Vernepleie

Sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene

”For vernepleierutdanningenes del, som gir grunnlag for autorisasjon som helsepersonell, gir prosjektet anledning til å synliggjøre og drøfte utdanningens forståelse av og særegne bidrag til «sosialfaglig kompetanse» ut fra utdanningens status som både helsefag og sosialfag.”

Det kan være at dette bare er for spesielt interesserte. Jeg håper dog at det er mange spesielt interesserte. Dette er nemlig viktig. Det er viktig for vernepleierutdanningen. Det er viktig for velferdstjenestene. Og ikke minst, det er viktig for tjenestebrukerne. Kanskje er det ikke så mange som vet at Universitets- og høgskolerådet har igangsatt et prosjekt på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet som skal se nærmere på sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene (BSV= barnevernpedagog, sosionom og vernepleie).

Fra nettsidene til prosjektet kan man lese at det har følgende som mål:

– Å definere sosialfaglig kompetanse slik at det bidrar til å styrke og videreutvikle de sosialfaglige felleselementene i dagens tre hovedutdanninger (utdanning til barnevernspedagog, sosionom og vernepleier). Forholdet mellom sosialfaglige felleselementer og profesjonsspesifikke bidrag til sosialfaglig arbeid må klargjøres. Det forutsettes at dette skjer i samspill med helse- og velferdstjenestenes uttrykte kunnskaps- og kompetansebehov.

– Å stimulere til tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene om innhold og organisering av de sosialfaglige utdanningene i dialog med relevante yrkesfelt.

– Å stimulere til samordnet forskningsinnsats i nært samarbeid med yrkesfeltene på tvers av studieprogrammer og utdanningsinstitusjoner som ledd i arbeidet med å utvikle mer robuste fag- og forskningsmiljøer.

Dette synes jeg er spennende greier. Det er spennende at man skal se på og utvikle en viktig del av vernepleierutdanningen, og det er også spennende at man tar utdanningens bidrag til det sosialfaglige på alvor. Flott! Men det er også litt utfordrende. Vernepleierutdanningen er som det ganske riktig er presisert en helsefaglig utdanning. Vi vernepleiere er autorisert helsepersonell. Samtidig er vi klart definert som sosialfaglig personell. Ikke minst da vår profesjonsforening er en sammenslutning av barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Et klart signal som bidrar til at vi naturlig faller inn under kategorien sosialfaglig. Dette kan selvsagt diskuteres, kanskje er vi mer lik ergoterapeutene enn de sosialfaglige utdanningene, men greit nok (Jeg undrer meg dog om man kan ha samme type prosesser om det helsefaglige, med sykepleierutdanningen, ergoterapeututdanningen og vernepleierutdanningen i fokus?). Det som er spennende med dette omtalte prosjektet er at det på den ene siden kan bidra til nødvendig utvikling av det såkalte sosialfaglige, men også kan bidra til å utvikle det vernepleiefaglige. Sitatet jeg innleder dette innlegget med er inspirerende i forhold til begge elementer.

Det er dog noen deler som gjør meg bekymret. Det er særdeles viktig at dette ikke er et prosjekt som på ny legger grunnlag for en sammenslåingsdebatt. Det har vi hatt nok av. Både på 90-tallet og i de siste årene, før meldingen som danner grunnlag for dette prosjektet, var det sterke krefter som talte for en sammenslåing av BSV-utdanningene. Jeg håper virkelig at den tanken er lagt død. Når man snakker om å sammenligne internasjonale utdanningsmodeller blir jeg dog litt bekymret. Det er vel ikke modellene det er snakk om, eller?

Mitt utgangspunkt for vernepleierutdanningen er at den alltid er vernepleiefaglig. Det er tilnærmet umulig å skille ut de enkelte elementene som rendyrkede deler av vår yrkesutøvelse. Det er aldri slik at vi på et gitt tidspunkt bruker helsefaglig kompetanse og på et annet tidspunkt bruker sosialfaglig kompetanse. Det er alltid en helhetlig integrert kompetanse der vi bruker de ulike kompetanseområdene sammen. Hvis ikke dette blir tatt tilstrekkelig hensyn til, og at man faktisk tror at dette går an å skille ut, mener jeg at prosjektet bommer. En diskusjon om sosialfaglige elementer i vernepleierutdanningen kan bidra til en utvasking av det særegne vernepleiefaglige, men jeg er ikke i tvil om at det vernepleiefaglige har noe å tilføre det sosialfaglige. Det de skriver om dette beroliger meg foreløpig. Jeg blir glad for noen av beskrivelsene som omtaler vernepleierutdanningen. Jeg opplever, når jeg leser om prosjektet, at de virkelig tar vår særegne kompetanse på alvor. For eksempel her fra referat i referansegruppen (NRHS):

Vernepleie er nettopp kombinasjonen av sosialfaglig og helsefaglig kompetanse: vanskelig å skille dette fra hverandre for den utdanningen

– Det er ikke noe mål for prosjektet å holde dette fra hverandre: Poenget er at utdanningene utfordres til å sette ord på̊ hvordan sosialfaglig kompetanse kan forstås, i lys av hver av utdanningsretningene og de praksisfeltene de samspiller med – for så å se på̊ hva som er forskjellig og hva som er profesjonsspesifikt. Vernepleierutdanningen bidrar da med en ekstra dimensjon historisk og praktisk

Et siste element som bekymrer meg litt er bredden i dette arbeidet. I beskrivelsene er det mange fine ord om involvering av alle mulige bidragsytere. Når Mimmi Kvisvik, som er leder av FO, bruker en helside i Fontene på å kritisere prosessene rundt dette prosjektet blir jeg bekymret over om det bare er store ord at man skal involvere praksisfeltet. Og enda mer bekymret blir jeg når jeg leser hvordan UHR tenker seg brukerinvolveringen. I utarbeidelsen av meldingen til stortinget var jeg forundret over i hvor stor grad man tenkte at dette var utdanningsfeltets domene. At man ikke i større grad involverte de som faktisk er avhengig av tjenesteutøvere med høy og riktig kompetanse. Når jeg nå ser hva de skriver om brukerinvolvering blir jeg nesten litt skremt. I alle tjenester i dag er brukerstemmen en viktig og nødvendig bidragsyter i utviklingen av tjenestene. I dette prosjektet definerer de studentene som brukere, ikke tjenestebrukerne. Er det virkelig studentene som er brukere av den sosialfaglige kompetansen som utdanningsinstitusjonene produserer? Døm selv:

Fra referat fra referansegruppen:

Det ble stilt spørsmål om ikke brukere/brukerorganisasjoner bør involveres i prosjektet. Dette medførte en del diskusjon, både for og imot brukerdeltakelse overhodet, og evt. hvor og når. Hovedinntrykket fra diskusjonen er at det ikke er gitt at det er relevant å trekke inn brukere av tjenestene i prosjektet, i hvert fall ikke i første fase: Her handler det om å få i gang et faglig avklaringsprosjekt, tett på̊ forskningsfronten og i lys av tjenestenes uttrykte kompetansebehov og forventninger til utdanningene. Man må̊ kunne anta at tjenestene da ivaretar brukerperspektivet i sine vurderinger av hvilken kompetanse som etterspørres hos de nyutdannete. Så i dette prosjektet er det studenten som er sluttbrukeren for UH-institusjonene: Hva skal studenten lære – og hvilke fellesfaglige og særfaglige kompetansekrav skal ligge til grunn for utviklingen av de aktuelle utdanningene?

Det er ikke meningen å være altfor skeptisk, men jeg har prøvd å peke på noen områder der det er nødvendig med litt ytterligere refleksjon. Jeg håper at det blir satt fokus på dette arbeidet. Ikke bare fra utdanningsinstitusjonene, men også fra praksisfelt og brukere. Hva mener du som den vanlige vernepleieren ”i gaten” om dette? Kan man utvikle sosialfaglig kompetanse uten din stemme eller stemmen til den du jobber for?

Vel. Prosjektet vil gjerne ha innspill. Jeg håper at folk som er engasjert i dette spørsmålet også bidrar i dette prosjektet som de bidro i arbeidet med meldingen til stortinget.

Prosjektet vil også gjerne invitere til innspill til prosjektet under hele prosessen, fra alle som måtte ønske det.

Følg prosjektet på dets egen nettside. Flott at de legger opp til innsyn i et slikt spennende arbeid.

PS! Jeg kjenner bare saken fra det jeg har kunne lese meg til på nettsidene.

15/06/2013 1

Master i vernepleie

Jeg hadde en gang en drøm. En drøm om å bli master i vernepleie. Jeg synes det hadde vært skikkelig flott. Den drømmen har jeg gitt opp.

Etter å ha jobbet med profesjonsutvikling for vernepleiere i mange år ble jeg nesten litt nostalgisk av en liten Facebook status nå i kveld. Der viser Jon Arne Løkke, som jobber på vernepleierutdanningen i høgskolen i Østfold, til at de der vurderer planlegging av et ”Mastergradsstudium i vernepleie med fokus på anvendt atferdsvitenskap og fysisk helse” (fra kompetanseutviklingsplanen til avdelingen). Utvikling av mastergradsstudium innen vernepleie (som det står i deres strategiske plan) klinger veldig bra i mine ører, men jeg håper at slike ting også kan skape engasjement rundt utvikling av vernepleiefaglig yrkesutøvelse.

Les også Løkke & Løkkes innlegg «Trengs det en opplysningstid i vernepleiefaget?»

I dag er det stadig flere vernepleiere som tar mastergradsstudium. For noen år siden pekte utdanningen Læring i komplekse systemer ved HIOA seg som den mest populære (har ikke oppdatert statistikk). Harstad-baserte ”Funksjonshemming og samfunn” er kanskje den mastergradsutdanningen som i størst grad har sprunget ut fra et vernepleiefaglig miljø. Ellers tar vernepleiere en hel rekke utdanninger. Det er bra. Men. Jeg har ikke vært helt fornøyd. Jeg skulle ønske meg en mastergradsutdanning som hadde vernepleie i navnet, og som dermed også kunne gi klare synergieffekter både til bachelorutdanningen og til fagutvikling. En vernepleiefaglig fagutvikling.

Master i vernepleie høres flott ut. Noen av oss, i hvert fall jeg, ønsker å utvikle en vernepleiefaglig tankegang, en sterkere bevissthet om hva vernepleie er (og hva det ikke er), og styrke det vernepleiefaglige arbeidet. Men ikke vitenskapeliggjøre det for mye. Jeg ønsker ikke en vernepleievitenskap (jf. sykepleievitenskap). Kanskje er ikke det heller ønskelig at det utvikles et eget vernepleiefag. Kanskje vil vernepleie alltid være en utdanning som henter det beste fra de til enhver tid relevante fagene. Kanskje er en master i vernepleiefaglig arbeid/ yrkesutøvelse det beste begrepet. En master i vernepleiefaglig arbeid vil indikere at dette bør ha en klinisk innretning. Jeg ønsker meg folk med mastergrad som fortsatt har lyst å jobbe med folk, eller nært folk som har behov for vernepleiefaglig bistand. Det er nok av folk som utdanner seg vekk fra folk, fra de som trenger kompetanse, fra feltet som trenger de så sårt.

Vel, hva skulle en slik master i vernepleiefaglig arbeid inneholde. Huff, eller egentlig; hurra, her er det nok å ta av. For meg er det viktig at en slik master ivaretar den spesielle kombinasjonen av helsefag, sosialfag, ped m.m. som utgjør vernepleierutdanningen. Som synliggjør at vernepleie ikke er enten det ene eller det andre, men alltid alt. En helhetlig integrert kompetanse som ikke kan skille ut de enkelte elementene i vernepleiernes daglige virket. Den må speile forholdet mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap, som kanskje vernepleieutdanningen er den fremste eksponenten for (eller i hvert fall burde være det). For meg er helsebegrepet sentralt. Et utvidet helsebegrep som ikke bare handler om fravær av fysiske plager, men som i sin ytterste konsekvens handler om det gode liv.

Les også mitt innlegg fra 2010: «Vernepleie og hjernevask!»

En stor utfordring for en master i vernepleiefaglig arbeid, på lik linje med bacheloren, er selvsagt atferdsvitenskapen. Personlig mener jeg selvsagt at den bør ha en naturlig plass. Jeg ville vært glad om Høgskolen i Østfold klarte å plassere den trygt og synlig i en studieplan, men nødvendigvis ikke i navnet. Et sterkt fokus på anvendt atferdsvitenskap vil både kunne ivareta et naturvitenskaplig grunnlag, klare behov i det kliniske feltet og mange av de kravene som er veldig synlig fra dagens helsemyndigheter knyttet til for eksempel kunnskapsbasert praksis.

Jeg er fortiden i et mastergradsløp i habilitering/ rehabilitering ved HIOA. Som den eneste vernepleieren i mitt kull. Det forteller meg en hel del. Blant annet at det er viktig hvilke miljøer mastergradsutdanningene springer ut av og er lokalisert. For selv om meldingen til stortinget om utdanningene til velferdstjenestene slår fast at en ”videreutvikling av utdanningen (vernepleie) med fortsatt vekt på miljøterapeutisk arbeid og helsefaglig kompetanse vil kunne bidra til å styrke tjenestene innenfor både habilitering og rehabilitering og danne grunnlag for et godt tverrprofesjonelt samarbeid”, oppleves tydeligvis denne utdanningen (master i rehabilitering/ habilitering) som lite relevant for vernepleiere. Vernepleierutdanningen er og skal være en utdanning for (re)habiliteringsområdet (hva nå det er for noe). Det trengs en mastergradsutdanning som tar dette på alvor, og som føles relevant for vernepleierne.

Jeg mener også at en master i vernepleie må ta for seg ulike forståelser av funksjonshemning. Dette særlig som grunnlag for klinisk arbeid med mennesker. En moderne forståelse sier noe om samfunnskapte barrierer. Dette vil også kunne knyttes opp mot begreper som integrering, inkludering, normalisering. Dette er begreper som trenger revitalisering. Et miljø knyttet til en vernepleiefaglig master vil kunne gjøre dette, med et særlig anvendt fokus.

Altså en master som kombinerer et utvidet helsebegrep (gjerne knyttet til samhandlingsreformen), en bred og relasjonell forståelse av funksjonshemming, en revitalisering av inkludering og normalisering og moderne anvendt atferdsvitenskap hadde for meg vært skikkelig snadder. Jeg tror også det hadde vært snadder for tjenestebrukere med komplekse utfordringer.

Som det fylket med størst tetthet av vernepleiere har kanskje Høgskolen i Østfold det beste rekrutteringsgrunnlaget til å tørre å prøve seg med en master med vernepleie i navnet. Den trenger ikke å være profesjonsspesifikk, men jeg håper det snart er en høgskole som tørr å satse på en master i vernepleiefaglig arbeid.

Det er helt greit at jeg har gitt opp drømmen om å bli master i vernepleie. Jeg vet ikke om det er like greit at ikke noen andre kan bli det heller. Hva mener du?

28/05/2013 1

Inkludering i barnehage

«For noen år siden holdt en ung jente med Downs syndrom en apell om inkludering. Hun begynte med å si: «Jeg ble integrert i barnehagen. De andre begynte.»* Det var noe med de ordene som berørte. Ordene gjenspeiler følelsen av å være annerledes. Goksøyr får frem at integrering ikke er nok! Hun utfordrer oss som arbeider i barnehage til å ta inn over oss hvor viktig inkludering er.»

Dette er innledningen til en artikkel som vernepleier Hanne Ulveseth Mikalsen har skrevet som en del av en videreutdanning i Spesialpedagogikk. Hanne er vernepleier og jobber i barnehage. Artikkelen omhandler intergrering og inkludering i barnehagen. Hun fremhever at det er klare forskjeller mellom disse begrepene, og videre er hun soleklar på at det er personalets ansvar å sikre et inkluderende miljø. Det er ikke lett, men det er mulig. Særlig om personalet får tid og mulighet til å reflektere over egen rolle.

Hun skriver blant annet at

Begrepene integrering og inkludering henger sammen, selv om de har forskjellig betydning. Inkluderingsbegrepet handler om en indre opplevelse av å være anerkjent og likeverdig. Integreringsbegrepet handler om ytre rammer, som at man fysisk er tilstede på vanlige samfunnsarena. Prosessen med å integrere funksjonshemmede i samfunnet, og startet med oppmykingen av særlovene på 1970 tallet. Før det ble mange funksjonshemmede kategorisert som «ikke opplæringsdyktige», og mange barn ble plassert på store sentralinstitusjoner. FN tiåret for funksjonshemmede (1983-1992) var ideologisk betydningsfullt, fordi det ble proklamert deltaking og likestilling i samfunnet for funksjonshemmede. Norge fulgte denne ideologien, og «inkludering i et tilgjengelig samfunn» ble en rettesnor. Retten til å tilhøre det sosiale fellesskapet i nærmiljøet innbefatter også retten til å gå i barnehage. I 1975 fikk Norge sin første barnehagelov, og barn med funksjonsnedsettelse fikk prioritert opptak i barnehagen, og rett til å kunne få spesialpedagogisk hjelp. Historien viser at Norge har oppnådd stor grad av integrering, og at dette målet på mange måter er nådd. Inkludering er fortsatt et ideal vi skal jobbe mot, og er en offentlig visjon for arbeidet i barnehagen.

Ved å drøfte ulike teoretiske perspektiv får Hanne frem at det ikke alltid er like lett å jobbe for inkluderingsvisjonen. Hun skriver at

Funksjonshemmede barn i Norge har som innledningsvis nevnt oppnådd rettigheter til å delta i samfunnet som andre barn. Inkludering er et ideal vi skal jobbe mot. En balansert forståelse av begrepet står slik jeg ser det, ikke i veien for at vi fortsatt skal ha et mål om inkludering. Det må være lov til å uttrykke bekymring for at barn kan oppleve lavt selvverd, og sosial utestengelse. Hvordan man håndterer dette er det viktigste. At man ser muligheter for å kunne motvirke uheldige konsekvenser. De konkrete tiltakene man setter i verk for å få til en inkludering, er den viktigste jobben vi gjør. Å lære barnet en sosial ferdighet er et eksempel på et tiltak som kan hjelpe det til å delta. Slik jeg ser det, er refleksjon i personalgruppen en måte å starte arbeidet, og kan være en forutsetning for å få til de gode tiltakene som gir en bevisst tilpasset organisering i miljøet. En bevisst tilpasset organisering i miljøet, har stor positiv verdi for barnets intellektuelle og sosiale utvikling.

Til slutt konkluderer hun med et tydelig forsvar for inkludering i barnehagen:

Refleksjon over holdninger i personalgruppen kan får positive konsekvenser for et barns følelse av å være inkludert. Det er likevel bare ett steg på veien til å lage gode tiltak i miljøet, som hjelper den enkelte. Hvilke arbeidsmåter vi velger, og hvordan vi organiserer oss, er avgjørende for å få til en inkluderende praksis . Det bør ikke stoppe oss at det finnes utfordringer ved å oppnå inkludering. Kunnskap om sosialt ekskluderende prosesser, kan gi en mer balansert forståelse av inkludering, og bidra til at nødvendige mottiltak iverksettes. Jeg kan vanskelig se hvordan en personalgruppe i en barnehage kan oppnå dette, uten at det er satt av tid til å reflektere.

Hvis du har lest bloggen min tideligere vet du at jeg etterlyser alt det gode faglige arbeidet som skjer når vernepleiere skriver. Enten det er i en bacheloroppgave på vernepleierutdanningen, eller i en eller annen videreutdanning. Det er mange spennende tema som fortjener mer enn en skuff eller en bortgjemt datafil. Temaet som Hanne tar opp i sin oppgavebesvarelse er et tema som fortjener å bli reflektert og diskutert. Her kan du lese hele hennes oppgavebesvarelse: Inkludering i barnehagen

*(sitat: Marte Wexelsen Goksøyr, på trykk for første gang i Dagbladet 01.05.2008)

07/05/2013 0

Vær ulydig, vernepleier!

«Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.» Slik avslutter Solfrid Rød dette innlegget som godt kan leses som en sterk utfordring til oss vernepleiere.

Det er ikke mange skribenter som er opptatt av «våre» felt, men det finnes noen. Solfrid Rød er en av dem. Som redaktør i Fontene har hun mang en gang skrevet skarpt om situsjonen i vårt velferdssamfunn. Særlig anbefaler jeg hennes kommentarer på Frifagbevegelse.no. Jeg er ekstra glad for at hun mange ganger retter fokus på situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Det gjør hun også her i dette innlegget, spesielt skrevet for Vernepleierens lesere. Tar du utfordringen?

Vær ulydig, vernepleier!
Kjære vernepleiere. Dere har jeg støtt på gjennom hele livet. I min barndom på 1970-tallet var dere strenge, hvitkledde og utstyrt med enorme nøkkelknipper på institusjonen søsteren min bodde på. Når jeg besøker henne i leiligheten hun bor i nå, møter jeg dere som olabuksekledde, hverdagslige og vennlige. Kanskje litt for vennlige, tenker jeg noen ganger. Vi trenger tøffere og sintere vernepleiere. Det kan bidra til bedre tjenester for den enkelte og heve samfunnets tålegrense for menneskelig mangfold. Begge deler trengs.

Dere jobber med mennesker som ikke har noen stemme i offentligheten. I den grad utviklingshemming er gjenstand for offentlig debatt, handler den om medisinske og moralske grenser for å kvitte seg med hele fenomenet. Mens utviklingshemmede segregeres i boligkomplekser og på spesialskoler, dreier den politiske debatten om hvem som skal betale for den tidlige ultralyden, den som ikke har noen annen effekt enn å påvise avvik.

Likestilling og full deltakelse for funksjonshemmede har vært et uttalt mål med tverrpolitisk oppslutning i snart 30 år. Like fullt er det fortsatt en strabasiøs øvelse for en rullestolbruker å reise kollektivt. Og når møtte du sist en utviklingshemmet på kino eller på ditt lokale treningssenter?

En uambisiøs funksjonshemmede-politikk og en rivende teknologisk utvikling spiller sammen på uheldig vis. Annerledeshet skaper skurr i glansbildesamfunnet. Det er behagelig å slippe å forholde seg til. Og når vi slipper å se, innsnevres forestillingene om hvilke liv som er verdt å leve.

Dere jobber med en marginalisert gruppe som på tidlig 90-tall fikk sin egen reform. En reform som skulle rette opp historiens svik, men som nå har blitt aktivt motarbeidet av kommunale myndigheter i årevis.

De holdningene Norwegian fikk kjeft for da de nylig kastet en utviklingshemmet mann av flyet finnes over alt i vårt samfunn. Dere møter dem stadig vekk. Akkurat som dere stadig vekk må kompromisse på fag og etikk på grunn av kommunal budsjettdisiplin. Tjenester til utviklingshemmede er en grei salderingspost. De protesterer jo ikke uansett. Derfor trenger vi at dere gjør det. Og dere har alt som skal til: Dere har fag og profesjon, dere kjenner konsekvensene av politiske vedtak, og dere kan formidle hverdagserfaringer fra liv som er ukjente for folk flest.

Når jeg søker på «vernepleier» i norske medier, er førstetreffet en sak fra Fontene om at ansatte i tjenestene ikke varsler om overgrep mot utviklingshemmede. En del andre Fontene-saker kommer også opp, samt noen glad-saker fra lokalaviser om turer og arrangementer. Et kjapt søk gir ingen kritiske saker bygd på en vernepleiers beretning. Også i Fontene, som jo er vernepleiernes eget fagblad, opplever vi at dere er forsiktige med å uttale dere kritisk om tjenestene dere jobber i. Dere henviser gjerne oppover i systemet, til en leder. Men dere er dere som sitter på kunnskapen – og historiene som trenger å bli fortalt.

Hvis dere hadde vært en selvgod profesjon, hadde dere forsvunnet med ansvarsreformen. Mange mente dere var så gjennomsyret av de store institusjonene at dere hørte naturlig hjemme på historiens skraphaug sammen med dem. Men dere snudde dere rundt og forble den viktigste yrkesgruppa i tjenestene til utviklingshemmede i en helt ny tid. Mens vi ofte hører at sosialarbeidere ellers fortrenges av andre profesjoner og presses ut av helsevesenet og rusomsorgen, er det ingen andre som gjør krav på vernepleiernes arbeid med utviklingshemmede.

Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.

12/04/2013 6

Det må bli like fint å jobbe som å danse

Innenfor helse- og sosialsektoren peker forskning i retning av at det er administrative og rutinemessige oppgaver det i all hovedsak gis tilbakemelding på, og i beskjeden grad forhold som knytter seg til direkte samhandling med brukerne. Dette er bekymringsfullt når man vet at de forhold som kommenteres og legges merke til, også er de som gjerne oppfattes som betydningsfulle og sentrale.

Dette skriver høgskolelektor Kari Høium i det følgende innlegget. Her peker hun på viktigheten av at yrkesutøvere spør seg om nytten av det man driver med, og at folk blir sett og får tilbakemelding på det direkte arbeidet med tjenestebrukerne. Kari, som jobber på vernepleierutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, bidrar her med et spennende innspill i diskusjonen om kontinuerlig forbedringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene.

Det må bli like fint å jobbe som å danse

Løkke og Løkke (21/03/2013) spør om det trengs en opplysningstid i vernepleiefaget. Det er mulig. Vi trenger i alle fall opplyste og engasjerte ansatte som jobber i helse- og omsorgstjenesten, enten de er vernepleiere, sykepleiere, ufaglærte eller andre.

Det bør påhvile et ekstra ansvar til høgskoleutdannet personell å trene seg selv i å stille spørsmål om nytten av jobben man gjør. Hva fungerer godt? Hva kan gjøres annerledes? Hva sier forskning på området? Hva kan enkeltstudier fortelle? Er det gjort noen systematiske oversikter, evt. oppsummerte systematiske oversikter som kan gi oss andre svar?

Når det gjelder det som fungerer godt, bør man jevnlig spørre seg om man er god nok til å fremheve det positive som skjer. For det er viktig å vie oppmerksomhet til det vi ønsker å se mer av, da har det en tendens til å forsterkes slik at vi ser enda mer av det.

Moland (1999) viser i en studie at en sentral suksessfaktor i pleie- og omsorgssektoren er å dyrke ildsjelene. Det kan man bl.a. gjøre ved at man i større grad legger merke til og kommenterer det man ser av positiv samhandling med brukerne. Det vil kunne bidra til å forsterke faglig engasjement og øke interessen for å prestere ytterligere.

Erfaringer fra et fagutviklingsprosjekt ved Korshagen boliger i Skedsmo kommune, viser at det å etablere et støttende miljø der man mottar konstruktive tilbakemeldinger på egen praksis, er avgjørende for faglig engasjement og kritisk tenkning hos ansatte. Prosedyre for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ble etablert og forankret i ledelsen, og på denne måten erfarte de ansatte å styrke sin egen faglighet. Spørsmål knyttet til egen og andres praksis ble noe de opplevde «ufarlig», utfordrende og lærerikt, og har dannet grunnlag for videre kompetanseheving blant de ansatte i bofelleskapet (Høium m.fl. 2011).

Disse erfaringene samsvarer i stor grad med det som fremkommer i et notat fra Kunnskapssenteret januar 2013, som viser til nøkler for å lykkes, en evaluering av 80 ulike samhandlingsprosjekter. Her fremheves ledernes avgjørende rolle, både som viktig rollemodell og inspirator, som lykkes ved å legge til rette for innspill og engasjement fra alle parter, samt sørger for systematikk og struktur. Brukermedvirkning er en annen avgjørende faktor. «De beste» som har lykkes i større grad enn «Resten», beskriver at dette skyldes godt samarbeid hvor de bevisst har skapt en trygg og hyggelig atmosfære preget av nysgjerrighet, åpenhet og respektfull kommunikasjon. Et kritisk punkt som nevnes i notatet fra Kunnskapssenteret, er manglende kompetanse i forbedringsmetodikk. Dette var også erfaringer fra Korshagen boliger, men ved at lederne i bofellesskapet fikk veiledning i å lede fagutviklingsprosessen gjennom ulike faser, ved å stille åpne spørsmål, være lyttende og anerkjennende, gi konstruktiv feedback mv, erfarte de mestring i forhold til å dra dette i gang på egenhånd. De etablerte prosedyrer for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ved å sette sin egen praksis aktivt «under lupen», noe som dannet grunnlag for en styrket kunnskapsbasert praksis.

Dette er et eksempel på forbedringsmetodikk som kan raffineres ytterligere i en kobling mellom teori og praksis, der det å anvende forskning som grunnlag for beslutninger, blir regelen mer enn unntaket i klinisk praksis. For å komme dit, hvor man finner opplyste vernepleiere og andre fagfolk, må man etablere et læringsmiljø der det å stille spørsmål om nytten av det man gjør i jobben, oppleves både viktig og utfordrende, og samtidig skaper entusiasme blant de ansatte. Noe av det beste med entusiasme er smitteeffekten, den betydningen bør ikke underkjennes.

Da kan … Ei ny tid komme sjøl om fjellan står og det blir like fint å jobbe som å dainse.

Kari Høium

04/04/2013 0

World Autism Awareness Day

Fra farlige kriminelle til sosiale entreprenører. Dette er to av ytterpunktene knyttet til medias dekning av autisme. Og, to av mange grunner til at det er viktig med en egen dag som særskilt retter fokus på autisme. I dag, 2. april, er det nemlig FNs World Autism Awareness Day.

Både som vernepleierstudent og som vernepleier har jeg jobbet for personer med autisme og deres familier i ulike settinger. Særlig i arbeidet i barnehabiliteringstjenesten møtte jeg familier med særskilte utfordringer og problemer i hverdagen. Ofte ble barnas medfødte utfordringer forsterket av manglende kompetanse og forståelse hos de arenaene småbarnsfamilier ferdes på. Men. Også ofte møtte jeg engasjerte og flinke folk som arbeidet for å styrke livene til personer med autisme. Jeg har også i mitt interessepolitiske arbeid sett at tjenestene til personer med autisme kunne vært styrket.

I mitt virke for personer med autisme har jeg sett at det både er behov for myteknusere og mulighetsagenter/ døråpnere. På en dag som denne er det viktig å markere at dette er noe vi vernepleiere og andre fagfolk må tilstrebe å være.

Autisme er noe myteomspunnet og for mange kanskje noe litt mystisk. Når vi hører om det i media er det litt for ofte knyttet til kriminalitet. Alvorlig kriminalitet. Både i rettsaken etter 22. juli massakren og i omtalen av gjerningsmannen i skoleskytingen ved Newtown, Connecticut ble autisme nevnt. Nevnt på en slik måte at noen kan tenke at autisme er årsaken til alvorlig kriminalitet. Nevnt på en slik måte at folk med denne diagnosen muligens blir ytterligere stigmatisert og diagnosen ytterligere mystifisert. Det er problematisk. Fagfolk, media og andre må være bevisst hvilken språkbruk vi bruker i slike sammenhenger. Og at vi er tydelige på hva autisme faktisk er. Eksempelvis. I en bloggpost jeg skrev i forbindelse med 22. juli rettsaken refererer jeg blant annet til Simon Baron-Cohen. Det kan jeg også gjøre på en dag som denne:

“People with autism typically have difficulties with the cognitive component (they have trouble inferring what other people might think or feel), but have intact affective empathy (it upsets them to hear of others suffering). ”

Mange vernepleiere jobber for personer med autisme. Derfor er det også viktig at vernepleiere bidrar til å avmystifisere autisme. Vi må bidra til at diskusjonene rundt autisme er kunnskapsbaserte. Vi må være ”mythbusters”. Vernepleiere bør reagere når media eller andre fagfolk er unøyaktige i sin omtale av autisme. Forhåpentligvis er det ikke noen som fremdeles tror at årsaken til autisme er kjøleskapskalde mødre eller akademiske fedre. Men kunnskap om autisme trengs fortsatt. Den kunnskapen vernepleiere som jobber for personer med autisme har er viktig at også befolkningen ellers, og kanskje særskilt administratorer og politikere, får kjennskap til. Mytene om autisme bygger funksjonshemmende barrierer.

Vernepleiere skal ikke bare være myteknusere. Vi skal også bidra til muligheter. Både i det direkte arbeidet for den enkelte. Enten det er i opplæring og oppfølging av barn med autisme, eller det er i bistand til å mestre dagliglivet. Og i det å fremme inkludering, kanskje særlig i arbeidslivet. Vi har i det siste sett noen strålende eksempler på muligheter. Pixellus og Unicus er slike eksempler. Det trengs folk som ser muligheter. Som er innovative. Vernepleiere bør stå i første rekke som innovatører, også på dette feltet.

Jeg vil komme med noe små anbefalinger som på hver sin måte handler om autisme. Og som passer bra på en slik bevisstgjøringsdag som i dag.

Skribenten og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq er en av de mest spennende stemmene i den norske samfunnsdebatten. I dette innlegget skriver han litt om hvordan det er å ha Aspergerdiagnose.
Vernepleier og høgskolelektor i vernepleie, Thomas Owren, har skrevet mastergrad om autisme. Jeg har enda ikke lest den, men tør like vel å skrive den opp som en anbefaling. Temaet er nemlig svært så spennende, og passer godt på en dag som handler om bevisstgjøring. I ”Autreat and Autscape: informing and challenging the neurotypical will and ability to include” skriver han nemlig blant annet at ”Based on how conference conditions are created, the study casts doubt on the will and ability of a non-autistic majority to provide full and effective participation for an autistic minority.”
På autismeforeningens nettsider finnes mye informasjon om autisme, også aktuelt for oss såkalte fagpersoner.
FN har en egen nettside om World Autism Awareness Day

«This international attention is essential to address stigma, lack of awareness and inadequate support structures. Now is the time to work for a more inclusive society, highlight the talents of affected people and ensure opportunities for them to realize their potential. »

Secretary-General Ban Ki-moon

Anbefaler også denne lille filmen om autisme:

01/04/2013 0

Vernepleierkamerater!

«I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. » Slik avslutter Mimmi Kvisvik dette innlegget som hun nå har skrevet her på vernepleieren.com.

Min neste skribent er en sentral person for landets vernepleiere. Uavhengig av hvilken organisasjon du tilhører er Mimmi Kvisvik en viktig talsperson for landets vernepleiere og de folkene vi jobber for i landets velferdstjenester.

Mimmi Kvisvik ble for kort tid siden valgt som ny leder av Fellesorganisasjonen (FO). Dette er landets største organisasjon for landets vernepleiere. Hvordan Mimmi og hennes organisasjon jobber og hva de prioriterer får betydning for flere enn de som er medlemmer av FO. Derfor er jeg glad for at Mimmi har tatt utfordringen med å skrive en snutt her på vernepleieren.com. Personlig er jeg også glad for at hun understreker betydningen av vernepleiernes rolle knyttet til arbeidet som nå foregår med levekårene for personer med utviklingshemning. Her følger innlegget hennes:

Vernepleierkamerater!

Det har gått noen uker siden jeg ble valgt som ny forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO). I den sammenhengen mottok jeg en rekke gratulasjoner, men noen gratulasjoner var litt annerledes og krevde litt mer av meg enn et TAKK. En av disse var fra Cato Brunvand Ellingsen og lød som følger: Nå når du er leder for vernepleierne i FO, hva vil du si til dem?

Ja, hva vil jeg si til vernpleierne? Jo først og fremst vil jeg si det som jeg sier til alle andre medlemmer av FO.

Ved avslutning av siste landsstyremøte sa jeg følgende:

» Jeg ønsker å bruke den posisjonen jeg går ut av dette Landsstyret med til å bidra til en samfunnsutvikling preget av integritet, mangfold og inkludering. Å sikre bedre fordeling og bekjempe fattigdom vil stå sentralt for meg. Jeg vil også jobbe for å sikre gode velferdstjenester i hovedsak styrt og driftet av det offentlige. Jeg vil videre bidra til å sikre utdanninger av gode barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, og rammebetingelser for å få gjort en faglig og etisk forsvarlig jobb innenfor rammen av velferdsstaten. Som bunnplanke i min innsats skal arbeidet for gode lønns- og arbeidsforhold ligge. Dette innebærer likelønn, uttelling for kompetanse, heltid, gode pensjonsordninger, gode arbeidstidsordninger, tid til refleksjon, veiledning og videreutdanninger og sist men ikke minst en arbeidssituasjonen fri for vold og trusler om vold og oppfølging og erstatning dersom dette ikke er tilfelle».

Med dette utgangspunktet vil jeg ta mitt grep om fag- og profesjonsforbundet FO. FO er både et fag- og profesjonsforbund, og et profesjonsforbund ikke kun for en profesjon med for tre pluss en yrkesgruppe. Dette gir forventninger om at jeg ikke bare skal være opptatt av fellesskapet, men også av den enkelte profesjon/ yrkesgruppe.

Så hva er jeg opptatt av spesielt for vernepleierne?

Kort fortalt kan det oppsummeres slik:

Vernepleierens unike utdanning som en helse- og en sosialfaglig utdanning i kombinasjon
Vernepleierens miljøterapeutiske kompetanse
Vernepleierens «spisskompetanse» i forhold til mennesker med utviklingshemning
Vernepleierens spesielt egnede kompetanse i å ivareta endringsarbeid knyttet til habilitering og rehabilitering
Å synliggjøre vernepleierene, deres kompetanse og arbeidsfelt i det offentlige rom
Raskest mulig sikre dere en egen seksjonsleder, slik at vi igjen får en i FO-ledelsen som har et særskilt fokus på dere og deres utfordringer slik Siv Karin Kjøllmoen, Cato Brunvand Ellingsen og Tone Faugli har hatt de seinere årene

Aktuelt nå vil jeg på en aktiv måte følge opp høringen av faktarapporten og stortingsmeldingsarbeidet om levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming som pågår i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I kjølevannet av dette ønsker jeg å bidra til og få ansvarsreformen på rett spor etter at den har sporet av.

For å lykkes med dette er vi helt avhengig av vernepleiernes kompetanse som inkluderingsagenter.

Jeg er glad for å kunne fortelle dere at vi allerede gjennom behandlingen av forslaget til Handlingsprogrammet som fremmes for LO Kongressen i mai har fått med i dette programmet noen ord om nettopp levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming.

I forslaget til handlingsprogram står det:

«Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene for deltakelse i arbeidslivet må styrkes.»

At dette er inne kan FO ta noe av æren for, og vis meg den hovedsammenslutning som har lignende ordlyd i sitt handlingsprogram. All honnør til LO for hva dette betyr av politisk kraft.

Takk Cato for at du ga meg denne utfordringen, og fint at du har forventninger til meg som vernepleiernes nye leder. Jeg skal gjøre mitt for å levere. Første runde blir rett over påske på høringen om faktarapporten i forhold til levekår og tiltak for mennesker med psykisk utviklingshemming. Dette er en viktig omgang fordi faktarapporten danner grunnlaget for stortingsmeldingen som er bebudet denne våren. Dette er det mest omfattende politiske arbeidet som er gjort nasjonalt på dette området på 20 år. FO bygger på et tett samarbeid med brukerorganisasjoner og departementet for at dette skal bli en stortingsmelding som sikrer gode levekår og tiltak på et for vernepleierne sentralt arbeidsfelt. I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. La oss ønske hverandre lykke til.

Mimmi Kvisvik
forbundsleder
Fellesorganisasjonen (FO)

24/03/2013 0

Et velferdspolitisk kinderegg

Er det virkelig mulig? Tre ting på en gang? Jo, akkurat nå, denne uken, føles det litt ut som vi har fått et velferdspolitisk kinderegg.

La oss ta det søte først, sjokoladen. Det er selvsagt det som skjedde i Stortinget 19. mars. Da behandlet stortinget regjeringens forslag til ratifisering av FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen innebærer kanskje, som inkluderingsministeren sa i stortingsdebatten, et paradigmeskifte i denne delen av politikken. Fra helse- og sosialpolitikk til menneskerettigheter og anti-diskriminering. Funksjonshemming sees ikke lenger på som en egenskap med individet. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer. Men, derfor handler det selvsagt også om helse- og sosialpolitikk. Også vi helse- og sosialarbeidere har et ansvar for å realisere intensjonen i konvensjonen. Men først, la oss hygge oss med sjokoladen i påsken.

Så kommer utfordringen (kanskje ikke alle vil betegne det som en utfordring, men både wikipedia og en vernepleier med 10 tommeltotter gjør det). Ja, leken i kinderegget altså. For. Regjeringen la denne uken frem et forslag om rettighetsfesting av BPA, og det er ikke tvil om at rettighetsfestingen av BPA er nettopp det. En utfordring. Brukerstyrt/ borgerstyrt personlig assistanse har nettopp utfordret de tradisjonelle helsetjenestene. Det har utfordret oss fagfolk. Og, det har utfordret fagbevegelsen. Men. Det er rett og slett ingen tvil om at dette er utfordringer som er helt på sin plass. De ordinære tjenestene må bli mer på tjenestebrukernes premisser. Dessuten må ikke BPA bli redusert til en helse- og sosialtjeneste. BPA er først og fremst et frigjørings- og inkluderingsverktøy. Selvsagt skal vi rettighetsfeste BPA. Det er dog flere utfordringer igjen. Regjeringens forslag inneholder flere begrensninger. Både Høyre og SV vil mer. Og. Jeg er ganske så sikker på at kommunene, fagfolk og andre fremdeles kommer til å synes BPA kommer til å være en utfordring. La oss alle håpe at rettighetsfestingen viser seg å være en større suksess enn det lekene i kinderegget pleier å være (i Sverige diskuteres ordningen). Jeg er overbevist om at rettighetsfestingen er bra greier.

Til slutt. Overraskelsen. Eller, strengt tatt var det vel ingen overraskelse at regjeringen i dag kom med et høringsnotat som gjennomgår situasjonen for personer med utviklingshemning. Det har vi ventet på siden vedtaket om dette ble gjort i stortinget. Det er heller ingen overraskelse, dog litt skuffende, at det ikke er gjort en skikkelig kompetansegjennomgang av situasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemning (nå har jeg ikke lest høringsnotatet i detalj, men har ikke funnet noe enda). Ikke misforstå meg. Dette er faktisk en historisk dag. Jeg er utdannet vernepleier lenge etter Lossius-utvalgene. Utdannet noen år etter reformen ble gjennomført. Jeg har vært engasjert på dette feltet i mange år. Og endelig får vi en gjennomgang av situasjonen. Det er på tide, men skikkelig fint. Så. Overraskelsen har jeg tenkt å spare et par måneder. Jeg håper nemlig at overraskelsen kommer i meldingen til stortinget. Jeg håper at den ikke bare , som mange meldinger gjør, gir noen vage fremtidsperspektiver som neste regjering kan legge i en skuff. Jeg håper at jeg blir overrasket med klare føringer for hvordan vi skal nærme oss et inkluderende samfunn. Et samfunn for alle. Da er det helt avgjørende at dere som leser dette faktisk også leser høringsnotatet. At dere vurderer det som står der. Og at dere melder i fra til departementet om hva dere mener. Gjerne gjennom organisasjonene deres.

Vel, denne påsken skal vi hygge oss med egg. Også et velferdspolitisk kinderegg. Til tross for at det både gjenstår utfordringer og overraskelser kan vi være godt fornøyd med hvordan denne uken har utviklet seg. La oss også håpe at det kommer mer sjokolade. Men, jeg vil avslutte denne kvelden med en erkjennelse. Av og til tar ting bare litt tid!

22/03/2013 1

Trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

«Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.»

I det følgende innlegget knytter Jon og Gunn Løkke begrepet evidens til vernepleierprofesjonen. De nyanserer begrepet og utfordrer vernepleierutdanningene, profesjonsutøvere og profesjonen. Jeg håper at dette kan legge grunnlag for en nyansert og spennende diskusjon i vernepleieutdanningen og blant vernepleiefaglige yrkesutøvere.

Skribentene er begge vernepleiere med noget attåt, og utdanner vernepleiere på Høgskolen i Østfold. Begge burde være godt kjent i de vernepleiefaglige miljøene, og trenger nok ikke videre presentasjon. Vel, kan vel legge til at jeg synes de er usedvanlig flinke folk.

Hvordan er det med vernepleiere og evidens – trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

Jon A. Løkke & Gunn E. H. Løkke

Hvordan er det med vernepleierprofesjonen og forholdet til evidens? Det finnes evidensbasert sosialt arbeid (se Vindegg, 2009). For barnevernspedagogene er evidensbaserte behandlingspakker som ART, PMTO og Webster-Stratton relevante. Vi kan lett finne nettbaserte kurs om søking i evidenslitteraturen. Kunnskapsbasert praksis promoteres (se eksempelvis http://kunnskapsbasertpraksis.no/kunnskapsbasert-praksis/trinnene-i-kbp/). Helsebiblioteket har fantastiske nettsider der alle norske borgere, gratis, kan orientere seg i beste praksis på en lang rekke områder. Det finnes store oppslagsverk om evidensbasert praksis (Nathan & Gorman, 2007; Sturmey & Hersen, 2012). Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.

Omfattende litteratur om evidens, den pågående kritikken av evidensbegrepet og metodene som benyttes, vektleggingen av evidens i kommunal ledelse og et generelt press om å være faglig oppdatert, tilsier at diskusjon av evidensbegrepet bør være til stede i yrket. Evidensfeltet er åpenbart relevant for vernepleiere, men hvorfor et slikt slapt forhold til saken? Grunnene til at evidensbegrepet, eller de nyere og ikke helt synonyme begrepene «evidensbasert praksis» og «kunnskapsbasert praksis», ikke diskuteres er flere. En mulig grunn er at vernepleierfaget er ungt, men det kan ikke være hele forklaringen. Sosionomene har en lengre historie med 60 år gamle røtter i internasjonal evidensforskning, men når evidensfeltet innen sosialt arbeid beskrives for norske lesere er situasjonen slik: «Når innholdet studeres nærmere, er det færre som faktisk behandler evidensbasert praksis og studier substansielt; evidensbegrepet opptrer gjerne i sammendraget som noe forfatterne er kritiske til eller tar avstand fra» (Vindegg, 2009 s. 67).

Fellestrekket for sosionomer og vernepleiere kan være at kunnskapsgrunnlaget er uklart – med andre ord er fagets innhold sprikende, uten klargjorte grenser og med ujamn vitenskapelig støtte. Unntaket for uklarheten er helsefagdelen i vernepleierutdanningen. Dersom det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er uklart, er det ekstra viktig å etterlyse en gjennomgang av hvilke intervensjonsformer som virker og hva som ikke virker – enten det er gjengitt i pensum på høgskolene eller fremmes som forslag i praksis. Kjernen i vernepleieraktivitet bør være virksom innsats. Vernepleierne bør ikke holde på med «business as usual», men i opplysningstidens ånd bekjempe feilaktige forestillinger ved hjelp av vitenskapelige metoder og vitenskapelig kunnskap. Akkurat hvilke metoder og hvilken kunnskap og praktiske alternativer som er mest aktuelle er det som bør diskuteres.

Noen lesere vil mistenke at vi forfekter en «imperialistisk» og naiv, universell linje der alle fenomener lett kan måles, og at kompleksiteten i menneskers liv kan ses bort fra. Tvert i mot er vi skeptiske til begrepet «evidens» fordi begrepet har røtter til «evident» som innebærer at noe er helt klart for sansene og nærmest selvinnlysende og evig sant. Vi ville heller foretrukket at sammenstillingen «empirisk støttede tiltak» ble benyttet. Empirisk antyder vekt på data og ikke «synsing». Støttet innebærer kritisk tenkning og en pågående prosess med vekt på å finne feil og mangler ved det som hevdes og kan støttes frem til nå. I den generelle litteraturen om evidens er situasjonen langt på vei slik at motstanderen mener at det som er uvirksomt eller tvilsomt på ett område er generelt ugyldig. Tilhengerne uttrykker seg mer i retning av at de evidensbaserte tiltakene er et universalmiddel som dekker alle områder. Faktum er at ikke alle problemstillinger er dekket, og ikke alle felter kan eller må dekkes. Vernepleiere praktiserer i settinger som er sammensatte og preget av beslutninger som skal ta utgangspunkt i tjenestemottakerens ønsker, og mange ganger er det uklart hva som er ønsket. Det er åpenbart lettere å finne hva som kan redusere utvikling av rynker (de evidensbaserte tiltakene er billige; solbriller, parasoll, klær i sola og røykeslutt) enn hvordan vi kan skape god livskvalitet for personer som ikke kan beskrive egne behov.

Men, evidenslitteraturens metoder – i hovedsak en variant av den velprøvde forskningsprosessen slik den er kjent fra eksempelvis psykologifaget, er vi sterke tilhengere av. Om data er kvalitative eller kvantitative avhenger av problemstillingene og ikke ideologi. Tiltakene som beskrives i oppslagsverk som nyutgitte «Handbook of evidence-based practice in clinical psychology» av Sturmey og Hersen (2012), eller det vi kan finne med pyramidesøk i Helsebiblioteket, kan vi si følgende om: Vi satser heller lønna vår fra staten på det som beskrives i de kildene enn alternativene som er enkeltstående historier, hardnakkede påstander – eventuelt fra gamle autoriteter, og «synsing». Det som omtales som klinisk skjønn dekkes ikke av begrepet «synsing». «Synsing» kan beskrives som oppfatninger om faglige løsninger som ikke har noe observasjonsgrunnlag eller empirisk støtte. Det er minst tre problemer med synsing: Sannsynligheten for at påstanden er feil er stor, feilene blir ikke korrigert via kritisk tenkning og synsing er billig. Med billig mener vi at påstanden kan fremmes uten særlig anstrengelser i form av dokumentasjon.

En ytterligere grunn til at evidenslitteraturen har hatt liten innflytelse i vernepleierfaget er rett og slett at utdanningene har lagt liten vekt på evidenslitteraturen og søk etter empirisk støttede tiltak i undervisningen. Det må imidlertid være gode grunner til å trekke evidenslitteraturen og søkeferdighetene inn i studiene og vernepleierens arbeidsmodeller (se Løkke & Salthe, 2012). Gode grunner finnes – her er to viktige: a) Vi bør tilby de beste forslagene til løsninger når tjenestemottakere ønsker hjelp til endring. b) Vernepleierfaget kan styrkes ved å inkludere det beste av både normative vurderinger og empirisk støttede tiltak; evidensforskningen kan føre til at vernepleiere i større grad dokumenterer og undersøker egen praksis – og på sikt utvikler eget fag.

Til slutt ett, av mange, eksempler på nytten av å søke etter evidens for vernepleiere: En stor gruppe personer med funksjonshemning er barn, unge og voksne med Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD), eller hyperkinetisk forstyrrelse (HKF). Vi utsettes for mengder av informasjon om hva som kan hjelpe mot uro, hyperaktivitet, uoppmerksomhet og impulsivitet. Ett spørsmål noen av våre studenter stilte seg var om psykoterapi i form av samtaler, med ulike teoretiske utgangspunkt, reduserer symptomer hos barn med ADHD? Systematiske søk ga svært nyttig informasjon som gjør mange råd til skamme. Psykoterapi er ingen empirisk støttet intervensjon for å redusere symptomer hos personer med ADHD. At det kan være nyttig å snakke om livet sitt og livsutfordringer, er sant for de fleste, men noen effektiv hjelp for å redusere symptomer ved ADHD er psykoterapi ikke. Hjelper gjør heller ikke fettsyretilskudd (faktisk frarådes slike tilskudd), akupunktur, eller homeopati. Tre typer tiltak er effektive i å redusere kjernesymptomer ved ADHD; medisinering, atferdsbasert behandling og en kombinasjon. Et viktig opplysningsarbeid for vernepleierfaget innebærer å informere om praktiske fremgangsmåter for å finne frem evidens som kan hjelpe tjenestemottakeren. Så må evidensen vurderes kritisk, og effekten for den personen vi hjelper undersøkes. Det likner på en videreutvikling av vernepleierens trumfkort; systematisk og målrettet miljøarbeid.

21/03/2013 5

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord