Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

Vernepleie

Velkommen til virkeligheten

Skjermbilde fra Aftenbladet
Skjermbilde fra Aftenbladet

Trodde du det var enkelt? Enkelt å være helse- og sosialarbeider i landets velferdstjenester. Trodde du det holdt med empati og litt tålmodighet? Velkommen til virkeligheten. Jonny Risvik og Kampen-saken i Stavanger er den forbaska virkeligheten.

Nok en gang har journalist Thomas Ergo gjort meg opprørt og fysisk dårlig. Nok en gang har han skrevet om hvordan et sviktende hjelpeapparat kan få fatale konsekvenser. Første gangen var i magasinet Plot om Roger som ble drapsmann. Denne gangen er det historien om Jonny Risvik han, sammen med sin journalistkollega i Aftenbladet, forteller. Historien er grusom.

I minst to uker ble du daglig slått, sparket, skutt, skåldet, brennemerket, fratatt drikke og tvunget til å spise urin, avføring og sneiper. Den yngste av dine overgripere var ei jente på femten. Den eldste en kamerat på 26. Så segnet du om, og ble en offentlig person. Smilende til oss på bildet vi publiserte igjen og igjen. Som offeret i én av de mest grusomme og uforståelige tortursakene i nyere norsk historie. (Fra Aftenbladet 30. august 13)

Jonny Risvik, som hadde utviklingshemning, ble over flere uker mishandlet til døde. Av andre personer med utviklingshemning og store bistandsbehov. Saken er godt kjent fra før, men Aftenbladets reportasjer denne helgen stiller spørsmålet om hvorfor denne tragiske hendelsen ikke ble unngått. Hvorfor gjorde ikke velferdstjenestene nok? Hvorfor grep ikke nærmiljøet inn? Og, hvorfor er ikke hendelsen gransket i ettertid?

Denne saken er selvsagt et ekstremt eksempel på hvordan det kan gå. Men. De fleste som jobber direkte med personer med bistandsbehov kjenner igjen utfordringene og dilemmaene. Selvbestemmelse har med rette blitt en viktig rettesnor for vårt arbeid. Folk skal bestemme over egne liv. Men skal virkelig folk få lov til å gå til grunne? Selvsagt ikke. Vi har alle et ansvar for å beskytte folk. Beskytte folk mot andre. Og mot seg selv. Vi har et ansvar som enkeltpersoner, som helse- og sosialarbeidere og som samfunn.

Skjermbilde 2013-09-01 kl. 12.10.38

Bildet over viser de rommene helse- og sosialarbeider jobber i i møte med folk med bistandsbehov. Bildet viser blant annet utfordringene mellom ansvarsfraskrivelsen på ene siden til overbeskyttelsen på den andre. Vi jobber kanskje for stor grad av frihet samtidig som det er stor grad av trygghet. Også kalt Omsorg! Bildet er hentet fra en presentasjon om selvbestemmelse som ligger åpent på naku.no. 

Det er ikke enkelt å ta det ansvaret. Men vi skal ikke flykte fra det. Vi skal alltid bry oss. Vi skal ikke akseptere at folk sier at de har det greit, når alt tyder på at de ikke har det. Ofte kan avmaktsfølelsen bli påtrengende. Avmakt overfor den personen man ønsker å bistå, men som nekter oss å komme i posisjon. Avmakt overfor tjenestene man jobber i som ikke gir nok fleksibilitet, ressurser eller kompetanse til å møte utfordringene slike saker innebærer på en riktig og god måte. Som jeg skrev i Dagbladet i kjølvannet av Plot sin omtale av Roger:

Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?

Det er mye som kan gjøres i slike saker. Først og fremst handler det om forebygging. Tett individuell oppfølging der folk får tilpassede aktiviteter, utdanning og arbeid. Det hjelper sjeldent å be folk skjerpe seg. Det handler om systematisk metodikk som sikrer riktig motivasjon.

Det handler også om ressurser. Har velferdstjenestene nok personell til å følge folk tett opp slik det ofte er behov for. Eller er det slik at saksbehandlere og helse- og sosialarbeidere er glad når folk sier at de ikke trenger bistand, at det gjør hverdagen litt lettere og mulighetene til å bruke tid på bunken av andre saker blir litt større?

Det handler selvsagt om kompetanse. Kompetanse handler om at den enkelte må ha kompetanse til å handle i den enkelte situasjonen, men også at hele tjenesteapparatet gjennomgående har høy kvalitet. Dette er noe levekårssjef i kommunen er veldig tydelig på i intervju av henne. Det er nødvendig med kompetente ansatte som følger personer med bistandsbehov tett (og hun sier også at kommunen har styrket dette de siste årene).

Det handler rett og slett om å bry seg, og ha muligheten til å bry seg. Når levekårssjef Marit Bore sier at ”vi har oppfylt det vi kaller vår hjelpeplikt. Men brukerne ville ikke motta den hjelpen vi ønsket å gi dem”, så forstår jeg henne godt. Men det er selvsagt ikke godt nok. Kommunens tilbud bør selvsagt ikke handle om et minimumstilbud. Skal man virkelig nøye seg med å oppfylle en hjelpeplikt? Godt faglig arbeid handler selvsagt ikke om å avgrense et tilbud til det ”vi” ønsker å gi folk. Da har vi ikke gjort jobben vår. Vernepleiefaglig arbeid skal selvsagt aldri handle om det vi ønsker å gi dem. Det handler om å finne gode løsninger sammen med dem som trenger bistand. Hvis folk takker nei til det vi ønsker å tilby, så er det vi tilbyr ikke godt nok.

Men, det handler også om tvang. Tvang er i noen tilfeller både riktig og helt avgjørende for å kunne redde mennesker fra å gå til grunne. Tvangen skal være godt begrunnet, og den skal også utføres på en mest mulig skånsom måte. Men redselen for tvangsbruk skal ikke føre til handlingslammelse.

Det er lett for en journalist eller en blogger som meg å kritisere og stille spørsmål. Det er selvsagt mye vanskeligere å være den som må stå i disse vanskelige dilemmaene. Virkeligheten tilsier at hvis du velger feil, kan det få svært store konsekvenser. Men denne virkeligheten må vi tåle. Vi skal stå i de vanskelige dilemmaene mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse. Det er vår forbaska virkelighet. En virkelighet vi ikke skal rømme fra, men aktivt møte. Derfor er det helt avgjørende at helse- og sosialfaglig personell får støtte fra sitt system. At hele tjenesteapparatet står sammen om handling, ikke handlingslammelse. At den enkelte helsearbeider har et nettverk man kan få støtte, veiledning og oppfølging fra.

Historien om Jonny viser et tjenesteapparat som har sviktet. Men den viser også hvor vanskelig det kan være å jobbe i disse tjenestene. De uhyre vanskelige situasjonene man møter. Denne kompleksiteten er ikke godt nok anerkjent av lokale og sentrale myndigheter. Den enkelte helse- og sosialarbeider har et individuelt ansvar i slike saker. Det må vi ikke løpe fra. Men vi alle har et ansvar for å sikre at den enkelte er godt nok rustet til å stå i det. Stå i den komplekse, vanskelige og utfordrende virkeligheten.

Aftenbladet har laget en serie med artikler, samt en dokumentar om saken. Dette er på deres betalingssider. Jeg anbefaler alle å betale de 18 kronene det koster. Jeg håper artiklene en gang blir lagt åpent ut. Jeg håper at alle vernepleiestudenter leser den. Ikke for at det er noen fasit på hvordan man skal gjøre ting, men det gir grunnlag for refleksjon over virkeligheten. Over hvor vanskelig det er å nettopp være profesjonsutøver i slike saker. 

  

Til Arbeiderpartiet

Skjermbilde 2013-08-24 kl. 01.53.36Jeg er vernepleier, og vet du hva? Jeg tror ikke du helt vet hva det er. Det er ikke din feil, det altså. Det er vår feil. Vår feil at vi ikke har markedsført oss godt nok. At vi fremdeles må skrive noe slikt som dette. Det skulle være helt unødvendig…

Bakgrunnen for det jeg her skriver er egentlig noe veldig positivt. Her om dagen varslet du en storstilt satsning på landets omsorgstjenester. Det er helt nødvendig, og jeg håper virkelig at du om noen få dager, altså den 9. September, får mandat til å sette i verk planen din. En plan som handler om å sikre flere ansatte i omsorgssektoren.

Vi har benyttet perioden fra 2005 til 2013 til å rehabilitere og bygge heldøgns omsorgsplasser, til å styrke kompetansen blant personalet og til å øke antall ansatte i sektoren. I tiden fram mot 2020 må vi videreføre og forsterke denne innsatsen, sier Gahr Støre.

Dette er skikkelig flotte greier. Og. Ikke si det til noen (siden jeg er sånn profesjons- og kompetanseforkjemper), men jeg synes det er flott at dere har Fagforbundet som sparker dere litt bak der du vet når det gjelder dette feltet. Jeg er ærlig talt litt usikker på om Jens og Jonas hadde brydd seg så mye hvis ikke det hadde vært for Fagforbundet.

Et av tiltakene du skal sette i gang er en utviklingsplan for å øke antall helsearbeidere i kommunene. Dette er en plan jeg har etterlyst lenge. Innen det feltet jeg kjenner best, tjenestene til personer med utviklingshemning, er det nemlig skrikende mangel på kompetent personell. Undersøkelser knyttet til bruk av tvang og makt viser dette med all tydelighet. Regjeringen, som du er en del av, bekrefter dette i meldingen til stortinget som kom rett før sommeren, Frihet og likeverd. Og, du kjenner godt Jonas. Han som kanskje en dag skal styre deg. Han var ute i media for noen uker siden og sa at dere satt av penger til å øke kompetansen på dette feltet. Igjen, strålende.

Du venter kanskje på et men. Jepp, her kommer det:

Skjermbilde 2013-08-24 kl. 21.39.19

Dette er hentet fra nettsidene dine. Det er dette denne utviklingsplanen går ut på. Øke antallet helsefagarbeidere, sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter. Mens feltet ønsker å være preget av profesjonsnøytralitet (et svært så tullete begrep) og tverrfaglighet, har altså du definert 3 profesjoner og en annen yrkesgruppe som dem som skal satses på. Er ikke det svært så underlig?

Vernepleierutdanningen ble i sin tid utviklet for å fylle behovene personer med utviklingshemning har for kvalifisert personell. Mange av oss jobber nettopp i omsorgssektoren, i tjenester rettet mot folk med utviklingshemning. Men så jobber vi også i omsorgstjenester til personer med psykiske lidelser og rusproblemer (tør jeg å minne deg på at dette også er satsningsområder for deg), og også innen eldreomsorgen. I forhold til helsefaglige prosedyrer er vi likestilt med sykepleiere, men vi har større vekt på miljøterapeutisk arbeid. Hagen-utvalget var soleklar på at fremtidens omsorgstjenester har mye å lære av reformen for personer med utviklingshemning. Lære av oss vernepleiere, kanskje?

For noen år siden fikk jeg en oppringning fra Kunnskapssenteret som skulle gjøre en kunnskapsoppsummering på hvilke videreutdanninger som kunne møte rundskrivet om Aktiv omsorg. For å være ærlig lo jeg litt av spørsmålet. Vernepleiere trenger vel ikke videreutdanning for det. Les rammeplanen vår. Tilbakemeldingen etter en stund var at jeg hadde helt rett. Vernepleierutdanningen er svært aktuell for å møte samhandlingsreformens krav om aktiv omsorg, men det finnes sørgelig lite forskning på dette.

Du forstår sikkert poenget mitt; hvorfor er ikke vernepleiere inkludert i utviklingsplanen? Ok, jeg er litt irritert, men ikke sur. Som sagt, det er opp til oss. Men, jeg undrer meg veldig på hvilke vurderinger du har gjort når du utelukket oss. Jeg undret meg så mye at jeg prøvde å få svar. Jeg sendte en henvendelse gjennom din nettside.

Det hadde altså vært fint å få høre mer om deres vurderinger knyttet til utvalget av akkurat disse yrkene. Trenger dere mer info om vernepleiere, ta gjerne kontakt.

Svaret jeg fikk var svært omfattende. Flinke folk du har ansatt borte på stortinget. Det var en rekke utklipp fra ulike dokumenter som viser til at vi vernepleiere ikke er glemt. Nok en gang; fine greier. Det mest interessante sitatet jeg fikk tilsendt var kanskje dette:

Antall studieplasser i vernepleierutdanningene ble økt med 20 i forbindelse med RNB 2009. Beregningene i HELSEMOD viser et overskudd i årene framover, fra 2300 til 5800 årsverk i 2030 avhengig av framskrivingsalternativ for etterspørsel. Utdanningskapasiteten er høy sett i forhold til antall yrkesaktive, og gjennomsnittsalderen blant de yrkesaktive er forholdsvis lav. På den annen side tar ikke beregningene hensyn til dagens lave kompetansenivå i pleie- og omsorgstjenestene for utviklingshemmede, der tvangsvedtak ofte gjøres av personell uten nødvendig fagkompetanse. De tar heller ikke hensyn til at vernepleierne stadig har fått nye arbeidsområder (demensomsorg, psykisk helsevern, veiledning av andre brukergrupper) i forhold til for noen få år tilbake da de i hovedsak arbeidet med psykisk utviklingshemmede. Denne utviklingen vil sannsynligvis fortsette.

Nettopp. Det gjorde ikke min undring mindre på hvilke vurderinger som var gjort når man utelukket vernepleiere fra din utviklingsplan, så jeg spurte igjen om dette. Svaret var som følger:

Fant nå det avsnittet du viser til, og jeg sjekket for sikkerhets skyld ut dette med departementet. De svarte at veldig mange yrkesgrupper er knyttet opp mot eldre og omsorg, men de valgte å ta med de fire som er mest sentrale opp mot eldreomsorgen.

Ja, sånn kan man og si det. Men, ærlig talt Arbeiderpartiet. Du vet like godt som meg at dette er tullball. Se her hva som står med gedigen skrift på nettsiden du har laget om temaet:

Skjermbilde 2013-08-24 kl. 00.52.27

Så du tenker nytt ved å lage en utviklingsplan for de du definerer som de mest sentrale? Mmm. Hvordan definerer du ”mest sentrale”? De som er størst i dag? De som er viktigst? De som kommer med mest ny kunnskap?

Og, er det ikke slik at du i dokument etter dokument de siste årene har påpekt at omsorgstjenestene innbefatter flere enn de eldre? At dem under 67 år utgjør størstedelen av dem som får omsorgstjenester? Hvorfor i huleste peker du da ut de som du på en eller annen måte mener er mest sentrale i eldreomsorgen da?

Det hadde virkelig vært spennende å få innsikt i hvilke vurderinger du og dine har gjort her? I hvor stor grad handler det om tilfeldigheter, uvitenhet eller sterke fagforeninger?

Jeg forstår på en måte om du synes dette er pirk. Pirk fra en eller annen tulling som vil opprettholde profesjonsskiller og makt. At jeg henger meg opp i en bagatell. Da skal jeg fortelle deg noe. Dette er ingen bagatell for alle de vernepleierne som jobber ute i omsorgssektoren. Ja, det er blitt flere av oss, men fremdeles er vi ganske så ukjente. Det gjør at vi mange steder er alene. Alene i tjenester som roper etter kompetanse. Tjenester som trenger så mange dispensasjoner fra lovverket at det snart er en stor vits. Det blir stadig stilt spørsmålstegn ved vår kompetanse, og mange steder får vernepleiere ikke innpass i de kommunale tjenestene. Igjen, tjenester som trenger kompetanse. Vernepleiere får ikke være ansvarlig på sykehjem uten at sykepleiere er bakvakt, det blir stilt spørsmål ved om vi kan dele ut legemiddel og om vi kan utføre andre helsefaglige prosedyrer. I en tid der det er fokus på forebygging, tidlig innsats, hjemmebasert og aktiv omsorg skal altså du i din satsning utelukke den utdanningen som kanskje har hatt mest fokus på dette de siste 20 årene (20 år etter ansvarsreformen, men du forstå sikkert at det er det jeg mener). Hallo… Skal du virkelig, i en liten setning, vise at samhandlingsreformens idealer egentlig er en interessekamp om profesjonsposisjoner (og ja, jeg ser at jeg kanskje kaster svære steiner i et glasshus med å skrive det, men jeg mener det virkelig!!!).

Så, hva er det jeg egentlig vil? Vel, egentlig vil jeg at tjenestebrukerne ute i kommunene skal få best mulig tjenester. Jeg er overbevist om at skal man sikre dette trengs det flere vernepleiere. Jeg er selvsagt en smule subjektiv. Derfor ønsker jeg egentlig ikke mer enn en forklaring i denne omgang. En forklaring på hvorfor vernepleiere er utelukket fra utviklingsplanen din. Jeg forstår det bare ikke (selv om du forklarer det med dette med de 4 mest sentrale i eldreomsorgen).

Jeg foreslår at du endrer planen om utviklingsplanen. Ta med vernepleiere. Da kan det selvsagt være at sosionomene kommer med samme ønske (selv om de er minst like treige som oss vernepleiere til å markedsføre seg). Så kanskje det beste er å satse på en profesjonsnøytral utviklingsplan for å sikre god, høy og riktig kompetanse i landets omsorgstjenester.

Ok. Forstår du meg? Jeg avslutter med dette utmerkede sitatet jeg fikk fra din enda mer utmerkede førstekonsulent på stortinget. Det sier vel egentlig alt jeg mener….

En faglig omlegging av omsorgstjenestene forutsetter at det utvikles nye arbeidsmetoder og faglige tilnærminger i omsorgssektoren. Innføring av hverdagsrehabiliterende metoder, velferdsteknologiske løsninger og ulike miljøterapeutiske metoder stiller personellet i omsorgssektoren overfor nye utfordringer. Omleggingen vil kreve større faglig bredde, sterkere vekt på tverrfaglig samarbeid og mer personell med rehabilitering og forebygging som fagfelt: ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, vernepleiere, helsesøstre, sykepleiere med spesialutdanning mv. Samtidig vil et styrket samarbeid med frivillige og pårørende kreve et større innslag av sosialfaglig personell og kompetanse.

Begrensningens kunst…?

Skjermbilde 2013-08-20 kl. 18.13.58Av og til er det rett og slett skikkelig vanskelig å begrense seg. Særlig nå man er en snakkesalig bergenser som snakker om favorittemaet sitt til helt helt ferske vernepleierstudenter. Altså om «vernepleierier».

I dag har jeg hatt en firetimers forelesning for vernepleierstudenter i Trondheim, og denne bloggposten er egentlig til dem. De startet i forrige uke, og i dag har jeg gitt dem en (over)dose vernepleierelaterte tema. Jeg er den første til å innrømme at det kan bli litt vel mye. Håper ikke frafallsprosenten på vernepleien på HIST blir unormalt høy i år…

Som vanlig rakk jeg ikke å si alt jeg hadde tenkt. Langt i fra. Mest pågrunn av at jeg av en eller annen underlig grunn er redd for å ha for lite å si. Og, pågrunn av aktive studenter med mange reflekterte kommentarer. Tror vernepleiermiljøene har mye godt i vente fra HIST om tre år.

Skjermbilde 2013-08-20 kl. 18.19.25Vel. Grunnen til denne bloggposten er rett og slett at jeg lovte å sende dem noen referanser. Da kan vel dere andre lesere også få dem. Som for eksempel anbefalingen om boken til Thomas Owren og Sølvi Linde; Vernepleiefaglig teori og praksis. Og selvsagt i samme slengen artikkelen til Jon Løkke og Gunnar Salthe, Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering. 

Begge disse anbefalingene ble gitt i forbindelse med at jeg presenterte pågående diskusjoner innen vernepleie. Vet ærlig talt ikke om det er store diskusjoner, men debatten om vernepleierens arbeidsmodell bør selvsagt holdes varm.

Undersøkelsen som jeg viste til der arbeidsplassene til vernepleierne ble gjennomgått er jo laget av HIST, så den får de sikkert på utdanningen, men her er den.

Jeg synes selvsagt det er synd at jeg ikke får tid til å diskutere og presentere alt jeg hadde på hjertet. Blant annet språkbruk som en funksjonshemmende barriere. Skulle gjerne vist A-lagets video Funksjonshemmet. Den har jeg skrevet om før, men du kan se den igjen her. Hva synes du?

Innlegget fortsetter under videoen. 

En ting jeg tenker på etter slike forelesninger er at det virkelig er behov for mer stoff om vernepleierns rolle på ulike arbeidssteder. Jeg er veldig glad for innlegget til Are karlsen om vernepleieren og barnevernet, og vi trenger flere slike. Vernepleieren i eldreomsorgen, vernepleieren i psykisk helse, vernepleieren i… Ja, er det noen som tar utfordringen?

Skjermbilde 2013-08-20 kl. 20.20.00En annen ting jeg tok opp er debatten om forskjellene mellom de ulike vernepleierutdanningene. Mange hevder at det er et problem. Jeg er kanskje en av de få som mener at det i stor grad er uproblematisk. Så lenge alle vernepleiere innehar en viss kjerne av vernepleiefaglig kompetanse er det bra med mangfold. Hva denne kjernen skal være er mer problematisk. Jeg nevnte debatten om atferdsanalyse i denne forbindelsen. Ingen av de nye studentene hadde noe forhold til dette. Noen få hadde det når jeg foreleste for ferske vernepleierstudenter på høgskolen i oslo og akershus i forrige uke. Uansett anbefaler jeg studenter til å forholde seg til denne debatten. Kanskje bør de lese Kjetil Viken sitt innlegg om dette her på bloggen, og vil de ha mer kunnskap om atferdsanalsyse benytter jeg anledningen til å anbefale den ganske så ferske boken Innføring i atferdsanalyse. Vi kommer nok aldri utenom denne debatten i de vernepleiefaglige miljøene, og bra er det (spør du meg).

Ok, skal gi meg der. Forelesningen var mest om stolthet, og ikke så mye om ydmykhet. Det lærer de sikkert nok om etterhvert. Jeg var i hvertfall overtydelig på at de må være ambassadører for vernepleierprofesjonen og være stolte over å være vernepleiestudenter. Jeg legger også her ut en pdf av min forelesning. Den bør brukes med varsomhet, da den først og fremst representerer stikkord for ordgyteriet til undertegnede.

Takk for fine timer i Trondheim. Ser frem til å møte nye studenter i Sandvika i slutten av måneden.

Jeg avslutter med dette sitatet fra en som skrev på Facebook når jeg i fjor spurte hva jeg burde si til ferske vernepleierstudenter (vet desverre ikke hvem som skrev dette):

Det nyutdannende vernepleiere ser ut til å være lite forberedt på er de forventningene og trøkket som møter dem den dagen de er kommer ut i arbeid. Realitetsorienter dem mot hverdagen. At vernepleieryrket er mer enn solskinnshistorier med blide tjenestemottagere og faglig suksess og at det eneste som duger er hardt arbeid, faglig dyktighet, etiske refleksjon … samt dokumentasjon, dokumentasjon og dokumentasjon.

Vernepleier – og stolt av det!

Takk for maten!

Skjermbilde 2013-08-19 kl. 14.18.10«Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette.»

I morgen skal jeg forelese for et kull helt ferske vernepleiestudenter på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Det gleder jeg meg til. I den forbindelse var jeg på jakt etter en gammel forelesning som jeg har lagt fra meg langt inne i Macens mørkeste avkroker. Jeg fant ikke det jeg var på jakt etter, men jeg fant denne. Sikkert bare interessant for de spesielt interesserte, men… Jeg holdt nemlig takk for maten tale på vernepleiernes 50 årsjubileum nå i vinter. Selvfølgelig klarte jeg ikke å bare snakke om mat. Her er manuset mitt…

Takk for maten
Når jeg fikk spørsmål om å holde takk for maten-talen lurte jeg på om de virkelig mente det. At de skulle slippe til en taletrengt bergenser når folk egentlig vil gjøre noe annet enn å sitte her. For det er det dere egentlig vil akkurat nå. I følge en nettside om slike taler skal jeg nemlig sørge for en myk overgang til kaffe/avec og dans, røkning eller flørting. Det siste anbefaler jeg på det varmeste. Altså; flørting på en vernepleierkonferanse. Flørting handler jo først og fremst om å gi komplimenter til folk. Og det er jo vi vernepleiere gode på.

Men. Egentlig burde jeg sagt nei til å holde takk for maten tale. For. Jeg har ikke tenkt å gjøre det. Takke for maten. Eller. I hvert fall ikke bare det. For det vi nå har vært gjennom handler jo ikke bare om mat. Det vi har vært gjennom er jo en måltidssituasjon bestående av ulike faktorer som er helhetlig integrerte. Akkurat som vernepleierens kompetanse. I sin analyse av festmåltidet må vi vernepleiere ta hensyn til det fysiologiske, ernæringen, altså maten. Helsen. Og. Vi må ta hensyn til det sosiale samspillet. Vi har en helhetlig integrert kompetanse der ulike faktorer må sees i en sammenheng. Aldri hver for seg. Alltid sammen. Hva ville egentlig festmåltidet vært uten mat? Eller hva ville festmåltidet vært uten sosialt felleskap? For å si det på en annen måte. Hva ville vernepleieren vært uten helsefaglig kompetanse? Eller hva ville vernepleieren vært uten sosialfaglig kompetanse? Vi hadde rett og slett ikke hatt bruk for det. Verken festmåltidet eller vernepleieren.

Den tradisjonelle takk for maten talen har en viktig funksjon. Positiv forsterkning. Vi skal sørge for å gi kokker og servitører så mye positiv tilbakemelding at de kommer til å gjøre mer av det samme ved neste anledning. Selvsagt skal vi gjøre det her i dag og. For jeg synes at kjøkkenet har satt sammen et helt utmerket festmåltid for vernepleiere.

Først spiste vi hval. Mange mener at hvalen er utrydningstruet og må fredes. I fjor var også vernepleierutdanningen utrydningstruet. I kampen for fredning av hvalen fikk man med seg kjendiser som Paul McCartney. I kampen for fredning av vernepleierutdanningen fikk vi med oss Jens Petter Gitlesen. Hva hadde best effekt? I dag spiser vi hval og feirer vernepleierutdannigen.

Så har vi spist lam. Det passer også bra. Noen av dere husker sikkert RV politikeren Liv Finstad som ble kjent for uttrykket ”Sauer er allrighte dyr”. Når sykepleierutdanningen fylte 100 år omtalte jeg vernepleieren som sykepleierens litt rebelske lillesøster. Av og til kan jeg forestille meg sykepleieren omtale oss vernepleiere på samme måte som Finstad gjorde: Vernepleierne, de er noen allrighte dyr. Sannheten er kanskje ikke at vi er den rebelske lillesøsteren. Sannheten er vel at vi er alt for snille. Vi er snille som lam! Ping!

Til slutt fikk vi Panna Cotta. Det er noe flotte greier. Og underlig. For å være ærlig så fant jeg ikke noen som helst sammenheng mellom Panna Cotta og vernepleie. Derfor skrev jeg italia pluss vernepleie på google. Og da skjedde det noe helt fantastisk. Som treff nummer to fant jeg reklame for en mastergrad i vernepleie. Et nettstudie på italiensk og spansk. Er det ikke fantastisk. Det er helt sant. Bare ved å kombinere italia og vernepleie på google får vi den mastergraden som flere av oss lenge har ønsket oss. Hvis noen snakker med Kristin Halvorsen så tips henne om Google. Om en helt utmerket Panna Cotta og en mastergrad i vernepleie.

Før vi takker folka som har jobbet for oss her i dag, vil jeg spørre dere om noe. Er dere mette?

Ja? Det burde dere ikke være. Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette. Vår kompetanse trengs både på de feltene der vi tradisjonelt har vært og på nye felt. I demensomsorgen. I skolen. Samhandlingsreformen skriker etter vår kompetanse. Vår helhetlige integrerte helse- og sosialfaglige kompetanse. Derfor folkens, bli fort sulten igjen.

Da tror jeg tiden er inne for å gi en stor applaus til dem som har jobbet her i dag. Til ……………. Og folka hennes!

Da har vi takket for helsen. Jeg skal ikke bruke like lang tid på det sosiale. Vil bare presisere at det sosiale ikke slutter her. For noen av dere er det bare begynnelsen. Jeg har i hvert fall hatt en sosial og veldig hyggelig stund. Her kan vi takke hverandre, så jeg synes vi skal gi hverandre en stor applaus.

Til slutt: Jeg må innrømme at det var noen perioder i fjor. Når arbeidet med utdanningsmeldingen skremte oss. At jeg trodde det var gravøl som var det neste for vernepleieren. Derfor er jeg ekstra glad for at vi er her i dag. Gratulerer med dagen. Det er ikke hver dag jeg får anledning til å sitere Bibelen, men det skal jeg gjøre nå. For Paulus skrev akkurat det vi skal gjøre i dag. I dag skal vi Kappes om å hedre hverandre. Takk for måltidet.

Ny undersøkelse om vernepleiere i skolen

Skjermbilde 2013-08-09 kl. 12.25.57«For meg blir det nærmest feil, dersom arbeid med eksamensrettede skolefag, som jeg formoder denne respondenten henviser til, benevnes faglig arbeid, hvis det impliserer at miljøarbeid ikke er faglig arbeid. Jeg vil gjerne slå fast at miljøarbeid er faglig arbeid. Faglig er et svært generelt begrep, og henviser til mange flere fenomen enn skolefag. Mangler vi gode begrep for å skille klart her?»

Gjennom mitt engasjement for å få flere vernepleiere i skolen, har Peter Magnus vært en av dem jeg ved flere anledninger har møtt på. Han underviser på vernepleierutdanningen i Bergen. Ofte har han nok vært mer nyansert enn meg når det gjelder vernepleiernes plass i skolen, men han er både engasjert i temaet og en spennende samtalepartner.

Nå har han gjennomført en undersøkelse om barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere i skolen. Det er ikke for mange undersøkelser på dette området, så jeg synes det er viktig å fremheve dem som finnes.

Kjenner du til andre undersøkelser om dette eller andre tema som bør omtales på vernepleieren.com, tips meg gjerne.

Forskningsspørsmålet i undersøkelsen til Peter er: ”hva slags arbeidsoppgaver utfører BSV’erne i grunnskolen, – og hva slags arbeidsforhold erfarer de?” Jeg synes rapporten fremhever flere interessante momenter, og den kan absolutt være et av flere grunnlag for et videre arbeid for å styrke vernepleierkompetanse i skoleverket. I hans avsluttende kommentarer trekker han frem flere spennende og tankevekkende problemstillinger. Med forfatterens tillatelse har jeg her klippet ut noe av dette som jeg synes er svært så relevant for videre undring. Hva tenker du om det Peter skriver?

Avsluttende kommentarer.

Undersøkelsen har vist at mange BSV’ere utfører mye undervisning. Realkompetansen til å   undervise visse elever kan være på plass, men uten formell lærerkompetanse får ikke BSV’eren tildelt formelt ansvar for sitt undervisningsarbeid.

Mange respondenter peker på at pålagt undervisningsarbeid forhindrer dem fra å gjøre viktig miljøarbeid. Og når de fleste BSV’ere er satt til å arbeide med enkeltindivider med særlige behov og utfordringer, knyttet opp mot undervisningsspesifikke oppgaver med individuelle eller i en liten gruppe elever, forhindrer det arbeid på systemnivå, det vil si tidlig intervensjon og forebyggende arbeid rettet mot flere barn og mot systemer.

En gjennomgang viser at vernepleierne er den BSV-profesjonen som er størst på skolen. Vernepleierne har også gjennomgående større andel med lederstilinger på flere felt og opplever mest anerkjennelse. De er også gjennomgående mer fornøyd i skolen.

(…)

La meg avslutningsvis gjøre følgende kommentarer;

Flere respondenter brukte i sine åpne svar ordet ”faglig” omtrent slik denne respondenten gjør;

”Jeg jobbet mest i klasser med enkeltelever og følte at jeg også skulle hjelpe til faglig (ikke min kompetanse). Ønsket mer miljøarbeid, gjerne mot flere elever”.

For meg blir det nærmest feil, dersom arbeid med eksamensrettede skolefag, som jeg formoder denne respondenten henviser til, benevnes faglig arbeid, hvis det impliserer at miljøarbeid ikke er faglig arbeid. Jeg vil gjerne slå fast at miljøarbeid er faglig arbeid. Faglig er et svært generelt begrep, og henviser til mange flere fenomen enn skolefag. Mangler vi gode begrep for å skille klart her?

Et større profesjonelt mangfold i skolen skaper behov for en fordeling av ansvar og oppgaver mellom profesjonene. Brosjyren fra Utdanningsforbundet og FO (Okt. 2012) avklarer at lærerprofesjonene har hovedansvaret for lærings- utviklings og danningsarbeidet i skolen, og at helse og sosialfaglig kompetanse er et viktig supplement til den pedagogiske kompetansen. Betyr det at lærerprofesjonene har hovedansvaret for alt arbeidet i skolen? Jeg spør om plassering av hovedansvar hos kun en profesjon kan skape barrierer for målet om den tverrfaglighet og konsensus som signaliseres i brosjyrens tittel; ”Tverrfaglig samarbeid i skolen”.

Målet med tverrfaglighet er å”…oppnå engasjement om et felles prosjekt. Deltakerne må ta stiling til prosjektet i fellesskap, og vil forsøke å fatte beslutninger ved konsensus (…).faggruppene har kunnskap om hverandre som de integrerer i eget fag. Det oppstår nye holdninger og ny viten som skaper en felles merviten ”(Glavin og Erdals 2000:29 i Jacobsen 2010:13) (konsensus min kursiv). Hvordan påvirker tildeling av hovedansvaret til en profesjon muligheten for tverrfaglig konsensus og ny merviten?

Er vi kanskje nærmere en beskrivelse av tverrfagligheten i skolen med Lauvås & Lauvås’(2004) beskrivelse av monosamarbeid, der en profesjon tiltar seg en overordnet, premissgivende posisjon eller tildeles en slik posisjon fra de andre samarbeidspartnerne? «I en bestemt konstellasjon av samarbeidende yrkesgrupper vil det ofte være kunnskapsbasen til en av gruppene som uten videre opphøyes til et selvsagt grunnlag for de andre fags bidrag (…) i skolesammenheng kan det være pedagogikken som gir strukturen for samarbeidende barnevernspedagoger, psykologer, sosionomer, helsepersonell osv». (Lauvås og Lauvås 2004:46). Hvor bringer monosamarbeidet oss?

I Stortingsmeldingen om Utdanning for velferd utfordrer Kunnskapsdepartementet helse- og sosialarbeiderne til å utvikle en dobbel identitet, det vil si utvikle seg både som ”profesjonsutøver med kompetanse til å løse bestemte oppgaver, og som velferdsarbeider med forståelse for helheten i velferdssystemet og evne til å bruke sin kompetanse i samspill med andre yrkesgrupper for å møte brukernes behov” (Kunnskapsdepartementet Meld.St. 13 (2011–2012) 5.5.2. Jeg formoder denne utfordringen om dobbelt identitet går til lærerprofesjonene også?

Representanten Hadia Tajik spurte i Stortinget 08.06.12 om hvordan skolestatsråden vil ”bidra til at flere yrkesgrupper får naturlig innpass i skolen?”. Statsråden svarte at det er lokal skoleeier som skal ”legge til rette for at opplæringen knytter til seg personer med ulik yrkesbakgrunn, f.eks. merkantil hjelp, helsefaglig eller sosialpedagogisk kompetanse, miljøarbeidere eller barne- og ungdomsarbeidere”. Ministeren sa også at ”departementet vil ikke forskriftsfeste kompetansekrav til andre yrkesgrupper enn undervisningspersonalet i skolen. Lokale behov må avgjøre hvilken kompetanse den enkelte skole trenger i støtteapparatet” (Stortinget 2012).

Andre mener at å sikre økt profesjonelt mangfold og sikre en tydelig rolle for BSV’ere i grunnskolen forutsetter nasjonal inngripen.

Hverdagsrehabilitering – nye ord på gammel praksis

Tenk, en nylig utlysning av midler om hverdagsrehabilitering utgjør egentlig sylskarp kritikk av mitt virke i mine 6 år som ansatt og tillitsvalgt i et profesjonsforbund. For selvsagt burde vernepleiefaglig kompetanse og vernepleiere stå sentralt når myndighetene nå satser på såkalt hverdagsrehabilitering.

I perioden 2006 -2012 jobbet jeg med profesjonsutvikling og yrkesfag for vernepleiere i Fellesorganisasjonen (FO). Siden den gang har dere som har fulgt bloggen min sett at vernepleie er noe som fortsatt interesserer meg. Ofte har jeg forsvart den jobben jeg og vi gjorde på profesjonsområdet, men satsningen på hverdagsrehabilitering som myndighetene nå har er et godt eksempel på at jeg ikke har gjort jobben min godt nok. Derfor bør dette være en vekker for de miljøene som jobber for vernepleiefaglig kompetanse, både utdanningsmiljø, fagforeninger og alle oss enkeltpersoner som tror på at vernepleiefaglig kompetanse bidrar til bedre velferdstjenester. For vi vernepleiere er knapt nevnt tilknyttet hverdagsrehabilitering.

Hverdagsrehabilitering er et begrep som i større og større grad har blitt et innarbeidet satsningsområde, blant annet som en del av samhandlingsreformen. Det presenteres gjerne som en ny måte å jobbe på. Blant annet har begrepet fått en viktig plass i regjeringens melding til Stortinget om morgendagens omsorg. I meldingen til stortinget beskrives hverdagsrehabilitering blant annet slik:

Som metode og faglig tilnærming tar hverdagsrehabilitering utgangspunkt i å avdekke hvilke muligheter brukeren selv har til å bidra aktivt med å gjenopprette eller øke tidligere funksjonsnivå. Brukerens egne ressurser, ønsker og personlige mål er utgangspunktet for tjenesten som leveres. I større grad enn i de tradisjonelle tjenestene er brukerne med på å beskrive og definere hva som er vesentlig for å kunne oppnå mestring i eget liv.

(melding 29: Morgendagens omsorg)

I arbeidet med å få hverdagsrehabilitering på dagsorden har ergoterapeutforbundet stått sentralt. De har drevet et godt og aktivt politisk og faglig arbeid for å sikre at dette er et begrep og en måte å jobbe på som får ressurser og blir satset på. Det er flotte greier. Det er ikke så rart at dette har vært et satsningsområde for ergoterapeutene. Dette vil også for dem være faglig arbeid som står dem nært, og ved et aktivt og fornuftig faglig og politisk arbeid etablerer de seg selv som viktige aktører i de kommunale tjenestene. Som en liten digresjon så er det også noen som kan dette som sier at ergoterapeututdanningen er den utdanningen som er mest lik vernepleierutdanningen.

Samtidig er det med stor undring jeg ser at måten man her jobber på blir omtalt som ny og at den bidrar til stor og positiv omstilling. Ser man på hva metoden innebærer er det svært likt hvordan vernepleiefaglig praksis har vært de siste 20 årene. Desverre nevnes dette ikke med et ord i de dokumentene jeg har lest om hverdagsrehabilitering. Siden dette til nå har hatt et fokus på eldreområdet, kan jeg til en viss grad forstå at dette omtales som noe nytt. Vernepleiefaglig arbeid har i liten grad hatt innflytelse på dette området (desverre). Det er desto mer synd at når man nå velger å satse på vernepleiefaglig arbeid via hverdagsrehabilitering på eldreområdet står vi vernepleiere i stor grad på sidelinjen.

Når begrepet nå blir brukt knyttet opp i mot tjenestene til personer med utviklingshemning blir dette veldig snodig. Helsedirektoratet har nemlig lyst ut midler til prosjekter med hverdagsrehabilitering som er rettet mot personer med utviklingshemning. Målet for bruken av de 2 millionene som er lyst ut er å prøve ut modeller for hverdagsrehabilitering knyttet til tjenestene for personer med utviklingshemning. Det er i seg selv litt underlig at man må tilpasse en slik ordning en egen diagnose, men det får bli tema for et annet innlegg.

Vernepleiefaglig arbeid har hatt stor innflytelse på disse tjenestene i 50 år. Jeg har i mange sammenhenger hevdet at vernepleierutdanningen har maktet å endre seg til en moderne utdanning som møter fremtidens omsorgsutfordringer på en god måte. Samhandlingsreformen er som skapt for det vi er gode på. Tidlig innsats, aktiv omsorg, mestring, satsning på kommunale tjenester, hjemmebaserte omsorg. Kunnskapsbasert praksis. Etter at reformen ble gjennomført for over 20 år siden har vi vernepleiere også blitt kritisert for å ha for mye fokus på opplæring og trening i hverdagslivet. Dette har vært både fra vernepleiefaglige miljø, fra pårørende og fra andre fagmiljø. Dette har vært en kritikk som jeg til en viss grad kan forstå, og jeg tror mange vernepleiefaglige miljø har funnet en god balansegang knyttet til graden av hverdagslivets behov for trening og opplæring. Vi har tross alt en god del år med erfaring på feltet. Desverre blir da paradokset fullkomment når man nå kaller det for hverdagsrehabilitering og bevilger millioner av kroner til dette. Det innføres et nytt ord om gammel praksis. Om tradisjonell vernepleiefaglig praksis. Desverre en praksis som tydeligvis i altfor liten grad er kjent og anerkjent. Det er selvsagt veldig bra om andre kommer etter, at tjenestene utvikler seg i «vår» retning. Ikke pågrunn av at det er bra for oss, men siden det er bra for tjenestene. Men når tjenestene mangler fagkompetanse, særlig vernepleiefaglig kompetanse, så er det mer enn underlig at man bruker penger på å innføre et nytt begrep om en gammel og god praksis.

Hvis vi ikke henger med på dette løpet kan vi desverre bare skylde oss selv. Skyld gjerne på meg! Jeg håper fremdeles at vi vernepleiere kan hoppe på, og bli sentrale aktører i fremtidens «hverdagsrehabilitering». da trenger vi tydelige stemmer som ikke bare utvikler god kompetanse, men som også fremmer den. Vi trenger fagforeninger som er tydelige profesjonspolitiske. Rapporten «Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering» er et slående eksempel på at små profesjonsforbund som Norsk ergoterapeutforbundet og Norsk fysioterapeutforbund fremmer profesjonspolitiske interesser via faglig promotering. Det er rett og slett fascinerende å se på mangelen på vurdering av vernepleierenes kompetanse her. Dette er altså en rapport som det refereseres til i den nye meldingen til Stortinget. Ære være disse forbundenes arbeid på dette feltet, men igjen så er vi vernepleiere helt borte fra et felt som vi burde være førende i.

Det er rett og slett viktig at vi fremhever vår kompetanse på en målrettet og strategisk måte. Kom igjen folkens!

Om ansvar for gode tjenester – og mageleie

Filmen Grep er en bra illustrasjon på temaet. Klikk på bildet.
Filmen Grep er en bra illustrasjon på temaet. Klikk på bildet.

«Jobbet du med meg når det var nedlegging?» spurte en av informantene mine til masteroppgaven min. «Jada, jeg gjorde nok det», svarte jeg. «Det var ikke rett av dere å legge meg ned!» sa hun videre. Jeg forklarte så at nedlegging var det virkemiddelet vi brukte på åttitallet når hun utaggerte som hun gjorde. «Ja, men dere trenger ikke det nå, hva skal du gjøre hvis jeg blir sint og mister kontrollen?»

Håndtering av vold og annen fysisk skadeaverging er heldigvis ikke noe som er en del av arbeidshverdagen til de fleste. Men. For en del vernepleiere er dette en viktig del av sitt daglige arbeid. Dette handler om vårt yrkesfag, om etikk og om ivaretakelse av både tjenestemottakere og tjenesteytere. Derfor er det også svært viktig å ha en kontinuerlig diskusjon om hvordan man håndterer dette best mulig. Jeg har skrevet om dette før. Det handler om teknikk. Men også om så mye mer enn det. Blant annet handler det om hvem som har ansvar for gode tjenester. I det siste har det vært en viss debatt om mageleie. Bernt Barstad setter dette temaet i perspektiv med sine erfaringer og synspunkt i dette innlegget han sendte vernepleieren.com her om dagen. Han setter særlig fokus på viktigtigheten av god ledelse for å utvikle gode tjenester, og at dette må ligge i bunn for videre diskusjoner knyttet til mageleie. Her er hva han skriver:

Må bare få det ut!
Jeg er det som kan kalles»vernepleier i bunn», i tillegg til videreutdanning i målrettet miljøarbeid, videreutdanning i sexologi og en master i funksjonshemmede og samfunn fra NTNU. På -80 tallet og fram til ansvarsreformen var et faktum, jobbet jeg ved en sentralinstitusjon ved det daværende HVPU, etter en kort gjesteopptreden i Trondheim kommune begynte jeg høsten 1991 å jobbe ved Habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag, der har jeg vært siden. Grunnen til at jeg velger å starte dette innlegget med noe tilnærmet en CV er et forsøk på å formidle at jeg har både formalkompetanse og erfaring over flere år.

«Jobbet du med meg når det var nedlegging?» spurte en av informantene mine til masteroppgaven min. «Jada, jeg gjorde nok det», svarte jeg. «Det var ikke rett av dere å legge meg ned!» sa hun videre. Jeg forklarte så at nedlegging var det virkemiddelet vi brukte på åttitallet når hun utaggerte som hun gjorde. «Ja, men dere trenger ikke det nå, hva skal du gjøre hvis jeg blir sint og mister kontrollen?» sa hun videre. Jeg forklarte hva jeg skulle gjøre når hun ble sint og mistet kontrollen, deretter kunne vi fortsette intervjuet. Jeg jobbet med denne personen når hun bodde på en HVPU institusjon på -80 tallet. Tiltaket som jeg beskrev overfor henne hadde jeg blitt forklart av en av nærpersonene hennes før jeg gikk inn til henne. Jeg ble også fortalt at dette tiltaket langt på vei var hennes eget forslag.

Takket være et begredelig vær de siste dagene – i allefall her i Trøndelag, har jeg kunnet ta del i enkelte debatter på Facebook. Debatter som har tatt litt plass på FB siden Vernepleier. Jeg skal kort oppsummere; sist lørdag (13. juli) sto det en kronikk i Adresseavisen, forfatter var Oscar Aasland Hovin, tittel på innlegget hans var «Med livet i personalets hender» . Innlegget var interessant og reflekterte over hvor mye makt miljøpersonalet har i det daglige arbeidet og i hvilken grad dette kan misbrukes i form av underrapportering og tildekking av faktiske hendelser. I tillegg hadde kronikken et innspill knyttet opp mot bruk av mageleie og viste til at engelske myndigheter ønsker å forby mageleie ved psykiatriske avdelinger.

Søndag kveld skrev jeg et innlegg på FB for å utdype hva jeg mente i diskusjonen knyttet til Hovins innlegg på FB med bakgrunn i aviskronikken. Et innlegg som fikk mange «likes» og kommentarer. Jeg kritiserte Hovin for å «sparke nedover» gjennom at han poengterer den makten miljøarbeideren har i det daglige arbeidet, jeg mente at han heller måtte rette skytset mot de som administrerer tjenestene til den enkelte. Jeg understreket dette med at det er dem som setter standard for det faglige arbeidet, for faglig utvikling, for turnus, for hvor mange tjenesteytere den enkelte skal utsettes for osv. Jeg skal gi Hovin rett i at den enkelte bistandsyter kan misbruke sin posisjon – spesielt der det er mange ansatte, uklart ansvar, fragmentert ansvar, manglende faglig jobbing osv. Sånn sett vil jeg gi både Hovin og meg selv rett, men mener fremdeles at de første og viktigste takene må tas fra enhetsledernivå og oppover, det er dem som er arktitektene og premissleverandørene for hvordan disse tjenestene skal være. Det tjenestene må få er økt fokus og en ledelse som ser dem og stiller krav og forventinger knyttet til den enkelte bruker. Antall «likes» og kommentarer gir meg en indikasjon på at jeg er inne på noe.

Mandag ettermiddag postet Karl Kristian Indreeide kort artikkel om mageleie ved skadeavverging som han hadde skrevet sammen med Monica Vandbakk. Artikkelens tittel er «Fysisk skadeavverging og bruk av mageleie». Artikkelen gir en grundig beskrivelse av mageleie, hvilke faremomenter det innebærer og den sier noe om viktigheten av skadeavverging, herunder også mageleie. Den er inne på hjemlet tvang og gjør rede for hva som kan gå galt ved bruk av mageleie. Den har også et annet aspekt som er lett å glemme, nemlig behovet for å beskytte personalet. Jeg har ikke et pragmatisk forhold til bruk av mageleie, derimot syns jeg at enhver fysisk konfrontasjon med de personene man er satt til å yte tjenester overfor er en for mye. Mitt utgangspunkt er at jeg er skeptisk til mageleie, jeg liker ikke holding og målet må være å søke å unngå disse former for konfrontasjoner.

Hva har så disse tre innspillene med hverandre å gjøre? Hovin påpeker mulighetene for å misbruke sin stilling og utøve uhjemlet tvang og makt. Jeg hevder Hovin skyter feil pianist når han hevder at miljøpersonale kan misbruke sin maktposisjon, og mener at skytset må rettes mot de som administrerer tjenestene, fra enhetsleder til rådmann. Arbeidet som utføres må med andre ord få en høyere status, de som administrerer tjenestene må forsøke å styre disse i den retningen den enkelte ønsker. Både Hovin og jeg får mange «likes» og positive kommentarer, vi er med andre ord inne på noe. Mange der ute er enig med Hovin og mener det er en reell fare for at tjenesteytere misbruker makten sin. Mange der ute er enig med meg, og mener at de som administrerer tjenestene bryr seg for lite, og stiller lite krav osv.

Leder av NFU, Jens Petter Gitlesen kom med et innlegg som også er av interesse i denne debatten. Han skrev følgende:

«I 2005 og 2006 hadde vi nasjonale tilsyn med bruken av tvang og makt. Begge gangene ble det avdekket avvik i 75% av tilfellene. Etter 2006, har vi bare hatt hendelsesbaserte tilsyn. Her avdekkes avvik i ca. 90% av tilfellene. Avvikene varierer fra alvorlig inngripende ulovlige forhold til det at en ikke har orden i papirene. Ikke noe tyder på at forholdene bedrer seg. Når lovverket brytes såpass ofte på et område som kan være svært inngipende for den enkelte, forteller det først og fremst om systemsvikt. Sektoren er ofte nedprioritert. I mange kommuner hentes skoleungdom rett i fra gaten til arbeid i bofellesskapene. Andre ganger sliter en med en kommunal ledelse som mangler den grunnleggende forståelsen for virksomheten de leder. Det øverste ansvaret har kommunestyret, men det forekommer knapt at politikerne involverer seg. Når saker fra sektoren en sjelden gang kommer på den politiske dagsorden, fremmer rådmannen et forslag som er utarbeidet av sektorledelsen. Politikerne vedtar rådmannens innstilling uten debatt. Incentivene til å rette opp forholdene er heller ikke de sterkeste. Avviksanmerkninger knyttet til omsorgstjenester gir ingen konsekvens for kommunen. Når det gjelder arbeidsmiljø, brannsikkerhet, barnevern og andre områder, har statlige myndigheter sanksjonsmidler overfor kommunene som ikke følger lovverket».

Med bakgrunn i innspillene og betenkelighetene til Hovin og undertegnede og sett i lys av innspillet fra Gitlesen, er det grunn til å være svært kritisk til bruk av mageleie. Jeg tror at for å få bukt med avvikene Gitlesen refererer til og for å få bukt med uhjemlet tvang, må det en betydlig fokusendring til. Denne fokusendringen må gå fra vedtatte normer for tilbudet til den enkelte, til et fokus på hva den enkelte ønsker med livet sitt. Dersom man klarer dette, vil det trolig være grunn til å anta at bruken av tvang og makt (både hjemlet og uhjemlet) vil reduseres betydlig. Et faglig fokus med utgangspunkt i hva den enkelte vil med livet sitt, vil også føre til en mer genuin interesse for jobben som tjenesteyter, for de tjenestene man yter og for å hjelpe den enkelte å nå de mål man har. Dersom vi noen gang evner å komme så langt, så skal jeg gladelig være med å diskutere bruk av mageleie – dersom det da i det hele tatt vil være bruk for det noe mer.

BerntBernt Barstad

Porno

Skjermbilde 2013-07-14 kl. 08.46.31Manglende tjenester. Den sterke kommune mot enkeltindividet. Fagforeningen som støtter kommunen, og beskytter sine medlemmer mot støtende oppførsel fra en person med bistandsbehov. Arbeidsmiljøloven vs. helse- og omsorgstjenesteloven. Porno. Ah, for et ”herlig” dilemma. Et dilemma som fortjener litt ettertanke…

VG og noen andre aviser skriver i disse dager om mannen med bistandsbehov i Vestby kommune som blir nektet tjenester. Nektet tjenester på grunn av kattehold og enorme mengder med porno på veggene. Særlig pornobildene vekker reaksjoner, og selvsagt er det dette som blir fokusert på i media. Kan noen bli nektet nødvendige tjenester på grunn av pornobilder på veggene?

Ja, mener Vestby kommune. Ja, mener sykepleierforbundet. Nei, mener jeg. Men. Selvsagt handler dette om så mye mer enn porno på veggene.

Hvor går grensen for når man kan nekte folk tjenester? Folk som åpenbart har behov for ulike tjenester, men som har en atferd som er problematisk for tjenesteyterne. For selvsagt kan porno på veggene være problematisk for den enkelte tjenesteyter. På lik linje med en hel rekke andre ting. Hver dag møter vernepleiere situasjoner som er svært så problematisk for ens egen integritet. Man møter folk som har helt andre verdier og holdninger enn en selv. Man møter folk som tråkker over grensene med vold og trusler. Man er daglig i svært vanskelige situasjoner. Hvor går grensen?

Denne saken er mye mer kompleks enn noen hundre pornobilder. Det er vanskelig å få det frem i en liten avisreportasje, og vi bør være svært forsiktig med å trekke konklusjoner. Men. I hvor stor grad har man prøvd å få til en løsning i den åpenbare konflikten mellom enkeltindivid og kommune? I hvor stor grad har man ønsket en løsning? Verken uttalelsene til kommunen, pasient- og brukerombudet eller sykepleierforbundet tilsier at de har tatt innover seg kompleksiteten i en slik sak. Kanskje er det formatet til VG som gjør det.

Enkelte kan nok holde ut i et slikt arbeidsmiljø, men mange av de som jobber i hjemmetjenesten er strengt religiøse og kan bli støtt av bildene. Kommunen kan ikke håndplukke folk til ulike oppdrag.

Kommunelegen utviser et svært så snevert syn på offentlige tjenester. Er det virkelig slik at man ikke kan tilpasse tjenestene den enkelte tjenestebruker, og kan man virkelig ikke ta hensyn til den enkelte arbeidstaker i utformingen av tjenestene? Jeg forstår at dette er et svært så vanskelig dilemma. De kommunale tjenestene i en liten kommune kan umulig være beredt til enhver utfordring. Rekruttering av ansatte ville blitt svært så vanskelig. Men, slike kategoriske uttalelser hjelper ikke særlig i en fastlåst situasjon.

Av hensyn til arbeidsforholdene til de ansatte, ville vi rådet våre medlemmer til å kreve at bildene ble fjernet, sier nestleder i Norsk sykepleierforbund, Solveig Bratseth til VG.

Og, hva så? Hvis man krever dette, hva så… Hvor går grensen? Skal man være nødt til å bruke tvang? Er det ikke slik at det ikke er den enkelte tjenesteutøver som skal ha hele ansvaret for hvordan en tjeneste skal utøves. Burde ikke fagforeningen kritisert kommunen for å ikke organisere tjenester på en slik måte at den ivaretar både tjenesteutøver og tjenestebruker? I stedet velger NSF å kritisere tjenestebrukeren. Underlig ensrettet spør du meg.

Men, jeg synes ikke pasient og brukerombudet er så veldig mye bedre:

Argumentet om at noen kan bli støtt er fullstendig galskap. Hvor skal grensen gå da for hva folk opplever på jobb? Takler man ikke jobben, må man finne seg noe annet å gjøre.

Han skiller heller ikke på tjenestene og den enkelte tjenesteutøver. Det synes jeg er svært så problematisk. Selvsagt skal ikke tjenesteutøvere måtte slutte på grunn av at de synes det er problematisk å utøve tjenester til en enkelt person. Igjen, her er det kommunen som må finne en løsning.

Og selvsagt er løsningene der. For det første må man jobbe beinhardt med å komme i en posisjon for dialog. Her finnes det tredjeparter som kan bidra. Media er ikke en slik tredjepart. For det andre må vi ha offentlige tjenester som er fleksible. Vi må kunne skreddersy måter å jobbe på som gir gode tjenester. For det tredje må det være faglig kompetent personell som kan jobbe direkte med tjenesteutøveren for å finne gode løsninger. Vernepleiefaglig kompetanse synes svært aktuelt i denne saken. Til slutt. Kommunen må erkjenne sitt ansvar for å gi bistand til kommunens innbyggere som har behov for det. Det er ikke den enkelte tjenesteutøver sitt ansvar.

(Hanne Line Wærness skriver i bloggen Villroser om slike dilemma når det gjelder det å jobbe i forhold til vold. Synes det passer godt i denne saken også. Det er ikke den enkelte tjenesteyter sitt ansvar. Vi skal aldri akseptere å arbeide på et sted som er integritetskrenkende, men vi må finne systemer som sikrer at vi møter slike vanskelige situasjoner på en bra måte.)

Så, oppsummert; her er hva jeg mener. Om vi ikke har annet å by på enn

  1. å måtte slutte i jobben vår,
  2. å nekte å jobbe hos mannen,
  3. å nekte å gi mannen tjenester eller
  4. å ta diskusjonen i media

så har rett og slett faget vårt, det vernepleiefaglig, spilt fallitt. Nemlig.

Om funksjonshemmende barrierer, frihet og likeverd og sånn

Thomas«Frihet er ikke frihet for den som ikke er i en posisjon til å ta den i bruk. Og likeverd skapes ikke gjennom vakre ord, men ved å endre sosiale og samfunnsmessige praksiser.»

Det er ikke så overraskende at jeg liker folk som kombinerer faglig tyngde og et engasjement for endring. Thomas Owren er en sånn fyr. Jeg er veldig glad for å kunne presentere mitt neste gjesteinnlegg. Som er både dagsaktuelt politisk, og som er faglig tankevekkende.

Thomas Owren er vernepleier, veileder, høgskolelektor på vernepleierutdanningen i Bergen og medforfatter av boka «Vernepleiefaglig teori og praksis – sosialfaglige perspektiver» (Universitetsforlaget 2011). Han har også en hjemmeside: www.steinkjelleren.no. Her er hans innlegg:

Om funksjonshemmende barrierer, frihet og likeverd og sånn
Det tales vakkert om nedbygging av funksjonshemmende barrierer (senest i Meld. St. 45, 2012-2013 om frihet og likeverd for mennesker med utviklingshemming). Men for å faktisk bygge ned funksjonshemmende barrierer må en ikke bare ha vilje til å gjøre noe med dem, men også konkret kunnskap om hva som utgjør funksjonshemmende barrierer for ulike samfunnsgrupper.

På samme måte som funksjonsnedsettelser varierer, varierer også hva som kan utgjøre barrierer for deltakelse. Der en trapp kan utgjøre en barriere for en rullestolbruker, kan en uoversiktlig informasjonstavle utgjøre en barriere for en person med kognitive begrensninger. Barrierer kan også være trekk ved de “utøvde omgivelsene”, som når sykehuspersonale ikke tilpasser sine vante former for kommunikasjon nok til at en døv pasient får like god informasjon som hørende pasienter gjør. Et eksempel på en holdningsmessig barriere kan være når negative forventninger hos en potensiell arbeidsgiver fører til at en jobbsøker med psykiske helseplager ikke blir ansatt.

Dette viser også hvordan fenomenet funksjonshemmende barrierer overlapper med diskriminering – f eks vil alle eksemplene over kunne falle under definisjonen av indirekte diskriminering. Ett av samfunnets klareste svar på spørsmålet om utilgjengelige omgivelser (selv om det mest forholder seg til de bygde aspektene ved omgivelser, ikke de utøvde) er prinsippet om universell utforming – det å utforme omgivelser og produkter slik at de kan brukes av alle så langt som mulig, uten behov for tilpasning eller spesialisert utforming.

Hva da med de gruppene som i hovedsak stenges ute gjennom utøvde barrierer? Det er for taust om det. Det vil ikke være mulig å bygge ned alle funksjonshemmende barrierer. Men for å kunne vurdere i hvilken grad en barriere for noens deltakelse kan bygges ned må det settes ord på den. Først da kan vi diskutere i hvilken grad vi kan (og har vilje til å) gjøre noe med dette aspektet ved samfunnets utforming og funksjon.

Når det gjelder dette, suger overnevnte Melding til Stortinget ganske kraftig. For de som har skrevet den skriver om nedbygging av funksjonshemmende barrierer generelt, men tilsynelatende uten å ha stilt seg det enkle og i denne sammenheng helt essensielle spørsmålet: «Hvilke funksjonshemmende barrierer møter utviklingshemmede i sine liv?». Frihet er ikke frihet for den som ikke er i en posisjon til å ta den i bruk. Og likeverd skapes ikke gjennom vakre ord, men ved å endre sosiale og samfunnsmessige praksiser.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑