Cato

En bønn til helsevesenet – se hvem du jobber for!

Illustrasjonsfoto: Bilde på Nationalteateret stasjon

«Jeg ser de som ikke har de samme forutsetningene som oss andre. Som ikke greier å formidle hva som gjør vondt. Hvor det gjør vondt. De gråter modige tårer. Av smerte. Og antagelig noen ganger av avmakt.»

Dette skriver gjesteblogger Monica Holmbukt. Hun beskriver seg selv som stolt vernepleier i Tromsø. Hun brenner for yrket sitt og elsker jobben sin. Og. Hun er en skrivende vernepleier som jeg har fanget opp via twitter. Hun har også sin egen blogg.

Hun er verdt å lytte til. Her er det hun skriver:

En bønn til helsevesenet – se hvem du jobber for!

Kronikken i Bergens Tidene 11.05.15 er skrevet av Lise Klokkeide. Hun beskriver sin kronisk dårlige helse, og føler seg nedgradert i helsevesenet. Hun har en stoffskiftesykdom, og kjenner seg ikke godt synlig. Ikke like synlig som om hun hadde brukket ankelen.

Jeg trekker kronikken til Klokkeide videre inn i mitt eget felt som vernepleier. Se for deg et menneske med kognitive utfordringer. Utfordringer som tilsier at det kreves bistand døgnet rundt. Hvor en innleggelse på sykehus fremstår som et mareritt. Mennesket er redd. Skrekkslagent. Uten mulighet til å forstå alle som løper rundt i hvite klær. Hvitkledde som ønsker å stikke med kanyler. Som ikke ofrer et blikk på pasienten. Som ikke greier å se hvem de faktisk skal jobbe for. Klokkeide understreker at ikke alle pasientgrupper har et godt helsetilbud i Norge. Jeg trekker det nok en gang videre. Hvem er synlig? Kognitivt friske mennesker? Eller mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser?

”Tiltak for å bedre helsetilbudet til stoffskiftepasienter må starte med en erkjennelse av at kunnskapsnivået er for lavt.”

Hun treffer noe essensielt. Helse-Norge er et godt tilbud. Vi får nødvendig helsehjelp. Vi er heldig. Vi har gode sjanser til å bli frisk igjen. Landet vårt er flott å leve i. Samtidig ser jeg jevnlig de som faller ”mellom stolene”. Jeg ser de som ikke har de samme forutsetningene som oss andre. Som ikke greier å formidle hva som gjør vondt. Hvor det gjør vondt. De gråter modige tårer. Av smerte. Og antagelig noen ganger av avmakt. Forholdet mellom legen og pasient fungerer greit. De kommuniserer. Det legges fram et problem. Legen forsøker å løse det. Hva gjør legen når pasienten ikke kan fortelle med ord hva som gjør vondt? Hva gjør legen når pasienten ikke forstår alle medisinske begrep? Ord som bare blir hengende? Hva burde legen gjøre, når han overser pasienten? Og heller henvender seg til personen ved siden av? En som kun er med for å bistå praktisk? Og ikke er den som er syk? Et menneske med kognitiv funksjonshemming er fortsatt et likeverdig menneske. De er synlig. Men er de synlig nok?

Utsagnet til Klokkeide treffer meg. For lavt kunnskapsnivå. I mitt yrke som vernepleier, gir legebesøk meg ofte en besk smak i munnen. Mange mennesker med kognitive begrensninger har fått min bistand. Både hos fastlege og hos spesialister. Jeg stiller opp. Med faglig kunnskap. Med evne til å kunne formidle i forholdet mellom pasient og lege. Og med evne til å trøste når avstanden føles for stor for pasienten. Jeg har tørket tårer. Jeg har krøpet opp i sykesengen til et gråtende menneske – som ligger hulkende under dyna. Livredd. Og kun med et ønske om å dra hjem. Jeg har strøket over tårevåte kinn når uttalige blodprøver skulle utføres. Når et desperat blikk har søkt mitt, og bedt om min hjelp.”Få meg bort herfra. Bare få meg bort.” Jeg har holdt rundt en kropp – som har grått i avmakt og redsel. I frykt for alle undersøkelser som må gjøres. Obligatoriske. Men likevel uforståelige.

Poenget mitt er enkelt. Vi mottar allverdens god helsehjelp. Kunnskapsnivået er godt. Men ikke på dette. Når legen som skal utføre undersøkelser, ikke engang ser på pasienten sin. Når dialogen av naturlige grunner må gå via en hjelper. Men pasienten ikke blir snakket direkte til. Når det føres en dialog over hodet på mennesket i sykesengen. Dette gjør redselen stor, og opplevelsen vanskelig å forstå.

Kjære lege. Kjære behandler. Kjære sykepleier. Kjære bioingeniør som skal ta blodprøve: Dette er min bønn. Ta deg tid. Se pasienten foran deg. Ser du redselen? Ser du tåren som er i ferd med å bryte ut? Ser du at den voksne og livserfarne hånda jeg holder i, er hvit av usikkerhet? Ser du hvordan jeg som hjelper, stryker tommelen min over pasientens hånd? For å roe ned et livredd hjerte. For å få ned en høy puls. For å si med en enkel gest: Jeg er her. Jeg kjenner deg. Jeg ser deg. Jeg vet det er skummelt. Jeg vet det er vanskelig. Jeg skal hjelpe deg. Vi skal greie dette. Sammen.

Kjære Helse-Norge. Ta deg tid. Se bort fra datamaskinen. Møt blikket til pasienten din. Se pasienten. Snakk med han. Lær deg mer om han. Lær deg dialogen med han. Forklar så han forstår deg. Vis respekt.

Gjør pasienten din like synlig som alle andre. Det blir mer satt pris på enn du tror.

Monica Holmbukt

12/05/2015 1

Hjelp oss å hjelpe

Dharan DCC Ingvild Øyen og Aurora H. Arnesen

«For bare litt over en uke siden var vi der nede – sang og lekte med elevene ved dagsentrene, besøkte de kjente landemerkene som nå er revet i stykker og var ute å gikk i gatene hvor tusen av mennesker nå ligger begravd. Tårene våre renner for landet som vi er blitt så glad i, og som har vært vårt hjem de siste tre månedene.»

Satyam DCC fellesbilde vernepleiestudenter

Dette skriver vernepleierstudent Ingvild Øyen i dette blogginnlegget. Hun og flere andre vernepleierstudenter var for kort tid siden i praksis i Nepal. Nå engasjerer de seg for å bistå i situasjonen etter jordskjelvet.

I 1995 var jeg selv i Nepal. Besøkte et dagsenter for utviklingshemmede og jeg var hjemme hos en familie med et barn med utviklingshemning. I disse dager går selvsagt tankene 20 år tilbake. Det er lett å oppfordre alle til å støtte vernepleierstudentene i det arbeidet de nå gjør for å gi noe tilbake til dette flotte landet og til de fantastiske folkene. Bruk kontonummeret nederst i innlegget. Det er flott at vernepleierstudentene nå står opp for en gruppe av befolkningen som ofte blir glemt i slike katastrofer.

Hjelp oss å hjelpe.

Først 3, så 1000, og nå fryktes over 10 000 døde etter jordskjelvet som rammet Nepal lørdag 25. April. En uke før hadde jeg og mine 13 medstudenter fra vernepleierutdanninga ved HiST landet i Norge, etter et 3 måneders praksisopphold i Nepal. Lørdag sjekket samtlige av oss avisene, og tallene over antall døde steg for hvert minutt. Vi var i sjokk, og dagene etter jordskjelvet har vært preget av maktesløshet. Våre venner er preget av en forferdelig katastrofe. Under vår praksisperiode har vi jobbet på ulike dagsenter for utviklingshemmede barn og voksne rundt om i landet. Vi reiste nedover med håp om å gjøre en forskjell, og kom hjem med så utrolig mange erfaringer rikere. I løpet av oppholdet vårt har vi blitt godt kjent med Nepal, takket være et nepaleserne som har ønsket oss velkommen inn i landet sitt. Kjærlighet koster ingenting. Vi ble utrolig godt tatt i mot, nå er det vår tur til å hjelpe dem.

Satyam DCC Avslutningsseremoni for vernepleiestudentene med tikka

Hverdagen for lokalbefolkningen, både før og etter, katastrofen var vanskelig, særlig for de med utviklings- og funksjonshemming. Forholdene for denne gruppen er svært dårlig tilrettelagt. Noen av dem fikk hjelp på de ulike dagsentrene som stort sett drives av pårørendeorganisasjoner. Frivillighetsprosenten er høy, det finnes lite bevilgede midler til denne gruppen. Som vernepleierstudenter bidro vi med vår kompetanse, og flere av oss har også donert bort små gaver til dagsentrene, som blant annet skrivesaker, leker, og annet utstyr. Vi så med våre egne øyne at alle midler hjelper.

Vi ønsker å bidra til at de med utviklingshemming kan være friske, trygge og at de igjen kan ha et dagsenter å komme til. Pengene vi samler inn skal gå til konkrete tiltak for dagsentrene. Sammen med våre kontakter nede i Nepal jobber vi med å finne ut hva de konkret skal brukes til og hvordan de skal komme frem, men det tar tid. Både banker og strømmen er nede nå, og vi er fortsett kartleggingsfasen. De vil ikke bli brukt som nødhjelp, men til de mest utsatte i tiden som kommer.

Nuwakot DCC som ble totalødelagt i jordskjelvet

Dagene etter skjelvet har vi hatt daglige samtaler med våre kontakter der nede, og vi vet at de trenger vår hjelp. Flere av dagsentrene har store materielle skader, og vi vet nå at et av dem er jevnet med jorden. For bare litt over en uke siden var vi der nede – sang og lekte med elevene ved dagsentrene, besøkte de kjente landemerkene som nå er revet i stykker og var ute å gikk i gatene hvor tusen av mennesker nå ligger begravd. Tårene våre renner for landet som vi er blitt så glad i, og som har vært vårt hjem de siste tre månedene.

Bajrabarahi DCC Kristin M.Kristiansen og Tommy B.Clausen

Heldigvis har flere av dagsentrene informert våre kontakter om at barna og familiene deres er i live, men situasjonen er likevel svært vanskelig, da de har mistet sine hjem og alt de eide. De trenger vår økonomisk støtte. Mandag ettermiddag opprettet vi facebook siden Innsamlingsaksjon til støtte for utviklingshemmede rammet av jordskjelvet i Nepal 2015, et døgn etter følger over 600 siden vår og vi er takknemlige for hver krone som kommer inn. På denne siden kan du også følge med på oppdateringer.

Hver krone hjelper, og nå håper vi du vil bidra.

Hjelp oss å hjelpe, gi ditt bidrag på konto: 4212 06 40202

Ingvild Øyen, på vegne av vernepleierstudentene som står bak aksjonen.

29/04/2015 0

En hymne til havet… og yrkesutøverne

Bildene. Historiene. Det er nesten ikke til å fatte. Alle de navnløse. Flyktningene. Som med livet som innsats setter over havet. Det samme havet som vi nordmenn valfarter til for hygge og bading. Et paradis eller et helvete. Akkurat som havet, hvilket som helst hav, til alle tider har vært. Et paradis og et helvete.

Sammen seilte vi ut
Våre fartøy var losset til randen
Salmer ble sunget i natten
Ankeret hevet fra sanden
Kursen var satt
Det knaket godt i skipenes skott
Vevre never grep årene fatt

Midt i flyktningekatastrofen som utspiller seg i Middelhavet er det noen som står opp. Som med rak rygg gjør det de alltid har gjort. De legger bort det de er der for, og med yrkesetikken og faget sitt i ryggmargen redder liv. Sjøfolkene. Rederiforbundet melder om at ”sivile handelsskip plukket opp over 40 000 mennesker i 2014 i 882 redningsoperasjoner. Norskeide skip deltok i mellom 30 og 40 redningsaksjoner i 2014 og bidro til å redde 5000 båtflyktninger.”

Havets ulmende klang
Kranset i evig slummer
Sjeler som synger sin klagesang
Midt i den mørke natt
Vi rider over dønningene
Det koker i gryende bølger
Og stormen ere naere

Ikke bare redder de liv. De roper høyt og tydelig. Som Christian Remøy fra Bourbon Orca. På Debatten på NRK torsdag kveld sier han klart i fra at Norge må gjøre mer. Han og andre sjøfolk kritiserer norske myndigheter for å ikke gjøre nok. De gjør det ikke grunnlagt i ideologi eller politisk overbevisning. De gjør det i humanismens tjeneste. De gjør det grunnlagt i sitt fag og sin yrkesetikk. Det er utrolig flott å se norske sjømenn forsvare Norges stolte tradisjoner som sjøfartsnasjon.

På brygga i havnen stod drengen igjen
Og vinket adjø til de som fòr
Skipet forsvant i horisonten
I morgengryets glødende sol

Sjøfolkene er fyrtårn for alle yrkesutøvere. De viser hvor viktig det er med yrkesstolthet. Med en yrkesetikk som trumfer skiftende politiske stemninger. Det viser hvor viktig det er at yrkesutøverne har noen klare verdier som gjennomsyrer yrkesutøvelsen. På havet redder man liv. Og man sier i fra når myndighetenes politikk ikke bygger opp om dette arbeidet.

I generasjoner
Har det vaert ved havets klageport
De laerte sin sorg å glemme
De laerte sin sorg å glemme
Enker av havet

Hvilke verdier er det som gjennomsyrer deg som yrkesutøver i helse- og velferdstjenesten? Har du tenkt over det? Når vil du si i fra at myndighetenes politikk ikke bygger opp under de verdiene du setter høyt? Er du som yrkesutøver et redskap for å gjennomføre myndigheters skiftende politikk, eller sier du i fra når politikken kolliderer med dine verdier som yrkesutøver?

Velferdsprofesjonene har et særlig ansvar. Ansvar for å si i fra når politikken ikke er god nok. Når politikken ikke samsvarer med faget, verdiene og etikken. Derfor trenger vi også sterke, tydelige profesjoner. Profesjoner som vet at yrkesstolthet handler om noe mer enn seg selv. Jeg tror vi skal lære noe av hvordan sjøfolkene står opp i disse dager.

La dette være en hyllest til sjøfolkene.

Havets ulmende klang
Kranset i evig slummer
Sjeler som synger sin klagesang
Midt i den mørke natt
Vi rider over dønningene
Synger de sin klagesang

Versene er hentet fra Sørlandsvisen Hymne til havet, fremført av metalmusikerne In Vain

24/04/2015 0

Vi – de svakeste?

Lørdag morgen våknet jeg til nyheten om at skolene i Søndre Nordstrand, min bydel, slår andre skoler i landet. Det var Aftenposten som meldte det. Jeg tipper det var ment som en gladnyhet om osloskolen. Overskriften «Søndre Nordstrand slår Trondheim» burde jo være drømmeoverskriften for en utflyttet bergenser. For meg var det ikke det. For. Jeg er egentlig dritt lei av å bli minnet på at den bydelen jeg bor i ikke er like bra som vestkantbydelene. Jeg driver nemlig ikke med konkurranse. Verken på vegne av meg selv, barna mine eller skolen min. Jeg har det helt fint med å ha det bra.

Aftenpostenoppslaget forrige helg fremhever resultatene på nasjonale prøver. Bydelen min blir beskrevet som en av flere svake bydeler. Debatten etterpå har vært helt tullete. Debatten har nemlig hatt fokus på om tallmaterialet stemmer eller ikke. Stemmer det at Osloskolene er landets beste? Eller er det bare høyrebyråden som vil kaste (falsk) glans over sitt eget skoleprosjekt nå før valget? Det kan være at jeg er en lite ambisiøs pappa, men vet du hva? Jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg ikke om osloskolen er landets beste eller ikke. Det jeg bryr meg om er om barna mine, og naboens barn, lærer det de skal lære. Jeg bryr meg om om skolen er i stand til å endre seg om de ikke gjør det. Og jeg bryr meg om om barna har det bra.

Debatten har hatt fokus på om osloskolen har større andel elever med fritak enn andre, og at en dermed ikke kan sammenligne resultatene. Det kan nesten høres ut som om det er fritaket i seg selv som er problematisk. Det er selvsagt ikke problematisk når skole og foreldre blir enige om at denne testen ikke er fornuftig for denne eleven. Eksempelvis på grunn av kort botid i norge eller at en er innlagt på sykehus. Det er mange grunner til at folk får fritak.

Debatten denne uken om elevtesting sier meg en eneste ting. Nasjonale prøver må ikke brukes til å sammenligne skoler, men til å sikre at den enkelte elev lærer det den skal lære. Elevtestingen må ikke være en del av en konkurranse mellom skoler. I enhver konkurranse finnes det tapere. Så lenge målingene sier lite om selve skolebidraget, men nesten utelukkende noe om resultatene, er det ikke vanskelig å finne ut av hvilke skoler som blir taperne på slike resultatlister. Dette uten å vite noe særlig om hvor god skolen er eller ikke er. Det kommer an på utgangspunktet til elevene. Da bidrar slike tullete tall til å påpeke skolens ufortreffelighet, i stedet for å bygge opp om alt den gjør bra. Skolen min er i en klar positiv tendens der lærere, skoleledelse og foreldre jobber knallhardt for å styrke skolen og dens omdømme. Da trenger vi ikke denne debatten. Ikke i det hele tatt.

Kanskje det mest triste og provoserende i debatten denne uken er at det ender opp med at ”min” hardtarbeidende rektor må bruke tid på å legge frem tall og informere foreldre, istedet for å bruke sin dyrebare tid på å sikre at mine barn får god undervisning. Det er skikkelig bra at skolen min nå har sendt ut informasjon om dette til klassekontakter, men at skolen er nødt til å bruke tid på å legge frem fritakstall fører oss ingen vei i debatten om best mulig skole.

Jeg er en varm tilhenger av testing. Godt utviklede tester som måler hvordan min sønn og min datter gjør det i forhold til kvalitetssikrede nasjonale normer. Tester som også kan gi skolen læring i hvordan den videre oppfølgingen skal være for å oppnå formålene til skolen. For den enkelte elev og for elevene som helhet. Vi trenger ikke tester som fører til en debatt om hvordan man kan bruke dem til å sammenligne skoler. Derfor må den tredje veien i denne debatten mer frem. Vi kan ikke fortsette å krangle om testing eller ikke testing. Tull med tall eller tullete tall. Vi må komme videre. Slik ser jeg det for meg:

Der kommer hun. Testdamen med testkofferten. Som vanlig helt uanmeldt. Verken lærere, rektor, elever eller foresatte visste om det. Hun bare kom. Testet. Og gikk igjen. I år var det visst på våren hun kom. I fjor var det på høsten. Helt uforutsigbart. Selvsagt. Hennes jobb er jo å kvalitetsikre det arbeidet skolen gjør. Ikke å måle hvilke skole som er best. Hun tester om elevene har lært det de skal lære. Og kommer med forslag til forbedringer. Først og fremst forbedringer knyttet til den enkelte elev. Oppdager hun at det er flere som har samme utfordringer kommer hun selvsagt med innspill til strukturelle endringer.

Lærerne er minimalt opptatt av testen. De er opptatt av at elevene lærer. Ikke lærer for å gjøre det bra på testen, men for at de skal lære å lære. Nemlig. Derfor er testingen en naturlig sikkerhet for å sjekke at det de driver med er den rette måten. Om testen viser forbedringspotensial gir det grunnlag for endring. Helt nødvendig endring som gode profesjonsutøvere tar som en naturlig del av en kunnskapsbasert praksis.

16/04/2015 0

Inkluderende arbeidsliv – politikk, ikke veldedighet.

Du så det selv. At det er mulig. Du så det i programmet Vårt lille land på TV2 lørdag kveld. Utviklingshemmede kan jobbe. De tre som driver Erlandsens Conditori i Halden er et godt eksempel på noe du kanskje ikke trodde var mulig. Det er ikke så rart om du var i tvil. De aller fleste utviklingshemmede er ekskludert fra arbeidslivet. De får uføretrygd selv før de har fått vurdert sin arbeidsevne. De er på kommunale dagsenter eller i vernede bedrifter. For mange er det en god plass å være. For andre er de der utelukkende på grunn av at vi andre ikke tror, ikke vet eller ikke vil. Et inkluderende arbeidsliv er ikke mulig uten kunnskap og vilje. Hvilke forventninger har du til utviklingshemmede?

Historien fra Halden der tre personer med utviklingshemning driver et konditori er et flott eksempel på at det er mulig. Men det er også et trist eksempel på mulighetenes begrensninger. De er nemlig avhengig av bistand for å klare driften. Dette er en bistand kommunen ikke ser seg råd til å gi. Det er billigere å plassere utviklingshemmede sammen på kommunale dagsenter. Det er lett å kritisere Halden. De ser ikke de mulighetene de har til å profilere seg som en inkluderende kommune. De bygger ikke dansegulv for kommunens innbyggere. De mangler både vilje og kunnskap.

Bilde av gaveaksjer — Har selv bidratt til veldedigheten med lusne 1000 kroner.

”Vårt lille land” avslutter med at Erlandsens får penger fra en lottomillionær for å sikre driften i 2014. Det måtte altså en lottomillionær til! I disse dager har kommunen nok en gang avslått å bidra til driften av konditoriet. Bidra til at de tre aktuelle får jobbe der de selv ønsker. Bidra til at de kan konkurrere på like vilkår som andre som ønsker å drive konditori. Bidra til et inkluderende samfunn. Det er altså veldedigheten, ikke politikken som har sikret drift. Det var også veldedighet, ikke politikk, som var fokus for ”Vårt lille land”.

Men. Inkluderende arbeidsliv handler ikke om veldedighet. Det handler om politikk. Det hjelper ikke med allverdens fine ord fra politikere hvis tiltakene uteblir. Vi kan ikke stole på at kommuner med svært utsatt økonomi og nedskjæringer på alle fronter, slik som Halden, skal kunne prioritere inkludering når ingen andre gjør det. Mange kommuner ser kun kortsiktig innsparing i stedet for de langsiktige mulighetene mangfold gir. Kommunene får nesten utelukkende ros for kortsiktig økonomisk suksess, og ikke for å nå nasjonale mål om inkluderende samfunn.

Storting og regjering må på banen. Nå. Enten må de sikre at kommunene har økonomi til å prioritere inkludering, eller så må de sørge for gode nok statlige ordninger. Det holder ikke å skyve ansvaret over på kommunene. Det holder ikke med politikere som soler seg i glansens av spennende forsøk (ja, det mangler ikke på politikere som har drukket kaffe på Erlandsens med presse på slep). Det handler om politisk vilje.

Utviklingshemming handler ikke først og fremst om personlige egenskaper, men om et samfunn som skaper barrierer. Hemmet av samfunnet.

Det er mange tiltak som burde være enkle å iverksette. Her skal jeg nevne ett. Funksjonsassistent. Det finnes nemlig en ordning der personer med fysisk funksjonsnedsettelse kan få bistand på arbeidsplassen. Utviklingshemmede er utelukket fra denne ordningen. Det er rett og slett ikke mulig å forstå. Funksjonsassistentordningen må endres til å gjelde alle med funksjonsnedsettelse som trenger bistand for å gjennomføre arbeidshverdagen. Med en funksjonsassisten på Erlandsens, betalt av NAV, kunne arbeidsplassene vært reddet og kommunen blitt fritatt fra sine prioriteringsutfordringer. Det trengs mer statlig styring for å sikre nasjonale mål om inkluderende samfunn og inkluderende arbeidsliv.

30/03/2015 2

«I have the finest job in the World»

Ja, det kunne selvsagt vært meg som sa dette. Vernepleier. Og stolt av det. Men. Denne gangen var det Benny Andersen som sa det. Leder av Socialpædagogerne i Danmark. President i AIEJI, den internasjonale sosialpedgogorganisasjonen. Han sa det på FO sin kongress i forrige uke.

I have the finest job in the world.

Når jeg holder foredrag så snakker jeg om stolthet. Om å være stolt som vernepleier. Eller. Om å være stolt i arbeidet for utviklingshemmede. Jeg tror nemlig det å være stolt er et viktig grunnlag for gode tjenester. Hvis du ikke kan være stolt av jobben din, av de tjenestene du gir, hvordan blir da kvaliteten på det du gjør.

Jeg pleier å si at det er fire punkter som gjør at jeg kan snakke om stolthet.

Nå skal det sies at Vigdis Reisæter, som holdt innlegg på yrkesfaglig konferanse for vernepleierne på samme kongress, har et svært godt poeng. Hvis vi virkelig er stolte over den profesjonen vi har eller den yrkesutøvelsen vi utøver, trenger vi da å presisere at vi er stolte? Er ikke stolthet noe som vises? Noe du utstråler i din faglighet? Noe vi gjør, ikke noe vi trenger å snakke om? Altså. Godt poeng.

For meg handler stolthet også om en eller annen form for autonomi. Profesjonens autonomi. Faglig autonomi. Og for meg, som for Benny (se sitat under fra hans tale), handler autonomi ikke bare om fag. Det handler også om politikk:

”Faglig autonomi er vigtig, fordi det sikre den rigtige indsats for den dreng, den jente, den unge mand eller den kvinde med udviklingshæmning, der har behov herfor. Den rigtige indsats som giver bedste resultater og som give bedst værdi for det enkelte menneske. Det kan faglig autonomi sikre.

Men faglig autonomi er også garantien for at fagligheden bliver brugt for og med borgen. At vi med vores faglige autonomi bliver borgerens advokat. At vores faglighed er baseret på den bedste faglige viden og ikke den metode, den indsats eller de interventioner som samfundet helst ser. Derfor hylder vi faglig autonomi – for borgeren skyld.”

Altså. At vår faglighet, at vår yrkesutøvelse, ikke er bygget på det politikerne mener er best, men først og fremst på kunnskap. Kunnskap om hva som er best for deg. Og for meg.

Eller også som Løkke & Løkke har skrevet på en annen bloggpost her på vernepleieren.com:

Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus.

Diskusjonen om den nye barnehageloven kan egne seg til et godt eksempel på vurderinger knyttet til faglig autonomi. Debatten går blant annet på i hvor stor grad eier av barnehager kan bestemme over den metodikken som tas i bruk. Blant annet gjelder dette i hvor stor grad kommunene og politikerne kan bestemme hvilke kartleggingsverktøy som brukes i den enkelte barnehage. Utdanningsforbundet skriver:

”Profesjonen eller eieren?

Det viktigste for Utdanningsforbundet er å stoppe Regjeringens forslag om at barnehageeierne – det være seg kommuner eller private aktører – skal ha rett til å bestemme hvilke system, verktøy og metoder barnehagelærerne skal bruke i sitt pedagogiske arbeid.

Utdanningsforbundet er tydelig på at denne retten til å velge pedagogiske opplegg fortsatt må ligge hos styreren og de pedagogiske lederne – som har det pedagogiske ansvaret.

I høringen skriver vi at det vil være en uholdbar situasjon for styrere og pedagogiske ledere å ha ansvaret for barnehagens pedagogiske virksomhet uten å kunne velge de pedagogiske metodene og verktøyene som er hensiktsmessige. Det vil frata profesjonen det nødvendige handlingsrommet.”

Jeg er enig. Selvsagt skal politikerne kunne kreve dokumentasjon på at målene for barnehage og den faglige virksomheten bli nådd. At det enkelte barn oppnår best mulig læring. Men til syvende å sist er det faget og profesjonene som må ta de faglige vurderingene og avgjørelsene. Er det ikke litt underlig at enhver politiker skal kunne blande seg inn i de faglige vurderingene innenfor helse-, sosial og skole, mens de selvsagt ikke blander seg inn i hvordan broen eller veien skal bygges? Politikerne må bry seg om målene, mens profesjonene må gis faglig autonomi i forhold til hvordan disse målene skal oppnås.

Samtidig er det viktig å rope et varsku. For faglig autonomi handler ikke om den enkelte yrkesutøvers frihet til å gjøre hva hun vil. Jeg har tidligere skrevet om det personlige ansvaret. Den enkelte profesjonsutøver må i sin yrkesutøvelse sikre at det man driver er faglig forsvarlig. Den enkelte profesjonsutøver har et personlig ansvar for å si i fra om forsvarlighetskravene brytes. Men valgene av metode må skje i profesjonelle felleskap. Valgene av metode må være kunnskapsbaserte. Her synes jeg Utdanningsforbundet bommer litt. I et innlegg i BT skriver nemlig nestleder følgende:

”Prøv tanken ut. Gir det god mening at sykehuseier skal anvise metodene for legers og sykepleieres arbeid med diagnostisering og behandling? Det vil vel ingen anbefale. Hva er grunnen til at dette likevel skal være klok fremgangsmåte når det gjelder pedagogisk arbeid med barn?”

Jeg har prøvd ut tanken. Innenfor helsetjenestene er det helt vanlig med faglige standarder, retningslinjer og prosdyrer. Disse gir klare føringer for hva som er god behandling. Så. Det gir kanskje ikke mening i at det er sykehuseier som bestemmer metodene, men det gir nødvendigvis heller ikke mening at dette skal være helt og holdent opp til den enkelte profesjonsutøver. Dette er en vigtig diskusjon som handler om faglig autonomi.

At lærere bruker surt fjes som tilbakemelding viser at det ikke bør være opp til den enkelte lærer å velge metode. #nrkdebatt

— Cato B Ellingsen (@catobellingsen) March 12, 2015

Faglig autonomi kan brukt på en dårlig måte føre til profesjonskamp og overføring av makt fra tjenestebrukere til fagfolk. Men. Vår faglige autonomi er et av våre viktigste redskap mot kunnskapsløse politikere. Og. Faglig autonomi brukt på riktig måte er en sikkerhet for at fagligheten bliver brukt for og med borgeren.

Profesjonene er ikke til for politikerne og myndigheter som fremmer systemenes behov. Profesjonene er til for dem som trenger vår innsats.

I have the finest job in the world.

28/03/2015 1

Et annerledes reisebrev fra Mombasa, Kenya…

Min første tur til Afrika var i november i fjor. Det var en spesiell opplevelse med mange sterke inntrykk. Jeg hadde ikke kommet hverken for å reise på safari, eller slikke sol på strendene på Zanzibar. Turen gikk til Mombasa, den største byen sør i Kenya, og formålet var å delta på en work-shop sammen med ungdom med funksjonshemmede foreldre.

Slik er starten på dette brevet jeg har fått fra vernepleier Jan Gunnar Berg. Les gjerne videre om arbeidet for å opprette en foreldreforening for foreldre med utviklingshemmede barn i Kenya. Her resten av reisebrevet:

Jeg møtte utrolig mange flotte og varme mennesker og fått mange nye venner. Det var likevel en sterk opplevelse å se hvordan mange kenyanere sliter for å få dekket helt grunnleggende behov som mat og drikke. Forskjellene er enorme. En vanlig dagslønn kan gjerne ligge på rundt 300 kenyanske shilling, noe som utgjør ca. 24 norske kroner. Når transport til jobb med en matatu (en overfylt minibuss i dårlig teknisk stand som kjøres på en hasardiøs måte…) koster omtrent halvparten av dette så blir det lite igjen til mat, skolepenger for barna, klær o.l. Noen velger derfor å gå over en mil hver vei til jobb for å spare disse pengene. Lærerne har fått et lønnsløft i det siste og tjener nå mellom 16 000 og 20 000 shilling, eller mellom 1 250 og 1 560 norske kroner i måneden. Noen venner av meg er med i en gruppe som driver med tradisjonell kenyansk dans. Fantastisk flinke folk! Når de blir hyret inn på oppdrag, gjerne på noen av de store hotellene i Bamburi området, får de kanskje 2000 shilling for dette. Når de bruker rundt halvparten av dette på å komme seg til oppdraget, blir det lite igjen å fordele på de åtte medlemmene i gruppa.

Det har definitivt vært en katastrofe for Kenya at de flere ganger har vært rammet av terror fra den somaliskdominerte Al-Shabaab militsen. Dette har ført til en sterk nedgang i antall turister som besøker landet. Spesielt ille har det vært etter det grusomme angrepet på kjøpesenteret Westgate i Nairobi. Når det er sagt skjer de fleste terrorangrepene nord i Kenya, og i nærheten av grensen til Somalia. Et av de siste angrepene skjedde i Mandera, 118 mil fra kystbyen Mombasa som ligger sør Kenya. Det som var vanskelig før har blitt enda vanskeligere etter at turistene har uteblitt.

Noe av bakgrunnen for turen min til Kenya var å delta på en workshop av vennskapsgruppen Enebakk – Mombasa. Temaet var funksjonshemmede og de fleste av deltakerne var ungdommer med funksjonshemmede foreldre.

Den gang var jeg med som observatør, og deler av formålet var å rede grunnen for et nytt prosjekt der formålet er å opprette en organisasjon for foreldrene til utviklingshemmede, eller mentally challenged som man sier her nede.

Deltakere i prosjekter fra Norge er Tove Britt Henriksen, Tom Henriksen og Jan Gunnar Berg. Vi er alle tre aktive innenfor arbeidet med å sikre rettighetene til utviklingshemmede i Norge. Tove Britt og Tom i første rekke som pårørende og aktive i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), meg selv som vernepleier og fagperson innen feltet, men også aktiv i NFU.

I samarbeid med rektor Rophus Mwamburi ved Pwani School for the mentally challenged er vi nå i gang med prosjektet som også tar sikte på bedre foreldrenes forståelse og forhold til egne barn med utviklingshemming. Utfordringene på dette området er enorme. Hvilket ikke betyr at det er umulig å utgjøre en forskjell! Mange lever med en forståelse av årsaken til at barnet har en utviklingshemming enten er at det er forhekset eller at årsaken ligger hos mor. Flere fedre velger derfor å stikke av, mens mor blir sittende igjen med alle barna. Det er også mye skam forbundet med å få et barn med utviklingshemming. Det er mange historier om fysiske og seksuelle overgrep begått både av familie og av andre. Til og med drap. Holdningene mange har til utviklingshemmede, medfører at disse historien sjelden fører til innsats for å ansvarliggjøre overgriperne og at folk flest stilltiende aksepterer at det skjer.

Arbeidet vil skje i samarbeid med oss fra Norge, lærere og rektor fra skolen. Det er 17 spesialskoler for mentally challenged her I Mombasa, antall elever varierer fra 12 til 120.

Prosjektet drives under paraplyen Vennskap Nord/Sør (VNS). VNS er et internasjonalt nettverk av lokalsamfunn, kommuner, skoler og enkeltmennesker som driver internasjonale samarbeid. VNS jobber for en fredelig, rettferdig og bærekraftig utvikling som blir drevet fram av vanlige folks deltakelse og samarbeid. Å skape utvikling krever både innsikt i globale spørsmål – og konkrete, lokale tiltak. Vennskapssamarbeid gjør mennesker bevisst de store sammenhengene i verden. Gjennom globalt samarbeid setter VNS mennesker i stand til å påvirke sitt eget samfunn og endre sitt eget nærmiljø. Lokale nettverk bygges, sivilsamfunnet styrkes, og nye, kreative løsninger ser dagens lys. Vennskap Nord/Sør driver ikke bistand eller nødhjelp, men skaper utviklingsresultater i nord og sør gjennom samarbeid mellom likeverdige partnere.

Tirsdag 17. mars deltok vi på møte med ca. 60 foreldre på Pwani School. Tom og jeg snakket om bakgrunnen for opprettelse av en foreldreorganisasjon i Norge, hva vi jobber med og for, rollen som pårørende og styrken i å være med i en organisasjon.

Jeg snakket også litt om årsaker til utviklingshemming. Dette var et spesielt tema ettersom flere her nede også tror at barnet er forhekset. Møtet var svært vellykket og det ble avsluttet med valg av et interimstyre som skal jobbe videre med opprettelsen av en organisasjon. Et resultat vi er særdeles godt fornøyde med!

Rett før vi reiste ned hit til Mombasa fikk vi svært bekymringsfulle nyheter fra vår kontaktperson i Vennskap Nord/Sør (VNS). Norad/Utenriksdepartementet skulle avvikle sine overføring til VNS. Nyheten slo naturlig nok ned som en bombe ettersom vi allerede var godt i gang med prosjektet, vi hadde til og med planlagt første møte med foreldrene på Pwani School For The Mentally Challenged.

Her er et utdrag fra brevet vi fikk fra VNS:

«Det er med tungt hjerte at jeg må informere dere alle om at Vennskap Nord/Sør (VNS) har fått en betydelig reduksjon i overføring av midler til driften fra Norad/Utenriksdepartementet. Norad legger opp til en avvikling av sine overføringer til VNS med 2015 som et år for nedtrapping og eventuell omstilling. Deres prioriteringer er i tråd med politiske målsettinger om å konsentrere bistandsinnsatsen og legge vekt på klar måloppnåelse og effekt i landene i Sør. Styret har besluttet at det dermed ikke kan utbetales støtte til de som har søkt VNS om midler til skolesamarbeidet Elimu og lokalsamfunnsprogrammet for 2015. Dersom det er grupper som allerede har pådratt seg utgifter i 2015 vil VNS, ut fra skriftlig søknad, vurdere delvis dekning av utgifter.»

Nyheten slo naturlig nok ned som en bombe ettersom vi allerede var godt i gang med prosjektet, vi hadde til og med planlagt første møte med foreldrene på Pwani School.

I dag kom heldigvis nyheten om at vi får noe midler fra VNS i år, dvs. halvparten av hva vi søkte om. For vår del betyr dette at vi må gjøre noen endringer og lete etter andre mulige inntekter. Arbeidet med å etablere en organisasjon for foreldre til utviklingshemmede er allerede godt i gang. Om nødvendig fortsetter vi for egne og innsamlede midler.

Onsdag 25. mars hadde vi et oppfølgingsmøte med våre kontaktpersoner her I Sør. På møtet deltok Rektor ved Pwani School for mentally challenged Rophus Mwamburi, Chairman Erick Otieno i interimstyret for foreldreorganisasjonen, Tom Henriksen og undertegnede fra Norge. Det var stor enighet om viktigheten av å følge opp tett nå mens temaet er varmt. Vel vitende om at dette ikke er noen enkel prosess, ble det uttalt i dagens møte at «metallet må bøyes mens det fortsatt er varmt…!». En organisasjon for foreldrene vil bli søkt opprettet (offentlig registrering) i nær fremtid, formularer og medlemslister vil bli utarbeidet. Vi har også snakket om mulige temaer på høstens samling, som f.eks. årsaker til utviklingshemming, prosessen om man får et barn med funksjonshemming m.m. Videre har vi vært innom temaer som økonomi, samt erfaringsutveksling.

Vi opplever at vi har kommet godt i gang med prosjektet, og gleder oss veldig til fortsettelsen.

Du kan lese mer og følge prosjektet ved å bli med i vår facebookgruppe.

Jan Gunnar

Vernepleier (Også stolt av det!)

Mombasa 26. mars 2015

26/03/2015 0

Mangfold er en ressurs

Visste du det? At Fellesorganisasjonen (FO) har laget verdens flotteste plattform? Denne fagforeningen for velferdens frontsoldater har utviklet noe så vakkert som en plattform om mangfold. En plattform som er stødig nok til å stå på, men som også kan fungere som et springbrett. Et springbrett for organisasjonen, men også for oss som samfunn. Den slår utvetydig fast at mangfold er en ressurs. Men også at det krever mot.

Snart har Fellesorganisasjonen (FO) kongress. Her skal organisasjonen og dens politikk for de neste 4 årene meisles ut. Organisasjonens viktigste politiske verksted står for døren. Jeg håper det er feststemning blant alle FOs medlemmer. Jeg gleder meg til å være gjest på kongressens åpningsdag. Men er også en smule bekymret (ja kanskje særlig etter å ha skrevet dette). FO har nemlig vært gjennom en turbulent periode, og inngangen til denne kongressen lover ikke godt. For første gang hører jeg snakk om behovet for et eget vernepleierforbund utenfor FO. Det engasjerer, men bekymrer. Med alle de flotte medlemmene, tillitsvalgte og ansatte burde det være helt unødvendig å i det hele tatt vurdere dette behovet. Noen gjør altså det, og det har fått meg til å reflektere.

I 2010 ble jeg valgt til leder for vernepleierseksjonen i FO. En del av en helhetlig ledelse. Jeg var skikkelig stolt. Dette er jo drømmejobben for en vernepleier som nesten før jeg ble utdannet har engasjert meg i det jeg liker å kalle for vernepleierier. Jeg hadde store ambisjoner. Ikke bare skulle jeg endre verden. Jeg skulle endre FO. Det viste seg å være for store ambisjoner. Det har vist seg å være mye enklere å endre verden enn å endre FO. Hovedgrunnen til at jeg trakk meg var at vi brukte for mye tid på interne prosesser. Det opplevdes ofte viktigere å skape allianser innad i organisasjonen enn med viktige samarbeidspartnere ute i virkeligheten.

«Det er for meg også blitt tydelig at det er ulikt syn på hva FO skal være og hvordan organisasjonen skal utvikle seg. Det var ikke bare utfordringene knyttet til utdanning og autonomi som var problematisk. Siste landsstyremøte i 2011 viste dette tydelig. Jeg mener at uenighet ofte kan være positivt. Åpen debatt om saker, både organisatoriske og politiske er bra. Jeg synes det er langt mer problematisk at det kan synes som om man må spille et politisk spill for og nå frem i de vanskeligste sakene. Jeg opplever en organisasjon som er preget av ulike fløyer. Tilhører man ikke noen av fløyene blir det svært vanskelig å bidra. Jeg har opplevd at avvikende meninger sees på som problematisk, og at det er viktigere å skape allianser enn å fremme åpen dialog. Jeg mener interne organisatoriske saker må løses på andre måter enn ved såkalt politisk spill. Etter min mening må FO finne nye arbeidsformer som gjør FO sterk i det politiske spillet som vi selvsagt skal delta i for å vinne frem med våre saker.» Fra mitt brev til Landsstyret i forbindelse med avgangen.

I diskusjonene som er åpne for vanlige medlemmer som meg tyder det på at organisasjonen har akkurat de samme utfordringene nå, som jeg pekte på når jeg trakk meg. Vi kan ikke organisere og kontrollere oss bort fra de problemene som har vært i hele organisasjonens levetid. Lars Semmerud, en av dem som nå ikke stiller til gjenvalg sier det kanskje best:

”Men vi kan ikke organisere oss vekk fra uenigheter. Det handler i stor grad om organisasjonskultur og organisasjonsutvikling. FO trenger å jobbe med det på mange plan.»

Jeg har selv opplevd det. Ikke å bli skjelt ut for hva jeg mener, men for at jeg mener det jeg mener. Eller, som ansatt, følt på forskjellen mellom å være i eller ute av ledelsens varme. Like vel tror jeg at jeg slapp lett unna. Og det er lett å avfeie det med at det begynner å bli mange år siden. Men. Jeg ser og hører at det fortsatt skjer. Jeg har hørt om andre som blir skjelt ut. Som er blitt snudd ryggen til. Helt fysisk. Det foregår åpent. Og mer subtilt. FOs Osloavdeling har nettopp sendt ut et brev til alle sine tillitsvalgte der de sår tvil om Fontene, vårt eget fagblad, sine intensjoner.

”FO Oslo beklager at Fontene ikke speiler virkeligheten i FO. Dette har vi sett tendenser til tidligere, uvisst av hvilket motiv Fontene har for denne fremgangsmåten.”

I siste Fontene har mine to fremste tillitsvalgte en kommentar om den kommende kongressen. Siden jeg for tiden holder på å lese meg opp på kritisk diskursanalyse, er det selvsagt særlig interessant å se hvordan deres tekst prøver å kople organisasjonsdebatten i FO med kampen for velferdstjenestene og godt arbeidsmiljø. Jeg opplever at de sår tvil om dem/ oss som er i mot de foreslåtte organisasjonsendringene virkelig ønsker et sterkt FO i kampen for velferdstjenestene og arbeidsmiljøet. Og ikke minst. Valgkomiteen velger å vrake en i ledelsen uten å ha en annen kandidat klar. Begrunnelsen er manglende tillit innad i ledelsen. Samtidig viser debatten etter at denne kandidaten har tydelig tillit hos mange medlemmer og viktige miljø.

Er det ikke på tide å slutte med dette tullet?

Kanskje er jeg naiv. Nei. Ikke bare kanskje. Jeg er naiv. Jeg trodde, nei tror fremdeles at det må være mulig å ha en fagforening uten dette. Ja, jeg og ser på House of Cards. Jeg vet at dette er politikk. Husk. Jeg er frivillig naiv, ikke dum. Så kanskje er det bare meg som ikke passer til politikkens vesen. Igjen; men. Jeg tror nemlig fortsatt det er mulig. Mulig med en åpen, ryddig debatt om de vanskelige sakene. De siste dagers innlegg i Fontene sin debattseksjon lover svært godt. (Hurra for Fontene som er i ferd med å redde debatten) Men skal den kommende kongressen bli det politiske verkstedet som den skal og bør være, krever det mot. Mot til å løse opp i fastlåste posisjoner. Mot til å i større grad utforske hva de andre mener. Og ikke minst mot til å tenke og handle mangfoldig.

Så. Til det viktigste. Hvor bør veien videre være for FO? Jeg tror veien videre går nettopp gjennom det flotteste dokumentet organisasjonen noen gang har laget. Plattform for mangfold. Jeg oppfordrer alle kongressens delegater til å lese dette. Nei. Ikke bare les. Reflekter. Diskuter. Hva betyr dette i den situasjonen som FO nå er i? Hvordan kan organisasjonen bruke følgende fra plattformen:

Mangfold er en ressurs
FO skal jobbe for å synliggjøre at mangfold er et gode. Mangfold gjør arbeidslivet, organisasjonene og samfunnet i sin helhet rikere på kunnskap, språk, kulturuttrykk, meninger og livssyn.

Mangfold krever mot
Mangfold kan lett bli et tomt honnørord – et politisk korrekt ønske som alle kan enes om. Det er når våre etablerte sannheter settes på prøve, at de spennende, men også krevende, diskusjonene kan finne sted. Skal vi åpne opp for mangfold, må vi tåle å bli utfordret på å:

– Respektere og lytte til meninger som står langt fra våre egne – også på egen arbeidsplass

– Vise toleranse overfor det vi opplever som intoleranse – eksempelvis enkelte religioners syn på ulik seksuell orientering FO skal likevel være tydelig mot intoleranse som medfører diskriminering, represalier eller undertrykking.

– Våge å stille spørsmålstegn ved etablerte holdninger og praksis i egen organisasjon.

Herregud så vakkert.

Jeg ville ha operasjonalisert dette på følgende måte. Det finnes sikkert, og forhåpentligvis, andre måter å operasjonalisere det på:

1.
For meg er en av de viktigste faktorene i mangfoldet i vår organisasjon profesjonsfelleskapet. Vi er tre profesjoner…nei, tre profesjonsorganisasjoner som opprinnelig søkte sammen for å bli sterkere. Tre helt ulike profesjoner som har sett nok likheter til å søke sammen i et interessefellesskap (og etterhvert en fjerde yrkesgruppe). På mange måter kan man se på FO som en samarbeidsregjering mellom ulike parti, i motsetning til ett parti med ulike fløyer. FO er selvsagt først og fremst fagforeningen for yrkesutøvere, men samtidig også en organisasjon for profesjonene. I debatten til nå har det vært mye fokus på forholdet mellom seksjonsråd og landsstyre. Dette er viktig, og jeg håper at kongressen ser verdien i det mangfoldet disse seksjonsrådene representerer. Men det mest radikale forslaget til den kommende kongressen handler ikke om dette forholdet, men forholdet mellom profesjonene. Den enkelte profesjon skal ikke lenger ha egen autonomi. Dette er en svært radikal endring av hva FO har vært og er. Jeg tviler ikke på at FO fortsatt skal kunne ha fokus på profesjon og yrkesfag, og at organisasjonen også i fremtiden vil oppnå resultater på dette området. Men, for meg betyr denne endringen at organisasjonen i prinsippet forlater sitt ansvar for profesjonene. Den vil med de foreslåtte endringene være en organisasjon for profesjons- og yrkesutøvere, men ikke for profesjonene. Det er en alvorlig endring som jeg håper kongressens delegater har grundig vurdert konsekvensene av.

Løsningen kan selvsagt være å beholde profesjonenes autonomi i landsstyre og kongress. Det kan til og med være en flott løsning som kan bidra til å vitalisere det yrkesfaglige- og profesjonsbaserte arbeidet i organisasjonen. Da må landstyrets representanter delta på yrkesfaglige konferanser og bidra aktivt til vurderinger av lengde på utdanningen vår, styrking av praksisplasser, sikre at vernepleierprofesjonen er en sterk profesjon i kampen for et inkluderende samfunn, vurdere hvorfor vi skal endre vår engelske benevning av vernepleier, vurdere hva begrepene ”målrettet” og ”kunnskapsbasert” betyr i en vernepleierfaglig sammenheng, diskutere tiltak som kan styrke oss som helsefaglig utdanning , sikre at omsorg også er sterk faglighetskraft i tjenestene, sikre at profesjonsutøverens personlige ansvar styrkes og støttes av en pro-aktiv fagforening etc etc. Men ikke bare det.

Hvis vi beholder autonomien i LS kan vernepleierne der utnevne et profesjonsråd som også består av andre enn medlemmer. Det kan man ikke om profesjonsrådets medlemmer velges. Da kan vi invitere organisasjoner for tjenestebrukere eller tjenestebrukere selv med i organet som skal gi råd til seksjonens representanter i LS og kongress. Hadde ikke det vært utrolig stilig, fremtidsrettet og innovativt?

2.
En annen svært sentral del av mangfoldet i organisasjonen er det mangfoldet ledelsen representerer. Det viktigste mangfoldet i en politiske ledelse er meningsmangfoldet. Det er svært viktig å sikre at politisk ledelse består av personer med ulik profil og ulike meninger. Kun på den måten kan disse utnytte mangfoldet som en ressurs. Som jeg har sagt til valgkomiteen, senest for få uker siden; bygg et team som trekker politikken i flere retninger. Det bekymrer meg at valgkomiteen til nå kan synes å snevre inn meningsmangfoldet i ledelsen i svært kontroversielle saker. Som vernepleier er jeg glad for innstillingen som er gjort i vervet som er forbeholdt vernepleier. Marianne Solberg Johnsen kommer til å gjøre en strålende jobb for FO og for vernepleierprofesjonen. Men, i dette perspektivet er det for meg helt uforståelig at FO skal kaste ut Ellen Galaasen basert på manglende tillit. Gudene skal vite at jeg har hatt mange diskusjoner med Ellen. Mange uenigheter. Om lengde på utdanning. Om kompleksiteten i tjenestene. Om feminisme. Om vedtekter. Men. Hun representerer virkelig noe av det viktigste i vårt felleskap. En genuin holdning til hvem som er viktigst. Og det er ikke deg og meg. Eller FO. Viktigst er de vi jobber for. Hun representerer selvsagt også bredden i organisasjonen vår. Og ikke minst; hun utfordrer oss på våre etablerte holdninger og meninger. For meg er Ellen Ryan Giggs på sine yngre dager. En helt nødvendig breddeholder med hjertet utenpå drakten. Sammen med de andre innstilte representerer hun et avgjørende meningsmangfold.

3.
Til sist så må selvsagt FO gjøre noe med kulturen for mangfold. Selve grunnlaget for videreutvikling av politikk og organisasjon. Det trengs en åpen debatt der flest mulig medlemmer kan komme til orde. Det er nødvendig å heie på divergerende meninger. En må søke å leve med kompleksiteten, ikke kontrollere den. Jeg mener helt eksempelvis at det er stor forskjell på FO Rogaland som i alle år har argumentert på prinsipielt grunnlag for organisasjonsendringer som tar bort seksjonsrådenes selvstendighet og alle dem som de siste ukene har argumentert for dette med ønske om økt kontroll i et komplekst landskap. FO kommer alltid til å være en kompleks organisasjon. Sånn er det bare. La oss bruke det til noe positivt.

Det er mulig at tiden har løpt fra meg. At jeg oppfattes som en gammel grå grinebiter som er kritisk til endring. Men det er jo nettopp endring jeg ønsker. Jeg tror faktisk at FO fremdeles kan utløse sitt enorme potensiale. Da må noen må drikke kaffe sammen de nærmeste dagene… Jeg for min del skal med dette forholde meg i ro. Stryke skjorten. Og gjøre meg klar til festen som venter på min lille visitt på FOs kongress i neste uke.

PS! Det kan godt være at du ikke bryr deg om FO. At du ikke er vernepleier, at du er tjenestebruker, at du ikke er medlem. Da var kanskje dette totalt uintressant. Men. Jeg synes du skal bry deg om FO. Organisasjonen til vernepleierne og til profesjonen vår, er viktig for tjenestene og for profesjonen. Uavhengig av ditt medlemskap eller ikke.

09/03/2015 5

Ingen skam å snu!

Jeg elsker fjellvettregel nr 8. Rett og slett. Det er ingen skam å snu. Når man har gjort noe dumt eller blir overrasket av uvær, så er det faktisk ganske lurt å snu. Særlig står det respekt av politikere som gjør dette. Derfor fortjener inkluderingsminister Solveig Horne et lite hurra i dag. Hun har nemlig snudd i utvalgssaken.

I 2014 satt BLD og Solveig Horne ned et utvalg som skal se på rettighetene til personer med utviklingshemning. Jeg kalte utnevningen en skandale. Mange var enig. NFU, ombudet og FO trakk seg fra samarbeid med utvalget. Johans T Sandvin trakk seg fra selve utvalget. Ingenting om utviklingshemmede, uten utviklingshemmede.

Det stormet så mye som saker om utviklingshemmede kan storme. Altså ikke så veldig. Det er svært lite oppmerksomhet rundt dette. Media er eksempelvis helt helt stille (med et par hederlige unntak). Tenk deg en hvilken som helst annen sak, på et hvilket som helst annet område. Der ledende fagpersoner, ledende fagforeninger, ledende menneskerettighetsorganisasjoner, tidligere statsråd og attpåtil et ombud går sterkt ut mot regjeringens valg. Tror du da det hadde vært helt stille i media? Tror du da statsråden hadde sluppet unna med fjellvettregelen nr 9? Om å grave seg ned i tide.

Når vi alle trodde at Horne hadde parkert saken på den borterste avgiftsparkeringen, så snur hun. Hun har innsett at det er nødvendig å endre utvalgets sammensetning for å gi utvalget legitimitet. Hun som helt tydelig sa at ingen i utvalget representerer noen organisasjoner har nå utnevnt en representant fra NFU. Det er bra. Da får vi også tro at leder av autismeforeningen sitter i utvalget som representant for FFO og dermed Lupe. Med to borgerorganisasjoner med ofte ulikt syn, er det viktig å ha begges synspunkt med i utvalget selv om den ene er mye større enn den andre.

Fremdeles savner jeg utviklingshemmede selv i utvalget. Det hadde vært virkelig utviklende i forståelsen av deres plass i samfunnet, men folk som representerer dem får være godt nok denne gang. Horne viser dog i svaret til Kirsti Bergstø at hennes snuoperasjon først og fremst er et pragmatisk valg. Hun peker på hensyn til arbeidsro og fremdrift. Ikke til at deltakelse fra dem det gjelder er prinsipielt viktig og at det vil innebære at utvalget får tilført nødvendig kompetanse. At det faktisk bidrar til bedre beslutninger.

Hvis signalet fra landets regjering er at vi andre må involvere dem det gjelder for å skape arbeidsro og ikke for å utvikle best mulig beslutninger, har vi selvsagt et problem.

Det siste dette utvalget nå trenger er ro. Det trenger oppmerksomhet, innspill og debatt. Det trenger enda flere som bryr seg. Som engasjerer seg. Det at Horne nå snur viser at engasjement og handling funker.

Til slutt får vi håpe at Sandvin inviteres inn igjen i utvalget og at de som stod sammen med utviklingshemmede i denne saken også vil bli hørt i det videre arbeidet. Ombudets stemme er viktig. Det er også viktig at ikke FO blir stående igjen som svarteper uten en arena for innspill. Skal rettighetene oppfylles for folk som oftere enn andre trenger kvalitativt gode og inkluderende tjenester er tjenesteutøverne en særdeles viktig stemme.

25/02/2015 0

Forfatter