Vernepleieren

Skandale!

Bilde av inkluderingsdepartementets nettside

Jeg har smakt litt på ordet i hele dag. Skandale. Det er et sterkt ord. Særlig når noe du har ventet lenge på endelig kommer. Noe du har ønsket deg, noe som er viktig. Men, jeg velger å bruke det. Skandale!

Endelig serverte inkluderingsminister Solveig Horne kaken. Kaken jeg etterlyste her på bloggen før sommeren. Utvalget som skal følge opp stortingsmeldingen Frihet og likeverd. Utvalget som skal ta opp arven etter Lossius-utvalget som førte til nedleggelse av institusjonene for utviklingshemmede og blant annet bidro til at vernepleierutdanningen er den fremtidsrettede utdanningen den er i dag.

Var det dette vi ventet på? Var det virkelig det?

Brukte virkelig regjeringen et halvt år på dette? La det være sagt med en gang, det er skikkelig mange bra folk i dette utvalget. Johans Sandvin siterer jeg nesten hver gang jeg foreleser, Ivar Stokkereit er en av de få juristene i landet som bryr seg om dette feltet (og en av dem jeg foreslo burde være med i utvalget), Rune Øygarden er vernepleier og det er veldig bra at både folk fra fylkesmannen og Autismeforeningen har fått plass. Lederen av utvalget har tidligere ledet Inkluderingsutvalget (say no more), og innehar en av de viktigste stillingene for å kunne styrke situasjonen for utviklingshemmede, nemlig rådmann i en kommune. Så langt; strålende.

I tillegg til dette, mandatet er fint. Det følger opp stortingets vedtak (det skulle vel bare mangle). Selv om det mangler litt den samfunnsendrende kraften som et utvalg som dette burde hatt, regner jeg faktisk med at utvalget ordner det. Jeg tror til og med at utvalget kan komme med en rekke spennende forslag som kan bidra til å styrke situasjonen om politikerne har kraft til å gjennomføre dem.

Så hvorfor er dette en skandale? Det kan rett og slett oppsummeres med denne enkle setningen:

”Ingenting om oss uten oss”

Allerede ved utnevnelse av utvalget har inkluderingsdepartementet brutt de siste årenes arbeid for å fremme rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Allerede ved utnevnelse av utvalget bryter inkluderingsdepartementet intensjonene i FN konvensjonen. I dette ekspertutvalget er det ingen med utviklingshemning. Heller ingen fra NFU eller LUPE, organisasjonene som representerer utviklingshemmede.

”Ingenting om oss uten oss”

Jada. Jeg vet at Autismeforeningen er representert, men selv det klarer inkluderingsministeren å devaluere:

”Jeg vil understreke at organisasjonene ikke sitter representert i utvalget som organisasjoner”

Aftenbladet

Så lederen av autismeforeningen sitter der for…?

Enhver vernepleier med stolthet for faget sitt har selvbestemmelse, involvering av de det gjelder, brukermedvirkning (både på individ- og systemnivå) øverst på sin faglige dagsorden. Vi er opptatt av hva tjenestebrukerne (som de oftest er i møte med oss) mener, og vi jobber aktivt for å sikre oss at det vi gjør er i tråd med det tjenestebruker vil i livet sitt.

Solveig Horne, det er rett og slett utrolig gammeldags å si som du gjør i mandatet at ”Berørte parter som organisasjoner for bruker- og pårørende, forskningsmiljøer, og ansattes organisasjoner skal høres i forbindelse med arbeidet.” Det holder rett og slett ikke at de (altså organisasjoner for bruker- og pårørende) skal høres.

Sukk. Det er dette som er skandalen. Jeg hadde faktisk trodd at jeg skulle berømme inkluderingsministeren med at regjeringen for første gang hadde utnevnt en person med utviklingshemning i et offentlig utvalg. Jeg hadde forventet at organisasjonene for personer med utviklingshemning hadde vært deltakere.

Hvilken legitimitet tror Horne at utvalget har når dem det gjelder ikke er med?

Det er ingen skandale at vernepleiernes organisasjon ikke er med. Men det er svært underlig. Det er heller ikke en skandale at ikke helsesektoren/ pleie- og omsorgssektoren er representert. Men det er svært underlig. Det er ingen skandale at ingen fra utdanningssektoren er med. Men det også er underlig. Skal rettighetene til utviklingshemmede bli en realitet i praksis så hjelper det ikke med bare rettigheter. Da trengs det ledelse, vilje og kompetanse i tjenestene også.

Det er mulig jeg er blitt en gammel grinebiter. Men jeg måtte bare. Jeg tror som sagt at utvalget kan komme med mye bra. La oss gjøre det bra ved å komme med innspill. Mange innspill.

PS! Sjekk bildet. Nettsiden til BLD i dag. Dagen de utnevner utvalget. Så mye blir det prioritert!

03/10/2014 1

Grenser for privatisering!

Kjære Fabian. Jeg har noen spørsmål til deg. Du som er ordfører for byen min. Ditt utspill for en tid tilbake om at det ikke finnes sperrer for privatisering har med rette fått oppmerksomhet. Heldigvis har du moderert dette noe, for selvsagt finnes det sperrer. Det gjør det alltid. Husk, du er konservativ. Ikke ny-liberalist. Det finnes grenser.

Innledningsvis må jeg tilstå at vi nok tilhører hver vår politisk-ideologiske side i privatiseringsdebatten. Det er dog ikke dette jeg søker å diskutere med deg i dette innlegget. For, det finnes noen viktige faktorer som ofte blir borte i den ideologiske debatten om privatisering. Faktorer som du må ta på alvor når du skal vurdere innretning på privatiseringen og grensene som skal strekkes. Altså ikke om, men hvordan. Ja da, vi kan godt diskutere om også. Men, ikke nå. Her.

Vi er sikkert enige i at helse- og omsorgstjenester må bygge på noen grunnleggende verdier. Åpenhet og ærlighet er to slike. Vi må være ærlige om at noe er vanskelig, og åpne om de feilene vi gjør. Denne åpenheten må også være en forutsetning for de private aktørene på feltet. Vi må avskaffe en nullfeilskultur. Akkurat som velferdsdirektøren i Aalborg skriver i sitt frihetsbrev til sine ansatte (herregud for noen flotte greier). Vi må få bort kulturen der feil blir skjøvet under teppet. Der vi jakter det perfekte ved å ikke snakke om det vanskelige. Jeg tror ikke at det offentlige er mye bedre enn de private på dette feltet, men hvordan tenker du at utviklingen blir når alle skal kjempe om anbudsseire. Hvordan skal vi klare å være åpne om det vanskelige, de feilene vi gjør, i et konkurranseutsatt miljø? Jeg bare spør…

Jeg har over flere år jobbet med kunnskap og kompetanse i helse- og omsorgstjenester. Ja, i fjor sommer holdt du atpåtill en mottakelse i rådhuset der nettopp kompetanse i tjenestene for personer med utviklingshemning stod i sentrum. Dette var i forbindelse med Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning sin internasjonale konferanse. Mye av kunnskapsutviklingen skjer i tjenestene. Gjennom at teoretisk kunnskap blir integrert i praktisk anvendelse i det direkte arbeidet med hver enkelt tjenestebruker. Når jeg hører at kunnskap og kompetanse er blitt et konkurransefortrinn, blir jeg bekymret. Jeg blir bekymret om ikke utvikling av nye måter å jobbe på deles mellom alle som jobber innenfor samme sektor. Når nye prosedyrer ikke kan legges ut på nett i frykt for at konkurrenten skal stjele ideen, prosedyren. Hvordan tenker du at vi skal ivareta åpenhet om de gode ideene der kampen om pengene hardner til?

Om det hadde vært slik, som det kan være innen andre bransjer, at konkurranse medførte generell kvalitetsheving så kunne privatisering og kompetanseheving vært to gjensidig positivt korrelerte faktorer. Slik er det ikke nå. Det er ingenting som tyder på at konkurranseutsetting av tjenestene til utviklingshemmede fører til at de offentlige tjenestene blir bedre. Ingenting. Det er vel heller slik at det offentlige er glad for å slippe å utvikle tjenester til denne mest komplekse formen for tjenesteyting. Effekten blir konkurranse på pris. Da blir konkurranseutsettingen som du er så glad i meningsløs. Når prisen presses nedover gjør kvaliteten det samme. Det bekrefter også aktørene på det kommersielle omsorgsmarkedet. Først når prisen er fornuftig/ anstendig kan du forvente at tjenestene blir bedre av konkurranseutsetting. Hvordan tenker du konkurranseutsetting av tjenestene til utviklingshemmede bedrer kvaliteten på de samme tjenestene?

En annen alvorlig faktor når jeg først skriver om kompetanse er hva ustabiliteten konkurranseutsetting medfører gjør med det langsiktige kunnskaps- og kompetanseutviklingsarbeidet. Når spesialisthelsetjenestene har vært inne og veiledet, for så å oppleve at det kommer ny anbudsvinner eller at private tilbydere legger ned eller trekker seg fra tjenestene på andre måter, hva skjer da med kompetanseutviklingen? Man begynner på nytt og på nytt. Jeg har hørt om barn som blir flyttet fra tilbyder til tilbyder. Disse mest komplekse av de komplekse barna. De som er helt avhengig av høy kompetanse rundt seg for å kunne leve gode liv. Hvordan sikrer du at disse tjenestene både er forsvarlige og kompetente når de mangler kontinuitet og når den veiledningen som habiliteringstjenesten har gitt er helt bortkastet? Hvordan forsvarer du de samfunnsøkonomiske kostnadene ved dette? Ingen sperrer for privatisering, var det virkelig det du sa?

Ja, jeg deler fagforeningen min sine synspunkter om at kompleksiteten i tjenestene utfordrer nytten av privatisering. Men, Fabian, det kan være at de har gått litt for langt når de sier at det er uetisk at private tilbydere skal utøve tvang. Slik maktbruk kan ikke løsrives fra resten av tjenesteytingen, og noen av de flinkeste fagfolkene jeg kjenner jobber innenfor det private markedet. Det som derimot er uetisk, kjære Fabian, er at du lukker øynene når tilsyn etter tilsyn dokumenterer svikt i tjenestene. Når du setter tjenester på anbud, uten å legge nok penger på bordet. Når kompetansen er så lav at de er langt under forsvarlighetskravene. Når Oslo kommune ikke følger opp de private tilbyderne. Når tjenestebrukere blir frarøvet mulighetene til å selv styre over egne liv. Det er dette som er uetisk. Og det er fremdeles du som er ansvarlig for det. Hva tenker du om det, kjære Fabian Stang?

Ikke la privatisering av helse- og omsorgstjenester styres av ideologi, Fabian.

28/09/2014 0

”… that`s how the light gets in”

Illustrasjonsfoto: Sol som bryter gjennom trærne

«Men, ikke vær blyge folkens. Si til din kollega eller medbruker: Kan jeg få se på suksessen din, så skal du få se på min! Slå i bordet med resultater i møte med de på hyllene over. Tving frem en erkjennelse av at vi kommer ingen vei om ikke de gode fagfolkenes mål og verdier sildrer oppover og blir samfunnets felles mål og verdier.»

Det er mange grunner til å være glad i sosiale medier. En av dem er at man treffer på folk som Bjarne Kjeldsen. For min neste gjesteblogger kjenner jeg egentlig som @Bjarnekj fra twitter. Jeg traff han for første gang live på lanseringen av boken «Raushetens grenseland». Han er nemlig en av dem som i denne boken forteller sin historie. Han er far til tre sønner, en av dem med Smith Magenis Syndrom. Han sier at der de er i livet gjør det at hele familien på mange måter blir funksjonshemmet, og at det ikke nødvendigvis trenger å være slik. Jeg er glad for at han sier mer. Her i dette blogginnlegget skriver han om lys…

”There is a crack in everything, that`s how the light gets in”

Av Bjarne Kjeldsen

Selvfølgelig har vi hatt et mareritt med det såkalte hjelpeapparatet. Vi har en sønn med Smith-Magenis syndrom! En sjelden tilstand med flere mulige og til dels uvanlige utfall. Det er få kilder til kunnskap om utfordringene og de individuelle variasjonene innenfor diagnosen er på en del punkter svært store. Hvordan ulike problemer har slått ut har variert gjennom ulike faser. Noe som var en god løsning for seks måneder siden fungerer ikke i dag. Vi er vel prototypen på en familie som sender systemet i rødt og trigger det meste av strukturelle og personspesifikke svakheter. Det hjelper sikkert ikke at vi går kontinuerlig litt i tåka, – slitne, oppgitte og bekymrede for fremtiden. Det finnes helt sikkert bedre samarbeidspartnere enn oss.

Like vel, eller kanskje nettopp derfor, vil jeg skrive litt om de gode erfaringene. Historiene om tjenester som dyktiggjør og bygger opp, om møtene som gjorde en forskjell. Ikke fordi vi skal tenke oss friske og glade, late som om alt er bra. Nei, jeg vil sette lys på de gode erfaringene for å studere nærmere hva slags stoff de er laget av og hvilke mekanismer som spiller inn. Håpet er at dette kan inspirere samarbeidsfellesskapet rundt andre brukere til å gjøre det samme. Det er når ting fungerer at man oppnår habilitet- at helse for bruker og familie ivaretas. Det er når ting fungerer at folk kan holde sitt liv i gang, oppleve verdighet og mestring. Mer om dette senere. Først litt om hvorfor dette ble så viktig for meg, akkurat nå.

For en tid tilbake var det lansering av Kristin Molvik Botnmarks bok, Rausehetens grenseland – «Alle skal med»? Dette er en tekst med stoff i seg til å gjøre en forskjell i arbeidet for et rausere og mer inkluderende samfunn. Klart og sterkt ser vi hvordan menneskeverd og helse trues når subjekter blir kasus. Jeg opplever at boken etterlater seg et ultimatum: Enten må fundamentale omveltninger til, eller så må «Det store oss» våge å si det høyt, at raushetens grenseland er en pris vi er villige til å betale for velstandspoppen. Jeg går for de store omveltninger! Jeg har jo ikke noe valg. Men det er tungt å tro at det kan nytte. Det er vanskelig å vite hvor vi skal begynne. Så mye mangler, på så mange nivåer. Strukturer, kompetanse, ferdigheter, holdninger, ledelse, styring, verdier, mål. Ingen er tjent med at det er slik, av noen som helst slags grunn. I sangen «anthem» synger Leonard Cohen: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in». Cohen farer ikke med lettvint positivitet. Han setter ord på en dyrkjøpt erkjennelse. Oppgaven blir å mobilisere for å finne slike sprekker, utvide dem.

Enkelthistorienes validitet
Jeg tror de gode historiene kan være slike sprekker, som det krever noe av oss å se og nyttegjøre oss av. Mitt inntrykk er at enkeltsuksesser lett blir stemplet som irrelevante, om det nå er i den overordnede ideologiske debatten, av fagpersoner i en annen virksomhet eller i en mer akademisk setting. I Kristins bok kan vi lese hvordan datterens livskvalitet bedres når hun begynner i spesialavdeling på skolen. Hun blir sett, får trygge rammer og mennesker som virkelig betyr noe for henne utenfor hjemmet. Jeg kjenner meg igjen. Min sønn går på spesialskole. Jeg synes jeg ser for meg ulike lesere av Kristins bok. Rektoren på den nedslitte nærskolen ser ikke hvordan hun skulle ha ressurser til å gi et tilbud som i det hele tatt ligner. En forsker mener dette er en avsporing i arbeidet for en tilrettelagt undervisning i en vanlig klasse og at «vanlige» barn vil gå glipp av verdifulle erfaringer dersom dette ble normen. Enkelthistorier kan ikke gi valid kunnskap! Interesseorganisasjonens politiske representant henger seg på og viser til prinsipprogrammet. Politikeren vet ikke hva han skal mene. Noen foreldre vil fordømme Kristin og meg for våre valg, andre kan tenke at det er dypt urettferdig at hvor du bor skal ha så mye å si for muligheten til et anstendig tilbud. For alle disse er det tiltaksform, ideologi og øyensynlig ressursbruk som tar fokus. Spørsmål om hva som er de viktigste kvalitetsfaktorene og det langsiktige resultatet for det enkelte barn og dets familie synes å komme i andre rekke. Heller ikke de faglige forutsetningene eller prosesskvaliteten synes å vekke særlig interesse. Hvorfor er man ikke mer nysgjerrig på dette? Verken den ene eller den andre skoleformen sikrer kvalitet og menneskeverd. Slik jeg ser det er kvaliteten på min sønns skoletilbud først og fremst et resultat av helt andre faktorer: Skolens evne til å samarbeide med oss og andre fagfolk rundt gutten, faglige
målsetninger, evne til å utvikle og anvende kompetanse, evne til å omstille seg kjapt når noe ikke fungerer, faglig nysgjerrighet. Jeg kunne ramset opp flere ting som først og fremst handler om holdninger, faglig soliditet og ledelse.

Vår sønn fikk sin diagnose rett etter at han hadde fylt to år. To tøffe år med mange runder i spesialhelsetjenesten. Ofte med svært negative opplevelser i møte med system og enkeltfagfolk. Men det var altså ikke det jeg skulle dvele ved nå. Poenget her blir at på dette tidspunktet hadde vi allerede i flere måneder hatt oppfølging av spesialpedagog og fysioterapeut hjemme. En dyktig helsesøster hadde sett gutten, sett oss og tatt signaler på alvor. Et tverrfaglig samarbeid kom i gang. Man tok utgangspunkt i observerbare utfordringer og tok i bruk sin palett av virkemidler. Og ikke minst: Vi ble tatt på råd. Våre vurderinger ble etterspurt. Vi ble sett på som samarbeidspartnere og ressurser. Det var aldri noen i førstelinjen i kommunen som dro i brekket og sa, la oss se det an. Opplevelsen av at guttens habilitet og menneskeverd var drivkrefter i arbeidet til fagpersonene var til tider en viktig trøst når diagnosesjokket var en fersk flenge i livet.

Æres den som æres bør
En gang sendte jeg en e-post til ordføreren og takket for hjelpen kommunen ga oss. Man skal takke når man opplever å ha blitt skjenket noe unikt. Vi har fortsatt svært mye å være takknemlig for og en ordfører som er nær og engasjert. Men dessverre er det en lang vei fra suksess eller fiasko i førstelinjen til kommunestyresalen. Forpliktelsen på menneskeverdet, holdninger til brukerdialog og faglige ambisjoner blir alt for ofte personavhengig. Kommunalsjefer måler ikke sine virksomhetsledere på slikt. Der en virksomhet fremstår med åpent blikk møter en annen deg med en pannelugg av paragrafer. Hva betyr det når første respons på en kanskje utfordrende henvendelse er et brev med varsel om utvidet saksbehandlingstid, eller en umiddelbar oversettelse av utfordringen til paragrafer og ressurser? Betyr det at vi stiller urimelige krav, eller kan det handle om andre ting? Manglende faglige forutsetninger for å sette seg inn i et problemfelt? Hvilke kriterier enhetsleder blir målt på av ledere og politikere? Strukturer som pulveriserer ansvar for resultatet bruker sitter igjen med? Det blir spekulasjoner og en kontrast til den klare formeningen jeg får av hva som er suksesskriterier når det virkelig svinger av samarbeid mellom oss og gode fagfolk i godt ledede virksomheter. Hvordan kan de lære av hverandre? Hvordan kan vi bidra til erfarings- og verdioverføring? Jeg vet ikke.

Men, ikke vær blyge folkens. Si til din kollega eller medbruker: Kan jeg få se på suksessen din, så skal du få se på min! Slå i bordet med resultater i møte med de på hyllene over. Tving frem en erkjennelse av at vi kommer ingen vei om ikke de gode fagfolkenes mål og verdier sildrer oppover og blir samfunnets felles mål og verdier. Blir det noe svulstigere nå så kommer noe til å sprekke, men jeg tror det er så enkelt – og så tilsynelatende beint frem klin umulig. Men, altså og likevel: There is a crack in everything. Thats how the light gets in.

25/09/2014 0

Independence – interdependence

Illustrasjonsfoto: Kvinne med to barn i Danmark

«Påminnelsen jeg fikk denne sommeruken i Danmark var at uten fellesskap som tar vare på meg, finnes ikke det jeg’et som er så sterkt at jeg kan ta mine egne, frie livsvalg og opprettholde eierskapet til meg selv. Jeg’et mitt finnes ikke uten et vi.»

Guri reiser ikke bare til Romania. I sommer reiste hun til Danmark. Med seg har hun noen verdier som jeg tror vi vernepleiere kan kjenne oss igjen i (eller ta med oss). Je, flere enn oss vernepleiere selvsagt… Om å klare seg selv, leve egne liv. Men at det er helt greit, ja ikke bare greit, men avgjørende å ha et felleskap rundt seg for å kunne gjøre det.

Nytt gjesteblogg fra Guri Riksaasen:

Independence – interdependence

Barna ville så gjerne dra på feministisk kvinneleir på Femø i Danmark denne sommeren. Vi har vært der før. Høy himmel over flatt landskap, telt og strand, sang og latter. Jeg hadde nettopp avsluttet en jobb, og var delvis i ferd med å starte i ny jobb, delvis på jakt etter mer jobb. Du vet, jeg sto midt i et av livets veikryss og måtte gjøre meg opp en mening om hvilken vei jeg nå skulle ta. En uke i kvinnefellesskap med rom for samtaler og erfaringsdeling passet bra. Jeg gledet meg til inspirasjon og påfyll.

Femø er en liten øy helt sør-øst i Danmark. Selv om vi har vært der før, kjente jeg ingen som skulle hit akkurat denne uken i august. Fergen var forsinket og akkurat i det vi endelig, etter to timers venting, skulle kjøre om bord, nektet bilen å starte. Den var død. Jeg lot alle de andre bilene kjøre forbi oss, og når plassen var helt tom, gikk jeg til billettsalget og spurte når neste ferge skulle gå. ”Men skal du med fergen?” spurte damen. Hun fikk stanset båten som var i ferd med å legge fra kai, og hentet fire mannfolk som dyttet oss ombord.

Så langt alt godt, vi var i alle fall på båten. Men vi skulle jo av igjen også. Det var visst bare jeg som bekymret meg for det. De andre sto bredbente med ølen sin og gledet seg til helg. Forsiktig tok jeg kontakt med en av damene som også var på vei til kvinneleiren. Jeg forklarte situasjonen; tre barn og en bil som ikke vil starte på en ferge hvor vi ikke helt behersker språket. Hun tok kontakt med en gruppe menn som med løfter om en kasse øl ikke bare fikk bilen i land, de fikk også liv i den. Hele fergen var involvert. En kom med startkabler, en åpnet panseret og delte batteriet sitt med oss. Noen dyttet.

Jeg følte meg takknemlig og heldig. En litt stressende start på ferien, men vi hadde fortsatt en deilig uke i vente.

Søndag tordnet og lynte det. Det regnet standhaftig inn på madrassene og soveposene våre.

Mandag oppdaget jeg at på en dansk liten øy er det ingen selvfølge å betale med bankkort, ei heller få tatt ut kontanter. Jeg forklarte den lokale (og eneste) kjøpmannen situasjonen, is og brus til tre barn i en sommerferieuke krever kontanter, og han hjalp meg generøst.

Tirsdag mistet et av barna sin iPhone i leiren. For en enslig forsørger med lett angst for å be om hjelp skal det litt til å be seksti kvinner sitte musestille samtidig slik at vi kan ringe telefonen og høre ringesignalet. Men de gjorde de gladelig. For vår skyld. Takk.

Onsdag fikk jeg en telefon fra Ullevål sykehus om at de hadde funnet borreliabakterier i spinalprøven jeg hadde tatt uken før. Jeg måtte straks og med en gang få tak i en spesiell type antibiotika. På en liten øde øy sør-øst i Danmark. Fem minutter senere ringte borettslaget og sa at de mistenkte vannlekkasje fra leiligheten min hjemme i Oslo.

Medisinene fikk jeg av den lokale legen, han har underlig nok noe liggende som holdt akkurat til jeg kom meg hjem. Torsdag våknet jeg med alle plager sterk antibiotika kan forårsake på en menneskekropp. Før jeg kunne forme et ord, før jeg kunne tenke noe som helst, måtte jeg legge tre isbiter i buksa. Men hei, jeg hadde seksti kvinner rundt meg som visste hva jeg snakket om og brakte alt jeg trengte fra sine private apotek.

Men det vanskeligste denne dagen var at jeg ikke var i stand til å utføre min tildelte oppgave. Kvinneleiren er organisert slik at de praktiske oppgavene som matlagning, oppvask, innkjøp og dotømming utføres i fellesskap. Hver dag får du tildelt en oppgave og fellesskapet er avhengig av at hver og en gjør sin del. Jeg klarte det ikke. Fredagen forsvant i en tåke av skam.

Så tenker du kanskje at dette var en mislykket og slitsom ferie. Den tanken var nærliggende for meg også. Men lørdag kjørte jeg hjem med tre barn, en fullpakket bil og en stor indre ro. Jeg dro på kvinneleir for å få inspirasjon og påfyll til de kommende veivalg i livet. Og det fikk jeg. I rikt monn.

Så mye i livet handler om å være sterk, selvstendig og uavhengig. Å klare meg selv, være independent, er en verdi jeg holder høyt. Og det er viktig i den betydningen at jeg skal kunne ta mine egne valg. Når jeg er så avhengig av andre at det påvirker mine valg, da blir livet vanskelig. Da er jeg ikke lenger fri, da mister jeg eierskapet til meg selv.

Det betyr derimot ikke at jeg ikke kan ta imot hjelp når jeg trenger det. Jeg klarer ikke alt alene. Jeg er som individ avhengig av et fellesskap, uansett hvor sterk jeg er. Noen ganger er min viktigste oppgave å ta imot det fellesskapet gir. Og hva er et fellesskap om det ikke kan yte for individene?

Påminnelsen jeg fikk denne sommeruken i Danmark var at uten fellesskap som tar vare på meg, finnes ikke det jeg’et som er så sterkt at jeg kan ta mine egne, frie livsvalg og opprettholde eierskapet til meg selv. Jeg’et mitt finnes ikke uten et vi.

Og hva skylder jeg? Jo, jeg skylder å bidra til fellesskap som ikke bygger på tanken om at alle klarer seg selv, men fellesskap som tar vare på individene slik at vi alle klarer oss. Det handler om independence og det handler og om interdependence.

Les også «Kjærlighet i tiggernes tid» av Guri.

23/09/2014 0

Unnskyld

Sorry
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like sorry like sorry

Det kan da ikke være så vanskelig. Så vanskelig å innrømme at man av og til ikke strekker til. At en kommune, tjeneste eller yrkesutøver ikke alltid har gjort det som skal til for at folk får den bistanden som de skal ha.

Alle som har lest om Kampen-saken i Stavanger blir rørt og opprørt. Der en ung mann med lettere utviklingshemning over tid blir torturert og til slutt drept av andre unge mennesker, noen av dem også med kognitiv funksjonsnedsettelse.

Når Aftenbladet for en tid tilbake skrev om saken, sa kommuneadministrasjonen at de hadde oppfylt sin hjelpeplikt. Mannen hadde sagt nei til hjelp, og da var det ikke mer kommunen kunne gjøre. Dette har jeg tidligere ment noe om. At det er en svært så passiv holdning fra kommunen, og at om dette stemmer så har faget mitt spilt fallitt. Vernepleiefaget som nettopp skal bidra til at mennesker med forståelses- og/ eller kommunikasjonsvansker får best mulig liv. At de ikke skal gå til grunne med kommunens velsignelse. Men og at dette er skikkelig vanskelige greier.

Den siste uken har Stavangers levekårspolitikere diskutert om de skal si unnskyld. Tenk. De diskuterer om de skal si unnskyld til mannens etterlatte. Det at de i det hele tatt lurer på om de skal si unnskyld gjør meg usigelig trist på velferdsstatens vegne. Det gjør meg opprørt, og jeg sitter igjen med følelsen av at vi er midt i en amerikansk advokatfilm. Kjenner du gufset fra et samfunn vi ikke vil ha?

-Vi er usikre på hvorvidt det å si unnskyld kan få økonomiske og juridiske konsekvenser. Det ber vi nå administrasjonen se nærmere på, sier leder for Stavangers kommunalstyre for levekår til Aftenbladet.

Et unnskyld skal ikke vurderes opp i mot hvilke kostnader det kan medføre å si dette. Et unnskyld må selvsagt vurderes opp i mot om det er skjedd noe det er grunn til å be om unskyldning for. Og det kan ikke være særlig tvil om at i dette tilfellet så var det ganske mye som sviktet. Det er også noe fylkesmannen slår fast i sin gjennomgang av kampen-saken.

Nå skal altså samme administrasjon som mener de hadde gjort det de kunne i saken, vurdere om de skal si unnksyld… Det som bekymrer meg mest i denne saken er hvilke signaler Stavangers levekårspolitikere gir ved å måtte vurdere en unskyldning på denne måten. Hvilke signaler gir det til de ansatte i velferdstjenestene. Signaliserer det en nullfeilskultur der alle feil har en økonomisk prislapp? Signaliserer det at velferdstjenestens frontsoldater ikke skal være åpen og ærlig om de feil som gjøres?

Fremtidens velferdstjenester er kunnskaps- og verdibasert. Når jeg foreleser for kommende vernepleiere legger jeg vekt på viktigheten av å bygge tjenestene på kunnskap, at de alltid må holde seg oppdatert. Samtidig snakker jeg om verdiene de må ha i ryggmargen. Noen av dem er åpenhet og ærlighet. Også åpenhet og ærlighet om det som er vanskelig og det som vi ikke fikk til. Vi må motvirke straffende kultur, men fremme en kultur der vi kan diskutere åpent de utfordringene vi har. Vi må tørre å stå rakrygget overfor tjenestebrukere, også når det er vanskelig. Velferdstjenestenes ansatte trenger politikere som står sammen med dem i dette.

Da må både ansatte og politikere av og til si unnskyld. Unnskyld. Vi fikk det ikke til. Dette skal vi lære av.

Forgive me
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like forgive me forgive me

Versene er hentet fra Tracy Chapman sin sang Baby can I hold you

15/09/2014 2

Når loven og virkeligheten møtes

For å komme videre med dette arbeidet trengs kontinuerlig fokus. Det krever ressurser og oppmerksomhet. Flere advarte mot at de positive virkningene man så de første årene etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt trådte i kraft kunne avta når oppmerksomheten avtok. Men vi kan ikke tillate oss å miste fokus på dette. Ikke fordi det er svært mange personer det handler om, men fordi bruk av tvang er svært inngripende for de som blir utsatt for det og belastende for de som må utføre de. Dessuten kan ikke dette ses løsrevet fra holdninger generelt til utviklingshemmede og hva slags behandling de fortjener.

Dette skriver Elisabeth Mork Fjeldvær i denne bloggposten om lovverket knyttet til bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning. Elisabeth er nyutdannet rettsosiolog og har skrevet masteravhandling om bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Jeg er svært glad for at folk utenfor de helse- og sosialfaglige miljøene interesserer seg for dette feltet, og utfordret henne til å skrive en bloggpost med utgangspunkt i avhandlingen hennes. Elisabeth har jobbet som miljøarbeider og miljøterapeut i tjenester for utviklingshemmede (og gjør det litt fremdeles). Hun er ansatt som vitenskapelig assistent ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.

Når loven og virkeligheten møtes

– Om bruk av tvang, intensjoner og intensjonsoppfyllelse

Av Elisabeth Mork Fjeldvær

I 15 år har vi hatt lovregler som regulerer bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Hva var egentlig intensjonene med dem og i hvilken grad er disse intensjonene oppfylt?

Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9[1]. Virkeområdet for reglene er avgrenset til å gjelde bruk av tvang og makt som ledd i den kommunale tjenesteytingen, og bare for utviklingshemmede. Som tvang regnes alle tiltak brukeren (den utviklingshemmede) motsetter seg, eller som er så inngripende at de uavhengig av motstand må regnes som tvang.

Bestemmelsene ble vedtatt etter kritikk mot den utstrakte og uhjemlede tvangsbruken i institusjonsomsorgen under HVPU, Helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Fra 1991 overtok kommunene ansvaret for tjenesteyting, og de store institusjonene ble lagt ned til fordel for mindre og mer boliglignende enheter. På tross av dette fortsatte tvangsbruken, og etter flere runder fram og tilbake med lovutkast utover 1990-tallet trådte loven i kraft i 1999.

Når lovgiver vedtar lover ligger det intensjoner bak. Det er visse formål lovgiver ønsker å oppnå med lovgivningen. I hvilken grad lovgivningen fører til at intensjonene oppfylles er da et vesentlig spørsmål.

Jeg har analysert meg fram til seks hovedintensjoner med lovverket, og har brukt datamateriale fra rapporter, evalueringer, tallmateriale og tidligere forskning for å vurdere hvordan lovens møte med virkeligheten har vært og i hvilken grad intensjonene er oppfylt (Fjeldvær 2014). For å komme videre med dette arbeidet mener jeg det trengs både ressurser og oppmerksomhet, og hele omsorgen for utviklingshemmede må ses under ett.

Intensjonene

Hovedintensjonene med lovverket er å hindre utviklingshemmede å skade seg selv eller andre (1) og å forebygge og begrense bruken av tvang og makt (2). Det første regnes som inngrepskriterium og legitimerer at det åpnes for tvangsbruk. Forebygging og begrensning skulle gjøres gjennom at kommunen har plikt til å legge forholdene til rette for minst mulig bruk av tvang, et krav om at det alltid skal prøves andre løsninger først og krav om forholdsmessighet mellom tvangen og den atferden som utløser den/det man søker å oppnå, samt at det var gitt et begrenset anvendelsesområde.

En annen viktig intensjon er å gi utviklingshemmede som utsettes for tvangstiltak økt rettssikkerhet (3) gjennom klar lovhjemling, omfattende saksbehandling og automatisk overprøving hos Fylkesmannen, tilsyn og kontroll med tvangsbruken og klageadgang både for den utviklingshemmede selv, pårørende og personalet.

Videre skulle lovverket sikre utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelse (4), en intensjon som må ses som en videreføring av HVPU-reformens målsetting om at tjenestemottakers livskvalitet, menneskeverd, autonomi og grunnleggende rettigheter skulle være sentrale mål for omsorgen.

Den viktigste beskyttelsen mot krenkende behandling og overgrep ligger ikke i regelverket, men i omsorgsmiljøenes (og samfunnets) verdier og holdninger (rundskrivet, s. 13). Derfor var holdningsendring blant personalet (5) også blant lovverkets intensjoner. Det skulle øke bevisstheten rundt tvang og makt.

Til sist ønsket man økt faglighet (6) i omsorgen generelt og spesielt knyttet til tvangsvedtak. Bedre faglig forankring skulle blant annet sikres gjennom den omfattende saksbehandlingen, samarbeid med spesialisthelsetjenesten og utdanningskrav til personalet som skal gjennomføre tvangstiltak.

Intensjonsoppfyllelse

Ikke alle intensjonene har vært like enkle å vurdere, da det varierer i hvor stor grad datamaterialet jeg har hatt tilgang til har vært dekkende. Flere av intensjonene går også over i hverandre, og jeg vil understreke at arbeidet som gjøres etter loven er og må være et helhetlig arbeid. Det er analytiske og forenklende årsaker til oppdelingen i seks intensjoner.

Erfaringene fra feltet tyder på at den faktiske tvangsbruken har gått ned. Det er større oppmerksomhet knyttet til forebygging og begrensning av bruk av tvang og makt nå enn før, og holdningen til tvangsbruk og utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelsesrett har endret seg som følge av lovgivningen. Den har ført til at utviklingshemmede har bedre rettssikkerhet, og til større fokus på faglighet og etikk i omsorgen.

Noen av intensjonene blir oppfylt gjennom loven selv eller er vilkår for å benytte tvang og makt. Vilkårene oppfylles i varierende grad, men materialet mitt viser at det er økt oppmerksomhet rettet mot dem, og at vi ser en positiv utvikling. Andre av intensjonene er (også) mer overordnede verdier, som å forebygge og begrense tvangsbruken, rettsikkerheten, integritet og selvbestemmelse og holdningsendring. De er mer som ledestjerner å regne.

Utgangspunkt for videre arbeid

De utfordringene som fortsatt gjenstår er at arbeidet med spørsmål knyttet til tvang og makt varierer sterkt. Noen steder gjøres et bra arbeid, andre steder har det ikke blitt gjort så mye. Utfordringen blir å ta vare på den gode utviklingen som har vært og øke fokus de stedene hvor dette har manglet slik at det ikke er så store variasjoner.

Saksbehandlingsreglene følges i større grad, men dette må følges opp. Det har vært en nedgang i antall dispensasjonssøknader fra utdanningskravet, noe som kan tyde på at man har greid å rekruttere mer kompetent personale, men fortsatt er tallet alt for høyt. For å kontrollere utviklingen i tvangsbruken bør bedre registreringsrutiner på plass.

Mange av intensjonene er av en slik art at det ikke bare er å jobbe seg til det punktet hvor de er oppfylt og så snu ryggen til og ta fatt på neste problem. Det krever et evig fokus på å forebygge og begrense tvangsbruken, finne andre løsninger, og å ivareta utviklingshemmedes rettssikkerhet, integritet og selvbestemmelse. Dette forutsetter tilgang til nok ressurser. Det samme gjør arbeidet med holdningsendring, å legge forholdene til rette, å rekruttere kompetent personale, å føre tilsyn og kontroll og å følge saksbehandlingsreglene. Det må også informeres om lovreglene, gjennom opplæring og veiledning.

Til slutt trengs mer kunnskap. Både om den lovhjemlede og den ulovhjemlede tvangsbruken, om holdninger, faglighet og om hvorfor klageadgangen knapt benyttes. Det bør også utredes om lovbestemmelsene er hensiktsmessige slik de er i dag, eller om de bør endres. For å gjøre dette trengs en gjennomgang av hvordan dette fungerer i omsorgen i dag.

Vi må ikke miste fokus

I stortingsmeldinga om utviklingshemmedes levekår som kom i juni 2013 (Meld. St. 45 (2012-2013)) vies tvang og makt knappe to sider av de over 80 sidene meldingen består av. Bruk av tvang og makt i yting av helse- og omsorgstjenester reiser vanskelige etiske spørsmål, men vi kan ikke la usikkerheten føre til handlingslammelse. Vi må utrede, undersøke og vurdere, og vie både oppmerksomhet og ressurser i arbeidet med disse spørsmålene, både på overordnet, prinsipielt plan, og konkret i den daglige omsorgen.

Referanser

Fjeldvær, Elisabeth Mork (2014): Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Når

loven og virkeligheten møtes. Masteravhandling i rettssosiologi. Institutt for

kriminologi og rettssosiologi. Universitetet i Oslo.

Helse- og omsorgstjenesteloven. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24.

juni 2011, nr. 30.

Rundskriv IS-10 (2004): Lov om sosiale tjenester kapittel 4A. Rettssikkerhet ved bruk

av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming.

IS-10/2004. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosialtjenesteloven. Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991, nr. 81. (opphevet)

[1] Tidligere har reglene stått i den nå opphevede sosialtjenesteloven, først som et midlertidig kapittel 6A (1999-2003), så som et permanent kapittel 4A (2004-2011).

06/09/2014 2

I raushetens grenseland

Det var disse møtene. Møtene med de som lever i raushetens grenseland. De som ikke blir regnet med i mangfoldet, i rausheten, i de store flotte ordene om vårt inkluderende samfunn. Det er noe med de folkene. Det er noe med dem som engasjerer meg. Det kunne vært omsorg. Omsorg er et undervurdert ord. Selvsagt er det omsorg. Overfor disse familiene som hver dag møter andre utfordringer enn de vi andre kan forestille oss. Men. Det er noe mer. Selvsagt er det det. For, disse folkene, i grenselandet, er jo ikke disse folkene. Det er jo oss. De er annerledes, men det er oss. Det er derfor jeg blir så sint, så opprørt og så engasjert når det fortelles om barrierer som motvirker det samfunnet jeg ønsker meg. Et samfunn for alle.

Torsdag var jeg så heldig å få lov til å holde innlegg på lanseringen av boken ”Raushetens grenseland”. Boken er skrevet av moren til Selma, Kristin Molvik Botnmark. Boken er en personlig beretning om Kristin og Selma sitt møte med oss. Med barnehage og skole, med tjenestene, med samfunnet. Det er også boken om Petter og Paul, Bjarne og Erlend og flere andre familier. Det er beretningene om personer og familier som er såkalt annerledes. Men først og fremst er det beretningen om oss alle.

I 2010 kom partiet Sverigedemokraterna inn i Riksdagen i Sverige. Som en reaksjon startet avisen Aftonbladet kampanjen ”Vi gillar olika”. Et kraftfullt slagord for et mangfoldig, inkluderende samfunn. Et slagord som jeg oppfordrer, nesten insisterende tvinger vernepleierstudentene og ansatte i tjenestene jeg foreleser for om å adoptere. Et slagord som vi vernepleiere må ha som en naturlig del av vår faglige og personlige ryggmarg. Vi er ikke gode vernepleiere uten at vi liker annerledeshet.

Boken til Botnmark burde kunne hatt tittelen ”Vi gillar olika”. Men. Det hadde vært en løgn. Boken viser eksempel på eksempel på at vi som samfunn ikke består inkluderingsprøven. At vi ikke liker annerledeshet. Kanskje sier vi at vi gjør det, men vi viser det ikke i praksis. Et lite øyeblikk tar jeg meg i å tenke at det er nok nå. Nok svartmaling. Jeg rister det av meg på samme måte som du må riste det av deg. For det er sannheten. Botnmark beskriver samfunnet slik hun møter det sammen med Selma. Hun møter et annet samfunn enn det hun har møtt før. Før Selma. Hun hjelper oss til å forstå noe vi aldri helt ut kan forstå.

Da sønnen min var 4 år flyttet vi fra blokk til rekkehus. Det var en revolusjon for familien. Plutselig var frihetsradiusen til Jonas en helt annen. På godt og vondt. Jeg husker fremdeles den dagen han hadde vært borte en times tid, og jeg fant han ruslende med en skillingsbolle i hånden. Han hadde jo selvsagt vært inne hos venninen sin. Fire år. Her om dagen hørte jeg om familien til 10 åringen som fikk avslag på avlastning. 10 åringen som må passes på hele tiden. Som utaggerer, som slår seg selv og andre. Avslaget på avlastning var begrunnet med at ”vanlige” 10 åringer også måtte passes på. Foreldre kunne ikke forvente å få ”fri” fra en 10 åring. Heldigvis har vi en fylkesmann som sier klart i fra i slike saker, men det skulle vel ikke være nødvendig. Nødvendig at fylkesmannen må være en del av kommunenes saksbehandling. At familier må gjennom disse byråkratiske og emosjonelle prosessene som slik klagesaksgang er. Det er disse familiene som lever i raushetens grenseland. I boken fortelles det om flere eksempler. Som når familien ikke orker å søke om avlastning da prosessen er for belastende. Det er vondt, men nødvendig å lese.

Inkludering, mangfold og raushet handler om de store visjonene. Visjonene for vårt samfunn. Et samfunn for alle. Det er vanskelig, nærmest umulig, å være i mot disse begrepene. Disse verdiene, eller visjonene (eller hva det nå er). Klart vi ønsker et mangfoldig samfunn. Du skal være veldig langt ute på høyresiden for å ikke kunne skrive under på det. Men mangfold er ikke noe man bare kan snakke om. Mangfold krever operasjonalisering, det krever handling. Det er i møte med annerledesheten vi blir satt på prøve. Både som mennesker, som helse- og utdanningstjenester og som samfunn. Men hvordan ser egentlig det mangfoldige samfunnet ut. Hvis du våkner i morgen tidlig i det mangfoldige, inkluderende samfunnet. Hva er da det første du ser? Vi må være i stand til å sette ord på det.

Når konen min hadde lest boken så hun på meg. På meg som i kreative øyeblikk kaller meg for inkluderingsagent. ”Her står det at Selma aldri hadde vært så inkludert som når hun gikk på spesialavdelingen. Hva synes du om det da, Cato?”. Ja, boken utfordrer vår forestilling om inkludering. Det er derfor det er så avgjørende å skille mellom begrepene integrering og inkludering. Og at vi alle svarer på mirakelspørsmålet, hvordan ser egentlig det inkluderende samfunnet ut?

Boken til Botnmark er en personlig beretning, men vi kan ikke la den bli med det. Den bruker de personlige erfaringene til familiene til å reise helt nødvendige spørsmål om samfunnet vårt. Et av de viktigste budskapene er at det er noen som ikke blir inkludert i inkluderingen. Det er helt åpenbart at funksjonsnedsettelse er langt nede på rangeringen av annerledeshet.

Les også: Rangering av diskriminering

Jeg må innrømme at jeg av og til har lurt på om jeg, som vernepleier, har lov til å delta i debatten om inkludering, og da særlig om et samfunn der annerledes funksjonsevne ikke sees på som et problem. Det er flere grunner til det.

Boken viser med all mulig tydelighet at vi svikter. Vi blir barrierene som vi egentlig er satt til å bygge ned.
Vi kan aldri, aldri påberope oss å forstå. Vi kan prøve, men vi vil aldri helt kunne forstå hvordan det er å måtte fylle ut skjema etter skjema, gang etter gang, kanskje uten søvn natt etter natt.
Vi vernepleiere, og andre helse- og sosialarbeidere, kan ofte bli sett på som konservatorer. Konservatorer av et samfunn som gjør folk til brukere. Som bidrar til at overgangen til å se på personer med funksjonsnedsettelse som borgere som alle andre går saktere. Vi representerer tross alt tjenestene.

Denne boken gir meg legitimitet til at jeg, som vernepleier, bør og skal være i front i denne debatten. Vi er alle tjenestemottakere av og til, men det er noen som er det oftere enn andre. For disse er det helt avgjørende at tjenestene fungerer. Tjenester som ikke funker er barrierer, dørvakter til det mangfoldige samfunnet. Tjenester som funker er døråpnere. Boken forteller om enkeltpersoner som redder systemet. Familiene møter enkeltpersoner som er der for dem. Det vil alltid være noen som er som fødte omsorgskunstnere. Som bare er. Men vi kan ikke bygge en skole eller helsetjenester på at alle skal være det. Vi må kunne forvente at tjenestene inspirerer folk til å være der for folk. Mens kronprinsen har dignity day en dag i året, må vi i velferdstjenestene ha dignity day hver bidige dag.

Vidar sier det kanskje tydeligst. Vidar som har inspirert meg til det jeg driver på med. Vidar som ufattelig nok ikke er mer.

Vi må bare stå på, vet du – derfor trenger vi stemmer som din.

Vi må alle stå på for et samfunn for alle. Og da mener jeg, og ikke minst Kristin Molvik Botnmark i denne boken, et samfunn for alle.

04/09/2014 7

Ja til aktivitetsplikt

Hele min fagforenings- og venstresideryggmarg tilsier at jeg skal fordømme arbeidsminister Robert Eriksson sine tanker om aktivitetsplikt. At jeg skal dele oppslagene på sosiale medier sammen med noen velvalgte ord om hvor håpløst dette er og en kommentar om stigmatisering av grupper i befolkningen. Men. Jeg klarer det ikke. Det er kanskje ikke så mye jeg er enig med Robert i, men en ting er sikkert. Fremtiden trenger nye løsninger. Det er viktig med en gjennomgang av velferdstjenestene våre.

Diskusjonen om aktivitetsplikt blir fort ødelagt av et virvar av begreper. Sosialhjelp og uføretrygd blandes sammen. Krav og plikt blir begreper uten innhold. I det hele tatt har kommunikasjonsstrategien til arbeidsdepartementet vært håpløst dårlig helt siden Bjarne Håkon Hanssens stå opp om morgenen til Erikssons krav for plikt for trygd eller hva det no er. Håpløst dårlig om målet er at folk skal forstå det politiske og reelle innholdet i det som foreslås, og det er det vel? Det burde være en enkel sak å være tydelig på de overordnede begrepene, og operasjonalisere dem slik at konsekvensene blir tydelige.

For det første. Slik jeg leser det mener verken Eriksson eller hans kritikere at folk som er syke skal tvinges til å jobbe. Uføretrygden skal fortsatt være et sikkerhetsnett for dem som ikke kan tjene penger ved å jobbe. Skal en eller annen form for aktivitetsplikt være virksom her, må den i så fall være lagt i forkant av uføretrygden. Altså ha en forebyggende effekt. Og, det er vel få som er i tvil om at aktivitet forebygger både fysisk og psykisk sykdom.

For det andre. Er bruken av ordene plikt og krav egentlig noe annet en retoriske grep for å tilfredsstille de som mener at man skal ha en tøffere politikk? Neppe, om man ser eksemplene som Eriksson bruker. Det snakkes om utdanning, tett oppfølging, individuelle tiltak. Er det virkelig noen som er i mot dette? Skal man ta statsråden på alvor betyr jo dette at alle som får sosialhjelp (eller eventuelt andre ordninger) skal få individuell oppfølging av kompetente tjenesteytere. Konsekvensen av slik oppfølging er åpenbar.

Helse- og sosialfaglig yrkesutøvelse innebærer ofte tett oppfølging over tid. Det handler om å analysere hvilke utfordringer den enkelte har og dennes motivasjonsbetingelser. Det handler om å sette opp kortsiktige og langsiktige mål for den enkelte, samt skreddersy tiltak for å nå disse målene. Og det handler om å redefinere disse om man ikke kommer i mål. Tar man dette på alvor vil man trenge flere helse- og sosialfaglige ansatte i NAV (både statlig og kommunalt), eksempelvis sosionomer og vernepleiere. Disse må få stor grad av tillit til å utføre kunnskapsbasert praksis, og liten grad av byråkratiske rapporterings- og stønadsordninger. Dette innebærer selvsagt at de må få mulighet til å jobbe dag, kveld og natt på alle mulige arenaer for å gi et individuelt tilpasset tilbud. Hvis personen sammen med vernepleieren finner ut at det er et rimelig krav at han må stå opp om morgenen, må det selvsagt følges opp med at vernepleieren kommer hjem til ham da. Ikke forventer at han dukker opp på møtet klokken 0900. De hadde sammen funnet ordninger som var tilpasset målet om å stå opp om morgenen. Det innebærer også at de økonomiske ordningene var så fleksibel at folka på Erlandsens conditori kunne fortsatt sitt arbeid der og ikke måtte være på dagsenter. Og, det innebærer selvsagt at helse- og sosialfaglig ansatte måtte dokumentere faktisk effekt på individuelle målsettinger, og ikke deltakelse på et eller annet meningsløst tiltak.

Det er nettopp denne aktivitetsplikten jeg heier på. Da blir det først og fremst kommune og stat som får en plikt til aktivitet. En individuelt tilpasset aktivitet rettet mot det enkelte individ og dennes behov. Hvis kompetent personell får jobbe sammen med den enkelte er jeg sikker på at andelen personer som vil få redusert sin støtte som konsekvens for manglende deltakelse vil være tilnærmet null. Da vil de store ordene om plikt, krav og konsekvenser ha null betydning.

Til slutt står vi igjen med en pitte liten gruppe av personer som bevis(s)t misbruker systemet. Folk som er i stand til å jobbe uten noen form for bistand. Som velger sosialhjelp. Dem som får støtte som ikke skulle hatt det. Jeg tørr å påstå at det er et svært lite problem. Så lite at selv høyresiden i norsk politikk med Eriksson i spissen ville knapt brydd seg. Da hadde det også vært et mye større og tydeligere problem at en hel rekke personer ikke får støtte som de både har krav på og burde fått. Eksempelvis familier med barn med funksjonsnedsettelse der all energi brukes på å skaffe seg nødvendige tjenester. Tjenester som er nødvendig for at man blant annet kan stå i arbeid. Et problem som i stor grad blir overskygget av debatten knyttet til dem få som tilsniker seg velferdsordninger.

De offentlige tjenesteyterne må få mulighet til å være døråpnere, ikke portvakter. Tar vi og ikke minst regjeringen på alvor det Eriksson sier om individuell tilpasset oppfølging kan dette bli bra. Derfor et ja til aktivitetsplikt (for kommune og stat).

31/07/2014 0

Det er oss, Jonas!

”Hvem er egentlig disse menneskene i blått som smyger seg rundt mormoren min?” Det er det 14 år gamle Jonas spør om i et innlegg i Aftenposten fredag. Eller ikke bare i et innlegg. I årets beste innlegg. I et innlegg som ikke vi kan la bli stående uberørt. Et innlegg som vi ikke kan la være å bli berørt av. For. Landets vernepleiere, sykepleiere, helsefagarbeidere og andre må skrike ut. Det er oss, Jonas. Det er vi som smyger oss rundt mormoren din. Det er vi som svikter.

Ok. For å være ærlig så har jeg kun jobbet med eldre i en uke for mange år siden. Det er vel heller ikke vernepleiere som er den mest dominante yrkesgruppen i tjenestene til eldre her i landet. Men vi er der. Og spørsmålet til Jonas handler vel egentlig ikke bare om eldreomsorgen. Det handler om alle landets velferdstjenester. Og ikke minst, om oss som jobber der.

Det er lett for oss å skylde på systemet. Når mormoren til Jonas ikke får medisiner på rett tid, ikke får noen å prate med, eller at avvikene som vi skriver ikke blir fulgt opp. Et system som er mer opptatt av å rapportere på minutter enn på kvalitet. Et system som er mer opptatt av avviksrapportering enn av kvalitetsforbedring. Et system som verken legger til rette for eller egentlig forstår faktisk åpenhet og brukerstyring. Vi kan med rette skylde på systemet. På politikere som ikke forstår situasjonen til de som jobber i tjenestene. På en administrasjon som ikke har helsefaglig kompetanse. På manglende verdsetting av kompetanse i det direkte arbeidet for mennesker.

Men, det holder ikke.

For godt helsefaglig arbeid handler også om den enkelte vernepleiers yrkesutøvelse. Den enkelte helsefagarbeider. Om min kompetanse, om mine holdninger og min yrkesutøvelse. Det kan ikke aksepteres at vi lyger til pårørende. At vi ikke sier i fra når ting svikter. Vi må tørre å være åpne om våre feil. Det hjelper ikke å avviksrapportere og skjule. Vi må avviksrapportere og handle. Vi må selv bidra til et miljø der vi tør å si i fra når vi gjør feil, der vi støtter hverandre, der ærlighet overfor pasienter og pårørende er nøkkelfaktorer. Kontinuerlig kvalitetsforbedring handler nettopp om åpenhet og dialog med dem det gjelder. Da må vi ikke bare skylde på systemet, men også se oss selv i speilet.

Vi må slutte å gjemme oss bak våre hvite, blå og pastellfargede ”uniformer”. Vi må tørre å være personlige.

…gjennom livsfortellingsforskningen ser jeg at holdninger endres når en får vite om fortiden til mennesket og får et mer personlig forhold til vedkommende…det er vanskeligere å overse eller ‘feilbehandle’ et menneske en liker og beundrer
Britt-Evy Westergård

Og til slutt. Det holder ikke at vi selv ser oss i speilet. At vi har et helsetilsyn som inne mellom kontrollerer hva vi driver med. Vi trenger Jonas. Vi trenger pasienter, brukere og pårørende som stiller spørsmål. Som smyger seg rundt oss ”i tide og utide”. Som gir oss ros, men som også melder fra om feil, stiller spørsmål ved vår praksis og som sammen med oss skaper et bedre helsevesen.

Jeg heier på de vanskelige pårørende. På barnebarn for besteforeldre. Hadde jeg vært leder i helsetjenestene i dag hadde jeg ringt til Jonas på mandag. Invitert han og alle hans venner inn i tjenestene. Ikke på boller og brus, men for å vise alle sider av dagens tjenester. Bedt dem om å gå i gangene. Stille spørsmål. Stille spørsmål om hvorfor. Om store og små ting. Tenk så fantastisk det hadde vært med en hel haug med 14-åringer som spurte oss om hvorfor vi gjør det vi gjør.

For. Vi skal ikke smyge oss rundt mormorer. Vi skal rak i ryggen møte mormorer som mormorer skal møtes. Med gehør og ydmykhet for hva mormorer selv ønsker. Og stolthet i forhold til hva vi kan bidra med for at mormorer skal få det de ønsker.

Takk Jonas, for årets viktigste innlegg.

05/07/2014 4

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming