Blogginnlegg

Retten til å stå i sentrum!

Selvsagt. Selvsagt skal leger og annet helsepersonell få lov til å reservere seg mot å gjøre prosedyrer og tiltak som vi ikke kan stå bak. Jeg vil i hvert fall ikke ha et helsevesen der vi som jobber der ikke kan stå inne for vår egen praksis. Derfor handler heller ikke debatten om reservasjonsretten (til å henvise til abort) om det enkelte helsepersonell som ønsker å reservere seg. Det handler om å utvikle helsetjenester der tjenestebrukeren står i sentrum, ikke tjenesteutøverne.

I disse dager debatteres forslaget fra Solberg, Høie & co om reservasjonsrett heftig. Det er flotte greier. Forslaget fortjener debatt. Særlig da det er mange problemstillinger å ta fatt på. I utgangspunktet er det fortjenestefullt at en ønsker å ta hensyn til enhvers overbevisning, særlig i vanskelige etiske og verdimessige spørsmål. Selv om jeg slett ikke kan forstå det, aksepterer jeg at det er leger som har problemer med å henvise til abort så lenge deres personlige overbevisning legger til grunn at de da er delaktige i drap. Da skal de selvsagt få lov til å slippe dette.

Som helsepersonell er det mange ulike problemstillinger man møter i hverdagen. Og, helsepersonell er selvsagt like forskjellige som alle andre. Vi har ulik bakgrunn, ulikt politisk ståsted, og vi skiller også ofte lag i viktige verdispørsmål. Jeg liker å tro at vi har et helsevesen som kan ivareta slike forskjeller. Ofte kan slikt mangfold bidra til å utvikle bedre tjenester. Noen har problemer med å gi tjenester til folk som har porno tapetsert over hele veggen sin, andre vil kunne ha problemer med å følge tjenestebrukere gjennom religiøse aktiviteter. Spørsmål om bistand til seksuell aktivitet er en gjenganger. Er det noen prinsipielle forskjeller i disse eksemplene? Personlig overbevisning og integritet er forskjellig, og det er vanskelig å sammenligne og rangere noen som mer viktig enn andre. Skal du nekte leger å kunne reservere seg mot henvisning til abort må du også nekte sykepleiere å kunne reservere seg mot å gi tjenester til personer med en hel haug med porno på veggene. Eller?

Landets helsetjenester skal ikke være bygget på den enkelte helsearbeiders overbevisning. De skal være bygget på forskning, på systematisert erfaring og på tjenestebrukernes preferanser og kunnskap. Så lenge abort er lovlig, noe jeg naturligvis både ønsker, støtter og vil kjempe med nebb og klør for, skal helsetjenestene ha gode prosedyrer for hvordan dette skal skje. Jeg tror neppe at anerkjente og kunnskapsbaserte prosedyrer på dette området vil anbefale at leger og annet helsepersonell som vil reservere seg mot henvisning til abort på noen som helst måte skal være delaktige i disse prosedyrene. Helsetjenestene må ha en ledelse som sikrer at tjenestebrukernes behov blir sikret og at tjenestene blir gjennomført etter de beste faglige anbefalingene. I de aller fleste tilfeller lar dette seg gjennomføre samtidig som man kan ta hensyn til den enkelte tjenesteyters overbevisning. Helsetjenestene må være så robuste at dette gjøres uten at det påvirker brukerne. Han med pornoen på veggene skal selvsagt få tjenester uten at han selv må involveres i hvem som skal gi de tjenestene (om han selv ikke ønsker det da), den som skal gå i kirken skal kunne gjøre det uten at han må vente til den rette kommer på jobb, og hun som ønsker å gjennomføre bort, eller snakke om mulighetene for det skal selvsagt få gjort det uten at hun må på legeshopping. Dette innebærer selvsagt at leger som ønsker å reservere seg mot å henvise til abort ikke kan være fastleger da det er her hun som ønsker abort skal få de første helsetjenestene i prosessen mot en eventuell abort. Leger skal kunne reservere seg, men må da akseptere at jobbmulighetene sine da blir bergenset til områder der en slik reservasjon ikke får konsekvenser for kunnskapsbasert praksis.

Det er ikke overraskende at Høyre argumenterer for forslaget ved å vise til at den som ønsker abort bare kan velge en annen fastlege. Her ser vi jo lett konturene av den markedstenkningen som den blå-blå helsepolitikken er bygget på. Vi ser også den naive troen på den kompetente tjenestebruker som har full oversikt over sine valgmuligheter og som har handlingskompetanse til å foreta rasjonelle valg uten noen som helst påvirkning fra for eksempel de rammebetingelsene samfunnet gir. Vi ser den i eldreomsorgen i Oslo der eldre skal på tjenesteshopping. Vi ser den i Høyresidens ofte ukritiske tilnærming til en individualistisk og liberalistisk empowerment-tankegang. I og for seg er jo dette en nobel tanke, men dessverre en ønsketenkning. Valg foretas ikke uten en kontekst, og valg krever kompetanse. Hvordan en har tenkt å sikre at 16 år gamle og gravide Marie skal ha både full oversikt over sin egen situasjon, lovverket og de muligheter som er, samt fatte sine valg om å skifte fastlege upåvirket av samfunnet rundt, er for meg en gåte. Helsevesenet må bruke best mulig funderte tilnærmingsmåter for å kunne gi Marie best mulig helsetjenester. Å måtte foreta slike valg i en slik situasjon kan umulig inngå i en slik prosedyre.

Bent Høie snakker om å bygge pasientenes helsetjenester. Det skal han få min fulle støtte i. Pasientens helsetjenester innebærer kunnskapsbasert praksis, det innebærer samskapning der tjenestebrukere og utøvere sammen utvikler helsetjenester for fremtiden og det innebærer økt fokus på service-tenkning innen helsetjenestene. På et møte før jul sa helseministeren at ”det er vanskelig å sette pasienten i sentrum hvis det allerede står noen andre der.” I denne saken er det selve forslaget om reservasjonsrett som må ryddes bort fra sentrum for å gi plass til pasienten.

26/01/2014 1

Ansvarsreform 2.0.

Bilde av fjell, vann, natur — Ansvarsreform 2.0 skal være vakker! Foto: Frode M Larsen, vernepleier

Ansvarsreformen handlet om å flytte ansvar, makt og muligheter til kommunene. Ansvarsreform 2.0. må handle om å flytte ansvar, makt og muligheter til dem det virkelig gjelder. Personer med utviklingshemning og deres familier.

Jeg lover. Ja, i den grad jeg kan love på vegne av landets vernepleiere. At om politikerne gjør jobben sin de neste ukene, skal vi gjøre vår. Jeg lover at vi skal gjøre vårt for at den reformen politikerne de neste ukene bør vedta blir gjennomført. At Ansvarsreform 2.0 blir en realitet.

For godt over 20 år siden var det politikerne som tok ansvar. De vedtok en reform som skulle overføre ansvaret for tjenestene til personer med utviklingshemning til landets kommuner. Til dem som har ansvar for tjenestene til resten av befolkningen. Dit ansvaret hørte hjemme, eller?

HVPU-reformen eller ansvarsreformen skulle være noe mer enn en reform av Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) eller overføring av ansvar til kommunene. Reformen skulle være starten på en ny utviklingsbane. Det skulle være en inkluderingsreform som skulle bidra til mer mangfoldige lokalsamfunn. Og. På mange måter var reformen en suksess. Mange med utviklingshemning fikk bedre liv og bedre levekår. Vi fikk kommunale ledere (både politikere og administratorer) som var særskilt engasjerte i levekårene, tjenestene og rettssikkerheten til denne delen av befolkningen. Selv om mye manglet var det grunn til å tro at dette var starten på noe bra.

Så. Engasjementet avtok. Det ble stille. Hviskeleken begynte. Kommunene tok ikke ansvaret. Ansvaret for å sikre at overordnede faglige og politiske føringer blir en realitet i de lokale tjenestene og politikkutformingen. Vi bygget, som Geir Johannessen sa på en konferanse for noen uker siden, totalinstitusjonen i samfunnet. Personer med utviklingshemning er ikke lengre på sentralinstitusjoner, men de er samlet i segregerte skoler og klasser, på egne arbeidsplasser og i større og større boenheter. Rapport etter rapport etter rapport viser den samme negative tendensen. Vi har langt igjen før vi kan være fornøyde med reformen som på mange måter har satt en standard for resten av velferdstjenestene. Reformen som (paradoksalt nok) var langt foran samhandlingsreformen i å snakke om hjemmebaserte tjenester, brukermedvirkning, tidlig innsats. Reformen sporet rett og slett av. Andre grupper ble langt viktigere, både for politikere og kanskje også for oss fagfolk.

Et samlet storting ba den forrige regjeringen om en melding som skulle sette situasjonen til personer med utviklingshemning på dagsorden. Meldingen kom. Rett før sommeren. Debatten kom ikke. Ikke i media. Ikke blant politikere. Er det virkelig ingen politikere som virkelig engasjerer seg i dette feltet? Hvor er dere egentlig? For dette er ikke et smalt felt som gjelder noen få folk. Dette handler om oss alle. Om et mangfoldig samfunn.

Men. Det er ikke for sent. I neste uke skal det være høring i Stortinget. Om meldingen Frihet og likeverd. Nå har politikerne en sjanse til å ta ansvar. Vi trenger ikke politikere som skyver ansvaret til kommunene. Eller som sier at folk i grunn kan ha det bra i institusjonslignende boliger. Bente Stein Mathisen, Sveinung Rotevatn, Arve Kambe, Anette Trettebergstuen, Stefan Heggelund, Erlend Wiborg og dere andre i arbeids- og sosialkomiteen på stortinget. Det grunnleggende spørsmålet dere må stille dere selv de neste ukene er følgende. Vil du bo her?

Vil du bo i en blokk der det er tre «avdelinger»? Vil du bo sammen med 24 personer med psykiske lidelser eller utviklingshemning? Nemlig! For det var ikke det ansvarsrefomen fra 1991 handlet om. Den handlet om inkludering. Personer med utviklingshemning skal så langt som mulig kunne leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i felleskap med andre. Nemlig.

Vi trenger en ny ansvarsreform. Ansvarsreform 2.0. For det første trenger vi en ansvarsreform som sikrer at personer med utviklingshemning faktisk får mulighet til å ta ansvar for egne liv. Da må vi sørge for et arbeidsmarked som også gir folk med kognitive utfordringer muligheter. Vi trenger en skole som gir folk mulighet til å lære. Og ikke minst trenger vi boligbygging som sørger for at folk nettopp kan leve og bo selvstendig. Segregering må være unntakene, og disse unntakene skal alltid, og uten unntak, være begrunnet i individuelle ønsker og behov. Ansvarsreform 2.0. handler om reell selvbestemmelse, også for dem som trenger bistand til å utøve selvbestemmelse.

For det andre handler selvsagt Ansvarsreform 2.0. om å sikre at myndigheter som har ansvar tar ansvar. Altså om styringssystemer som fungerer.

For at Ansvarsreform 2.0. skal bli en realitet må også vi fagfolk ta ansvar. Vi også må spørre oss selv om vi ville bodd på den måte som de vi yter tjenester til gjør. Så enkelt kan det være. Hvis svaret er nei, må vi gjøre noe med det. Vi må slutte å forsvare bygging av institusjonslignende boliger, vi må slutte å forsvare det når unntakene blir hovedregelen i kommunene. Ansvarsreform 2.0. er avhengig at også vi vernepleiere tar ansvar.

I tiden frem til påske har stortingets politikere mulighet til å gjøre Norge til et foregangsland i å sikre levekårene, rettsikkerheten og tjenestene til personer med utviklingshemning. For det er desverre ikke bare Norge som ikke følger FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. Politikerne har mulighet til å gjøre Frihet og likeverd til en inkluderingsmelding, styringsmelding, kompetansemelding og en entusiasmemelding. Jeg heier på dere! Vedta Ansvarsreform 2.0. og gjør den vakker!

03/01/2014 2

Kjære kongen min!

Kjære kong Harald

Kjærlighet er en fin fin ting. Når du siterer Anne Grete Preus på at kjærlighet er noe å feste blikket på viser du at dette er en rettesnor i livene våre. På samme måte som også grunnloven danner rammeverk for våre liv og vårt samfunn. Du viste oss i går i din nyttårstale at kjærlighet og grunnloven henger sammen. Viktige fundament for å bygge videre vårt mangfoldige samfunn.

Kjære Kong Harald. Jeg tror heller ikke på den betingelsesløse kjærligheten. Den betingelsesløse kjærligheten blir et honnørord, uten at vi egentlig tenker over hva det betyr. Kjærlighet er avhengig av hvordan vi oppfører oss overfor hverandre. Kanskje med unntak av kjærligheten overfor egne barn, kan kjærlighet forvitre og forsvinne. Uansett forandrer den seg. På samme måten som grunnloven har forandret seg i løpet av årene: ”Loven må speile vår egen tid og virkelighet, ellers mister den sin relevans – og sin verdi.” Min kjærlighet til Norge er blant annet avhengig av hvordan dette landet ivaretar alle landets borgere og hvordan vi oppfører oss overfor folk og land utenfor våre grenser. Min kjærlighet til Norge er full av betingelser.

”Jeg blir bekymret når noen tror de bare kan nyte godt uten selv å bidra. Det å bevisst velge bort egen innsats – og motta hjelp som er ment for dem som virkelig trenger den – strider mot vårt verdifundament.”

Disse ordene var noe av det du sa i går, kongen min. Det gjorde meg litt forundret. For. Hvem er disse noen? Disse noen som du blir bekymret over. Disse noen som ikke bidrar, men som bevisst velger bort egen innsats. Og, kjære kong Harald, hva betyr bevisst i denne sammenhengen?

I tidligere tider kunne disse noen være militærnektere og pasifister. Jeg er en av dem. Det er i hvert fall ikke utenkelig at en konge kunne antyde at det var disse som ikke bidro. Bidro til å forsvare landet i en krigssituasjon. Jeg har i hvert fall hørt de anklagene.

Andre kunne tenke at det var nettopp deg som er en slik som ikke bidrar. Hva gjør egentlig en konge? Annet enn å motta uten å bidra? Selvsagt er dette en svært urimelig påstand. Særlig om deg. Særlig etter 22. juli.

Så. Hvem er disse noen som du snakker om? Er det Neda og Nathan, og de andre asylbarna. De har vel ikke bidratt så mye, og i hvert fall ikke foreldrene deres. Noen av de har også bevisst mottatt hjelp som de etter norsk lov og politikk ikke skulle hatt. Foreldre som har gjort dette for å at barna deres skal få bedre liv. Var det egentlig disse du snakket til i går?

Eller var det dem som nyter godt av våre velferdsordninger. Folk som gang på gang må høre at de må stå opp om morran, yte for å få og lignende. Mange som enten ikke makter å bidra lenger, eller som trenger støtte og bistand for å kunne gjøre dette.

Kjære Kong Harald. Jeg har jobbet for mennesker med funksjonsnedsettelse i hele mitt voksne liv. De fleste av dem kunne bidratt mye mer for samfunnet vårt enn det de får muligheten til. Men, noen av dem kan kanskje ikke bidra på samme måte som andre. Mange vil kunne hevde at noen faktisk ikke bidrar i det hele tatt. Hvordan definerer du dem som ikke kan bidra i motsats til dem som bevisst ikke bidrar. For vi snakker vel ikke om at vi skal vurdere samtykkekompetansen til folk for å kunne definere dem innenfor eller utenfor det akseptable. Hvordan kommer da de folka du snakket om fra boken ”Erlik kjærlighet” ut? De som kanskje gang på gang har sviktet sine nærmeste. Eller folk som har valgt rusen foran felleskapet? Vi vil vel egentlig ikke gå den veien, gjør vi? Mot vurderingen av de verdig og uverdig trengende?

Nei, Kong Harald. Jeg tror heller ikke du vil det. Grunnloven vår skal beskytte oss som samfunn og alle oss enkeltindivider. Også dem som ”bevisst velge bort egen innsats”. Selvsagt krever samfunnet oss både for rettigheter og plikter. Jeg tror ikke jeg er naiv. Derfor burde du kanskje lagt til et tredje begrep i din tale i går. I tillegg til kjærlighet og grunnloven kommer selvsagt også vår velferdsstat. En velferdsstat som nettopp bidrar til å regulere samfunnet slik at vi lever godt her. Og slik at vi lever godt med at det er noen som kanskje unndrar seg å bidra, men som først og fremst skal gjøre det mulig å bidra.

Kjære Kong Harald. Det kan være at du synes jeg er pirkete. Kanskje er jeg det, men poenget mitt er at hvem disse noen er er avhengig av hvem som sier det, hvem som hører det og den konteksten det blir sagt og forstått i. Hvem er det egentlig som skal definere hvem disse noen er? Som skal definere hva det vil si å ikke bidra? Som skal definere hvem som bevisst undrar seg sine plikter. Er det du? Jeg synes ikke noe om at du slenger ut et slikt noen, uten å definere hvem du sikter til.

Kjære konge. Jeg synes du hadde mange fine poeng i din nyttårstale. Selv om det også i Norge er folk som blir kastet ut av hjemmene sine, der ”Myndighetene har bare bestemt det”, skal vi være glad for den beskyttelse og de mulighetene grunnloven i all hovedsak gir oss. Og vi skal fortsette å feste blikket på kjærligheten.

Godt nytt år!

01/01/2014 0

Vernepleie og evidens?

Uten slik kritisk tenkning som vitenskapsteoretiske betraktninger gir, vil det nettopp være en stor fare for at evidensbegrepet enten blir værende som en akademisk faktor uten relevans for praksis, eller at det blir en unyansert instrumentell overføring til praksis som både utfordrer yrkesetikken og heller ikke gir bedre tjenester for tjenestebrukerne.

Slik avslutter jeg en eksamensoppgave i vitenskapsteori som jeg nå i høst har skrevet på min mastergradsutdanning i (re)habilitering. En besvarelse som setter søkelyset på evidensbegrepets plass i rehabilitering. Diskusjonen om evidens burde i aller høyeste grad være aktuell for landets vernepleiere.

I et innlegg her på bloggen tidligere i år setter Løkke & Løkke søkelyset på evidens og vernepleie. De etterlyser blant annet et sterkere fokus på evidens i utdanningen vår, samtidig som de har kritisk distanse til begrepet ”evidens”. Innlegget anbefales, og burde bidra til en bred debatt om vernepleierens kunnskapsgrunnlag.

Innen landets helsetjenester, godt hjulpet av Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret, har evidens og kunnskapsbasert praksis fått en tydelig plass. Også på grunn av kritikken som har kommet i kjølvannet av fremveksten av evidensbevegelsen. Jeg undrer meg dog om ikke vernepleiere og vernepleierutdanningene i litt for stor grad har satt seg på sidelinjen i denne debatten. Slik jeg ser det har andre helsefagutdanninger som fysioterapi og ergoterapi tatt innover seg og bidratt til trenden som evidensbevegelsen representerer. Også innen rehabilitering, representert ved mastergradsutdanningen jeg tar og nasjonale og internasjonale konferanser, er evidens og kunnskapsbasert praksis en svært sentral faktor. Hvor er vernepleierutdanningene i forhold til dette?

Når jeg var aktiv i FO utarbeidet vi dokumenter som beskrev vernepleierutdanningen. Da kom det klare reaksjoner fra vernepleiermiljø på at vi brukte begrepet kunnskapsbasert. Jeg ønsker diskusjonen rundt kunnskapsbasert praksis/ evidens velkommen. Diskusjon om dette begrepet er helt nødvendig, men jeg tror det er uheldig om vi som vernepleiere ikke tar i bruk begreper som er sentrale for resten av helsenorge. Både av faglige og strategiske årsaker. Jeg er også redd for at det går utover de brukergruppene som vi tradisjonelt jobber overfor. Vi må som vernepleiere vise frem at det jobbe for personer med utviklingshemning og andre med kognitive utfordringer krever kompleks kompetanse. Kompetanse som bygger på forskning, på erfaringsbasert kunnskap og på brukernes egen kompetanse.

Jeg vil kort trekke frem to faktorer som jeg tror påvirker vernepleiernes manglende interesse for kunnskapsbasert praksis. For det første tror jeg diskusjonen rundt atferdsanalysens plass i utdanningen gjør det utfordrende å diskutere evidens og kunnskapsbasering. Det er kanskje noen viktige likhetstrekk mellom atferdsanalysen og evidensbevegelsen som gjør at mange vernepleiere som har tatt avstand til atferdsanalysen også tar avstand fra evidens. På den andre siden har atferdsanalysen vært preget av n=1 design i motsetning til evidensbevegelsens gullstandard som krever større studier med kontrollgrupper. Dette har kanskje gjort at vernepleiere med atferdsanalytisk bakgrunn aldri har engasjert seg i og bidratt til utviklingen av evidensbevegelsen. Eller?

For det andre har nok selve begrepet evidens vært utfordrende. Evidens antyder at det er noe som er beviselig faktum. Ser man dog på engelsk bør dette synet nyanseres. Det er et viktig poeng å skille mellom engelske «evidence» og engelske «proof». ”Evidence” legger grunnlaget for argumentasjonen, mens ”proof” beviser at argumentasjonen er riktig. Det gir i hvert fall mening for meg.

Med årene har nok også evidensbevegelsen blitt mer nyansert. I oppgaven min referer jeg til en artikkel av Dijkers et al. Forfatterne av denne artikkelen har noen viktige poeng i at det fremover er sentralt å utvikle metoder som sikrer at den såkalte evidensen får betydning for klinisk praksis. Det er kanskje her utfordringen for vernepleierutdanningen først og fremst ligger.

Kanskje er evidensbevegelsen et forbigående blaff og vernepleierutdanningene gjør lurt i å la debatten ligge?

Kanskje tar jeg helt feil, og at kunnskapsbasert praksis som forståelse og begrep er sentralt i dagens vernepleierutdanning og vernepleiefaglig yrkesutøvelse?

Og kanskje har jeg her skrevet masse tullball bare for å få en unnskyldning for å kunne legge frem besvarelsen min om evidens i et vitenskapsteoretisk perspektiv. Jeg har jo oppfordret andre til å legge ut sine besvarelsen. Da bør jeg vel gjøre det selv også.

Her er besvarelsen min. Om evidens, kunnskapsbasert praksis, positivisme, Wilson og Bohr.

”We have the common goal of turning as much philosophy as possible into science”.
Edward O. Wilson

Har du en oppgavebesvarelse som bare du og sensor har sett? Hva med å la meg presentere den her på vernepleieren.com?

19/12/2013 1

Maria og jeg

Jeg var 10 år og dødsforelsket. I Maria. Herregud så flott hun var. Med langt lyst hår, blå øyne og Jesus på fanget. Hun hadde akkurat født Guds sønn, og hun var fantastisk. Min første kjærlighet. Herberget var riktig nok scenen på Vadmyra skole, og Maria het egentlig Liv. Men hva gjorde vel det for en forelsket 10 åring.

Nok en gang blir juletradisjonene i et flerkulturelt Norge diskutert. Nå har det gått for langt, sier noen. At denne inkluderingen har gått for langt når vi slutter med juletregang og Luciafeiring. Når de «norske» juletradisjonene forsvinner under det multikulturelle og religionsnøytrale flagget.

Når ble egentlig de norske juletradisjonene spikret i stein. Tradisjoner har vel alltid vært i forandring? For meg er «Grevinnen og hovmesteren» på lille julaften en like viktig tradisjon som julenissen på julaften. Riktig nok sammen med lammelår og gløgg som mine foreldre av og til truer med å fjerne fra tradisjonene mine. Tenk, går det an å være så frekk og rokke ved mine tradisjoner?

Julenissen og Lucia er like lite norsk som Halloween er det. Ting forandrer seg. Ofte til det bedre. Norske tradisjoner forandrer seg. Selv om forandring kan være vanskelig. Selv om du (og jeg) vil ha julen på akkurat samme måte som når du (og jeg) var liten. Juletradisjonene forandrer seg. Aksepter det!

For meg forandret tradisjonene seg når jeg giftet meg. I hvert fall litt. Jeg spiser en annen dessert, men fortsatt er pinnekjøtt en viktig del av julaften. Julebrunch på førstedag er mye bedre enn klippfisk (men ikke si det til mamma). Noen har prøvd seg med at vi skal åpne flere pakker på en gang. Der gikk grensen.

Tradisjonene har også forandret seg med et flerkulturelt Norge. Det er fantastisk flott med samosa og pakora på juleavslutningen til ungene mine. Og det er kanskje færre som deltar på skolegudstjenester. En gudstjeneste jeg har bestemt at sønnen min skal gå på, for å lære, men som han fra nå skal få velge om han vil delta på eller ikke.

Som sagt, juletradisjonene er i endring, både for meg og for de fleste andre. Ikke mye, men litt. Men når noen bruker hensynet til religionsnøytralitet og det flerkulturelle Norge som begrunnelse for å slutte med juletregang og bytte navn fra juleavslutning til lysfest, er det selvfølgelig tullete. Selvsagt skal skolene fortsette å gå rundt juletreet før jul. Ikke for at de skal lære ungene at Gud er skjønn eller at hans sønn er født i Betlehem. Kanskje skal de gjøre det for å opprettholde en tradisjon. Men først og fremst skal de gjøre det for at det er en hyggelig greie. Og, jeg er for hyggelige greier.

Jul er en hyggelig greie. Også for meg som er like lite kristen som den muslimske naboen min. Hvem er det egentlig man tror en tar hensyn til ved at man slutter med såkalte kristne juletradisjoner? Mange med innvandrerbakgrunn sliter med å lære sine barn norsk kultur og kulturelle tradisjoner som de selv ikke kjenner like godt. Som en muslimsk mor sa til meg en dag:

«Hvis ikke skolen kan lære ungen mine norsk tradisjoner, hvem skal gjøre det da? Jeg kan jo ikke gjøre det.»

Man blir ikke kristen av å gå rundt juletreet eller se på kjærlighetsfortellingen om Josef, Maria og Jesusbarnet. Like lite som man blir muslim av å spise halal mat.

Vi må slutte å tro at ting ikke forandres. Vi må slutte å tro at inkludering kan gå for langt. Den kan ikke det. Men inkludering har aldri handlet om å gi opp egne tradisjoner og væremåter. Inkludering har nettopp handlet om å kunne være seg selv. Være seg selv som individ. Og som samfunn.

Jeg digger en skole og et lokalsamfunn der vi spiser pakora mens vi går rundt juletreet.

Jeg var 10 år og dødsforelsket i Maria. Selv om jeg var Josef ble jeg aldri kristen. Men der og da fikk jeg troen på kjærligheten. Det er det julen handler om for meg. Ikke religion, men kjærlighet.

Les også: Jeg tror ikke på Jesus, jeg tror ikke på Julenissen! Hva er det da jeg skal feire? Hva er det jeg tror på? Det er ingen tvil. Jeg tror på positiv forsterkning!

13/12/2013 0

Hvor skal de nye tankene tenkes?

Bilde av mange ulike steiner — Agenda må ha fokus på inkludering og mangfold!

Tenk. Nå skal vi bruke millioner av kroner til å tenke nye tanker på venstresiden i norsk politikk. Det bør være verdt det. Ikke bare for dem som får anledning til å briske seg med flotte ord og filosofiske betraktninger på et frokostmøte som bare dem med ”frie yrker” eller god tid har mulighet til å delta på. Å tenke tanker er ofte lurt (hva ellers skal man tenke), men tankene må ha mulighet til å overføres til praksis. Slik at hjelpepleieren som betaler for gildet (medlem av Fagforbundet) opplever bedre løsninger i hjemmetjenestene. Slik at sosionomen, velferdsstatens frontsoldat, opplever at hennes verktøykasse innehar bedre verktøy til å møte utsatte borgere. Og, viktigst av alt, at landets borgere opplever politiske løsninger i praksis som bidrar til bedre liv. For å si det med Bruce Lee: Kunnskap er ikke nok, en må kunne anvende denne kunnskapen!

Venstresiden i norsk politikk lider av idetørke og er misunnelig på høyresiden. Det kan i hvert fall virke som den såkalte venstresiden mener det selv. Nok en gang skal det nemlig satses på en tenketank på venstresiden av norsk politikk. Det holder ikke med Res Publica, Progressiv eller Manifest. Nå skal vi nemlig få Agenda. En tenketank som skal gjøre det samme for venstresiden som Civita gjør for høyresiden. Trenger vi egentlig nok en tenketank som er plassert på en av sidene i norsk politikk?

Selve ideen om tankesmier uavhengig av de politiske partiene er en ide jeg liker. Organisasjoner, enten det er politiske partier, fagforeninger eller arbeidsgiverorganisasjoner, vil ofte være styrt innenfor rammer som er for snevre til at man kan få rom og mulighet til å tenke ”utenfor boksen”. Rammene det her er snakk om kan være riktige og viktige som eksempelvis politiske vedtak i formelle demokratisk valgte organer, eller unødvendige og hemmende som ofte indre organisatoriske prosesser eller personkamper kan være. Disse rammene tilsier at det kan være lurt med uavhengige tankesmier som tenker tankene og driver nettverksbyggingen de tradisjonelle organisasjonene verken har mot, mulighet eller kapasitet til selv å gjøre.

Særlig Civita, men også Manifest har bidratt til kunnskapsutvikling, skolering og kanskje også nettverksbygging som ikke hadde vært mulig innenfor eller mellom de politiske partiene eller partene i arbeidslivet. Civita har blant annet muliggjort et tettere bånd mellom dagens regjeringspartier, mens Manifest har styrket en viktig venstreopposisjon innad i de rødgrønne partiene mens de satt med regjeringsmakt. Samtidig er det kanskje grunn til å spørre seg om ikke også disse tenketankene er bundet av rammer som gjør at nytenkningen blir snevrere enn det som er nødvendig og ønskelig. Ville for eksempel Civita vært opptatt av arbeidstidsordninger om det åpenbare svaret på utfordringene var en innstramming av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven? Eller hadde Manifest kunne fremmet tanker om større grad av midlertidig ansettelser om det var åpenbart at dette hadde vært veien å gå for å gjøre terskelen inn i arbeidsmarkedet lavere for personer med funksjonsnedsettelse? Poenget mitt er altså at den politiske tilhørigheten som de etablerte tenketankene har, nettopp kan hindre nytenkning og faktisk fornyelse.

Derfor skulle egentlig dette være et kritisk innlegg til opprettelsen av Agenda. En ny tenketank som før den begynte å tenke var bundet av politiske og ideologiske rammer. Så ble hvem som skal være styreleder for den nye tenketanken offentliggjort. For. Ny styreleder for den nye tenketanken er nemlig Geir Lippestad. Og. Jeg har stor tro på at han kan løfte nesetippen ut av fastlåste politiske standpunkt og dermed bidra til faktisk nytenkning.

Lippestad er mest kjent for å være advokaten til ABB, men han er også en sterk forkjemper for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det tror jeg er et ypperlig utgangspunkt for å lede utviklingen av Agenda. Ikke for at dette skal være hovedfokuset for Agenda, men jeg tror at de verdiene som er grunnleggende for eksempelvis FN konvensjonen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse kan være et grunnlag for ny politikk på venstresiden i politikken. Dette er et utgangspunkt som kanskje ikke har vært like fremtredende i politikkutviklingen de siste 8 årene. Dessverre. Kampen for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse er en kamp for et inkluderende samfunn. En menneskerettighetskamp.

Vi trenger en venstreside som tar inkluderingsbegrepet på alvor. En venstreside som blant annet må opp av hengemyren når det gjelder BPA. Et inkluderingsverktøy, ikke en helsetjeneste. En venstreside som ikke fastholder gamle kritiske holdninger knyttet til organisering av tjenester som fremmer inkludering, som retorikken rundt alternative turnusordninger har blitt oppfattet. Men, selvsagt en venstreside som ikke adopterer høyresidens dårlige løsninger. En høyreside som tror at individuelle tiltak er det samme som privatisering og kommersialisering.

Vi trenger en venstreside som ikke tror at brukermedvirkning er noe man kan og først og fremst skal institusjonalisere, men som legger vekt på det enkelte menneskets selvbestemmelse. Det betyr ikke at den skal lytte for mye til høyresidens forherligelse av empowerment som ofte for dem betyr at samfunnets rolle skal nedtones og at enhver klarer seg selv.

Vi trenger en venstreside som gir plass til og finner nye løsninger for frivillig sektor, men som ikke gjør som høyresiden og tror at frivillig sektor nødvendigvis automatisk er så mye mer hjertevarm og innovativ enn offentlig sektor.

Vi trenger en venstreside som ikke automatisk drar ”kvinnekampkortet” når diskrimineringsspørsmål blir reist. Som vi har sett i sakene om tidlig ultralyd og en felles diskrimineringslov. Blir man diskriminert så blir man diskriminert. Uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Men selvsagt skal ikke venstresiden adoptere deler av høyresidens manglende forståelse for at særbehandling må til for å unngå og motvirke diskriminering.

Ja, vi trenger en venstreside som tenker nye tanker, og ikke minst finner nye løsninger. I rommet uten fastlåste standpunkt finnes det muligheter.

Visst du tror dette er smale tema, for smalt for Agenda, tar du feil. Diskusjonene rundt inkludering, handler om et samfunn for alle. Det gjelder alle. Det handler om hvordan vi organiserer og gjennomfører politikken vår. Det handler om byutvikling, om samferdsel og skolepolitikk. Det handler om hele vår samfunnsutvikling. Jeg tror at hvis Geir Lippestad tar med seg nevnte FN konvensjon inn i tenkningen og politikkutviklingen kan det bli riktig spennende å følge Agenda. Om tenketanken utvikler seg til å bli filosofiske betraktninger for en engere krets som har svarene fra før, så blir jeg veldig skeptisk til at LO skal bruke mine penger på nok en tenketank.

Da er det mye viktigere å utvikle møteplasser for landets borgere, på kulturhuset, på arbeidsplassen, skolen, på internett og i moskeen. Møteplasser der vanlige folk kan fortsette å tenke nye tanker, som folk alltid har gjort. Og. Mye viktiger å bruke pengene på å virkeliggjøre disse tankene.

06/12/2013 0

Clicking “Like” is not advocacy!

I dag er det FNs internasjonale dag for mennesker med funksjonsnedsettelse. Det har stilig nok et statlig direktorat markert med en konferanse som setter ord på klare utfordringer vi som samfunn har for å sikre et inkluderende samfunn.

På konferansen til Bufdir fikk vi både nasjonale og internasjonale perspektiver på forhold knyttet til FN konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Jeg anbefaler alle som får mulighet til å både lese og høre Tom Shakespear. Han inspirerer til videre arbeid. Han er blant annet tydelig på at det holder ikke med nedbygging av samfunnskapte barrierer. Mange vil trenge ekstra støtte for å leve livene sine selv om samfunnskapte barrierer blir bygd ned. Kanskje fremsnakker han det arbeidet som mange vernepleiere gjør sammen med alle andre som jobber for personer med funksjonsnedsettelse? Eller kanskje trekker jeg han litt langt. Uansett har han noen spennende perspektiver som både utfordrer oss som samfunn og det rådende synet på funksjonshemming.

Dagen i dag markerer behovet for at vi alle engasjerer oss i arbeidet for et inkluderende samfunn. En aktivist på feltet er Oliver Lewis. Han har i sin egen bloggpost i dag fremmet 10-11 punkter for hvordan vi kan og bør engasjere oss for menneskerettigheter. For det er jo det dagen i dag handler om. Menneskerettigheter! Jeg anbefaler hele blogginnlegget til Lewis, men her er hans punkter. Noe å tenke over for alle og enhver:

1. Speak up about what you care about, and care about what you speak up about.

2. Search out silence rather than noise. Voiceless people need your attention and support more than those who ask for it.

3. Voice is power. You have both so use them, and use them judiciously. Don’t shout or condemn unnecessarily.

4. Investigate the root causes of a problem, but don’t treat the problem as an academic exercise.

5. If you cannot offer a solution because of complexities, articulate the problem clearly. This will agitate others to help you find a solution.

6. Clicking “Like” is not advocacy. Use Facebook as a source of information and inspiration and a means to collaborate.

7. Recognise that your deeply-held principles will sometimes conflict with other people’s. Climb down from your ivory tower, and discuss grassroots situations involving real people. This will enable you to find synergies rather than differences.

8. If you find yourself speaking on behalf of someone whose opinion is different from yours, stop and re-evaluate what you are doing because you have entered dangerous territory.

10. Hamlet said that there is nothing either good or bad, but thinking makes it so. Think about whether that was a good recommendation.

11. And while we’re thinking about thinking, think deeply and critically. Use logical reasoning and deploy rational arguments from science and social science. What you think will have wider resonance, and is undoubtedly more relevant, than what you believe.

03/12/2013 0

Dårlig politikk, ikke dårlige foreldre!

Ok. Hvis Aftenposten og Jan Bøhler nå er ferdig med å skylde på foreldrene kan vi kanskje begynne å snakke om politikk? For. Når skolene bruker enkeltvedtak til å skaffe ekstra penger. Når politikere svikter i skolepolitikken. Og når Aftenposten fokuserer på dårlige foreldre som årsak til dårlige norskkunnskaper. Da blir jeg sint. Det er nemlig min datters venner Aftenposten har skrevet om de siste dagene. Og mine naboer. Om barn med flerspråklig bakgrunn som trenger særskilt norskopplæring.

Eller er det egentlig det? Gode språkkunnskaper er viktig. Særlig viktig er det at barn lærer seg godt norsk. Det er en inngangsport for videre læring og inkluderende nærmiljø. For en som meg, med norskspråklig bakgrunn bosatt i landets mest innvandrertette bydel er barnas norskkunnskaper et stadig tilbakevendende tema. Språk er kanskje den faktoren som bekymrer meg mest ved å bo der jeg bor. Jeg vet at det er en faktor som betyr mye for mange, også mange med flerspråklig bakgrunn. Er språkmiljøet godt nok? Får ungene mine en dårligere norskopplæring når mange av elevene på skolen ikke snakker godt nok norsk? Bør jeg flytte eller skifte skole for å sikre best mulig læringsmiljø for mine barn?

Aftenposten har de siste dagene prøvd å vise at norskkunnskapene til barn med flerspråklig bakgrunn ikke er gode nok. Statistikken som vises frem skaper bekymring. Men når så stor andel med flerspråklig bakgrunn tester så dårlig at de trenger enkeltvedtak for særskilt norskopplæring, i vårt tilfelle 100 % av førsteklassingene med flerspråklig bakgrunn, er det grunn til å stille spørsmål ved hvordan dette fremstilles. Særlig når Aftenposten legger så stor vekt på ansvaret foreldrene selv har. Det er selvsagt riktig at vi foreldre har et stort ansvar, men det kan nesten virke som ingen foreldre med flerspråklig bakgrunn er gode nok i sin oppfølging av barna sine. Dette er selvsagt bare tull. Dette handler ikke om dårlig foreldre. Kanskje handler det heller ikke om dårlig språk. Det kan være at en del av dette handler om dårlig statistikk og dårlig politikk. Min datters venninne leste og skrev norsk før hun begynte på skolen i høst. Jeg har selvsagt ikke testet henne i norsk, men ser på henne som en god språkmodell for min datter. Hun er rett og slett bedre i norsk enn datteren min. Denne venninnen er en av dem som har fått enkeltvedtak om særskilt norskopplæring. Hun er ikke den eneste. Når så stor andel av barn med flerspråklig bakgrunn kvalifiserer til enkeltvedtak, så er det grunn til å se på validiteten av en slik testing og hvilken effekt slike resultater får. Gir det intensiver til at folk med god norsk flytter til innvandrertette bydeler, eller bidrar det til større grad av skepsis? Sikrer det at språklige rollemodeller blir værende på nærskolen eller at de velger andre muligheter? Utløser det gode tiltak eller bidrar det bare til ytterligere stigmatisering av enkeltpersoner, grupper og bomiljø?

Språk er viktig. Derfor handler dette om vilje til politisk styring. For det første må finansieringssystemet forandres. Skoler i områder med stor grad av flerspråklig befolkning må sikres økte midler gjennom allmenne kriterier, ikke gjennom enkeltvedtak. Kanskje er det grunn til å spørre om det fattes vedtak for å utløse midler, ikke for å hjelpe enkeltelever. Jeg vet om tilfeller der barn har fått vedtak uten testing. Dette er misbruk av enkeltvedtak som et viktig virkemiddel for dem som trenger det, og fremmer en diskriminerende og stigmatiserende praksis. For det andre må fritt skolevalg fjernes. Det må være vanskelig eller tilnærmet umulig å velge annen skole enn den man geografisk tilhører. Selv om det kanskje er liten grad av ”hvit flukt” fra skolene med stor grad av elever med flerspråklig bakgrunn, er det grunn til å tro at mange av dem som velger andre skoler er ressurssterke familier med gode norskkunnskaper. Nærskolen trenger disse for å sikre et godt norskspråklig miljø. For det tredje må kontantstøtten fjernes, og barnehagene bli billigere. Mulighet til å gå i barnehage er svært viktig. Dette gjelder også aktivitetsskolen. Det må skapes arenaer der barn lærer norsk, også utover den korte skoledagen. For det fjerde må det bli større grad av voksentetthet i skolen. Er det rart at familier velger andre skoler når klassestørrelsene er ned mot halvparten av det som er på nærskolen? Vi trenger en skole med færre elever per lærer, men også en mye større grad av vernepleiere, barnevernpedagoger og andre helse- og sosialarbeidere som kan bidra til høy kompetanse på utfordringer som lærerne ikke bør trenge å bruke tid på. Og for det femte trengs det en enda sterkere satsning på språkopplæring i barnehagene. Kanskje trenger man intensive språkopplæringsprogram etter modell fra språkopplæringen som drives av blant andre habiliteringstjenestene overfor barn med forsinket språkutvikling. Her kan man også tenke seg program som også møter barna hjemme.

Noen av disse tiltakene høres dyre ut, men det er liten tvil om at de langsiktige innsparingene vil være store. Ikke bare når det gjelder økonomi. Vi trenger skolepolitikere som tørr å tenke helhetlig, ikke politikere som skylder på foreldre med innvandrerbakgrunn. Det fortjener både min datter og hennes venner. Det handler om politikk og kanskje dårlig statistikk, ikke dårlige foreldre!

28/11/2013 1

«Vi gjør det på kamelveienmåten, vi!»

Det var her jeg ble voksen. Kanskje ikke som person, men som vernepleier. Det var her jeg virkelig forstod den viktige jobben vernepleiere og andre som jobber for barn med funksjonsnedsettelse gjør. Det er her jeg har opplevd mine vanskeligste stunder som vernepleier. Og det er her jeg uten tvil har opplevd mine beste. Kanskje har du også en arbeidsplass som gjorde deg voksen som vernepleier?

I dag ferier Kapellveien habiliteringssenter 40 år. Det feires med fag på dagtid og fest på kvelden. Det er en kombinasjon som passer Kapellveien godt. Gjennom 40 år har denne institusjonen betydd mye for en lang rekke barn og familier. Det er det viktigste. Men. Kapellveien har vært viktig for fagutvikling innen habilitering av barn og unge. Og ikke minst. Kapellveien har også betydd mye for en hel haug med vernepleiere. Over mange år har nemlig Kapellveien vært et av de stedene i landet der flest vernepleiere har vært samlet på en og samme arbeidsplass. Alle vernepleiere burde få oppleve å jobbe sammen med ti, nei tyve, kanskje tredve andre vernepleiere. Kapellveien har vært en sentral aktør for utviklingen av vernepleie og vernepleiere, i hvert fall her på Østlandet. Alle vernepleiere burde vel egentlig fått oppleve å jobbe på Kapellveien.

Ser man på utviklingen av Kapellveien ser man en institusjon som på mange måter har fanget tidsånden, ja kanskje også vært styrende for den på noen utvalgte områder. Helt fra starten i 1973 prøvde man å gå sine egne veier. Så lenge veiene førte til noe bedre enn det som var. Leder Turid Ommundsen, som har vært på Kapellveien helt siden starten, fortalte om en institusjon som la vekt på barn som kunne kjøpe sine egne klær og viktigheten av å gå på skole utenfor institusjonen. Kapellveien har utviklet seg fra institusjonsomsorg til høyt spesialisert habiliteringsarbeid. Ikke ulikt den yrkesgruppen jeg så ofte skriver om her på bloggen. Heller ikke ulikt fokuset i tjenestene for øvrig. Høy kompetanse på veiledning hjemme med og hos foreldre. Ambulante tjenester i barnehage, skole og omsorgstjenester. Samtidig med en klar pekefinger til en utvikling som ikke ivaretar at barn med særlig krevende utfordringer muligens trenger noe mer. Og de fortsetter å utvikle seg. I dag hørte jeg om språkprosjektet deres. Et prosjekt som bruker vernepleierstudenter i aktivt språkopplæringsarbeid for barn med språkvansker. Jeg har invitert dem til Bjørndal der 70 % av elevene i 1. klasse har fått vedtak om særskilt norskopplæring. Kompetansen til Kapellveien bør brukes på nye steder.

Jeg har mange minner fra Kapellveien. For det første. Barna og deres foreldre. Møtene som jeg har skrevet om før. De utfordrende møtene med barn og foreldre med store utfordringer. Men også så utrolig fantastisk det er å jobbe et sted som sikrer fremgang og gode tjenester. En utrolig tilfredsstillelse som fagperson.

Så. Mitt første oppsummeringsmøte etter utredning. To ukers intens jobbing med barn, foreldre og personale i barnehagen. Jeg husker enda hvordan psykologen vår formidlet til foreldrene hvordan vi/ han vurderte barnets vansker. Hvordan han formidlet svært komplekse faglige problemstilling og emosjonelt utfordrende tema overfor foreldrene. Og hvordan vi skulle jobbe for å gjøre det vi kunne for å sikre gode liv for barn, søsken og foreldre. Jeg fikk rett og slett gåsehud på hele kroppen. Godt faglig arbeid kan være vakkert. Etter det har jeg virkelig forstått hvor viktig det er med gode formidlingsevner, hvor viktig det er å ta foreldre på alvor og snakke på en forståelig måte. Ikke skyve bort de vanskelige tingene. Ikke la være å snakke om faget. Men. Gjøre det på en forståelig måte og møte folk der de er. Av og til kan slike oppsummeringsmøter både være det vanskeligste men også det vakreste som finnes. Samtidig.

Til slutt kan jeg ikke komme unna mine helter. Jeg har hatt noen helter opp gjennom årene. Folk som har betydd noe viktig på ulike deler av livet mitt. Joe Jordan er en av dem. Min første helt på fotballbanen. Mannen uten tenner som hang på veggen min på gutterommet. Ok. Guri, Beate og Ingunn har aldri hengt på veggen min, men jeg tror jeg kan kalle dem for helter. Gjennom en årrekke har de stått på i det direkte arbeidet for at barn med funksjonsnedsettelse skal få gode liv. At familiene som de har møtt skal ha det best mulig. Gjennom en årrekke har de sørget for at usikre vernepleiere og andre fagpersoner opplever å mestre. At vi utvikler oss til å kunne stå i de vanskelige møtene, at vi våger og at vi også blir flinke. Disse tre damene kunne blitt hva de ville. De ble (og ble og ble) på Kapellveien.

Ble på Kapellveien, ja. På en dag som denne undrer jeg meg på hvorfor jeg ikke er der enda. Jeg er i hvert fall stolt over å ha været en liten del av det. Og mine erfaringer fra Kapellveien er i hvert fall en stor del av meg. Kapellveien og ikke minst dem som jobber der kan være stolt av seg selv i dag.

Jada, dette er en skryteblogg. Den er helt på sin plass. Skal jeg si en liten kritisk ting er at Kapelleveien burde vært mye bedre å «selge» det de driver med. Ikke for penger, men i form av bøker, artikler, nettsider, iPhone-apper. Ikke for sin egen skyld, men for barn og familier i resten av Norge!

Og hva er kamelveienmåten? Tja. Jon Arne Farsethås, psykologen fra oppsummeringsmøtet jeg fortalte om, sa vel noe slikt som dette i dag: ”Feilfri læring servert på en delikat bunn av tilrettelagt stimuluskontroll”. Enkelt sagt: At en sikrer at folk lykkes!

Gratulerer så mye med 40 år. Det er bare forspillet!

PS! Har du en arbeidsplass du kan være stolt av? Fortell om det. Bruk gjerne kommentarfeltet her, eller Facebook. Eller fortell det til sjefen din!

22/11/2013 2

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord