomhet. Når var det sist personer med utviklingshemning følte seg virkelig sett av politiske myndigheter? Når opplevde ansatte i tjenestene sist at de var sett av administrasjon og politikk? Og ikke bare det, hun fikk en gavepakke fra stortinget da de hadde en strålende behandling av meldingen med klare føringer. Bordet var dekket. Det var bare å servere kake.
Så ble det stille. Veldig stille. Redaktøren i Fontene skriver om en usynlig minister med manglende ambisjoner. ”Et søk på hennes navn i kombinasjon med utviklingshemning/utviklingshemmede i medieovervåkingstjenesten Retriever gir fem treff for 2013 og 2014 til sammen.” Selv om jeg på ingen måte er fagperson innen kommunikasjon drister jeg meg til å si at dette området er en kommunikasjonsfaglig tragedie. På nettsidene til inkluderingsdepartementet så er det knapt spor av at dette departementet har et koordinerende ansvar for politikken for personer med utviklingshemning. At inkludering ikke bare handler om innvandrerbefolkningen. At det finnes barn med utviklingshemning. At dette også er likestillingspolitikk i praksis.
Av over 70 nyheter på departementets nyhetsside i løpet av 2014 er det ingen av dem som omhandler personer med utviklingshemning. Ingen. Det er selvsagt noen som kan tenkes å ha betydning for også denne gruppen av landets befolkning, og da særlig varselet om en felles likestillings- og anti-diskrimineringslov (som jeg for øvrig er svært positiv til). Selv ikke i saker som varsel om ny stortingsmelding om familiepolitikken har familier med barn med funksjonsnedsettelse blitt særlig fremhevet. Det er eksempler nok å ta av til at dette burde vært fremhevet som et satsningsområde.
I februar ba stortinget regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg. Nå varsler statsråden at det kommer først etter sommeren. Hvor vanskelig kan det være å lage et mandat og begynne å jobbe? Og ikke minst, hvor vanskelig kan det være å opprettholde det momentum som stortingets behandling av stortingsmeldingen gav? Kaken stod der, men ministeren tok ikke tak i kakespaden.
Enda underligere blir det når hun torsdag fikk muligheten til å diskutere temaet i Dagsnytt 18. Hun fikk mulighet til å dele ut kake på overtid. Hun takket nei. Hun takket nei til å diskutere da motdebattanten er redaktør. Til tross for at redaktøren i Fontene er nesten den eneste som utfordrer offentligheten på dette feltet. Det kan selvsagt være at departementet jobber med temaet. Men. For et paradoks det er at når statsråden blir beskyldt for å være usynlig så vil hun ikke diskutere det i riksdekkende radio. Hun gjør seg usynlig. Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det.
Ja, jeg er misunnelig på Solveig Horne. Jeg elsker kake, og jeg vil gjerne dele. Først ville jeg nedsatt et spenstig utvalg med et bredt mandat. Jeg hadde invitert Geir Lippestad, Jan Tøssebro og Karl Elling Ellingsen med. Kristin Clemet, Kristin Halvorsen og Anita Krohn Traaseth hadde også fått plass. Jeg ser heller ikke bort i fra at Carjet Demir, Ivar Stokkereit, Jon Løkke og Victor Normann burde vært der. Selvsagt hadde bruker- og menneskerettighetsorganisasjonene og fagforeningene vært sentrale. Ja, jeg kan fortsette. For enda gjenstår det viktigste. Utvalget hadde fått i mandat å aktivt trekke med personer med utviklingshemning. Ikke bare som stafasje, men som aktive bidragsytere og beslutningstakere i utvalgets rapport. Både som bidragsytere og medlemmer i utvalget. Jeg hadde også tydeliggjort at utvalget ikke bare skulle komme med løsninger, men at de også skulle skape debatt. At de skulle reise rundt i landet, at de skulle lage nettside og blogg. At de skulle skrive kronikker. At de skulle lage workshop om arbeid der Petter Stordalen, Gerd Kristiansen og folka fra Halvorsens Conditori og kaffebaren i brenneriveien var med. En tilsvarende om skole og en om tjenesteutvikling og ikke minst om styring og kommunal frihet. Tjenestedesign og innovasjon hadde selvsagt vært sentrale begreper i mandatet, og forskning og kompetanse likeså. Og, jeg kan fortsette, men tror poenget er tatt.
Når jeg den siste tiden har forelest for ansatte i tjenestene har jeg spurt om hva som er de overordnede føringene de jobber etter. Det første svaret som kommer er økonomiske rammebetingelser. Inkluderingsministeren bør gi dem inkludering, deltakelse, selvbestemmelse, mangfold og individuell oppfølging.
Bordet er dekket. Kaken er klar til å spises. Jeg spiser gjerne kake på departementets kontor om ambisjonene er større enn sist gang jeg var der. La oss alle satse på at kremen ikke blir sur før departementet serverer. Server kaken, for pokker!
Jeg kommer kjørende nedover fra Remmen. Høgskolen i Østfold som blant annet utdanner profesjoner til velferdstjenestene. Plutselig lyser Fredriksten festning i mot meg. Det er majestetisk og nesten litt magisk. Jeg parkerer på torget. Kjøper en is på Grotten og begynner å vandre. Halden er for meg en overraskende flott by.
Allerede fra første gang jeg besøkte Halden har jeg forstått at det er noe spesielt med denne byen. Siden min kone er fra Halden er det med årene blitt noen besøk. Det er ikke bare festningen. Det er også folkene. De er faktisk like patriotiske som oss bergensere. Bare hør på Harald Rønneberg og Knut Nærum. En patriotisme jeg kan like. Halden er også rockebyen, og diskusjonen mellom rockerne og allsang på grensen-folka var en stund fasinerende å følge. Jeg smiler litt for meg selv, mens jeg går innover i byen.
Siden svigerforeldrene mine ikke har kaffemaskin er jeg helt avhengig av et espressokjøp mens jeg er i Halden. Jeg stopper på Erlandsens konditori. Litt i tvil om de har espressomaskin, dette er jo et gammelt ærverdig etablissement, må vite.
Selvsagt har de espresso. De har kaker og kaffe. Nystekte vafler. Flotte retromoderne skåler til salgs. Slike som enhver slik kafe må selge i disse dager. Akkurat sånn jeg liker det. Eneste forskjellen på denne og andre gode kafeer er at det ligger en bunke brosjyrer i vinduet. En bunke med info om NFU. En bunke Fontene, fagbladet til blant annet oss vernepleiere. Fine greier. Det burde flere kafeer hatt tenker jeg.
Mens jeg forlater Erlandsen tenker jeg på spørsmålet jeg stilte ansatte i Halden kommune i fjor. De hadde nemlig hyret meg til en fagdag. Temaet var selvbestemmelse. Jeg snakket om viktigheten av å kunne bestemme i eget liv. Om overordnede politiske føringer, og forhåpentligvis om konkrete virkemidler for å nå disse overordnede målsettingene. Jeg snakket om inkludering og deltakelse. Jeg stilte selvsagt mirakelspørsmålet. Hvis du våkner opp i morgen tidlig til det inkluderende samfunnet, hva er det første du ser? Et spørsmål som burde være enkelt om du bodde i Halden. For, Erlandsens konditori er kanskje ikke det første du ser når du våkner, men det er godt synlig i bybildet. Dette konditoriet som den siste tiden er blitt drevet av tre personer som alle har utviklingshemning. Dette konditoriet som har satt Halden på inkluderingskartet. Konditoriet som er brukt som eksempel på hvordan et moderne fremtidig arbeidsliv kan se ut. Som er et tegn på framtidssamfunnet.
Det er noen mystiske ting som skjer i Halden fortiden. Da tenker jeg ikke først og fremst på at teatertruppen «Uten grunn» har satt opp stykket Woman in black. Jeg tenker heller ikke på at kommunen nå har så dårlig økonomi at de faktisk har vurdert å konkurranseutsatte hjemmene til folk. Nei, jeg tenker selvsagt på at de som driver Erlandsens nå kanskje må stenge konditoriet. Jeg får virkelig lyst til å rope. HØRTE dere ingenting av det jeg sa. FORSTOD dere virkelig ikke noe av jeg snakket om på forelesningen i fjor. For nå klarer ikke kommunen å sikre assistenten som trengs for at de som driver Erlandsen skal klare dette selv. De får heller tilbud om dagsenterplass. Men. Jeg roper ikke. For det er jo ikke de ansatte jeg snakket til sin skyld. De arbeider jo under svært vanskelige forhold med svært lite handlingsrom. Det er mye bedre at jeg bruker pengene jeg fikk for forelesningen min på aksjer på Erlandsens konditori.
Heldigvis er det ikke slik at norske kommuner skal drive konditorier. Sånn er det ikke for Halden heller. Det er kanskje ikke slik at kommunen egentlig skal bruke penger på brukerstyrt personlig assistanse (BPA). BPA er nemlig definert som en helse- og omsorgstjeneste, og arbeid er jo ikke det. Men kommunene sitt ansvar må vel være som Tage Erlander en gang sa politikken skulle. Bygge dansegulvene folk skal danse sine liv på. Derfor er det helt håpløst at Halden kommune ikke finner løsninger. Det kan være at folka på Erlandsen bryr seg, jeg kjenner dem ikke, men jeg bryr meg ikke om det er dagsenterplassen som utøves på Erlandsen eller om det er en BPA ordning. Kommunen skal bare finne en løsning. Bygge dansegulv.
Utover dette er det selvsagt ikke bare Halden kommunes ansvar. Hvor er NAV? Hvor er rikspolitikere? Hvor er LO? I saken om konditoriet har man alle muligheter til å bruke dette som et godt eksempel på hvordan det kan gjøres. Hvorfor er det slik at funksjonsassistenordningen kun kan brukes av folk som har fysisk funksjonsnedsettelse? Er ikke dette en diskriminerende praksis? Hvorfor er det ikke slik at arbeidsmarkedstiltak er tilpasset slike situasjoner som dette? Her må både kommune og stat ta ansvar. Hvorfor er BPA begrenset til helse- og omsorg, når det egentlig burde være en arenauavhengig assistanseordning. Det er jo et inkluderingsverktøy. Her må Halden kommune snakke med statlige myndigheter og finne gode løsninger. Andre løsninger kan innbefatte sosialt entreprenørskap. Eksterne investorer. Men. Uansett er jo den viktigste løsningen at Haldenserne bruker konditoriet.
Jeg vurderer å ta en øl på Siste reis. Denne legendariske puben med den inkluderende stemningen. Men, jeg rister lysten av meg og setter meg i bilen. Det burde være et flak, men det er en Skoda. Kjører bort med festningen i ryggen. Tenker at jeg både tror og håper at jeg også neste gang jeg er i byen kan drikke min espresso på Erlandsens konditori. At Halden fremdeles er mulighetenes kommune.
Til oss som har delt og fordømt i saken om Karoline som ikke fikk reise med klassen sin til Kanariøyene.
Vi skal ikke slippe saken med deling og fordømmelse på Facebook. For hvilken utvikling er det vi ser i samfunnet? Vi ser stor grad av segregerte skoletilbud. Vi ser store boenheter for personer med utviklingshemning der personer med bistandsbehov samles. Mange vil innføre ordninger som vil føre til at det nesten ikke vil bli født barn med Down syndrom. Personer med utviklingshemning er utelukket fra arbeidslivet.
I et samfunn der vi ikke gjør mer for å inkludere personer med utviklingshemning i våre vanlige arenaer vil forventningene våre bli lavere til hva personer med utviklingshemning kan, skal eller vil. Treffer du ikke Henrik med Down syndrom i nabolaget ditt, eller Mohammed med autisme på jobben din, har du ikke forventninger til at disse kan bidra på dugnaden eller gjøre en skikkelig jobb. Ser du ikke at de kan bestemme selv i eget liv, så vil du kanskje heller ikke forvente at Karoline med Down syndrom skal kunne velge selv å være med på klasseturen eller fredagspilsen.
Hvilke forventninger har du egentlig til folk med utviklingshemning? Til hva folk kan klare og deres deltakelse i våre vanlige samfunnsarenaer? Saken om Karoline er ikke enestående. Segregering og utestengelse skjer hver dag. Av oss alle. Å legge skylden på en skole i Stjørdal eller en eller to ansatte der, er ansvarsfraskrivelse. Inkludering er vårt alles ansvar. Nemlig!
Kanskje kan vi nå slutte å diskutere om vi skal ha inkludering, og heller diskutere hvordan vi får det til. For samtidig som inkludering i mange tilfeller, både på individnivå og på systemnivå, rett og slett gir gode resultater, er det først og fremst et viktig premiss for politikkutforming og tjenesteyting. Inkludering er ikke noe vi skal argumentere oss bort fra med effektivitetsargumenter. Inkludering er klart og tydelig slått fast i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Nå er det også slått fast, nok en gang, i en stortingsbehandling av situasjonen for utviklingshemmede.
Jeg er så heldig å få lov til å skrive innspillspalten i siste nummer av Fontene. Enda heldigere er jeg at med det får jeg lov til å kommentere en historisk hendelse; stortingets behandling av «Frihet og likeverd». En behandling som overraskende nok endte over all forventning. Med veldig gode merknader og mange svært gode innlegg i debatten lover dette bra for fremtiden. Det forutsetter selvsagt et aktivt og synlig utvalg og politikere som fortsatt tar ansvar når utvalget legger frem sine forslag.
Vel, her er min kommentar i Fontene:
Hvordan, ikke om!
12. februar 2014 er en historisk dag. Kanskje kan vi nå slutte å diskutere om vi skal ha inkludering, og heller diskutere hvordan vi får det til. For samtidig som inkludering i mange tilfeller, både på individnivå og på systemnivå, rett og slett gir gode resultater, er det først og fremst et viktig premiss for politikkutforming og tjenesteyting. Inkludering er ikke noe vi skal argumentere oss bort fra med effektivitetsargumenter. Inkludering er klart og tydelig slått fast i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Nå er det også slått fast, nok en gang, i en stortingsbehandling av situasjonen for utviklingshemmede.
I vinter har meldingen «Frihet og likeverd» blitt diskutert i Stortinget. En melding som skulle være en helhetlig gjennomgang av situasjonen for utviklingshemmede, men som sannsynligvis bare ble et lite sidespor på veien til et inkluderende samfunn. Meldingen har med rette fått kritikk for at den verken gir klare overordnede føringer eller konkrete tiltak. Samtidig har den ført til en viktig debatt i stortinget. 12. februar la nemlig arbeids- og sosialkomiteen frem sin innstilling der de ber regjeringen oppnevne et offentlig utvalg. Sist det var et offentlig utvalg knyttet til situasjonen for utviklingshemmede førte det til en av de viktigste velferdspolitiske reformene vi har hatt her i landet. Den såkalte ansvarsreformen pekte ikke bare på situasjonen for utviklingshemmede, men den satte tydelige velferdspolitiske føringer for utviklingen av samfunnet vårt.
Et av de viktigste prinsippene fra reformen var skillet mellom bolig og tjenester. På samme måte som alle andre skulle også personer med utviklingshemning få tjenester der de bor. Ikke bo der de får tjenester. Ikke like tydelig i reformen, men like tydelig i intensjonene og tidsånden var inkludering i fellesskolen. Vi skulle ha en skole der det var plass til alle. Der alle fikk like muligheter til å utvikle seg. Til tross for dette har vi, snart 25 år etter, en pågående diskusjon om folk med utviklingshemning skal bo i store institusjonslignende boenheter, eller om hvem som skal gå på nærskolen. Det er som om vi fortsatt skulle diskutere om kvinner skulle være en del av arbeidslivet eller om jenter skulle ha likeverdig undervisning.
Skal det kommende utvalget lykkes må det være et politisk og faglig verksted. Et slikt verksted må sette personene det gjelder i sentrum. Nå har stortinget klart og tydelig slått fast de overordnede føringene for samfunnsutvikling og for tjenester. Nå må utvalget komme med konkrete løsninger på hvordan et inkluderende samfunn skal utvikles. Hvordan skal man sikre kvalitativt gode tjenester uavhengig av hvordan folk velger å bo? Hva skal til for at nærskolen skal være kompetent nok til å gi elever med utviklingshemning en fullgod skolegang? Hvordan sikrer vi et arbeidsliv med plass til alle? Denne type utfordringer forventer jeg at utvalget kommer med løsningsforslag til. Jeg forventer også forslag til forsøksordninger i liten skala, som planlegger for implementering i stor skala.
Vernepleiere og andre helse og sosialarbeidere må være i front i denne utviklingen. Utvalget må åpne opp for innspill fra innovative fagfolk som ikke tar utgangspunkt i hvordan tjenestene er organisert i dag, men hvordan en kan organisere inkluderende tjenester for fremtiden. Ikke for at dette først og fremst handler om tjenester. Dette handler først og fremst om menneskerettigheter. Men, gode tjenester er for mange et avgjørende premiss for gode liv.
Goksøyrs påpekning er en moralsk utfordring. Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv.
Det er mange som har engasjert seg etter talen til Goksøyr og reaksjonene på den. Jeg og. Etter mitt innlegg om saken har jeg fått mange tilbakemeldinger. Flere har også ytret ønske om å gjesteblogge om ulike tema knyttet til reaksjonene på talen. Her kommer en av dem. Thomas Owren har skrevet her før. Han jobber på vernepleierutdanningen i Bergen, og er en engasjert fyr. Her er hans vinkling på saken om Goksøyr, Simonsen, abort, talerstoler og retorikk.
Ja til selvbestemt abort. Ja til talerstoler for utsatte grupper som stiller spørsmål ved flertallets praksiser. Ja til ryddig retorikk fra folk i maktposisjoner.
Av Thomas Owren
Selvbestemt abort er en grunnleggende frihet.
Jeg støtter kvinners rett til selvbestemt abort.
Denne friheten er under angrep i store deler av Europa.
I mine øyne er dette en frihet som bør forsvares og ikke innskrenkes.
I denne friheten ligger retten til fritt å kunne bestemme at et foster skal aborteres.
Jeg hørte ikke at Marte Goksøyr angrep denne retten i sin tale på Eidsvoll.
Jeg hørte henne påpeke en prinsipiell forskjell mellom to handlinger:
- å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi en ikke kan eller vil få et barn.
- å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi det vil bli et bestemt type barn.
Goksøyrs påpekning er en moralsk utfordring.
Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv.
Spørsmålet antyder at måten friheten forvaltes kan kalles diskriminering.
Marie Simonsen forholdt seg ikke til Goksøyrs utfordring til hvordan friheten brukes.
I stedet fremstilte hun utfordringen som et angrep på selve friheten.
Denne retoriske, logiske feilen kalles stråmannsargumentasjon.[1]
Maktformen som ble utøvd kan kalles definisjonsmakt.
En annen hevdet at abortmotstandere dytter Goksøyr fremfor seg.
At det var skremmende og skammelig. Simonsen sa seg enig.
Effekten kan bli at de diskrediterer Goksøyr som selvstendig aktør.
De skaper et bilde av at hun er en brikke i et spill som hun selv ikke forstår.
De sår tvil om hun har en egen stemme ved å hevde at hun er et talerør for andre.
Denne retoriske, logiske feilen kalles ad hominem-argumentasjon eller personangrep.[2]
Simonsen syntes forundret over arrangørenes dømmekraft i å invitere Goksøyr til å tale.
Hun sådde tvil om Goksøyr burde ha fått lov til å si det hun sa fra denne talerstolen.
Hersketeknikken som ble anvendt kalles ignorering eller usynliggjøring.
Maktformen som ble utøvd kan kalles dagsordensmakt.[3]
Å ikke ta imot en moralsk utfordring er en grunnleggende frihet.
Enhver står fritt til å si: «jeg vil ikke se på det du påpeker ved min eller andres praksis».
Enhver står fritt til å fordreie andres argumenter i stedet for å møte dem.
Enhver står fritt til å diskreditere andres legimitet og så tvil om deres stemme.
Enhver står fritt til å motvirke at personer i utsatte posisjoner får adgang til talerstoler.
Dette er grunnleggende friheter på individnivå.
Men den som tar dem i bruk setter sin legitimitet som moralsk aktør på spill.
I mine øyne har Simonsen med dette svekket sin.
[1] Stråmannsargumentasjon er å tillegge noen en mening som er lett å tilbakevise, for så å tilbakevise meningen, og derigjennom skape et inntrykk av å ha tilbakevist noe som den andre står for.
[2] Ad hominem-argumentasjon er å søke å tilbakevise et argument ved å gå til angrep på den som fremsetter argumentet i stedet for å forholde seg til argumentet. Det kan også kalles personangrep eller, populært sagt, å «ta mannen i stedet for ballen»
[3] Dagsordensmakt er makten til å hindre at noe diskuteres: Noen beskytter sine egne interesser ved å sikre at visse spørsmål ikke stilles, eller at visse sider ved en sak ikke kommer frem. F eks ved å hevde at saker ikke passer i det fora de tas opp.
Vernepleieren 