Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk

Forsiktig oppmyking?

Forsiktig oppmyking. Det er det han sier. Robert. Arbeidsministeren. Forsiktig oppmyking. Han foretar en forsiktig oppmyking av arbeidsmiljøloven. Det går vel ikke an å myke opp noe som er mykt fra før, gjør det vel? For. Det er ingenting, ingenting hardt med arbeidsmiljøloven. Derfor skal jeg streike to timer 28. januar. 

a)å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,

Sammen. Det er et av de fineste ordene jeg vet om. Sammen. 28. januar står vi sammen. Kanskje er du som meg. At du har en jobb som du trives i. Som du har det bra i. En sjef som tilrettelegger arbeidsvilkårene tilpasset din situasjon. Du er en som egentlig lurer litt på om disse endringene ikke er så farlig. Litt mer mulighet til overtid. Litt større mulighet for arbeid på søndag. Litt flere midlertidig ansatte. Litt mindre mulighet for fagforeningene til å bidra til gode arbeidstidsordninger. Hvorfor skal du markere din motstand mot disse endringene? Dette er jo ikke aktuelt for deg. Eller meg. To ord. Forsiktig oppmyking. Nei tre ord. Legg til dette: Sammen.

b)å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet,

Hvert enkelt forslag sett isolert er nødvendigvis ikke så gale. Det er denne forsiktige oppmykningen som bekymrer meg. Når kommer neste oppmykning. Og neste. Selv om jeg protesterer av hele mitt hjerte på at det går an å myke opp noe så flott, noe så fint og mykt som arbeidsmiljøloven. Myke ting kan gå i oppløsning. Du står igjen med arbeidsgivers styringsrett. Du står igjen med et hardere arbeidsliv. Du står igjen med den sterkestes rett. Kanskje du er blant dem det går helt fint med. Av en eller annen grunn er jeg ikke så bekymret for meg selv (jeg har allerede midlertidig stilling). Det er da det tredje ordet kommer snikende. Sammen. Arbeidsmiljøloven handler jo om samfunnet vårt.

c)å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,

Ja, jeg vet at Roberten vil protestere. Han vil ikke lenger. Han vil bare myke opp. Ikke rasere. Det kan godt være han har rett. Jeg tror på at han ikke vil rasere. Du trenger ikke ønske å slippe fri alt selv om du er FrPer. Synes faktisk at Robert virker som en seriøs og flink politiker. Han gjør det han tror på. Og det er selvsagt her problemet kommer. Han gjør det han tror på. Uavhengig av hva erfaringer tilsier. Uavhengig av hva forskning tilsier. For. Denne forsiktige oppmykingen er jo først og fremst bygget på ideologi. Ikke på hva som virker.

Jeg har mange ganger tatt til orde for at arbeidstidsordningene i velferdstjenestene bør gjennomgås. At de gjenspeiler en gammeldags institusjonstankegang. At de ikke setter tjenestebruker i sentrum. Jeg har kritisert fagbevegelsen (og venstresiden i politikken) for å være for kritisk. At de bruker en retorikk som ikke gir troverdighet når de på en svært så passiv måte har sagt at de støtter langturnuser der dette er faglig nødvendig. Jeg mener at fagbevegelsen kunne vært mye mer proaktiv. Fagbevegelsen kunne gått i front når det gjaldt tjenesteutvikling, også når det gjaldt hvordan og når tjenesteyterne jobber. Tatt til orde for en tredje vei. For. Arbeidsmiljøloven trenger ikke å endres for å sikre tjenestebrukerne gode tjenester. Det som trengs er en forsterket innsats i samarbeidet mellom regjering og fagbevegelse for å styrke kompetansen på hvordan slike arbeidstidsordninger kan utføres til det beste for arbeidstaker og tjenestebruker. Det trengs mindre ideologi, mer systematisk kvalitetsutviklingsarbeid.

d)å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,

Eller. Midlertidige stillinger. Også der skyver regjeringen folk med funksjonsnedsettelse foran seg. I begrunnelsene for denne såkalte oppmykingen. Herregud så mye de plutselig snakker om situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Det er et engasjement vi trenger på mange andre områder. Men. Det er vel lite som tyder på at flere midlertidige stillinger vil få flere med funksjonsnedsettelse inn i arbeid. Det skaper bare mer usikkerhet. En usikkerhet som kanskje i størst grad går utover den gruppen som regjeringen bruker i deres argumentasjon for denne oppmykingen.

Tenk om han tok feil. At han egentlig snakket om et annet område. Forsiktig oppmyking. Det var det han sa. Robert. Han kunne nemlig sagt at han ønsket en forsiktig oppmykning av arbeidslivet. Av selve arbeidslivet.

Da hadde vi kanskje sett konturene av måloppnåelse i punkt e i arbeidsmiljølovens formålsparagraf:

e)å bidra til et inkluderende arbeidsliv.

0

Spesielle behov?

Tror du at «barn med spesielle behov» har spesielle behov? At disse barna som kategoriseres i denne kategorien har andre behov enn mine og dine barn?

At de ikke har behov for kjærlighet? At de ikke har behov for venner å leke med? At de ikke har behov for mat, luft, mening i tilværelsen?

At de ikke har behov for å se den blå himmelen, kjenne på regnet eller leke i snøen?

At de ikke har behov for å bety noe for andre? Eller realisere seg selv? At de ikke har behov for å lære? Eller for å være…

Hva er egentlig «barn med spesielle behov»? Hva er «spesielle behov»?

Er det ikke sånn at «barn med spesielle behov» har de samme behovene som alle andre barn? Det er bare ofte litt mer komplekst å få dekket dem. Komplekst, særlig når vårt samfunn først og fremst er innrettet for gjennomsnittet.

Det kategorien «spesielle behov» gjør er å forsterke skillet mellom oss og de andre. Gjøre de andre litt mindre menneskelig. Senker forventningene. Segregere. Og, kanskje det gjør det vanskeligere å spørre hvilke spesielle behov du har. Vanskeligere å svare. I redsel for å bli kategorisert. For hva er dine spesielle behov? Vi har vel alle noen behov som er litt annerledes enn det våre venner har… Eller er det bare meg som er spesiell?

Alle barn er spesielle. Med enestående ønsker og behov. Men oftest når vi snakker om «barn med spesielle behov» snakker vi om barn med helt helt ordinære behov. Samme behov som mine og dine barn har…

13

Sammen om åpenhet!

Det er viktig og nødvendig å trekke frem alle de flinke ansatte som hver dag og natt gjør en fantastisk innsats i landets helse- og omsorgtjenester. De jobber i en sektor som er preget av tunge og komplekse arbeidsoppgaver. Oppgaver som av mange blir tatt for gitt. Ansatte som ofte opplever at tjenestene de jobber i får kritikk. Kritikk av pårørende, i media og av politikere. Som Mary-Ann Bjørnflaten gjør i en kronikk i NRK ytring, må vi alle bli enda flinkere til å heie på disse ansatte som er vår velferds frontsoldater.

Dessverre blir Bjørnflatens viktige forsøk på å støtte helse- og sosialarbeidere en skivebom. Først og fremst bommer hun når hun sår tvil om pårørendes opplevelse av tjenestekvaliteten. Engasjerte, kritiske og ”vanskelige” pårørende er ansattes viktigste allierte i arbeidet for best mulig velferdstjenester. Vi må aldri glemme at det er tjenestebrukerne og deres pårørende tjenestene og ansatte er til for. Da må vi bruke deres kritiske blikk og engasjement som en ressurs, ikke noe vi skal ha behov for å imøtekomme gjennom uttalelser i media.

For det andre bommer hun når kritisk media fremstilles som en fiende av de ansatte. Fremtidens tjenesteutvikling handler om bekjempelse av nullfeilskulturer. Mindre frykt og kontroll, mer tillit. Det betyr dog ikke at media skal slutte å avdekke problematiske forhold i tjenestene. Vi trenger mer undersøkende, gravende og faglig kompetent journalistikk, ikke mindre. At ansatte trenger å gjemme seg bak taushetsplikt er selvfølgelig feil. Taushetsplikten kommer til anvendelse i enkeltsaker. Jeg heier på ansatte som i enda større grad uttaler seg i media. Om de forholdene de jobber under. Både om alt det flotte og positive som skjer, men selvsagt også som viktige kritiske og korrigerende stemmer. Ansatte må jobbe med media, ikke mot. Mer åpenhet bygger ned samfunnsskapte og funksjonshemmende barrierer.

For det tredje bommer hun når hun fremstiller kompetanse og antall ansatte som to motstridende størrelser. Å be om mer kompetanse kan umulig være det samme som mistillit til de som er ansatt i dag. Det bidrar bare til å nedvurdere den komplekse jobben som gjøres i dag av erfarne, dyktige og kompetante helse- og omsorgsarbeidere, med og uten formell utdanning. Det trengs mer kompetanse og flere folk.

Hvis ansatte opplever det som en krenkelse at tjenestebrukere, pårørende og presse fremhever brudd på menneskerettigheter og faglig forsvarlighet, så har de ingenting å gjøre i landets velferdstjenester. Den enkelte ansattes situasjon må og skal ivaretas av god ledelse. Kampen for gode arbeidsforhold og gode tjenester skal vi ta sammen med tjenestebrukere og deres pårørende.

0

Vi er så stille. Så forbanna stille.

Illustrasjonsbilde: Tåke

Aleksander Helmersberg skriver rått og godt om hans opplevelse av Radioresepsjonens harselas av folk med Down syndrom. Om komikeres tilsynelatende ugjennomtenkte språkbruk som gjør det akseptabelt å bruke Down syndrom som noe vi kan le av. Men. Det er vel egentlig ikke Radioresepsjonen han skriver til, er det vel? Han skriver til oss alle.

Innlegget til Helmersberg har gått som en farsott over sosiale medier de siste dagene. Om Radioresepsjonen, hans radiofavoritt, som stiller seg godt plassert i rekken av komikere og andre som harselerer med Down syndrom. Harselerer med datteren Milla.

Hva er humoren med å si «Mennesker med Downs er mer kåte»?

Det er utrolig lett å la seg berøre av det Helmersberg skriver. Lett å være med på kritikken av Radioresepsjonen. Når de i en liten bisetning gjør folk med Down syndrom til latter. Ja, selv inkluderingsminister og statsminister henger seg på.

Ok. Det kan være at noen mener det er å overreagere. At komikere må få lov. At det jo bare er en liten setning som egentlig ikke betyr noen ting. Men. Språk er viktig. Slik språkbruk bidrar til å stigmatisere, til å devaluere. Til gruppetenkning, og i sin ytterste konsekvens til diskriminering.

Det er viktig å la seg berøre. Som så mange har gjort. Og vi jubler over at Tore Sagen og resten av Radioresepsjonen legger seg flate (og det er virkelig bra at de gjør det).

Men , hva nå? For dette handler om så mye mer enn Radioresepsjonen, Helmersberg og Milla.

Det handler om hvilke forventninger vi har til folk. Eller. Språket som skaper manglende forventninger. Til folk med Down syndrom. Som når Stian ikke fikk fly med Norwegian. Når det eneste vi hører om folk med Down syndrom er at de er mer kåte enn andre, at de har en sykdom som bør utryddes eller at de ikke er eksperter nok til å kunne delta i ekspertutvalget som skal meisle ut tiltak for å styrke deres egen situasjon. Hva gjør det med vår alles oppfatning av annerledeshet. Det skaper et skille mellom de andre og oss.

Her om dagen var jeg på en forelesning. En forelesning med 7 forskere som la frem sitt forskningsprosjekt. 3 av dem er utviklingshemmet. Hva skjer med våre forventninger til denne forskningsgruppen hvis vi skal legge til grunn de holdningene som dessverre alt for ofte kommer frem i media. Som en liten setning i Radioresepsjonen er med på å bygge under. Tror vi virkelig på at det er en kar med Down syndrom som har de beste analysene i møterommet fullt av mastergrader?

Det er så stille. Så forbanna stille. Vi er stille.

Det handler også om tausheten. Den rungende tausheten som omfavner politikkområdet som vi her er innom. Hæ? Politikk? Ja, dette handler selvsagt også om politikk. For hvordan politikken utformes bidrar nettopp til hvordan våre alles holdninger formes. Og når det gjelder utviklingshemmede så er politikerne helt helt stille… Ikke en debatt på radio. Selv når meldinger til stortinget legges frem. Politikerne løfter knapt et øyenbryn når tilsynsrapport etter tilsynsrapport melder om brudd på lovverket. Kanskje det ikke er så rart at de ikke bryr seg. Media bryr seg heller ikke. Ja, vi fagfolk gjør det heller ikke. Vi melder i hvert fall ikke fra når vi opplever at utviklingshemmede nettopp blir hemmet av samfunnsskapte barriere, av manglende tjenester.

For det er slik at av alle diskrimineringsgrunnlag, så kommer utviklingshemming nederst på rangstigen. Her om dagen var det debatt på dagsnytt 18 om eldreomsorg. NRK hadde forbilledlig fremhevet manglende tjenester, manglende omsorg og menneskerettighetsbrudd. I debatten deltok blant andre helseminister, arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann og leder for helsedirektoratet. Alle satt og hørte på at en sykehjemslege sa at det skjedde en aldersdiskriminering. At tjenestene til utviklingshemmede var så flotte, mens eldre ikke hadde det bra. Ingen av landets mektigste helsepersoner tok til motmæle mot denne håpløse sammenligningen, og etterlot ett inntrykk av at tjenestene til utviklingshemmede er så flotte her i landet. De etterlot et inntrykk av at det skjer en aldersdiskriminering. Uten et eneste kritisk spørsmål.

Det er så stille. Så forbanna stille. Vi er stille.

Til slutt. Om en liten stund kommer regjeringen med et forslag til en felles diskrimineringslov. I motsetning til i dag skal alle diskrimineringsgrunnlag samles innenfor en lov. Dette er noe jeg støtter, men som mange vil argumentere i mot. Blant annet LO og venstresiden i norsk politikk (som jeg ellers stort sett er enig med). Jeg håper at disse tenker seg om når de skal argumentere i mot lovforslaget. Jeg er spent på om de unngår Radioresepsjonsfellen. Argumentene jeg ofte har hørt i denne debatten er at diskriminering på bakgrunn av kjønn er så annerledes enn diskriminering på bakgrunn av funksjon. Og det er jo nettopp dette som er Radioresepsjonsfellen. At det er noen egenskaper ved folk som er mer akseptabelt å harselere med enn andre. At det er noen diskrimineringsgrunnlag som er viktigere enn andre. Radioresepsjonsfellen handler nødvendigvis ikke om å harselere om egenskapene til folk. Den handler først og fremst om at man aksepterer at det er noen som er greiere å harselere med enn andre. Eller at det er noens menneskerettigheter som er viktigere enn andres menneskerettigheter (som folka i eldreomsorgsdebatten jeg nevnte gjorde). Eller at det er noen diskrimineringsgrunnlag som er viktigere enn andre (som debatten om felles lov gir inntrykk av).

Så, la oss bruke innlegget til Aleksander Helmersberg til noe mer en øyeblikkets følelser. La oss alle tenke gjennom om vi selv går i Radioresepsjonsfellen. Eller når vi gjør det (for vi alle gjør det). Og, la oss alle si i fra når andre gjør det (og kanskje særlig når politikere gjør det).

Les også Rangering av diskriminering

1

Kunden, frisøren og vernepleieren

Illustrasjonsbilde: Børste, saks og hårgel

Altså; kunden har et spesielt ønske, har en bra erfaring, kjenner sitt eget hår bedre enn meg, men mangler kompetanse til å utforme tjenestetilbudet selv.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt at jeg noen gang skulle ha noe om frisøryrket her på bloggen. Så feil kan man ta. Thomas Owren som jobber på vernepleierutdanningen i Bergen skrev nemlig en dag på Facebook om det var noen som hadde reflektert over likheter mellom frisørens og vernepleierens kompetanse. Hæ? Og så plutselig kom den. En strålende kommentar fra en vernepleier jeg ikke kjenner, men som jeg bare måtte utfordre til et gjesteblogginnlegg. Heldigvis tok Bodil Ellingsen utfordringen, og her skriver hun altså om noen refleksjoner rundt kunden, frisøren og vernepleieren. Mer om Bodil finner du under innlegget.

Kunden, brukeren, makt, avmakt og yrkesstolthet

Av Bodil Ellingsen

Etter å ha jobbet som vernepleier en tid, oppdager jeg at det er mange likhetstrekk mellom mitt gamle yrke, frisør, og mitt nåværende. I tillegg har jeg oppdaget at synet på tjenestemottakeren i mitt gamle yrke på mange måter skiller seg fra synet på tjenestemottakeren i mitt nye yrke. Nå må det sies at jeg snakker generelt. Det er ikke alle frisørsalonger som tenker likt, men alle er prisgitt fornøyde kunder. Og, det er ikke alle arbeidsplasser som driver med tjenesteyting som er like. Jeg har selv fått mye god hjelp fra dedikerte tjenesteutøvere. Det jeg tar for meg her er mine refleksjoner omkring hvor ulikt vi ser på og behandler mennesker, og hvordan det henger sammen med maktforholdet i relasjonen.

”Kunden har alltid rett”, heter det. Mange som jobber eller har jobbet i servicebransjen vet at det ikke alltid stemmer. Men som regel. Kunden har som regel rett, men kunsten er å finne ut hva de har rett i. Mange kunder er villig til å gå langt i sine påståelser fordi de tror de har kunnskap på et område de ikke kjenner godt nok.

”Du må ikke gradere håret mitt sånn, for da blir det for tynt! Den forrige frisøren min delte det opp i ca. 5 lag og graderte. Det er SÅNN du må gjøre det”

Ok, for oss som kjenner frisørfaget er dette kanskje gjenkjennelig: Et helt absurd ønske. Hvilke 5 lag? Gradere hvert ”lag” hver for seg? Osv. Og hva gjør vi da? Går i gang med en krangel? Av og til er fristelsen nærliggende, men hvem tjener hva på det? Altså; kunden har et spesielt ønske, har en bra erfaring, kjenner sitt eget hår bedre enn meg, men mangler kompetanse til å utforme tjenestetilbudet selv. Det beste å gjøre da er å gå mange runder med kunden, ta tid, puste med magen, sette seg ned med kunden, si ifra til neste kunde som kom litt for tidlig til sin time at ”jeg er dessverre litt forsinket i dag, men forsyn deg gjerne med kaffe. Om du ønsker å gjøre noen ærender i mellomtiden, rekker du sikkert det”. Forsinkelser skjer, men resultatet blir ikke bedre om man stresser i vei. Heller verre.

De fleste har vel kundeerfaring, og en eller annen opplevelse av at ”hun forstod ikke hva jeg mente” og gått misfornøyd fra frisøren. Det er en tynn grense mellom å bli sett, hørt og forstått og det å føle seg ikke helt forstått. Så da finner mange ”sin” frisør. Sånn kan vi gjøre det, vi som ordner sjøl. Shoppe tjenestene der det passer oss best. Da er det om å gjøre å være den frisøren som kan sine kunster. Ikke nødvendigvis den kuleste, hippeste, men den som lytter, skjønner, forstår. Den som får andre til å føle seg helt spesiell. For om frisøren ikke behersker dette, vil kundene gå andre steder, og salongen er historie. Selv om man kan føle seg ganske mektig der man står med saksa i hånden, er det kunden som har den hele og fulle makta. Makta over inntekt eller ikke.

Så går tankene mine til disse offentlige servicebedriftene som forvalter våre felles penger. I første omgang NAV. Hvorfor kan man lese om så mange misfornøyde NAV-kunder? Kommer de med helt urimelige ønsker? Ble de ikke lyttet til, sett, forstått? Manglet det på veiledning, eller kanskje ble det mere ”villedning”? Etter hva jeg har lest og hørt tror jeg at dette ikke er så langt fra sannheten for mange. Nå ønsker jeg ikke å ta ”kunde”-perspektivet. Nå setter jeg meg på andre siden av skrivebordet for å se hva som er bakgrunnen for denne type ”service”.

Jeg kan ikke og vil ikke tro at de som jobber med denne type tjenesteyting ønsker å være uvennlig, vanskelig, avvisende. Hvorfor blir utfallet sånn, da? Og nå vil jeg blande inn noe som har med yrkesstolthet å gjøre. Først må jeg si dette: det jobber en stor mengde mennesker som er dyktige, servicemindede, kunnskapsrike og empatiske. Vi må alle bli flinkere til å skryte av de hverdagsheltene vi møter. Men tilbake til de tjenesteyterne som like gjerne kunne vært oss selv. Dette har jeg tenkt litt på. Som vernepleier kan vi bekle en stilling på Nav. Som veileder, for eksempel. Og som ansatt på Nav har vi veilednings- og opplysningsplikt. Vi skal kunne bistå mennesker som trenger hjelp til forskjellig. Kunder som kommer til Nav kommer av en grunn. Mange er i en vanskelig livssituasjon og trenger ikke bare et vennlig smil, men noen som kjenner, eller i det minste finner ut av, lover og regler, rettigheter og plikter. I tillegg hjelper det å være løsningsorientert, kreativ innenfor de rammene som gjelder. Vi må være grundige.

Å utøve yrke i hodet på den som sitter med makta er vel det man kan kalle særdeles skjerpende. Man blir fulgt med argusøyne, og det er en selvfølge at man vil gjøre en så bra jobb som mulig. Som jeg nevnte tidligere har kunden all makt. I andre enden av denne skalaen har vi tjenestemottakerne som ikke har noen innflytelse over oss som tjenesteytere. Men tvert imot. Vi er i en posisjon der vi kan utøve makt ved vår kunnskap eller helst mangel på kunnskap. Om vi har yrkesstolthet skal ikke maktaspektet ha noe å si, og ganske sikkert er det spesielt viktig med yrkesstolthet og godt håndtverk der makten er i ubalanse i kundens disfavør. Sånn som vi er når ingen ser oss, sier alt om oss. Jeg vil hevde at ”ingen” kan byttes ut med ”de maktesløse”. Jeg vil slå et slag for at de som ta vernepleierutdanningen legger seg på minnet at de først og fremst er ”de avmektiges” stemme, advokat.

Jeg liker egentlig ikke å bruke begreper som ”de avmektige”, de ”maktesløse” og lignende, for det er situasjonsbetinget. For plutselig er han jeg ikke hadde tid til da jeg jobbet på NAV, trener for min sønns fotballag…

——–

Bilde av Bodil

Bodil Ellingsen er 48 år, fra Harstad, nå bosatt Nøtterøy. Frisør i 20 år, tok vpl-utdanninga 2009-2012 ved Høgskolen i Harstad. Har siden jobbet som veileder og sensor v HIH, samtidig som veileder ved et Nav-kontor, og 50% i psykisk helse og rus. Har også jobbet i bemannede omsorgsboliger flere stedet (før-og etter endt utdanning) og jobber i Andebu ved Signo Vivo med døve beboere med utviklingshemming og ulike tilleggsutfordringer. Brenner for skikkelighet og yrkesstolthet!

2

Redd. På jobb.

Illustrasjonsbilde vann

Han holdt meg lenge. Hardt. Han var høyere enn meg. Sterkere. Mye sterkere. Jeg var relativt nyutdannet vernepleier. Alene og redd. Redd. På jobb.

Dette var ikke første gangen jeg var redd på jobb. Heller ikke den siste. Ikke den eneste gangen jeg kom hjem med blåmerker eller andre merker på kroppen. Noen av de fysiske minnene fra min første tid som vernepleier er der fremdeles. Blåmerker er borte. Bitemerker er der fremdeles. De andre minnene dukker opp en sjelden gang. Som nå. Når debatten om helse- og sosialarbeidere som opplever vold på jobb kommer til medias overflate. Da husker jeg situasjoner. Kjenner på følelsene.

Dette er en del av fortellingen. En viktig del av fortellingen om mange vernepleieres arbeid i velferdsnorges tjeneste. En fortelling som må fortelles. Om arbeidet for disse personene med en atferd som mange av oss vernepleiere kaller utfordrende. Som er utfordrende og ofte spennende. Som utfordrer faget vårt. Som utfordrer oss som yrkesutøvere og som mennesker. Men. En adferd som de fleste andre vil kalle farlig. Voldelig. Ulovlig.

Å jobbe med voldelige utviklingshemmede er vernepleiernes akuttfunksjon. Jeg kan tenke meg at det er litt som å jobbe på akuttmottaket på sykehuset. En vet aldri helt hva som kommer. Men. Du vet at det kommer. Det er ofte, ikke alltid, uforutsigbart. Adrenalinet pumper. Det deilige deilige adrenalinet. Jeg levde. Jeg gjorde nytte for meg. Denne ambivalensen. Redselen. Men også tilfredsstillelsen, ja nesten gleden av utfordringene.

For. Det som er farlig kan være spennende. Denne ambivalensen fører kanskje ofte til at farlige arbeidsplasser i offentlige tjenester ikke blir sett på med alvor. Jeg valgte jo det selv. Jeg søkte meg til disse arbeidsplassene. Jeg synes det var spennende og gøy.

Men. Uforutsigbarheten blir fort en rutine. Volden blir hverdagslig. Den er fortsatt farlig. Selv om en velger arbeidsplass selv. Den dagen volden blir rutine blir den i hvertfall farlig. Man skal ikke akseptere at man skal være redd på jobb. Aldri.

Gutten var til utredning i habiliteringstjenesten. Nei, det var vel hele avlastningsboligen som var til utredning. Jeg var en av dem som skulle finne ut hvordan situasjonen kunne bli bedre for gutten, og for dem som jobbet for han. Han var kanskje 11. Det var bare menn som jobbet for han. Menn som ikke innrømmet at det var vanskelig. Etter to ukers utredning med slag og spark var kanskje min viktigste oppgave, som habilitør og særlig som mann, å innrømme at dette var vanskelig. At både menn og kvinner kunne føle seg maktesløs og redd. På den måten kunne vi jobbe med en kultur for endring. Aksept for det vanskelige. Aldri aksept for volden. Men også troen på det mulige.

Fortellingene om utviklingshemmede med voldelig atferd og deres hjelpere må opp og frem. Ikke for at vi nok en gang skal stigmatisere en gruppe som gang på gang blir stengt ute fra deltakelse i samfunnet. Fortellingene må opp og frem for at vi skal bli bedre. At vi som samfunn skal ta ansvar. For at vi skal handle. Vi er kommet langt forbi den tid hvor det var greit å gjemme dem bort på store institusjoner i en egen parallell verden. Heldigvis har vi handlingsvalg.

For det første, og kanskje det viktigste. Vold kan unngås. Kompetanse på vold handler jo først og fremst om kompetanse i møte med mennesker. Kompetanse i hvordan man kan bistå folk med forståelses- og kommunikasjonsvansker på en best mulig måte. Vernepleiefaglig arbeid forebygger vold. Vernepleiefaglig arbeid endrer voldelig atferd.

For det andre trengs det kapasitet. Nok tjenesteytere slik at man slipper å være alene i vanskelige situasjoner. Slik at man har tid og mulighet til å trene, debrife og utvikle. Kompetanse og kapasitet gir trygghet. Trygghet for egen sikkerhet.

For det tredje trengs det ledelse. En ledelse som vet hva det går i. Som kan bidra til kulturbygging, kompetanseutvikling og åpenhet. Som gir ansatte mulighet til å hente seg inn, til å slippe, til å gå hjem når det er nødvendig eller bli på jobb når en trenger det.

Ja, jeg tror jeg kan fortsette med det fjerde og femte og sjette. Det får bli en annen gang. Det er bare viktig å slå fast at HMS arbeid i disse tjenestene må være vel så god som det som er i Nordsjøen. Vi trenger en kultur for risikoanalyser og evaluering av risikosotuasjoner. Det er ingen motsetning mellom dette og å ivareta den enkelte tjenestebruker som det den er. Menneske. En redd tjenesteyter gir ikke gode tjenester. En redd tjenesteyter klarer ikke å sette behovene til tjenestebruker i sentrum.

Til slutt. Det er flott at arbeiderpartiet nå tar opp dette temaet i Stortinget. Skikkelig flott. Økt fokus og mer åpenhet om disse problemstillingene er flotte greier. Men. Jeg klarer ikke helt å forstå at en ny forskrift skal kunne endre på situasjonen der ute. Har vi ikke nok regelverk som ikke funker? Har vi ikke nok føringer fra oven som aldri når ut til assistenten i 16,5% stilling som dag etter dag jobber alene med personer som utviser farlig atferd? Det er vel og bra med tilsyn og forskrift, men for å være helt ærlig. Det som trengs er penger. Penger til å sikre at rammebetingelsene gir mulighet til å jobbe faglig, til å snakke sammen, til å trene på møte med voldsatferd. Med den forståelsen som mange kommuner viser så hjelper det ikke med flere utredninger. Det trengs øremerkede penger. Nemlig.

Og. Når noen, som Arbeiderpartiet i sitt forslag, prøver å bruke dette temaet i kampen mot privatisering er det virkelig en farlig vei å gå. Jeg er svært skeptisk til kommersialisering av tjenestene til utviklingshemmede, og jeg kjemper gjerne den kampen. Når som helst. Men. Er det nødvendigvis slik at offentlige tjenester er bedre på sikkerhet enn private? Det er de personene med vanskeligst atferd som kommunene først «setter bort» til andre. Som de ikke klarer å takle selv. Eller ikke vil. Det er offentlige myndigheter som bestemmer hvem som skal vinne anbudene. Det er offentlige myndigheter som bestemmer vektingen mellom pris og kvalitet. Når en ønsker en gjennomgang av om «tilbodet, kompetansen og bemanninga» er god nok må ikke det begrenses til private tilbydere. Det må heller ikke begrenses til en gjennomgang av tjenestene til de som i utgangspunktet har utfordrende voldelig atferd. Skal problematikken taes på alvor må en slik gjennomgang gjelde alle tjenester til utviklingshemmede. Punktum. Den må se på ledelse, kultur, bemanning og kompetanse, mulighet for veiledning og etisk refleksjon. Den må se på hvordan tjenestene organiseres, herunder effekt av arbeidstidsordninger. Nemlig.

Arbeidet for bedre sikkerhet og kvalitet må være et felles anliggende mellom myndigheter, arbeidsgivere, arbeidstakere og ikke minst tjenestebrukere. Ikke en kamparena mot privatisering.

Han ble sparket, slått og spyttet på. Kollegaen min. Situasjonen var kaotisk. Det var min første nattevakt på nytt sted. Han ble sparket hardt der man aller helst ikke bør bli sparket. Han tok med seg smerten hjem. Jeg så han aldri igjen på jobb.

0

Gjør muligheter til virkelighet, Høie!

Bilde av faktura

Tenk deg at du planlegger ferieturen neste sommer, men må betale reise og opphold for to ekstra personer. Tenk deg så at du må betale dem 13000 kroner i lønn. Hva hadde det gjort med ferieplanene dine? Hadde du da hatt råd til å reise på ferie?

I begynnelsen av oktober svarte helseminister Bent Høie på et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Kirsti Bergstø angående retten til et aktivt fritidsliv. Om hvordan mennesker med bistandsbehov skal sikres et aktivt liv på fritiden på linje med andre. Dette burde være en fin anledning for helseministeren til å konkretisere hans flotte ord om helsetjenester som setter pasienten i sentrum. Konkretisere regjeringens planer om å løfte den enkelte og virkeliggjøre personer med funksjonsnedsettelse sine muligheter. I stedet svarer han på autopilot, tilsynelatende uten å sette seg inn i de reelle problemstillingene som spørsmålet peker på. Et svar som krever oppfølging.

For mange av oss er det en selvfølge å kunne reise i løpet av sommeren. Hele 80 % reiser på en lengre ferietur i løpet av året. Slik er det ikke for personer med utviklingshemning som trenger bistand for å kunne gjennomføre feriereiser. Mange av disse er helt avhengig av ”snille” tjenesteytere, kollektive ordninger og/ eller å være rik for å kunne reise bort fra hjemstedet sitt i løpet av sommeren. Dette bør helseministeren ta mer på alvor enn det han gjør i sitt svar til Bergstø.

Det er selvsagt ingen rettighet å kunne reise på ferie om sommeren. Det er flere som av ulike grunner ikke kan dette. Samtidig er det slått fast gang på gang at både helsepolitikken og politikken for å fremme situasjonen til personer med funksjonsnedsettelse skal bygge ned samfunnsskapte barrierer og bidra til like muligheter til å leve liv i felleskap med andre. Også for dem som i ulik grad trenger bistand i hverdagen. Det finnes et eget rundskriv om aktiv omsorg, flere meldinger til stortinget som bygger på prinsippene om at folk skal kunne leve selvstendige liv i tråd med egne verdier og vi har tilsluttet oss internasjonale konvensjoner som legger grunnlaget for at det offentlige skal bistå til at folk med funksjonsnedsettelse skal kunne leve aktive liv. Det hjelper dog ikke med muligheter på papiret når politikken ikke gjør muligheter til virkelighet.

Les også blogginnlegget «Om å gjøre drømmer til virkelighet»

Det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder hvordan de tilrettelegger for at personer som trenger bistand i hverdagen skal kunne reise på ferieturer. Det er ikke uvanlig at en i tillegg til å betale reise og opphold for seg selv også må betale reise og opphold for tjenesteyterne som skal bistå under reisen. På toppen kommer de ekstra lønnskostnadene som påløper. Folk får en faktura tilsendt av egen kommune der de selv må betale lønn til kommunens ansatte.

Her finner du noen kommentarer som viser eksempler på forholdene. Kanskje du også har eksempler?

De siste 15 årene har vi fått stortingsmeldinger og rapporter som peker på disse utfordringene. Uten at politikerne har gjort noe for å endre situasjonen. Mange får ikke mulighet til å reise, og ofte er det slik at de som får reise kun får gjort dette sammen med andre med bistandsbehov etter gitte betingelser som kommunen legger. Eksempelvis regler for hvor, når og med hvem. Jeg trodde virkelig dette var en politikk blå-blå politikere ville til livs. At de virkelig ville gjøre noe med de såkalte paternalistiske velferdstjenestene. At enkeltmenneskers frihet stod sterkt.

En åpenbar utfordring er at mange politikere ikke forstår problemstillingen. Ofte sammenlignes problemstillingen med grupper som på grunn av svak økonomi ikke har råd. I forbindelse med statsbudsjettet for en del år siden ble det blant annet konstatert at Sosial- og helsedirektoratet mener at ”det vil være vanskelig å etablere en feriestøtteordning begrunnet i denne gruppens dårlige økonomi, fordi det også er andre økonomisk vanskeligstilte grupper i samfunnet som reiser mindre på ferie.”

Når skal egentlig politikere forstå at dette ikke handler om en gruppes dårlige økonomi, men om mennesker som får langt større kostnader enn andre på grunn av sin funksjonsnedsettelse? Når skal politikerne forstå at dette handler om de forpliktelsene vi har nedfelt i både nasjonalt og internasjonalt regelverk? Når skal politikere forstå at dette handler om å gjøre muligheter om til virkelighet?

I svaret til Bergstø peker Høie på rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse som regjeringen nå innfører. Han har helt rett i at hvis man bruker denne ordningen på riktig måte åpner dette for muligheter også når det gjelder fritidsreiser. Det han ikke svarer på er om kommunene nå forplikter seg til å legge til rette for at folk med bistandsbehov skal kunne reise på fritidsreiser uten at dette koster opptil fire ganger mer enn det gjør for oss andre. Han sier ingenting om innretningen og økonomien i BPA-ordningen vil kunne sikre dette, og om vedtakene om bistand skal ta høyde for ønsker og behov knyttet til fritidsreiser. Og, ikke minst, han sier ingenting om hvordan dette er for personer som ikke har BPA, men som får annen type bistand fra kommunen. Er det slik at folk må ha BPA for å kunne få en aktiv fritid i felleskap med andre?

Svaret til Høie fortjener mer enn å bli en fotnote i stortingets arkiver. Gjør muligheter til virkelighet, Høie!

————————————-

Fotnote 1: Jeg kontaktet Likestillings- og diskrimineringsombudet med en kort beskrivelse om problemstillingen. Etter min mening grenser dette opp i mot forhold regulert som diskriminering. De skriver i et brev til meg at det slik jeg beskriver det nok ikke faller inn under diskrimineringslovgivningen, men at de «likevel ikke noe problem med å se det uheldige i dette.»

Fotnote 2: Jeg har prøvd å få dette publisert som en kronikk på NRK Ytring. Desverre er andre innlegg prioritert.

Fotnote 3: Bildet er en faktura fra en kommune til en person som hadde en strålende sommerferie. I tillegg betalte han mat, reise og opphold for seg selv og to tjenesteytere.

7

Design og vernepleie – to sider av samme sak?

Bilde av Rama Gheerawo som foreleser i Oslo

Visste du at design er mye mer enn klær, interiør og biler? At mange designere jobber med noe som er mye mer viktig? At designere ikke først og fremst jobber med ting, men med folk. Og, visste du at vernepleiere og designere nok har mye mer til felles enn det vi kanskje tror?

I disse dager snakker vi mye om tverrfaglig samarbeidskompetanse. Om hvordan helse- og sosialprofesjonene skal bli enda bedre til å samhandle med hverandre slik at tjenestene blir noe mer enn summen av de enkelte profesjonenes bidrag. Det er bra. Vi må bare huske at vi kanskje har like mye å hente ved å se utenfor helse- og sosialfagenes grenser.

I disse dager snakker vi mye om brukermedvirkning. Vi snakker om pasientenes helsevesen, og at det er tjenestebrukerne som skal stå i sentrum. Vi snakker i store ord, men klarer vi som ”vesen” å virkelig endre måten vi gjør ting på ved å snakke i store ord? Ved å invitere en valgt brukerrepresentant inn i en styringsgruppe eller lignende? Kanskje trenger vi impulser utenifra for å virkelig finne ut hvordan vi skal skape fremtidens velferdstjenester basert på hva som er best for folk.

Vi snakker mye om kunnskapssamfunnet. Dette til tross for at kompetanse er mye viktigere enn kunnskap. Det er først når vi klarer å anvende vår kunnskap til det beste for dem vi jobber for (og da mener jeg ikke sjefen din) at kunnskapen er viktig.

Og. Vi kan snakke så mye vi vil om tverrfaglig samarbeidskompetanse, brukermedvirkning og fagkompetanse, men hvis ikke vi klarer å organisere vesenet vårt på en slik måte at slike elementer blir fremmet, og ikke hemmet, så kommer vi ingen vei. Jeg hører altfor ofte strålende flinke fagfolk som ikke får utnyttet potensialet sitt (eller tjenestene sitt potensiale) på grunn av hvordan rammebetingelsene og organisasjonen er tilrettelagt. Slik kan vi ikke ha det!

Jeg har den siste tiden snust på noen designmiljøer (blant annet her). Det har vært svært så inspirerende. Begrep som design, inclusive design og service design høres kanskje skummelt ut…nei det er skummelt for en traust vernepleier, men for å være ærlig så er det en verden som er gjenkjennelig.

En verden som virkelig har satt fokus på folk. En verden som lytter til folk, analyserer hva folk vil ha, og ikke minst leverer det folk trenger. Det er en verden som snakker om ability istedenfor disability. Det er en verden som snakker om bredden i befolkningen i stedet for gjennomsnittet. Som en designer sier; hadde vi designet dører for gjennomsnittet hadde det vært mange som hadde slått hodet sitt. Ja, det er en vernepleiefaglig verden…
Bilde av dame/ lenke til film

Ja, det handler selvsagt om ting. Ting som gjør det lettere for oss alle å mestre hverdagen. Men det er ikke tingen i seg selv som er viktig (som det av og til kan virke som når vi ser på klær, interiør eller biler). Det er, som Rama Gheerawo (bildet øverst) sier, smilet til den eldre damen som klarer å håndtere fjernkontrollen som er viktig (trykk på bildet for å se film).

Og selvsagt handler det ikke bare om ting. Det handler også om å designe fremtidens tjenester. Tjenester som er basert på behovene til folk, hvordan folk vil ha det, og ikke på hva vi fagfolk tror at folk vil ha. Som når tjenestedesignere bidrar til at ventetiden ved utredning av brystkreft reduseres med 90 %, eller når de designer gode overganger fra barnehage til skole for barn med særskilte utfordringer. Strålende.

Viktig her er prosessen. Prosessen der de hele tiden setter ”kunden” i sentrum. Der de virkelig spør hva som er viktig for deg. Gjennom intervjuer og observasjoner. Gjennom modeller og visuelle virkemidler.

For å være konkret så kan jeg nevne noen områder jeg tror designmetodikk kunne fått stor betydning.

  • Kanskje litt underlig, men tenk. I dag lages altfor ofte arbeidstidsordningene for ansatte i velferdstjenestene med utgangspunkt i hva arbeidsgiver ønsker. Og da er det ofte økonomi det er snakk om. Her om dagen foreslo bydelsdirektøren i bydel Østensjø i Oslo å konkurranseutsette alle tjenester til utviklingshemmede da private kunne ha mye billigere arbeidstidsordninger enn det offentlige (!!??). Svaret fra arbeidstakerorganisasjonene er ofte, og selvsagt, bygget på arbeidstakerrettigheter. Tenk om vi kunne ha bygget tjenestene med utgangspunkt i hva som er best for tjenestebruker? Laget arbeidstidsordninger etter en skikkelig kartlegging, sammen med tjenestebruker, om hvordan livene leves og hva som skal til for å få det til? Til det beste for tjenestebruker og tjenesteyter.
  • Altfor mange familier med barn med funksjonsnedsettelse lever i en kontinuerlig kamp. En kamp for å få tjenestene de har behov for. Søknader hit og dit. Klageprosesser. Venting. Tenk om vi kunne designet disse forløpene på en bedre måte. På en måte der folk ble ivaretatt, der de slapp venting og slapp å klage i saker der de åpenbart har rettighetene på sin side. Hiv inn tjenestedesignere sammen med vernepleiere med en ordre: Fiks det!
  • Generelt har vi mislykkes på det inkluderende samfunnet. Vi kommer ikke videre. Vi har fremdeles et samfunn preget av ”de” og ”vi”. Et samfunn som ikke er designet for ”oss”. Her har vi en haug med arenaer å ta av. Brett opp, og kom i gang…

Så, jeg er overbevist om at vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere har mye å hente i designmiljøene. Men, jeg er overbevist om at vi allerede i dag har det i oss. For er det ikke akkurat det vi vernepleiere skal være/ er gode på? Personsentrerte tjenester som nettopp baserer seg på et grundig samspill med den det gjelder. Og, ikke bare for den det gjelder, men for oss alle. Løkke & Salthe bruker blant annet en god del plass på viktigheten av å finne ut av hva tjenestebruker vil i sin sjekkliste for vernepleiefaglig arbeid.

Og. Vi har GAP-modellen som grunnlag for vårt arbeid. Vi vet at det ikke handler om å fikse individet, men å finne ut hva som skal til for at individet skal kunne delta i samfunnet.

La oss hente inspirasjon utenifra. Jeg tror at designere og vernepleiere, sammen, hadde vært en strålende kombinasjon. La oss sammen designe et inkluderende samfunn der deltakelse for alle står i sentrum!

PS! Jeg vil gjerne høre om prosjekter der vernepleiere faktisk har samarbeidet med designmiljøer. Skriv kommentar!

Les mer om Inclusive design her.

0

Utviklingshemmet av hvem?

Bilde av boken Utviklingshemming og deltakelse

Paradokset. Paradokset er jo tydelig. Bare noen dager før det blir klart at inkluderingsdepartementet ikke inkluderer utviklingshemmede i utvalget som skal utvikle politikken som skal styrke situasjonen for personer med utviklingshemming, dumper denne boken ned i postkassen min. Boken er tydelig i sitt budskap om deltakelse. Ja, paradokset!

For en liten stund siden kom boken Utviklingshemming og deltakelse ut. Min tidligere sjef i NAKU, Karl Elling Ellingsen er redaktør. Det ser ut som en fin fin bok. Ja, jeg har ikke lest den i sin helhet, men trengte å si noen ord om den nå når debatten om utvalget som er nedsatt går. For. Boken tar opp den viktige utviklingen fra normalisering, via integrering til deltakelse. Deltakelse, tilhørighet og aktiv involvering i hverdagsliv- og samfunnsliv. Bilde av boken

Som tittelen i dette blogginnlegget antyder, samme tittel som kapittelet til Johans Tveit Sandvin har, er dette et varmt forsvar for en relasjonell forståelse av funksjonshemming. At funksjonshemming oppstår i mismatchen mellom individets forutsetninger og samfunnets krav/ barrierer. Det er jo egentlig ikke et ståsted som trengs å forsvares. Men, som det flere steder i boken påpekes, er dette også gjeldende for personer med kognitiv funksjonsnedsettelse. For utviklingshemmede. Samfunnets barrierer spiller en viktig rolle. Utviklingshemmet av hvem?

Viktig er også bokens påpekning av den «doble institusjonaliseringen». At institusjonalisering ikke utelukkende handler om fysisk institusjonalisering og segregering. At det vel så mye handler om måten vi som samfunn har sett på og forholdt oss til utviklingshemmede. «Det er selve kategoriseringen av utviklingshemming som er den primære kilden til utsortering og utestengning». Gjennom ansvarsreformen fikk vi gjort mye med den fysiske institusjonalsieringen, men det at vi aldri fikk gjort noe med denne institusjonelle identiteten har igjen åpnet opp for nye former for fysisk institusjonalisering og segregering. Og den åpner opp for at noen ikke synes det er et problem at utviklingshemmede eller deres representanter sees på som eksperter nok til å bidra i et ekspertutvalg.

Dette folkens, denne boken, kan sees på som et lyspunkt i en tid der inkluderingdepartementet tror at deltakelse i en referansegruppe betyr deltakelse. I en tid der inkluderingsministeren tror det er moderne at det er fagfolkene og politikerne som skal bestemme hvordan utviklingshemmedes deltakelse faktisk ser ut. Et lyspunkt særlig da en av bokens sentrale bidragsytere er med i utvalget, nemlig Johans T Sandvin.

Selv om jeg bare har bladd i boken tror jeg at baksideomtalen har rett når den freidig hevder at dette «er en viktig bok for fagpersoner, studenter og beslutningstakere». La oss satse på at inkluderingsdepartementet har kjøpt inn et klassesett. Boken starter nemlig med ordene til Ellingsen og Sandvin: «Et viktig formål med denne boken er å bidra til å sette utviklingshemming på agendaen igjen.»

Merknad: Jeg har ingen økonomiske fordeler ved å omtale boken, men har fått et gratis eksemplar (sansynligvis av helt andre grunner enn at jeg skal omtale den på bloggen).

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑