Fagfolk med helse- og sosialfaglig kompetanse er klar til å komme ut fra kontorene i barnevernet, BUP og pleie- og omsorgstjenestene. Vi er klar til bidra til en skole for alle. Det står ikke på oss. Vi er klare for en revolusjon.
På søndag hadde Terje Angelshaug en flott kronikk i Bergens Tidende. Han peker på viktige utfordringer i dagens skole. En skole som krever mye av dagens lærere. For mye. Han etterlyser andre fagfolk. Han skriver at «fagfolk på barn og unges psykiske helse må ut i skolen, ikke sitte forskanset på kontorer langt borte fra der livet leves.» I kronikken «En lærer vender tilbake» etterlyser han en revolusjon.
Mine kolleger ermeget godt skolerte i sine fag, men skal skolen bli bedre for alle elever, må politiske myndigheter revolusjonere måten de mange sårbare elevene blir fulgt opp på.
Det er vanskelig å være uenig. Så vanskelig at jeg i dag har et kort innlegg i BT som en kommentar til det Angelshaug skriver. Her er det:
Revolusjon, ja takk! En lærer vender tilbake og møter en skole som ikke er i stand til å møte alle elever på en god nok måte. Terje Angelshaug etterlyser i BT 17. 11 en revolusjon i hvordan skolen møter elever i ekstra sårbare situasjoner. Han etterlyser fagfolkene med kompetanse på barn og unges helse. De må ut i skolen. Og, han har selvsagt helt rett.
Til Angelshaug og skolepolitikere; vi er klare! Fagfolk med helse- og sosialfaglig kompetanse er klar til å komme ut fra kontorene i barnevernet, BUP og pleie- og omsorgstjeneste. Vi er klar til bidra til en skole for alle. Det står ikke på oss. Vi er klare for en revolusjon.
En slik revolusjon må gi plass til blant andre vernepleiere og barnevernpedagoger i skolen. Ikke i stedet for lærerne, men som et tillegg. Ikke som en del av en skolehelsetjeneste som har fokus på somatiske utfordringer, men som en del av det aktive skolemiljøet. I klasserommet, i friminuttene, på lærerværelse. Det må være mer enn en og annen miljøterapeut på en tilfeldig skole. Skolen må akseptere at andre yrkesgrupper enn lærere trenger tid til planlegging og evaluering. At man trenger tid til teamarbeid med lærerne. At man blir akseptert som en naturlig og viktig del av skolehverdagen. En slik revolusjon må ha fokus på en inkluderende skole som møter alle elever.
Revolusjonen som Angelshaug etterlyser krever modige skoleledere og skolepolitikere. Politikere som tørr å handle for en tverrfaglig skole. En skole som styrker lærernes muligheter til å gjøre det de har kompetanse til, og en skole som er bedre til å møte alle elever.
Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.
Guri Riksaasen skriver her om sitt møte med Elena fra Romania. Et varmt og tankevekkende møte. Et møte som jeg synes også folk som leser en vernepleierblogg kan stoppe opp noen minutter ved.
Kjærlighet i tiggernes tid
Det er ikke lenger politisk. Det er personlig.
Hun hadde sin faste plass utenfor kontoret der jeg jobber. Når det regnet satt hun inntil veggen, når det var varmt nok satt hun inntil en stolpe mellom fortauet og gata. Jeg visste at hun satt der. Selvsagt visste jeg det. Men jeg så ikke på henne.
Hallo, vi har jo fest her. Vi har pusset opp badet, vi har pusset opp kjøkkenet, vi har ny sofa og ny bil – hvorfor kommer de her og roter?! De sitter der og søpler og roter og griner og gjør det utrivelig. Sover ute og bæsjer i buskene. Og ber om penger. Det er uverdig. Vi har fest her. Dere er ikke invitert! Kom dere vekk!
Hun strakte ut koppen sin og sa please maddam, please. Hun var ikke den eneste. Denne våren var det mange som strakte koppen sin mot meg og sa please. Jeg sa til meg selv: jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg så ikke på dem en gang. Jeg så ikke på henne, men jeg visst at hun satt der. Jeg visste til og med at hun skiftet side avhengig av været. Og at hun kom omtrent klokka ni og gikk omtrent klokka fem, sånn som jeg. Hun hadde grønn jakke.
Det var en dårlig dag som snudde alt. Det skal jeg huske til en annen gang, at en dårlig dag kan det komme mye godt ut av. Selvforakten drev meg og jeg tenkte; hvem tror jeg at jeg er, hvem har jeg blitt? Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan hjelpe alle, men i virkeligheten hjelper jeg ingen. Jeg la noen vekslepenger i koppen hennes og så på henne for første gang. Hun sa med ansiktet sitt at hun hadde visst det hele tiden, at jeg ville komme til slutt. Hun dømte meg ikke for at det hadde tatt så lang tid. Takk.
Det ble sommer. Jeg stoppet av og til og la noen kroner i koppen hennes. Hun kysset hånda mi. Jeg kysset hånda hennes og vi lo. En dag spurte hun om jeg hadde noen sokker. Hun var kald. Hjemme åpnet jeg skapene og plukket noen sokker, noen slitte ulltrøyer og et par stygge fleecepledd. Jeg tenkte vel egentlig det skulle være høydepunktet i relasjonen vår, da hun fikk en pose klær av meg, men det var først da vi virkelig begynte å snakke sammen. Hun heter Elena og har seks barn og seks barnebarn. Hun er 56 år og er her sammen med mannen sin. De sover ute. Hun har aldri gått på skole. Hun tok nøkkelknippet mitt som jeg holdt i hånda, bladde gjennom som om det var en bok og spurte om hver og en. Hun kom til en nøkkel med Toyota-merke. Har du autocar?! spurte hun, kjører du selv?! Hun slo seg på knærne og lo. Er du gift? Ikke? Men du har jo tenner, hvorfor er du ikke gift? Hun la en hånd under brystet mitt og veide det fornøyd. Varm og kjærlig grenseoverskridende. Det er Elena.
Jeg har tre barn og har alltid vært alene. Jeg har så jeg klarer meg, men jeg har aldri vært rik. Foreldrene mine har holdt meg unna elendigheten. Jeg har aldri tenkt over at jeg er rik.
Det regnet. Vi var ikke i humør for å tøyse og Elena spurte om jeg hadde en balje. Hun trengte en balje til å vaske klær i. Jeg trakk på skuldrene og sa at det har jeg sikkert. Jeg har en liten hageflekk og der ute har jeg en bod med hagegreier. For det meste rot. Jeg dyttet litt på ting og fant et par baljer, egentlig ganske fine, som de siste sesongene har oppbevart råtne hagehansker og rustne spikre. Jeg tømte dem, vasket dem og ga dem til Elena.
Noen dager senere regnet det igjen. Jeg stakk innom en kiosk for å kjøpe med en kaffe. Jeg stanser midt i bevegelsen og kommer på at jeg skal passere Elena som sitter der i regnet. Det ble to kaffe. Hun hadde flyttet seg inntil veggen og vi satt der og så på folk mens vi drakk kaffe i taushet. Det var fortsatt ikke helt komfortabelt å sitte ved siden av henne på gata. Jeg følte meg utsatt og beglodd. Jeg sa at jeg var på vei hjem. Hun spurte meg om huset mitt. Så pekte hun på den blå IKEA-posen med tepper som hun satt på og sa at det er hennes hjem, at det er både kjøkken og soverom og stue. Nei, sa jeg, det stemmer ikke. Det der er ikke alt du har, for baljene jeg ga deg er ikke der. Å, baljene! sa Elena og slo hendene sammen, baljene er så fine at de har jeg pakket i bagasjen som jeg skal ha med hjem til Romania. Hun ristet på hodet og lo av tanken på å bruke to fine baljer i utrengsmål.
Elena, vet du at jeg har et helt hus i Sverige med strøm og vann, tørrmat og alt som trengs i et hjem? Et hus som bare står der tomt og alene i tilfellet jeg skulle få lyst til å dra dit. Er du klar over at kjæresten min har en hel leilighet for seg selv bare fordi han vil beholde sin frihet og personlige integritet? Hvordan skal jeg noen gang kunne forklare deg rimeligheten i dette?
En gang ble Elena ordentlig sint på meg. Virkelig. Jeg hadde et ærend i sentrum og på veien sa jeg til henne at jeg skulle ta med mat når jeg kom tilbake. Men jeg ble borte i flere timer. Da jeg kom tilbake satt hun sammen med mannen sin og spiste loff. Jeg hadde ikke glemt det, men tenkte at det ikke var viktig, at det ordnet seg på annet vis. Hun var sur. Selvfølgelig. Jeg ble flau og lei meg, men lot som ingenting og gikk inn på Kiwi og kjøpte skinke og banan. De ba meg spise med dem og jeg turte ikke si nei siden jeg hadde vært så dum. Elena matet meg som om jeg var et barn. Etterpå tok hun armen min og satte tennene, de få hun har, i overarmen min. Hun beit meg av kjærlighet og for liksom å si at jammen var du dum, men du er min likevel. Jeg pleier også å bite barna mine på samme måten. Jeg elsker å kjenne motstanden i kjøttet og hvinene med blanding av frykt og forventning. Elena og jeg, vi er to bitere. Født i hvert vårt land, oppdratt i ulike kulturer, fattig og rik, vi er mødre og vi biter dem vi elsker.
Du lurer kanskje på hvordan vi kunne snakke så mye sammen, om jeg kjenner hennes språk eller om hun kanskje snakker engelsk. Elena og jeg hadde ikke noe felles språk, men hun hadde en magisk evne til å bruke ord jeg ikke visste jeg kunne. Litt italiensk, litt engelsk. Sammen lagde vi en stamme av ord som vi stadig utvidet. To ganger i løpet av tiden vår skjedde det at et menneske stoppet og tilbød oss å tolke. Da ble vi veldig glade, så på hverandre, men fant ingen ord. Det var ingenting å si.
Elena var bekymret for mannen sin. Han har gått fem år på skole, kan lese, drikker ikke og slår ikke. Hun er stolt av ham. Når de går på gata, går hun en anelse foran ham. Han lytter til henne. Jeg liker det. Problemet var at han spiste mer enn han tjente. Det var dyrt å ha ham her. Elena måtte vurdere om hun var mest redd for å bli igjen her alene, eller om hun var mer redd for ikke å tjene penger til barna og barnebarna i Romania. De bestemte seg for at han skulle reise hjem. Mamma og jeg åpnet skuffer og skap og samlet to sekker med klær, vesker, sko, leker og husgeråd som kunne komme til nytte. Vi kjente at vi er gode mennesker.
Men turen med microbuss fra Norge til Romania kostet 2000 kroner og det var mer penger enn de hadde da. Han reiste ikke likevel.
Elena tok hendene mine i sine og så meg dypt inn i øynene. Det betyr at det er alvor. Hun snakket langsomt, ett ord om gangen. Hun spurte om bagasjen, som de delvis hadde fått av meg, kunne stå hjemme hos meg til de skulle reise hjem i august. De var redde for at politiet eller renovasjonsetaten eller andre rom skulle ta det. Jeg sa ja, selvfølgelig. Da holdt hun ansiktet mitt mellom hendene sine og trakk meg til seg og kysset meg på munnen så jeg kjente de varme tørre leppene hennes og den tannløse munnen. Lenge. Takk. Så kløp hun meg i brystvorta så jeg måtte hyle og dasket meg på hofta og sa at jeg måtte komme meg på jobb før jeg ble gammel.
Skompamæ, ropte hun. Det betyr elskling. I love you, ropte jeg.
Elena tror på Jesus. Hver fredag holder kirken dørene åpne slik at alle som har lyst kan komme inn og få en stille stund, tenne et lys eller be litt. Jeg gikk ned til Elena og spurte om hun ville bli med opp i kirken. Fortsatt hadde jeg knapt sett henne stå oppreist. Hun vegret seg. Hun var redd for å miste plassen sin og baggen hun satt på var tung å dra med seg fram og tilbake. Jeg foreslo at jeg kunne sitte og holde plassen. Hun gikk med hevet hode, rak rygg og armer som svingte fram og tilbake. Hun så seg over skulderen da hun krysser gata. Foran meg sto koppen med to kroner i, en svensk og en norsk. Jeg kjente meg hudløs. Jeg trodde det skulle være komisk; en norsk, sunn kvinne sitter på en blå IKEA-pose på et gatehjørne med en sliten pappkopp foran seg. Absurd. Men ingen lo. De så ikke på meg. Jeg var midt blant folk, men helt alene. Jeg frøs.
Så var det Elena som kom gående, sterk og glad. Hun satte seg på kne foran meg og vi trodde kanskje vi skulle le, men vi gråt begge to. Skompamæ, hvisket hun. I love you, hvisket jeg.
Fra da begynte jeg å dra inn til kontoret på dager jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg ville være hos henne.
Jeg ble syk. Jeg gikk til legen, og da jeg kom ut på gata var min første innskytelse å legge meg ned på knærne og krabbe til bilen som sto parkert ved kontoret. Det svimlet for meg. Elena så meg, ristet på hodet og tok tepper ut av posen sin. Hun la meg inntil veggen. Masserte meg. Strøk meg. Holdt meg på panna. Mannen hennes kom og ville fortelle noe eller spørre om noe, han tror jeg forstår bedre hvis han roper, og nå ropte han. Vær stille, ser du ikke at hun er syk, sa Elena. Jeg var svak. Rik, men svak. Og jeg ble tatt vare på. Takk.
Jeg reiste på ferie og da jeg kom tilbake sa Elena at de skulle reise dagen etter. Vi gråt. Jeg tror Elena gråt av lettelse over at jeg kom tilbake før de reiste, jeg hadde jo fortsatt bagasjen deres hjemme hos meg. Jeg gråt av sorg. Hele dagen satt vi der på gata, jeg kom meg aldri opp på kontoret. Det ene og det andre skulle ordnes. Folk kom og gikk. Det var fest og forventning og sorg og savn om hverandre. Jeg var ikke Elenas eneste venn.
Jeg inviterte dem hjem til oss den siste kvelden. Mannen hennes var bekymret, han ville være tilbake innen åtte, senest. Han var nervøs og urolig. Vi kjørte i min bil. Elena satt bak med åpne vinduer, vi skrudde radioen på høyt og hun vinket til folkene på gata. Hjemme fant vi sigøynermusikk på internett og de lyttet med stor andakt mens jeg lagde middag. Elena dusjet. Jeg ga henne håndklær og viste henne de ulike såpene og kremene hun kunne bruke, diskret som en kelner. Da hun vrengte av seg klærne, snudde jeg meg og var på vei til å lukke døra bak meg. Men hun tok tak i meg og dro meg inn igjen. Hun trengte hjelp til å skru på vannet. Ansiktet hennes er mørkt og skrukkete med røde roser. Kroppen er melkehvit og glatt som en baby. Så liten. Så lett det ville være å skade henne. Huden så fin som tynt, tynt silkepapir.
Når intensjonen er å gjøre det fint og bra, har man ingen garanti for å lykkes. Jeg grillet lammekoteletter. Elena har ikke tenner, så hun klarte selvsagt ikke spise det seige kjøttet. Og kniv og gaffel kunne de ikke gjøre seg nytte av. Jeg tok med Elena inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Hva vil du spise? Hun gapte. Hun begynte forsiktig å åpne skuffene på kjøkkenet. Magasin, hvisket hun. Magasin. Ja, Elena, i landet mitt har vi magasiner for sju magre år.
Jeg hadde aldri helt skjønt hvor Elena og mannen sov. Jeg hadde spurt om jeg kunne få være med dem hjem flere ganger, men da bare lo de det vekk. Jeg tenkte at det beste ville være å kjøre til Elenas plass og se om de kunne peke ut veien derfra. Det kunne de. Vi stanset under Sinsenkrysset. Mellom steinene dukket mørke hoder opp og ned og gjorde seg klare for natta. Jeg tenkte på tusser og troll. Denne dagen hadde renovasjonsetaten vært der og tatt alle madrassene, papplatene og teppene. Noen hadde gjemt unna sekker i buskene og priste seg lykkelige for at de ikke var tatt, andre hadde mistet alt og var fortvilet. Jeg kunne knapt forstå at dette var mitt land, min by. Det var som om vi hadde trådt inn i en parallellverden. Det var på grunn av dette Elenas mann ville være tilbake innen kvelden. Det var derfor han var urolig og nervøs. Man må passe plassen sin. Vi delte en krøllete sigarett. Jeg hadde ikke røkt på ti år. Det luktet eksos og støv og litt urin. Jeg tenkte at renovasjonsetaten aldri har tatt håndkleet mitt og klærne mine når jeg bader på stranda. Det er forskjell på folk.
Elena var glad. Hun skulle hjem. Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.
I kveld står jeg på plassen vår og tenker på Elena. Jeg ser opp på den stjernerike høsthimmelen og tenker at det er rart hvor stort verdensrommet er og hvor langt unna de stjernene henger. Så ser jeg ned på asfalten og tenker at til å være en helt vanlig bit skitten asfalt er det jammen meg rart hvor mye kjærlighet som bodde der. Og at det er rart at to kvinner som er så like, som er født inn i samme verden, kan ha så ulike liv. At kjærligheten og urettferdigheten er omtrent like store. Og hvor stort er egentlig et savn? Når tar det slutt?
Og jeg vet at neste gang vi diskuterer tiggerforbud og soveforbud, er det ikke politisk, da er det personlig. For jeg er en tigger som tilfeldigvis er født i et veldig, veldig rikt land.
Guri Riksaasen
………………………….
Jeg kjenner Guri som bydelspolitiker i Søndre Nordstrand. Hun er faktisk like blid i virkeligheten som på dette bildet.
Som et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.
En gang på midten av 90-tallet var jeg studentrepresentant i avdelingsstyret for helsefag ved Høgskolen i Østfold. Da var jeg med på å åpne opp videreutdanningen for psykiatrisk sykepleier (tror jeg det het) for andre grupper enn sykepleiere. En liten andel av dem som skulle bli tatt opp kunne også ha vernepleierutdanning. Dette var ingen selvfølge. Avdelingsstyret var delt, og så vidt jeg husker brukte lederen sin dobbeltstemme for å få det gjennom. I dag høres nok det smått underlig ut at en helsefaglig videreutdanning som skal kvalifisere for arbeid i tjenestene til personer med psykiske lidelser ikke skal være tverrfaglig.
Både tidligere og nåværende regjeringsparti har varslet et ønske om å satse på skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det er strålende. En styrket helsetjeneste for barn og unge er viktig. Både oppfølging av barn og deres familier er helsefremmende og forebyggende. I dette arbeidet er helsesøstrene ofte frontsoldatene. Soldat er nok dog ikke et passende begrep om denne yrkesgruppen, men det er disse som ofte er de viktigste personene for sårbare familier og barn.
Jeg har ofte skrevet om viktigheten av en tverrfaglig skole. En skole som møter alle elever. En skole som ikke bare er opptatt av pedagogikk, men som også skal ivareta en lang rekke behov hos elevene. Utdanningsinstitusjonene våre må bli bedre på å integrere helse og pedagogikk. Nå snakker jeg selvsagt ikke bare om somatisk helse, men et utvidet helsebegrep som er mer enn bare fravær av sykdom. Skolen er sammen med familien den viktigste samfunnsarenaen for barn og unge.
Helsestasjonen er en viktig arena for de fleste småbarnsfamilier. Personlig har jeg veldig blandet erfaring med denne arenaen. Jeg kunne fortalt om ansatte der som knapt hadde øyekontakt, og som jeg i svært liten grad stolte på kunne følge opp barna mine. Jeg kunne også fortalt om en helsestasjon som tok vår bekymring på alvor, og som sendte oss videre til spesialister. Vel, min personlige erfaring med helsestasjon er ikke poenget her. En erfaring som kanskje er et poeng er at når jeg jobbet i barnehabilitering (begynner å bli noen år siden) fikk vi svært få henvisninger fra helsestasjon. Kompetanse på eksempelvis autisme var for lav. Jeg har ikke ferske tall på dette nå, men det er hevet over enhver tvil at tidlig innsats er viktig. Her er helsestasjonene knallviktige. Kanskje særlig for barn med funksjonsnedsettelse.
”En helsesøster har kunnskap om helsetiltak rettet mot individet, grupper og samfunnet, og har som sin viktigste oppgave å ta vare på barn og unges fysiske og psykiske helse.
Vanlige arbeidsoppgaver for en helsesøster er:
undersøke, vaksinere og gi råd til barn, unge og foreldre om helse og oppvekst
veilede i spørsmål om helse, utvikling, oppvekst, samliv, seksualitet og prevensjon
hjemmebesøk og oppsøkende virksomhet
bygge nettverk og drive miljøarbeid for barn, ungdom og familier
samarbeide med blant annet skole om arbeids- og læringsmiljø
kartlegge, planlegge og samordne tiltak i samarbeid med andre faggrupper og etater
Helsesøsteren har en sentral rolle i å støtte og veilede barn og unge med spesielle behov for oppfølging på grunn av sykdom, funksjonsnedsettelse, omsorgssvikt eller risiko for omsorgssvikt.”
Er det noen som helst grunn, utover de profesjonspolitiske, til at ikke vernepleiere skal kunne ta helsesøsterutdanning? Jeg er på ingen måte tilhenger av en utvasking av profesjonskunnskapen som de ulike utdanningene innehar. Det er viktig å være tydelig på likheter, og ikke minst ulikheter mellom de ulike profesjonene. Det er forskjell på en sykepleier og en vernepleier. Heldigvis. Jeg tror like vel at om man fikk helsesøstre med vernepleie som grunnutdanning, ville dette berike helsetjenestene for barn og unge. Kanskje særlig ville det bidra til styrket kompetanse på oppfølging av barn med funksjonsnedsettelse og deres familier. Det er ikke sikkert at utdanningen bør åpnes opp for alle. Kunnskap om helsefaglige prosedyrer som eksempelvis vaksinasjon er selvsagt en viktig del av det å være helsesøster. Derfor kan det kanskje være et poeng at den kun åpnes opp for vernepleiere i tillegg til sykepleiere.
Dette innlegget kan selvsagt leses utelukkende profesjonspolitisk. Selvsagt er det en måte å peke på områder der vernepleiere i større grad burde vært tilstede, eksempelvis på skolen. Jeg ser dog ikke et stort poeng i at dette er en del av en profesjonskamp. Det er nok viktige oppgaver for oss alle. Det er stor mangel på vernepleiere på våre mer tradisjonelle områder. Når jeg nå ønsker å åpne denne debatten er det med utgangspunkt i barn og unge som trenger bedre helsetjenester. Jeg tror at større grad av tverrfaglighet i landets helsesøsterstillinger vil være positivt for tjenestene. Helsesøsterutdanningen har en lang tradisjon, men som et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen (litt mer) profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.
Jeg har noen ganger lekt med tanken på å utvikle bloggen min til en mer nøytral portal om vernepleie. En samling av aktuelt stoff om vernepleierutdanningen og vernepleiefaglig yrkesutøvelse. Blant annet hadde jeg en side om viktige dokument. Problemet har vært at jeg fortsatt har behov for å skrive om akkurat det jeg mener, når jeg mener det. Har derfor lagt bort tanken om en mer eller mindre nøytral portal. Nøytralitet passer vel ikke helt for meg…
Det er fine greier at noen andre nå har plukket opp ideen om en vernepleierportal. I dag ble nemlig vernepleierportalen.no presentert. Her finner du mye nyttig stoff om vernepleie. Blant annet finner du dokumentene som jeg tidligere hadde her på bloggen; rammeplan og avklaring knyttet til ansvarsvakter på sykehjem. Jeg anbefaler den nye portalen, samtidig som jeg håper du fortsatt også vil lese her på vernepleieren.com.
Her skriver redaktøren for den nye portalen litt om den nye nettsiden. Gratulerer og lykke til, Thomas.
Velkommen til Vernepleierportalen!
Vi er en liten gjeng med vernepleiere som brenner for det vernepleiefaglige. Siden i vår har vi brukt ledige stunder til å utvikle en egen nettside for vernepleiere: Vernepleierportalen. I utgangspunktet er det et seks måneder prøveprosjekt, men vi satser på varig drift. Vår tanke er at dette skal være en «informasjonssentral» for det meste som har med vernepleie å gjøre. Vernepleieportalen skal bidra til å fremme profesjonen og faget vernepleie gjennom å formidle informasjon av interesse for vernepleiere, nyheter om prosjekter der vernepleiere er involvert og om ulike former for utviklingsarbeid innen vernepleiefaget, står det i programerklæringen vår. Men hvem er så vi?
Redaksjonen Undertegnete, som til vanlig er lektor på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Bergen, står som ansvarlig redaktør. Jan Gunnar Hesthammer, som til vanlig er eHelse-konsulent i Helse Bergen, står som webredaktør. Redaksjonsnettverket, som på sikt skal bli landsdekkende, består så langt av seks andre vernepleiere:
Bernt Fjordheim, assisterende einingsleiar i Lindås kommune.
Fred Tore Henriksen, lektor på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Telemark.
Trude Hoksrød, spesialvernepleier ved Habiliteringstjenesten for voksne i Hedmark, Sykehuset Innlandet.
Marit Laila Logje, miljøterapeut ved Voksenhabilitering i Kirkenes, Helse Nord.
Inger Nordlund, lektor på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Telemark.
Hanne Line Wærness, lektor på vernepleierutdanningen ved Diakonhjemmet høgskole, Rogaland.
Så vet du hvor vi jobber til vanlig. Men våre roller i Vernepleierportalen har i seg selv ingenting med våre vanlige jobber og ansettelsesforhold å gjøre. Vernepleierportalen er et sideprosjekt, som både nå og i overskuelig fremtid vil være basert på dugnad og frivillighet, stolthet over og kjærlighet til det vernepleiefaglige. Og likevel – etter en god del diskusjoner har vi lagt opp til et begrenset nivå av kommersialitet.
Spørsmålet om økonomi Du vil aldri finne reklame for hudpleieprodukter eller slankemidler på Vernepleierportalen. Ei heller for nettbokhandler. Men vi har lagt opp til å ta inn annonser for ledige stillinger for vernepleiere. I den grad vi har et kommersielt mål, er det at stillingsannonsene skal bringe inn nok penger til å dekke de direkte utgiftene vi har med nettsiden (selv det må bli på sikt, ettersom vi legger opp til at de som vil lyse ut ledige stillinger på Vernepleierportalen kan gjøre det gratis det første halve året). Om stillingsannonsene noen gang skulle bringe inn mer enn til de direkte utgiftene, vil det kanskje bli mulig å honorere medlemmene i redaksjonen for litt av den tiden som går med til dette. Det er uansett ikke pengene som driver oss. Om det var det, ville vi nok heller brukt tiden på noe annet.
Gratis annonsering av kurs, konferanser og seminarer Vi legger opp til at dere som arrangerer kurs, konferanser og seminarer av interesse for vernepleiere kan annonsere for dem på Vernepleierportalen – helt gratis, både nå og i fremtiden. På nettsiden finner du et eget skjema for å melde inn informasjon.
Hva vil du finne på Vernepleierportalen? På Vernepleierportalen vil du både nå og i fremtiden finne saker og nyheter av interesse for vernepleiere, som du også vil kunne kommentere. Du vil finne live streaming av nyheter fra en del aktuelle andre nettsider. Du vil finne en hel del lenker til nyttige nettressurser, og flere skal det bli. Etterhvert vil du finne tips om nye artikler skrevet av vernepleiere, og hvis selve artikkelen foreligger på nett vil du også finne en lenke. Du vil finne lenker til samtlige av landets vernepleierutdanninger og deres fagplaner. Du vil finne informasjon om noen aktuelle fagbøker, og flere skal det bli. Du vil allerede finne tips om konferanser – og et par ledige stillinger for deg som er på jakt etter ny jobb. Vi har for øvrig utformet en programerklæring, som du også finner på Vernepleierportalen.
Til sist Jeg håper du finner noe av interesse på Vernepleierportalen. I så fall, fortell noen om den! Og hvis du vet om noe faglig spennende som skjer, som andre vernepleiere kan ha interesse av å lese om: Gi oss en lyd! På nettsiden finner du et eget skjema for å melde inn tips. Og mye, mye mer.
Med hilsen,
Thomas Owren
Ansvarlig redaktør
Vernepleierportalen
Den politiske konsekvensen av det Solveig Horne sier er selvsagt ikke at staten skal sikre at jeg får flere alenekvelder med min kone. Den politiske konsekvensen må være at foreldre med barn med funksjonsnedsettelse får de samme mulighetene som meg til å være en god kjæreste og pappa (eller mamma) med overskudd.
Jeg er utrolig heldig. En gang av og til sender jeg barna mine bort. Jeg har gjort det (nesten) helt siden de ble født. Jeg har venner og familie som har stilt opp slik at jeg får være alene med min kone. Av og til en kveld hjemme. Av og til en helg på hotell. Det er rett og slett litt luksus.
Når Solveig Horne i dag snakker om viktigheten av at foreldre får muligheten til å være sammen uten unger, så er jeg veldig enig med henne. Det er skillsmisseforbyggende. Og det er bra både for foreldre og barn. Selv om mange stiller spørsmål ved om en statsråd skal bry seg om dette, så synes jeg det er helt greit. Det er bra at regjeringen bryr seg om oss.
Horne påpeker samtidig det selvsagte. At det ikke er en statlig oppgave å passe på at jeg får tid alene med konen min. Fremdeles er jeg utrolig nok enig med Horne. Like lite som det er en statlig oppgave å lage en mobil-app som sørger for at pappaer i pappaperm treffer hverandre. La det så langt ikke bli en kamp mellom høyresiden og venstresiden. Som debatten har vist i dag er det mange nok familiepolitiske spørsmål å ta av der den nye statsrådens meninger er problematiske. Derfor er det tullete å henge henne ut for å bry seg om meg og kjæresten min. La oss heller ta henne alvorlig.
For hva bør den politiske konsekvensen av det hun sier være? Som barne-, likestillings- og inkluderingsminister har hun et ansvar for politikken overfor både barn og personer med funksjonsnedsettelse. Hennes utspill må forventes å gi konsekvenser for politikken overfor familier med barn med funksjonsnedsettelse. Historiene er mange om familier som må bruke all sin energi på å kjempe mot systemet for å få oppfylt rettighetene sine. Foreldre som må være barrikadekjempere i mye større grad enn de kan være foreldre eller kjærester.
Jeg har møtt en del familier, og hørt om enda flere. Når de må dokumentere gang på gang at de har behov for ekstra oppfølging. Når de ikke blir trodd på at omsorgsoppgavene er langt større enn det vi kan forvente av foreldre uten støtte fra det offentlige. Når de sjelden eller aldri får sove mer enn noen få timer om natten. Når de blir slått og sparket, eller må oppleve barn som selvskader. Avmakt. Når velferdsstaten svikter.
Kun halvparten av de spurte var fornøyde med mengden avlastning de fikk for sine barn. En tredel av dem oppga at de søkte mindre enn de faktisk trenger, fordi de visste at de ikke ville få alt uansett. 59 prosent hevdet at saksbehandler hadde gitt dem «uriktige og misvisende opplysninger» og 30 prosent sa at de hadde opplevd at saksbehandler løy for dem. (fra BT)
Avlastning, personlig assistanse og andre ordninger må være en selvfølge for familier med barn som trenger ekstra oppfølging. Dette er et tema som har vært aktuelt for oss som jobber med barn med funksjonsnedsettelse i alle år. Nå er det påtide at politikerne tar dette behovet på alvor.
Derfor skal vi ta på alvor det Solveig Horne sier. Den politiske konsekvensen må være at disse ordningene får et skikkelig løft. At disse foreldrene skal kunne ta seg en kveld på kino, eller en helg på hotell. Jeg håper Horne ser dette, og at dette er familier som trenger særskilte ordninger. At samfunnet av og til må sikre ordninger som gjør at ulike mennesker, i ulike situsjoner, får like muligheter.
Likestillings- og diskrimineringsombud Ørstavik. Som vanlig knallgod!
Tenk om regjeringen hadde lagt frem en likestillingsmelding med underoverskriften «Om kvinner». Regjeringen hadde fått velfortjent pepper. Solveig Horne hadde fått massiv kritikk. Det er da ikke kvinnene selv som er alene ansvarlig for likestillingen. Det er det hele samfunnet som er.
Før sommeren la regjeringen frem en melding om «Frihet og likeverd». En melding med underoverskriften «Om mennesker med utviklingshemning». Et signal om at en helhetlig gjennomgang av situasjonen for personer med utviklingshemning kun handler om dem, ikke oss alle. Ingen utenfor fagmiljøene reagerte. Verken positivt eller negativt. Ikke en lyd i media. Ingen kritikk fra opposisjonen. Selv ikke fra partiet som initierte arbeidet, Venstre.
Utviklingshemmede kan alltid vente…
I dag og i morgen har SOR en stor konferanse om nettopp Frihet og likeverd. Over 500 deltakere på en sosialpolitisk konferanse om situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er rett og slett utrolig stilig. Hvor mange politikere som er der vet jeg ikke, men jeg tviler på at det er så mange. Inga Marte Thorkildsen, som skulle holdt innledning som inkluderingsminister, kunne (av naturlige grunner) ikke komme. BLD hadde tydeligvis ikke anledning til å stille med en av de nye politikerne. Det er synd. Det hadde vært en ypperlig anledning for det nye regimet i BLD å vise at dette er et område de tar på alvor. Den muligheten tok de ikke.
Det ga istedet meg muligheten. På fredag ble jeg spurt om å steppe inn, og som den snakkesalige bergenseren jeg er så lot jeg ikke muligheten slippe fra meg. Frihet og likeverd, slik jeg ser det. Det er ganske så flott å få være en del av et program bestående av likestillings- og diskrimineringsombudet og Kåre Willoch for å nevne noen.
Jeg har behørig omtalt meldingen tidligere her på bloggen, se her:
Det var ikke bare meg som var kritisk til meldingen. Og ingen vet hva som skjer nå. Vil den nye regjeringen fremme den på nytt? Vil de lage en ny? Vil de legge den i skuffen, og håpe på at ingen husker den…
Utviklingshemmede kan alltid vente…
Et tema som flere tok opp, blant andre, og ikke overraskende Kåre Willoch, var behovet for et eget ombud for personer med utviklingshemning. En vaktbikkje som ikke bare behandler klagesaker, men som også oppsøker og avdekker rettsikkerhetsbrudd. Jeg har forståelse for ønsket, men jeg tror jeg er uenig (selv om det selvsagt hadde vært drømmejobben). Vi har et likestillings- og diskrimineringsombud som er satt til den jobben. Hun ser en viktig helhet, og skiller ikke mellom diskrimineringsgrunnlag. Sunniva Ørstavik var svært tydelig i sin innledning. Det er dog mulig at hun trenger enda flere ressurser, kompetanse og ikke minst muligheter til å være proaktiv. Men jeg må innrømme at jeg digger Ørstaviks måte å løse rollen som ombud, også i forhold til å ivareta personer med utviklingshemning.
Bilde av salen. Tatt rett før jeg gikk på talerstolen. Uklart? Jepp. Ganske så nervøse hender er ikke særlig rolige
Noe Kåre Willoch sa som jeg derimot er veldig enig i er at han (så langt som en høyre-mann kan gå) oppfordret til sivil ulydighet hos byråkratene på området. Hvis byråkrater opplevde at regelverket var til ugunst for personer med utviklingshemning eller til deres familier, så burde man si høyt og klart i fra. Om de da fikk problemer med sine ledere, burde man sørge for at disse lederne ble fjernet. Ja, vi trenger folk i det offentlige apparatet som sier i fra!
En som gjør nettopp det er Nils Olav Aanonsen, spesialist i nevrologi, Oslo Universitetssykehus. Utviklingshemmede kan alltid vente. Det var et av budskapene hans. Eller. Absolutt ikke hans budskap. Hans budskap var heller at utviklingshemmede må alltid vente. Han forteller om politikere og sykehusadministartorer som sier og skriver at habiliteringstjenestene i spesialisthelsetjenesten blir prioritert, men som ikke gjør det som skal til for at de faktisk blir prioritert. Det er svært alvorlig.
Ok. Jeg håper at den nye regjeringen sørger for at «Frihet og likeverd» ikke blir et tegn på at utviklingshemmede alltid kan vente. Noen mener nok at meldingen skal lages på nytt. Da blir det enda mer ventetid. Jeg håper den blir sendt til stortinget som den er. Skap debatt i et revitalisert storting. Få debatten i media. Sørg for at en hel haug med partier kommer med forslag til vedtak i stortinget som går på konkrete tiltak. Tiltak som godt kan samles i en tiltaksplan. Bruk internett og konferanser. Bruk statsbudsjettet. La det bli en entusiasmemelding.
For. Utviklingshemmede kan ikke vente. Samfunnet kan ikke vente.
For noen dager siden var det 2 år siden jeg satt på kontoret til Tora Aasland. Statsråd. Hun hadde innkalt til møte om fremtidens vernepleierutdanning (og om de andre BSV-utdanningene) . Dette møtet kommer jeg til å huske godt. Hun slo fast at vernepleierutdanningen skulle bestå.
Tja, hvorfor skriver jeg om det nå. Jo, for den siste tiden har våre venner i Socialpædagogerne (SL) nådd et viktig utdanningspolitisk mål. Den danske regjeringen har slått fast at man trenger mer spesialiserte utdanninger. Igjen skal man kunne spesialisere seg som socialpedagog i Danmark. Socialpedagogærne har vært samarbeidspartnere med Fellesorganisasjonen og vernepleierne gjennom mange år. Selv om det er svært store forskjeller på utdanningene i Danmark og Norge, og her i Norge har vi jo enda mer spesialiserte bachelorutdanninger enn det danskene får nå, er det noen interessante poeng i denne utviklingen.
Når vi kjempet for å beholde vernepleierutdanningen for 2 år siden, ble blant annet det danske utdanningssystemet brukt mot oss. At det internasjonalt ikke var vanlig med så spesialiserte utdanninger som vi har her i Norge på det sosiale feltet, og at den internasjonale trenden gikk mot mer generelle utdanninger på grunnivå. Samtidig visste vi om den store misnøyen det fantes i de danske miljøene. Nå har begge landene slått fast at det er viktig med utdanninger som til en viss grad er spesifikke og målrettede for å sikre god kompetanse i tjenestene.
Et annet interessant trekk er, slik jeg har kunnet se det utenifra, at i Danmark, på samme måte som i Norge i 2011, har fagfolk og organisasjonene for personer med utviklingshemning stått sammen i kampen for gode utdanninger. For mer spesialiserte utdanninger. Organisasjonene for personer med utviklingshemning har i begge landene stått på fagforeningenes side i kampen for gode utdanninger som utdanner fagfolk som er gode på det direkte arbeidet for personer med behov for gode tjenester. Det er da et paradoks at vi her i Norge nå ikke inkluderer tjenestebrukerne i den videre utviklingen av utdanningene (som Ole Petter Askeheim så treffende beskriver i Fontene nå i høst).
Vernepleierutdanningen blir ofte beskrevet som unik i internasjonal sammenheng. Det stemmer ikke helt. Det finnes flere utdanninger som til dels ligner på vår. Eksempelvis Learning disability nurse i England. I Australia har de også hatt en utdanning med flere likhetstrekk, og på Island har de også en vernepleierutdanning (jeg er ikke helt oppdatert internasjonalt, men utdanningen på Island er ikke så lik nå som den var før). Det finnes dog ikke så mange utdanninger som kombinerer helsefaglig kompetanse med sosialfaglig og pedagogisk kompetanse som vi gjør her i Norge. Jeg er overbevist om at dette er en fremtidsrettet måte å tenke på, særlig med dagens fokus på et utvidet helsebegrep og en sosial forståelse av funksjonshemming.
Kanskje burde vi norske vernepleiere gjøre enda mer for å spre utdanningen vår internasjonalt. Det burde vært gjort flere forsøk på samarbeid med tilsvarende utdanninger andre steder, og vi burde i større grad «reklamert» for utdanningen vår. Jeg vet at den enkelte utdanningsinstitusjon har samarbeid internasjonalt, og FO har også et fruktbart samarbeid i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI. Her treffer man til dels folk som jobber innenfor helsetjenestene, men kanskje i mindre grad folk med utdanninger som kombinerer fagområdene på samme måte som vi gjør med vernepleierutdanningen.
Kanskje burde fagforeninger, utdanningsinstitusjoner og Kunnskapsdepartementet forsterket det internasjonale arbeidet knyttet til vernepleierutdanningen. Et sterkere internasjonalt samarbeid og en tydeligere internasjonal identitet ville gjort faget vårt mer robust. Hva sier du, bør vi satse på vernepleierutdanningen som en internasjonal eksportvare?
Visste du det? At vi idag har fått en ny inkluderingsminister? Hvem? Solveig Horne fra FrP. Det er hun som skal ha ansvar for det viktigste politikkområdet i vår tid. Hvordan skape et godt, mangfoldig og inkluderende samfunn. Nemlig.
Inkludering handler om å bygge et samfunn for alle. Der vi alle har muligheter til å være oss selv. Uavhengig av hvem vi er og hva vi er. Det handler ikke om integrering. At noen skal integreres inn i et samfunn som er definert på forhånd. Det handler om et samfunn der alle bidrar. Bidrar til et mangfoldig samfunn der folk er forskjellige. Ikke et samfunn preget av likhet.
Skal vi få til dette må også samfunnet bygges på likestilling, likeverd og anti-diskriminering. Gjennom holdninger, og ikke minst gjennom handlinger må vi vise tydelig at uansett hvor forskjellig vi er så skal vi ha det samme vernet til nettopp å være ulike. Jeg liker godt at den nye regjeringen har signalisert at de ønsker å se på mulighetene for en felles likestillings- og antidiskrimineringslov. En lov som ikke skiller på grupper. Diskriminering er like problematisk uavhengig av grunnlaget for den.
Det er dette Solveig Horne skal forsvare. Det er dette hun skal utvikle.
Jeg synes det er tåpelig når eldgamle uttalelser blir brukt mot nye politikere. Folk må kunne få lov til å skifte mening eller nyansere seg (tenk om alle høyrefolk skal bruke alle uttalelser Paul Chaffey hadde som stortingsrepresentant for SV mot han nå som han er blitt statssekretær). Derfor synes jeg det var rimelig å gi Horne en sjanse til når det kom frem at hun får tre år siden hadde twitret følgende:
Jeg synes det er mange andre ting å bruke mot FrP enn en melding på sosiale medier år tilbake.
Horne sier at hun også er homofiles minister. Som om noen skulle lure på det. Hun er vår alles minister. Hun er min minister. Og ikke minst er hun sønnen min sin statsråd. Han som skal lære om det menneskelige mangfoldet. Han som skal lære å ta vare på mangfoldet. Han som skal lære å fremme det menneskelige mangfoldet. Han, og alle andre, må lære om homofili, om funksjonsnedsettelse, om islam og om bergensere. Han må lære om menneskelig variasjon. Det er ikke noe vi skal debattere, og det er heller ikke noe skolen og barnehage skal måtte vurdere. Slik er det bare. Og, det er ikke bare han som skal lære om det. Det skal alle barn. Bare på den måten kan vi ha troen på et tolerant, mangfoldig samfunn.
Horne starter sin statsrådstid som inkluderingsminister med å ekskludere. Det håper jeg ikke hun har tenkt å fortsette med. For vi trenger virkelig en fremtidsrettet inkluderingsminister. En minister som ivaretar det menneskelige mangfoldet. Da sverigedemokratene ble valgt inn i Riksdagen for noen år siden, startet Aftonbladet kampanjen «Vi gillar olika». For meg handler ikke dette om innvandring. Det handler om oss alle. Dette er mine ord til den nye inkluderingsministeren. Vi gillar olika, gjør du? Jeg tror og håper det. Lykke til med landets kanskje viktigste jobb!
”En av mine største ønsker er at ALLE Sosialist-svina i NAV-systemet blir byttet ut med effektive borgerlige nav-ansatte,og at alle de tidligere sosialist-navansatte må trekke kølapp på NAV DE OGSÅ i fremtiden,DET hadde vært vidunerlig å overvært:)”
I august ble Anni Rachmawati Godager drept. Hun var ansatt på NAV Grorud og ble drept på jobb. Fredag 4. oktober er dette hovedsaken til A-magasinet. Samme dagen tikker to urovekkende kommentarer inn på min blogg. Kommentarer som nettopp retter seg mot NAV-ansatte. De har ingenting med A-magasinets reportasje å gjøre. De er relatert til debatten etter mitt innlegg om Siv Jensen og språkbruk. Kommentarene gjør meg sint. Rett og slett forbannet. Særlig når tilfeldighetene gjør at de kommer samme dagen som vi alle blir påminnet den tragiske hendelsen på Grorud.
Jeg er en av dem som flere ganger har tatt til orde for offentlige tjenester som i større grad må være på lag med tjenestebrukerne. At vi som tjenesteytere skal sette mer pris på den erfaringen og kunnskapen som tjenestebrukerne fremviser. Også når disse er sinte, frustrerte, lei deg. Uavhengig av vår (skrå)sikkerhet på vårt fag eller vår juss, er det tjenestebrukeren som selv eier sin egen opplevelse. Sin egen opplevelse av sitt møte med deg som helse- og sosialarbeider. Sitt møte med ”systemet”. Det er mange som opplever å ikke bli ivaretatt på en skikkelig måte. Det er mange som ikke blir ivaretatt på en skikkelig måte.
”De er avskyelige sosialist-parasitter hele gjengen,fordømte kollektivist-avskum,som alltid går en hel flokk etter enkelt-individer,enten det er byråkrater eller blitzer-pakk.”
Media har i de siste årene servert historie på historie. Om hvor dårlig folk blir ivaretatt av NAV. Historiene fører ofte, med rette, til stort engasjement. Det bidrar kanskje til at folk har et generelt dårlig inntrykk av NAV. Men, hvor ofte har du tenkt på hva dette gjør med de ansatte i NAV? Hvor ofte hører vi deres historie? Hvordan er det egentlig å jobbe i et system som nesten daglig får negativ omtale i media? Media har en viktig rolle i å formidle historiene om folk som blir dårlig behandlet. Men de har også ansvar for å formidle alt det bra arbeidet som skjer hver dag. Av mange mange NAV ansatte som stiller opp for dem som har det vanskeligst her i landet.
Vi må være forsiktig med å individualisere når NAV gjør en dårlig jobb. Selvsagt finnes det både dyktige og dårlige tjenesteutøvere også i NAV. Som på alle andre arbeidsplasser. Men, bortsett fra tjenestemottakerne, er det de ansatte som er NAV sin viktigste ressurs. I går la den kommende regjeringen frem sin regjeringsplattform. Der er det mange flotte ord. Blant annet slår de fast at det er de ansatte som er kommunehelsetjenestenes viktigste ressurs. Det er viktig å fremheve at dette også gjelder NAV. Jeg tror dessverre det er lett å se på leger, sykepleiere og vernepleiere i spesialisthelsetjenesten som døråpnere og helter (englene i hvitt), mens man ser på sosionomer, velferdsvitere og andre i NAV som portvakter og/ eller folk som deler ut bjørnetjenester. Både media, vi som er aktive på sosiale medier og alle andre har et ansvar for også å fremheve det gode arbeidet og de gode opplevelsene en har i møte med NAV. Også NAV består av folk.
Debatten etter hendelsen på Grorud har hatt fokus på sikkerhet. Det er både naturlig og viktig. Sikkerheten til dem som jobber i NAV er grunnleggende. Men vi må se større på det. Når Mimmi Kvisvik, leder av FO, sier at man må ha en helhetlig tilnærming til sikkerhet har hun veldig rett. Personer med bistandsbehov trenger tett oppfølging av folk med høy kompetanse. Både i NAV og ikke minst i helsetjenestene. Det trengs nok folk i vanskelige situasjoner. Det må ikke bare bli fokus på metalldetektorer og infoflyt.
Jeg kan dessverre ikke dele de to omtalte kommentarene med dere. De to utdragene som jeg her har kommet med er deler av kommentarer som bruker hendelsene 22. juli 2011 som grunnlag for å oppfordre folk til å hevne seg mot NAV-ansatte. Kommentarene er nå sendt til politiet. Dessverre tror jeg at dette ikke er enestående eksempler. Dette er sikkert noe mange andre bloggere opplever hver dag. Det gjør meg enda mer sint. Vi kan ikke akseptere at folk bruker internett til å spre hat mot offentlige ansatte. Vi må si i fra.
NAV og de NAV ansatte har et ansvar for deres renomé. Vi må forvente at også offentlige etater og ansatte har stor grad av service-innstilling og fleksibilitet. Men vi andre har i høyeste grad også et ansvar. Vi må si i fra også når ting er bra!
Kjenner du en NAV-ansatt? Gi han eller hun noen gode ord. I dag. Si at de gjør en viktig jobb, disse som er velferdsstatens frontsoldater. Denne bloggposten tilegner jeg min gode vernepleierkompis Frode. Din innsats i NAV er uvurderlig. Takk for at du gjør det du gjør. Tusen takk, Frode!
For, selv om det kan virke sånn i mediaoppslag og politiske uttalelser, det er ikke NAV som er trollet. Trollene finner du blant oss selvoppnevnte kommentatorer i internetts mangfoldige skoger.
PS! Dette innlegget kommer ikke til å være åpent for vanlige kommentarer. Hele hensikten er å gi ros til ansatte i NAV. Har du en NAV ansatt du ønsker å gi ros, eller en god historie fra ditt møte med NAV, oppfordrer jeg deg til å skrive en kommentar. Har du noe å klage på, finn et annet sted.
Fagfolk med helse- og sosialfaglig kompetanse er klar til å komme ut fra kontorene i barnevernet, BUP og pleie- og omsorgstjenestene. Vi er klar til bidra til en skole for alle. Det står ikke på oss. Vi er klare for en revolusjon.
Revolusjon, ja takk!
Vernepleieren 