Cato

Takk for maten!

«Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette.»

I morgen skal jeg forelese for et kull helt ferske vernepleiestudenter på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Det gleder jeg meg til. I den forbindelse var jeg på jakt etter en gammel forelesning som jeg har lagt fra meg langt inne i Macens mørkeste avkroker. Jeg fant ikke det jeg var på jakt etter, men jeg fant denne. Sikkert bare interessant for de spesielt interesserte, men… Jeg holdt nemlig takk for maten tale på vernepleiernes 50 årsjubileum nå i vinter. Selvfølgelig klarte jeg ikke å bare snakke om mat. Her er manuset mitt…

Takk for maten
Når jeg fikk spørsmål om å holde takk for maten-talen lurte jeg på om de virkelig mente det. At de skulle slippe til en taletrengt bergenser når folk egentlig vil gjøre noe annet enn å sitte her. For det er det dere egentlig vil akkurat nå. I følge en nettside om slike taler skal jeg nemlig sørge for en myk overgang til kaffe/avec og dans, røkning eller flørting. Det siste anbefaler jeg på det varmeste. Altså; flørting på en vernepleierkonferanse. Flørting handler jo først og fremst om å gi komplimenter til folk. Og det er jo vi vernepleiere gode på.

Men. Egentlig burde jeg sagt nei til å holde takk for maten tale. For. Jeg har ikke tenkt å gjøre det. Takke for maten. Eller. I hvert fall ikke bare det. For det vi nå har vært gjennom handler jo ikke bare om mat. Det vi har vært gjennom er jo en måltidssituasjon bestående av ulike faktorer som er helhetlig integrerte. Akkurat som vernepleierens kompetanse. I sin analyse av festmåltidet må vi vernepleiere ta hensyn til det fysiologiske, ernæringen, altså maten. Helsen. Og. Vi må ta hensyn til det sosiale samspillet. Vi har en helhetlig integrert kompetanse der ulike faktorer må sees i en sammenheng. Aldri hver for seg. Alltid sammen. Hva ville egentlig festmåltidet vært uten mat? Eller hva ville festmåltidet vært uten sosialt felleskap? For å si det på en annen måte. Hva ville vernepleieren vært uten helsefaglig kompetanse? Eller hva ville vernepleieren vært uten sosialfaglig kompetanse? Vi hadde rett og slett ikke hatt bruk for det. Verken festmåltidet eller vernepleieren.

Den tradisjonelle takk for maten talen har en viktig funksjon. Positiv forsterkning. Vi skal sørge for å gi kokker og servitører så mye positiv tilbakemelding at de kommer til å gjøre mer av det samme ved neste anledning. Selvsagt skal vi gjøre det her i dag og. For jeg synes at kjøkkenet har satt sammen et helt utmerket festmåltid for vernepleiere.

Først spiste vi hval. Mange mener at hvalen er utrydningstruet og må fredes. I fjor var også vernepleierutdanningen utrydningstruet. I kampen for fredning av hvalen fikk man med seg kjendiser som Paul McCartney. I kampen for fredning av vernepleierutdanningen fikk vi med oss Jens Petter Gitlesen. Hva hadde best effekt? I dag spiser vi hval og feirer vernepleierutdannigen.

Så har vi spist lam. Det passer også bra. Noen av dere husker sikkert RV politikeren Liv Finstad som ble kjent for uttrykket ”Sauer er allrighte dyr”. Når sykepleierutdanningen fylte 100 år omtalte jeg vernepleieren som sykepleierens litt rebelske lillesøster. Av og til kan jeg forestille meg sykepleieren omtale oss vernepleiere på samme måte som Finstad gjorde: Vernepleierne, de er noen allrighte dyr. Sannheten er kanskje ikke at vi er den rebelske lillesøsteren. Sannheten er vel at vi er alt for snille. Vi er snille som lam! Ping!

Til slutt fikk vi Panna Cotta. Det er noe flotte greier. Og underlig. For å være ærlig så fant jeg ikke noen som helst sammenheng mellom Panna Cotta og vernepleie. Derfor skrev jeg italia pluss vernepleie på google. Og da skjedde det noe helt fantastisk. Som treff nummer to fant jeg reklame for en mastergrad i vernepleie. Et nettstudie på italiensk og spansk. Er det ikke fantastisk. Det er helt sant. Bare ved å kombinere italia og vernepleie på google får vi den mastergraden som flere av oss lenge har ønsket oss. Hvis noen snakker med Kristin Halvorsen så tips henne om Google. Om en helt utmerket Panna Cotta og en mastergrad i vernepleie.

Før vi takker folka som har jobbet for oss her i dag, vil jeg spørre dere om noe. Er dere mette?

Ja? Det burde dere ikke være. Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette. Vår kompetanse trengs både på de feltene der vi tradisjonelt har vært og på nye felt. I demensomsorgen. I skolen. Samhandlingsreformen skriker etter vår kompetanse. Vår helhetlige integrerte helse- og sosialfaglige kompetanse. Derfor folkens, bli fort sulten igjen.

Da tror jeg tiden er inne for å gi en stor applaus til dem som har jobbet her i dag. Til ……………. Og folka hennes!

Da har vi takket for helsen. Jeg skal ikke bruke like lang tid på det sosiale. Vil bare presisere at det sosiale ikke slutter her. For noen av dere er det bare begynnelsen. Jeg har i hvert fall hatt en sosial og veldig hyggelig stund. Her kan vi takke hverandre, så jeg synes vi skal gi hverandre en stor applaus.

Til slutt: Jeg må innrømme at det var noen perioder i fjor. Når arbeidet med utdanningsmeldingen skremte oss. At jeg trodde det var gravøl som var det neste for vernepleieren. Derfor er jeg ekstra glad for at vi er her i dag. Gratulerer med dagen. Det er ikke hver dag jeg får anledning til å sitere Bibelen, men det skal jeg gjøre nå. For Paulus skrev akkurat det vi skal gjøre i dag. I dag skal vi Kappes om å hedre hverandre. Takk for måltidet.

19/08/2013 2

Frihet, likeverd og valg. Del 1. Arbeiderpartiet.

«Vi må komme dit at arbeidsgivere, slutter å tenke på folk med nedsatt funksjonsevne som en enhetlig gruppe som trenger ekstra tilrettelegging. Alle trenger vi tilrettelegging i en eller annen form. Og jo mindre universelt utformet arbeidsplassene er desto mer tilrettelegging vil vi ha behov for.»

Det er valgkamp. Mange viktige saker blir diskutert i media og mellom landets politikere. Saker som også er aktuelle for personer med funksjonsnedsettelse. For å sikre et inkluderende og likestilt samfunn er det dog avgjørende å sette ekstra fokus på politikken overfor personer med utviklingshemning og annen funksjonsnedsettelse. Denne delen av politikken har dessverre liten fokus i disse dager. Derfor har vernepleieren.com sendt en oppfordring til landets partier. Skriv et blogginnlegg om et valgfritt tema som omhandler politikken overfor personer med utviklingshemning/ funksjonsnedsettelse. Hvordan skaper vi et inkluderende samfunn? Hvordan bygger vi ned samfunnskapte barrierer? Hvordan sikre at nasjonale politiske og faglige føringer får gjennomslag og betydning for den enkelte? Hvilke konkrete tiltak må settes i verk? (Les brevet mitt her: Til de politiske partiene)

Første parti som har tatt utfordringen er Arbeiderpartiet. Deres stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen skriver om arbeid. Det synes jeg er flotte greier. Dette er et viktig tema. Under ser du hvordan AP har løst utfordringen min. Innholdet i innlegget er det din jobb å kommentere. Tar du utfordringen?

Løsningen er å øke innsatsen og lykkes!
Vår politikk og hele vårt felles velferdssamfunn baserer seg på at alle gjør sin plikt for å kunne kreve sin rett. At alle i arbeidsfør alder som kan, jobber. Norge trenger økt arbeidskraft fremover. Det er derfor et paradoks at mange godt kvalifiserte og velutdannede folk med nedsatt funksjonsevne både vil og kan jobbe, men ikke slipper til.

Arbeiderpartiet vil legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan arbeide. Derfor er den såkalte Jobbstrategien, som skal bistå unge med nedsatt funksjonsevne i arbeid, en av regjeringens store satsninger.

Skal vi lykkes med å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid er vi nødt til å spille på lag med arbeidsgiverne. Derfor er prosjekter som «Ringer i vannet», der arbeidsgiversiden stiller opp og aktivt rekruterer mennesker med nedsatt arbeidsevne et godt prosjekt. Vi må komme dit at arbeidsgivere, slutter å tenke på folk med nedsatt funksjonsevne som en enhetlig gruppe som trenger ekstra tilrettelegging. Alle trenger vi tilrettelegging i en eller annen form. Og jo mindre universelt utformet arbeidsplassene er desto mer tilrettelegging vil vi ha behov for. Derfor har vi i plan- og bygningsloven sterke krav til universell utforming.

IA avtalen skal nå reforhandles. Delmål 2 i avtalen er nettopp å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Vi har ikke kommet langt nok her. Men løsningen er ikke å ta målet ut av avtalen. Løsningen er å øke innsatsen og lykkes! Jeg er glad for at arbeidsministeren klart har slått fast at det å finne løsninger for hvordan inkludere flere skal få stor oppmerksomhet i den nye avtalen. Erfaringen til nå er at vi må konkretisere både målet, men ikke minst tiltakene som skal nå målet.

Et eksempel på et konkret mål og tiltak er det store traineeprogrammet vi har igangsatt i staten. 37 stillinger øremerket for de med høyere utdanning og nedsatt funksjonsevne, som ønsker å få arbeidserfaring fra forvaltningen. Dette er en satsning jeg har stor tro på. Hvis den gir de resultatene vi ønsker så er dette en ordning vi bør utvide.

Nav er viktig i inkluderingsarbeidet. Nav har vært gjennom en krevende fase. Reformen er riktig, men det er fortsatt mye som må bli bedre. Heldigvis blir det også bedre med tiden. Nå som reformen er realisert og de fleste barnesykdommene etterhvert kureres, må vi legge fullt trykk inn på kompetanseheving. Vi vet at det er individuelle løsninger som er løsningen, ikke en felles mal som alle skal passe inn i.

Anette Trettebergstuen, Arbeids- og sosialpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet

16/08/2013 2

Debattinnlegg om en tverrfaglig skole

«For å møte fremtidens utfordringer trenger vi en helt ny satsning på tverrfaglighet i skolen. Vi trenger en uttalt målsetting om at skolen skal gi våre barn et helhetlig tilbud. Et helhetlig tilbud som innebærer at skolen får en viktig rolle i forebygging og oppfølging i forhold til psykisk helse og barnevern, og som innebærer at helse og pedagogikk blir integrerte problemstillinger som blir møtt med en helhetlig integrert tverrfaglig kompetanse.»

Jeg har i dag et innlegg i Dagsavisen om min datter, om skole og om tverrfaglighet. Håper du liker det:

En tverrfaglig skole
I disse dager begynner Vilde, datteren min på skolen. I likhet med mange hundre andre foreldre ”grugleder” jeg meg til første skoledag. Hvordan er kvaliteten på skolen? Har hennes lærer den kompetanse som trengs? Vil samarbeidet mellom meg som forelder og skolen fungere? Vil hun trives?

Min datters skolestart faller sammen med årets valgkamp. Skole er et av de viktige temaene. Debattene vil dreie seg om karakterer, leksehjelp og skolemat. Om privatisering som får frem ideologiske skillelinjer, og om hvor flink det enkelte parti er til å satse på læreren. Ofte sitter jeg igjen med et spørsmål om virkemidlene vi blir presentert for er gode nok til å gjøre noe med de utfordringene som skolen har.

Regjeringen har de siste årene lagt frem flere dokument som fremhever problemstillinger som kommer til å påvirke min datters skolehverdag. Lærerne opplever at de ikke har nok tid til å drive med det de skal. Det snakkes om tidstyvene, og at lærere må fungere som sosialarbeidere. Mobbing er fortsatt en fremtredende problemstilling. Det fremheves utfordringer med å se den enkelte elev og hvordan man skal sikre en mangfoldig skole som ivaretar den enkeltes behov. Frafall fra videregående utdanning er en gjenganger. Dessverre klarer jeg ikke å se at de tradisjonelle debattene om skole bidrar til å imøtekomme de utfordringene som både myndigheter og media presenterer. Utfordringer som gjør at jeg som pappa blir ekstra spent.

På nesten alle områder, både i privat og offentlig sektor, fremheves tverrfaglighet som et viktig virkemiddel for å nå virksomhetenes målsettinger. Jeg jobber selv i et helsevesen som sakte har fjernet seg fra rigide profesjonshierarkier, og som i dag fremhever tverrfaglig samarbeid som en avgjørende ressurs for å sikre kvalitet. Det er for meg underlig at det fremdeles er slik at det i skolen er en profesjon som setter premissene for hele virksomhetens arbeid. Alt annet personell sees på som et supplement og som lærernes assistenter. Tenk deg et helsevesen der sykepleiere, psykologer og sosialarbeidere kun ble sett på som et supplement til legenes virke. Hvordan kunne man da ha gitt et helhetlig tilbud til pasientene? Eller et helsevesen der alle utfordringer skulle løses ved ytterligere utdanning og satsning på en profesjon.

For å møte fremtidens utfordringer trenger vi en helt ny satsning på tverrfaglighet i skolen. Vi trenger en uttalt målsetting om at skolen skal gi våre barn et helhetlig tilbud. Et helhetlig tilbud som innebærer at skolen får en viktig rolle i forebygging og oppfølging i forhold til psykisk helse og barnevern, og som innebærer at helse og pedagogikk blir integrerte problemstillinger som blir møtt med en helhetlig integrert tverrfaglig kompetanse. Vi trenger sykepleiere, vernepleiere og barnevernpedagoger som et naturlig og viktig innslag i skolen. Hvis politikerne tør å ta denne utfordringen i den kommende valgkampen blir jeg litt mer trygg på at Vilde og hennes venner får en god skolehverdag.

14/08/2013 2

Det er ikke Ernas arbeidstidsordninger!

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen (skjermbilde)

La det være klart fra første stund. Alternative arbeidstidsordninger er ikke Erna Solbergs turnusordninger. Det er ikke høyresidens ordninger. Og det er heller ikke arbeidsgivers ordninger. Alternative arbeidstidsordninger er først og fremst våre ordninger. Oss vernepleiere og andre som jobber i landets omsorgstjenester. Det er våres arbeidstidsordninger. Arbeidstidsordninger som i noen tilfeller gjør det bedre å være arbeidstaker, men som først og fremst bidrar til bedre tjenester. Bedre tjenester for tjenestebrukerne. Arbeidstidsordninger som er utviklet av dyktige fagfolk, ikke av politikere som vil liberalisere arbeidslivet.

Dette er innledningen på et kort innlegg jeg prøvde å få Dagens Næringsliv til å trykke. Ikke overraskende ville de ikke ha det, men da kan jeg jo legge det ut her. Arbeidsliv er nemlig en av de viktigste temaene foran stortingsvalget. Hvordan helsetjenestene er organisert og hvordan de som jobber der har det, er svært viktig. Særlig Høyre og Venstre har argumentert for en liberalisering av arbeidsmiljøloven for å sikre såkalte alternative arbeidstidsordninger i landets helsetjenester. Jeg er enig med dem i at vi trenger nytenkning på dette feltet, men ikke i at loven trengs å endres for å få dette til. Dette innlegget ble utløst av en overskrift på VG nett. Unio «Sier nei til Ernas nordsjøvakter». Her er fortsettelsen av innlegget.

Debatten om alternative arbeidstidsordninger har vært fremtredende i landets medier de siste årene. Kanskje særlig i Dagens Næringsliv. Det er en viktig debatt. Arbeidstidsordningene til landets helsearbeidere er en viktig del av organiseringen av velferdstjenestene. Det er etter hvert godt dokumentert, blant annet gjennom FAFOs undersøkelse fra Bergen, at alternative arbeidstidsordninger gir gode betingelser både for ansatte og for tjenestebrukere. Her snakker vi altså om ordninger som går utover arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser og som trenger egne avtaler mellom fagforeninger og arbeidsgiver for å gjennomføres. Det kan av og til synes som om regelverket trengs å endres, og at vi trenger en Høyreregjering for å få gjennomført slike turnuser. Det er selvsagt ikke sant.

For å sikre gode ordninger er det viktig med et stramt regelverk som sikrer gode prosesser frem mot hensiktsmessige avtaler. Arbeidsmiljøloven sikrer nettopp dette. Fagforeningenes medvirkning er en avgjørende suksessfaktor. Dagens arbeidsmiljølov gir god fleksibilitet til å finne ordninger som er til det beste for tjenestebrukerne. Arbeidstilsynet må i disse sakene nettopp føre tilsyn, ikke godkjenne ordningene. Samtidig er vi også avhengig av politikere som er pragmatiske, ikke dogmatiske i sin behandling av arbeidsmiljølovens funksjon. Av og til kan det virke som deler av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet er mer opptatt av å forsvare loven, ikke dem loven skal verne og dem vi helsearbeidere skal gi tjenester til.

Vi trenger flere alternative arbeidstidsordninger i landets velferdstjenester. Ordninger som bidrar til bedre tjenester for brukerne, og gode arbeidsforhold for de ansatte. Men, vi må ikke la oss forføre av Erna Solberg og andre borgerlige politikeres iver etter å sanke stemmer for å tro på god organisering av landets velferdstjenester. Vi trenger ikke en borgerlig regjering for å få det til. Dette er verken Erna eller Jens sine ordninger. Det er våre arbeidstidsordninger.

Jeg har skrevet om arbeidstidsordninger før:

– En nyansert arbeidstidsdebatt? Ja, takk!

– En tid for alt

12/08/2013 2

Ny undersøkelse om vernepleiere i skolen

«For meg blir det nærmest feil, dersom arbeid med eksamensrettede skolefag, som jeg formoder denne respondenten henviser til, benevnes faglig arbeid, hvis det impliserer at miljøarbeid ikke er faglig arbeid. Jeg vil gjerne slå fast at miljøarbeid er faglig arbeid. Faglig er et svært generelt begrep, og henviser til mange flere fenomen enn skolefag. Mangler vi gode begrep for å skille klart her?»

Gjennom mitt engasjement for å få flere vernepleiere i skolen, har Peter Magnus vært en av dem jeg ved flere anledninger har møtt på. Han underviser på vernepleierutdanningen i Bergen. Ofte har han nok vært mer nyansert enn meg når det gjelder vernepleiernes plass i skolen, men han er både engasjert i temaet og en spennende samtalepartner.

Nå har han gjennomført en undersøkelse om barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere i skolen. Det er ikke for mange undersøkelser på dette området, så jeg synes det er viktig å fremheve dem som finnes.

Kjenner du til andre undersøkelser om dette eller andre tema som bør omtales på vernepleieren.com, tips meg gjerne.

Forskningsspørsmålet i undersøkelsen til Peter er: ”hva slags arbeidsoppgaver utfører BSV’erne i grunnskolen, – og hva slags arbeidsforhold erfarer de?” Jeg synes rapporten fremhever flere interessante momenter, og den kan absolutt være et av flere grunnlag for et videre arbeid for å styrke vernepleierkompetanse i skoleverket. I hans avsluttende kommentarer trekker han frem flere spennende og tankevekkende problemstillinger. Med forfatterens tillatelse har jeg her klippet ut noe av dette som jeg synes er svært så relevant for videre undring. Hva tenker du om det Peter skriver?

Avsluttende kommentarer.

Undersøkelsen har vist at mange BSV’ere utfører mye undervisning. Realkompetansen til å undervise visse elever kan være på plass, men uten formell lærerkompetanse får ikke BSV’eren tildelt formelt ansvar for sitt undervisningsarbeid.

Mange respondenter peker på at pålagt undervisningsarbeid forhindrer dem fra å gjøre viktig miljøarbeid. Og når de fleste BSV’ere er satt til å arbeide med enkeltindivider med særlige behov og utfordringer, knyttet opp mot undervisningsspesifikke oppgaver med individuelle eller i en liten gruppe elever, forhindrer det arbeid på systemnivå, det vil si tidlig intervensjon og forebyggende arbeid rettet mot flere barn og mot systemer.

En gjennomgang viser at vernepleierne er den BSV-profesjonen som er størst på skolen. Vernepleierne har også gjennomgående større andel med lederstilinger på flere felt og opplever mest anerkjennelse. De er også gjennomgående mer fornøyd i skolen.

(…)

La meg avslutningsvis gjøre følgende kommentarer;

Flere respondenter brukte i sine åpne svar ordet ”faglig” omtrent slik denne respondenten gjør;

”Jeg jobbet mest i klasser med enkeltelever og følte at jeg også skulle hjelpe til faglig (ikke min kompetanse). Ønsket mer miljøarbeid, gjerne mot flere elever”.

For meg blir det nærmest feil, dersom arbeid med eksamensrettede skolefag, som jeg formoder denne respondenten henviser til, benevnes faglig arbeid, hvis det impliserer at miljøarbeid ikke er faglig arbeid. Jeg vil gjerne slå fast at miljøarbeid er faglig arbeid. Faglig er et svært generelt begrep, og henviser til mange flere fenomen enn skolefag. Mangler vi gode begrep for å skille klart her?

Et større profesjonelt mangfold i skolen skaper behov for en fordeling av ansvar og oppgaver mellom profesjonene. Brosjyren fra Utdanningsforbundet og FO (Okt. 2012) avklarer at lærerprofesjonene har hovedansvaret for lærings- utviklings og danningsarbeidet i skolen, og at helse og sosialfaglig kompetanse er et viktig supplement til den pedagogiske kompetansen. Betyr det at lærerprofesjonene har hovedansvaret for alt arbeidet i skolen? Jeg spør om plassering av hovedansvar hos kun en profesjon kan skape barrierer for målet om den tverrfaglighet og konsensus som signaliseres i brosjyrens tittel; ”Tverrfaglig samarbeid i skolen”.

Målet med tverrfaglighet er å”…oppnå engasjement om et felles prosjekt. Deltakerne må ta stiling til prosjektet i fellesskap, og vil forsøke å fatte beslutninger ved konsensus (…).faggruppene har kunnskap om hverandre som de integrerer i eget fag. Det oppstår nye holdninger og ny viten som skaper en felles merviten ”(Glavin og Erdals 2000:29 i Jacobsen 2010:13) (konsensus min kursiv). Hvordan påvirker tildeling av hovedansvaret til en profesjon muligheten for tverrfaglig konsensus og ny merviten?

Er vi kanskje nærmere en beskrivelse av tverrfagligheten i skolen med Lauvås & Lauvås’(2004) beskrivelse av monosamarbeid, der en profesjon tiltar seg en overordnet, premissgivende posisjon eller tildeles en slik posisjon fra de andre samarbeidspartnerne? «I en bestemt konstellasjon av samarbeidende yrkesgrupper vil det ofte være kunnskapsbasen til en av gruppene som uten videre opphøyes til et selvsagt grunnlag for de andre fags bidrag (…) i skolesammenheng kan det være pedagogikken som gir strukturen for samarbeidende barnevernspedagoger, psykologer, sosionomer, helsepersonell osv». (Lauvås og Lauvås 2004:46). Hvor bringer monosamarbeidet oss?

I Stortingsmeldingen om Utdanning for velferd utfordrer Kunnskapsdepartementet helse- og sosialarbeiderne til å utvikle en dobbel identitet, det vil si utvikle seg både som ”profesjonsutøver med kompetanse til å løse bestemte oppgaver, og som velferdsarbeider med forståelse for helheten i velferdssystemet og evne til å bruke sin kompetanse i samspill med andre yrkesgrupper for å møte brukernes behov” (Kunnskapsdepartementet Meld.St. 13 (2011–2012) 5.5.2. Jeg formoder denne utfordringen om dobbelt identitet går til lærerprofesjonene også?

Representanten Hadia Tajik spurte i Stortinget 08.06.12 om hvordan skolestatsråden vil ”bidra til at flere yrkesgrupper får naturlig innpass i skolen?”. Statsråden svarte at det er lokal skoleeier som skal ”legge til rette for at opplæringen knytter til seg personer med ulik yrkesbakgrunn, f.eks. merkantil hjelp, helsefaglig eller sosialpedagogisk kompetanse, miljøarbeidere eller barne- og ungdomsarbeidere”. Ministeren sa også at ”departementet vil ikke forskriftsfeste kompetansekrav til andre yrkesgrupper enn undervisningspersonalet i skolen. Lokale behov må avgjøre hvilken kompetanse den enkelte skole trenger i støtteapparatet” (Stortinget 2012).

Andre mener at å sikre økt profesjonelt mangfold og sikre en tydelig rolle for BSV’ere i grunnskolen forutsetter nasjonal inngripen.

09/08/2013 4

Gode intentioner eller ren manipulation?

Marie Sonne, 1.Næstformand, Socialpædagogerne

«Mit budskab er, at vi som professionelle skal tage magt over ordene og deres betydning, så de ikke overlades til systemets forgodtbefindende.»

Det er viktig med internasjonale perspektiver. Noen av de som har inspirert meg mest i mine år som vernepleier er danskene. Ikke nødvendigvis for at vi alltid har det samme faglige ståstedet (av og til tvert i mot), men vi har ofte mange av de samme utfordringene. Både faglig og politisk. Jeg har flere ganger samarbeidet med flinke folk i organisasjonen Socialpedagogærne (SL), blant annet med utgivelsen «Et værdigt liv for mennesker med utviklingshæmninger – en udfordring til socialpædagogisk praksis i norden». De har også et ledernettverk som gir utgir et spennende nyhetsbrev. Anbefales.

Vel. Min neste gjesteskribent er SL sin nestformand, Marie Sonne. Jeg kjenner henne som en svært engasjert person, særlig i forhold til kompetanse og tjenestene for personer med utviklingshemning. Her i dette innlegget stiller hun noen viktige spørsmål om moderne ord som innovasjon, velferdsteknologi og inkludering. Spørsmål som også er svært relevante i en norsk virkelighet.

Gode intentioner eller ren manipulation?
Over en årrække efter den danske kommunalreform var de politiske udmeldinger omkring det sociale område meget negative. Der blev brugt benævnelser som – omkostningstungt, «en gøgeunge, der skal ud af systemet», ”dødens gab”, økonomisk ustyrbart og lign.

Denne form for italesættelse mødte naturligvis modvind fra samtlige interessentgrupper på området. Såvel brugergrupper, pårørende og socialpædagoger følte en dyb krænkelse og urovækkende fornemmelse af, at socialområdet var kommet højt op på den politiske nedprioriterings liste.

Nu har det muligvis ændret sig, så der er en forståelse for at konventioner, og den sociale servicelov er til for de mennesker, der har brug for særlig støtte. Og at vi i Danmark har et fælles ansvar for at tage vare på de pågældende borgere.

De danske kommuner bedyrer i hvert tilfælde deres gode vilje omkring kvalitet, nærvær, selvbestemmelse, individuelle behov i fremtids visioner med «speed» ord som Inklusion, Innovation og Velfærdsteknologi.

Italesættelser / ord ingen kan være uenige i og ord som vi – som professionelle – med glæde har adopteret, fordi de i vores verden giver rigtig god mening.

Spørgsmålet er om vi, de professionelle, politikere og embedsfolk har en enslydende forståelse af ordenes reelle betydning ?

Er dagsordenen humanistisk og omsorgsfuld eller er det en økonomisk spareplan ? Eller er velfærds- og socialpolitikken på vej ind i en ny æra?

Er det inklusion når udviklingshæmmede «hjemtages» til «egen» kommune, hvor personen ikke har opholdt sig i 30 år?

Er det innovation, når beskyttede dagtilbud nedlægges – uden at der oprettes eller tilbydes anden beskæftigelse?

Er velfærdsteknologi velfærd, når et teknologisk toilet stilles op, og borgeren herefter nedskrives i støtte med henvisning til bedre selvhjulpenhed?

En del åbne spørgsmål.

Jeg spørger som sagt mig selv, om velfærds- og socialpolitikken er på vej til en ny æra, måske ! Men jeg mener, at der er grund til at fundere over, hvad vi – de professionelle – gør os til en del af.

Lader vi os forføre af de «gode» ord eller stiller vi os kritisk og undersøgende?

Det sociale område kan ikke standardiseres, så ryger selvbestemmelse, den individuelle indsats og den specialiserede faglighed. Udgangspunktet er at tage udgangspunkt i det enkelte menneske, at motivere et menneskes egne ressourcer til at fremme det selvhjulpne. Når en borger med helt særlige behov skal have den rigtige socialpædagogiske støtte, skal der være en specialiseret faglighed, viden og kompetence. Det er der ingen tvivl om.

Mit budskab er, at vi som professionelle skal tage magt over ordene og deres betydning, så de ikke overlades til systemets forgodtbefindende.

Ord er taknemmelige og kræver et «kritisk» øre !

«Ord» skal gøres til virkelighed ud fra en socialfaglig tilgang til arbejdet med de mennesker, der har brug for særlig støtte. Det skal vi virkelig sætte i højsædet. Ellers risikerer vi, at det går galt, og der bliver taler om negativ ny æra for velfærds- og socialpolitikken. Og vi, de professionelle, risikere ubevidst, at have deltaget i dette.

Om Marie:
Marie er utdannet i 1983, hun har hovedsakelig jobbet for voksne med funksjonsnedsettelse og innen psykisk helse. Siden 1994 har hun vært frikjøpt politiker i SL. Les hennes profil på SL sine nettsider.

06/08/2013 0

Hverdagsrehabilitering – nye ord på gammel praksis

Tenk, en nylig utlysning av midler om hverdagsrehabilitering utgjør egentlig sylskarp kritikk av mitt virke i mine 6 år som ansatt og tillitsvalgt i et profesjonsforbund. For selvsagt burde vernepleiefaglig kompetanse og vernepleiere stå sentralt når myndighetene nå satser på såkalt hverdagsrehabilitering.

I perioden 2006 -2012 jobbet jeg med profesjonsutvikling og yrkesfag for vernepleiere i Fellesorganisasjonen (FO). Siden den gang har dere som har fulgt bloggen min sett at vernepleie er noe som fortsatt interesserer meg. Ofte har jeg forsvart den jobben jeg og vi gjorde på profesjonsområdet, men satsningen på hverdagsrehabilitering som myndighetene nå har er et godt eksempel på at jeg ikke har gjort jobben min godt nok. Derfor bør dette være en vekker for de miljøene som jobber for vernepleiefaglig kompetanse, både utdanningsmiljø, fagforeninger og alle oss enkeltpersoner som tror på at vernepleiefaglig kompetanse bidrar til bedre velferdstjenester. For vi vernepleiere er knapt nevnt tilknyttet hverdagsrehabilitering.

Hverdagsrehabilitering er et begrep som i større og større grad har blitt et innarbeidet satsningsområde, blant annet som en del av samhandlingsreformen. Det presenteres gjerne som en ny måte å jobbe på. Blant annet har begrepet fått en viktig plass i regjeringens melding til Stortinget om morgendagens omsorg. I meldingen til stortinget beskrives hverdagsrehabilitering blant annet slik:

Som metode og faglig tilnærming tar hverdagsrehabilitering utgangspunkt i å avdekke hvilke muligheter brukeren selv har til å bidra aktivt med å gjenopprette eller øke tidligere funksjonsnivå. Brukerens egne ressurser, ønsker og personlige mål er utgangspunktet for tjenesten som leveres. I større grad enn i de tradisjonelle tjenestene er brukerne med på å beskrive og definere hva som er vesentlig for å kunne oppnå mestring i eget liv.

(melding 29: Morgendagens omsorg)

I arbeidet med å få hverdagsrehabilitering på dagsorden har ergoterapeutforbundet stått sentralt. De har drevet et godt og aktivt politisk og faglig arbeid for å sikre at dette er et begrep og en måte å jobbe på som får ressurser og blir satset på. Det er flotte greier. Det er ikke så rart at dette har vært et satsningsområde for ergoterapeutene. Dette vil også for dem være faglig arbeid som står dem nært, og ved et aktivt og fornuftig faglig og politisk arbeid etablerer de seg selv som viktige aktører i de kommunale tjenestene. Som en liten digresjon så er det også noen som kan dette som sier at ergoterapeututdanningen er den utdanningen som er mest lik vernepleierutdanningen.

Samtidig er det med stor undring jeg ser at måten man her jobber på blir omtalt som ny og at den bidrar til stor og positiv omstilling. Ser man på hva metoden innebærer er det svært likt hvordan vernepleiefaglig praksis har vært de siste 20 årene. Desverre nevnes dette ikke med et ord i de dokumentene jeg har lest om hverdagsrehabilitering. Siden dette til nå har hatt et fokus på eldreområdet, kan jeg til en viss grad forstå at dette omtales som noe nytt. Vernepleiefaglig arbeid har i liten grad hatt innflytelse på dette området (desverre). Det er desto mer synd at når man nå velger å satse på vernepleiefaglig arbeid via hverdagsrehabilitering på eldreområdet står vi vernepleiere i stor grad på sidelinjen.

Når begrepet nå blir brukt knyttet opp i mot tjenestene til personer med utviklingshemning blir dette veldig snodig. Helsedirektoratet har nemlig lyst ut midler til prosjekter med hverdagsrehabilitering som er rettet mot personer med utviklingshemning. Målet for bruken av de 2 millionene som er lyst ut er å prøve ut modeller for hverdagsrehabilitering knyttet til tjenestene for personer med utviklingshemning. Det er i seg selv litt underlig at man må tilpasse en slik ordning en egen diagnose, men det får bli tema for et annet innlegg.

Vernepleiefaglig arbeid har hatt stor innflytelse på disse tjenestene i 50 år. Jeg har i mange sammenhenger hevdet at vernepleierutdanningen har maktet å endre seg til en moderne utdanning som møter fremtidens omsorgsutfordringer på en god måte. Samhandlingsreformen er som skapt for det vi er gode på. Tidlig innsats, aktiv omsorg, mestring, satsning på kommunale tjenester, hjemmebaserte omsorg. Kunnskapsbasert praksis. Etter at reformen ble gjennomført for over 20 år siden har vi vernepleiere også blitt kritisert for å ha for mye fokus på opplæring og trening i hverdagslivet. Dette har vært både fra vernepleiefaglige miljø, fra pårørende og fra andre fagmiljø. Dette har vært en kritikk som jeg til en viss grad kan forstå, og jeg tror mange vernepleiefaglige miljø har funnet en god balansegang knyttet til graden av hverdagslivets behov for trening og opplæring. Vi har tross alt en god del år med erfaring på feltet. Desverre blir da paradokset fullkomment når man nå kaller det for hverdagsrehabilitering og bevilger millioner av kroner til dette. Det innføres et nytt ord om gammel praksis. Om tradisjonell vernepleiefaglig praksis. Desverre en praksis som tydeligvis i altfor liten grad er kjent og anerkjent. Det er selvsagt veldig bra om andre kommer etter, at tjenestene utvikler seg i «vår» retning. Ikke pågrunn av at det er bra for oss, men siden det er bra for tjenestene. Men når tjenestene mangler fagkompetanse, særlig vernepleiefaglig kompetanse, så er det mer enn underlig at man bruker penger på å innføre et nytt begrep om en gammel og god praksis.

Hvis vi ikke henger med på dette løpet kan vi desverre bare skylde oss selv. Skyld gjerne på meg! Jeg håper fremdeles at vi vernepleiere kan hoppe på, og bli sentrale aktører i fremtidens «hverdagsrehabilitering». da trenger vi tydelige stemmer som ikke bare utvikler god kompetanse, men som også fremmer den. Vi trenger fagforeninger som er tydelige profesjonspolitiske. Rapporten «Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering» er et slående eksempel på at små profesjonsforbund som Norsk ergoterapeutforbundet og Norsk fysioterapeutforbund fremmer profesjonspolitiske interesser via faglig promotering. Det er rett og slett fascinerende å se på mangelen på vurdering av vernepleierenes kompetanse her. Dette er altså en rapport som det refereseres til i den nye meldingen til Stortinget. Ære være disse forbundenes arbeid på dette feltet, men igjen så er vi vernepleiere helt borte fra et felt som vi burde være førende i.

Det er rett og slett viktig at vi fremhever vår kompetanse på en målrettet og strategisk måte. Kom igjen folkens!

31/07/2013 8

Om ansvar for gode tjenester – og mageleie

Filmen Grep er en bra illustrasjon på temaet. Klikk på bildet.

Håndtering av vold og annen fysisk skadeaverging er heldigvis ikke noe som er en del av arbeidshverdagen til de fleste. Men. For en del vernepleiere er dette en viktig del av sitt daglige arbeid. Dette handler om vårt yrkesfag, om etikk og om ivaretakelse av både tjenestemottakere og tjenesteytere. Derfor er det også svært viktig å ha en kontinuerlig diskusjon om hvordan man håndterer dette best mulig. Jeg har skrevet om dette før. Det handler om teknikk. Men også om så mye mer enn det. Blant annet handler det om hvem som har ansvar for gode tjenester. I det siste har det vært en viss debatt om mageleie. Bernt Barstad setter dette temaet i perspektiv med sine erfaringer og synspunkt i dette innlegget han sendte vernepleieren.com her om dagen. Han setter særlig fokus på viktigtigheten av god ledelse for å utvikle gode tjenester, og at dette må ligge i bunn for videre diskusjoner knyttet til mageleie. Her er hva han skriver:

Må bare få det ut!
Jeg er det som kan kalles»vernepleier i bunn», i tillegg til videreutdanning i målrettet miljøarbeid, videreutdanning i sexologi og en master i funksjonshemmede og samfunn fra NTNU. På -80 tallet og fram til ansvarsreformen var et faktum, jobbet jeg ved en sentralinstitusjon ved det daværende HVPU, etter en kort gjesteopptreden i Trondheim kommune begynte jeg høsten 1991 å jobbe ved Habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag, der har jeg vært siden. Grunnen til at jeg velger å starte dette innlegget med noe tilnærmet en CV er et forsøk på å formidle at jeg har både formalkompetanse og erfaring over flere år.

«Jobbet du med meg når det var nedlegging?» spurte en av informantene mine til masteroppgaven min. «Jada, jeg gjorde nok det», svarte jeg. «Det var ikke rett av dere å legge meg ned!» sa hun videre. Jeg forklarte så at nedlegging var det virkemiddelet vi brukte på åttitallet når hun utaggerte som hun gjorde. «Ja, men dere trenger ikke det nå, hva skal du gjøre hvis jeg blir sint og mister kontrollen?» sa hun videre. Jeg forklarte hva jeg skulle gjøre når hun ble sint og mistet kontrollen, deretter kunne vi fortsette intervjuet. Jeg jobbet med denne personen når hun bodde på en HVPU institusjon på -80 tallet. Tiltaket som jeg beskrev overfor henne hadde jeg blitt forklart av en av nærpersonene hennes før jeg gikk inn til henne. Jeg ble også fortalt at dette tiltaket langt på vei var hennes eget forslag.

Takket være et begredelig vær de siste dagene – i allefall her i Trøndelag, har jeg kunnet ta del i enkelte debatter på Facebook. Debatter som har tatt litt plass på FB siden Vernepleier. Jeg skal kort oppsummere; sist lørdag (13. juli) sto det en kronikk i Adresseavisen, forfatter var Oscar Aasland Hovin, tittel på innlegget hans var «Med livet i personalets hender» . Innlegget var interessant og reflekterte over hvor mye makt miljøpersonalet har i det daglige arbeidet og i hvilken grad dette kan misbrukes i form av underrapportering og tildekking av faktiske hendelser. I tillegg hadde kronikken et innspill knyttet opp mot bruk av mageleie og viste til at engelske myndigheter ønsker å forby mageleie ved psykiatriske avdelinger.

Søndag kveld skrev jeg et innlegg på FB for å utdype hva jeg mente i diskusjonen knyttet til Hovins innlegg på FB med bakgrunn i aviskronikken. Et innlegg som fikk mange «likes» og kommentarer. Jeg kritiserte Hovin for å «sparke nedover» gjennom at han poengterer den makten miljøarbeideren har i det daglige arbeidet, jeg mente at han heller måtte rette skytset mot de som administrerer tjenestene til den enkelte. Jeg understreket dette med at det er dem som setter standard for det faglige arbeidet, for faglig utvikling, for turnus, for hvor mange tjenesteytere den enkelte skal utsettes for osv. Jeg skal gi Hovin rett i at den enkelte bistandsyter kan misbruke sin posisjon – spesielt der det er mange ansatte, uklart ansvar, fragmentert ansvar, manglende faglig jobbing osv. Sånn sett vil jeg gi både Hovin og meg selv rett, men mener fremdeles at de første og viktigste takene må tas fra enhetsledernivå og oppover, det er dem som er arktitektene og premissleverandørene for hvordan disse tjenestene skal være. Det tjenestene må få er økt fokus og en ledelse som ser dem og stiller krav og forventinger knyttet til den enkelte bruker. Antall «likes» og kommentarer gir meg en indikasjon på at jeg er inne på noe.

Mandag ettermiddag postet Karl Kristian Indreeide kort artikkel om mageleie ved skadeavverging som han hadde skrevet sammen med Monica Vandbakk. Artikkelens tittel er «Fysisk skadeavverging og bruk av mageleie». Artikkelen gir en grundig beskrivelse av mageleie, hvilke faremomenter det innebærer og den sier noe om viktigheten av skadeavverging, herunder også mageleie. Den er inne på hjemlet tvang og gjør rede for hva som kan gå galt ved bruk av mageleie. Den har også et annet aspekt som er lett å glemme, nemlig behovet for å beskytte personalet. Jeg har ikke et pragmatisk forhold til bruk av mageleie, derimot syns jeg at enhver fysisk konfrontasjon med de personene man er satt til å yte tjenester overfor er en for mye. Mitt utgangspunkt er at jeg er skeptisk til mageleie, jeg liker ikke holding og målet må være å søke å unngå disse former for konfrontasjoner.

Hva har så disse tre innspillene med hverandre å gjøre? Hovin påpeker mulighetene for å misbruke sin stilling og utøve uhjemlet tvang og makt. Jeg hevder Hovin skyter feil pianist når han hevder at miljøpersonale kan misbruke sin maktposisjon, og mener at skytset må rettes mot de som administrerer tjenestene, fra enhetsleder til rådmann. Arbeidet som utføres må med andre ord få en høyere status, de som administrerer tjenestene må forsøke å styre disse i den retningen den enkelte ønsker. Både Hovin og jeg får mange «likes» og positive kommentarer, vi er med andre ord inne på noe. Mange der ute er enig med Hovin og mener det er en reell fare for at tjenesteytere misbruker makten sin. Mange der ute er enig med meg, og mener at de som administrerer tjenestene bryr seg for lite, og stiller lite krav osv.

Leder av NFU, Jens Petter Gitlesen kom med et innlegg som også er av interesse i denne debatten. Han skrev følgende:

«I 2005 og 2006 hadde vi nasjonale tilsyn med bruken av tvang og makt. Begge gangene ble det avdekket avvik i 75% av tilfellene. Etter 2006, har vi bare hatt hendelsesbaserte tilsyn. Her avdekkes avvik i ca. 90% av tilfellene. Avvikene varierer fra alvorlig inngripende ulovlige forhold til det at en ikke har orden i papirene. Ikke noe tyder på at forholdene bedrer seg. Når lovverket brytes såpass ofte på et område som kan være svært inngipende for den enkelte, forteller det først og fremst om systemsvikt. Sektoren er ofte nedprioritert. I mange kommuner hentes skoleungdom rett i fra gaten til arbeid i bofellesskapene. Andre ganger sliter en med en kommunal ledelse som mangler den grunnleggende forståelsen for virksomheten de leder. Det øverste ansvaret har kommunestyret, men det forekommer knapt at politikerne involverer seg. Når saker fra sektoren en sjelden gang kommer på den politiske dagsorden, fremmer rådmannen et forslag som er utarbeidet av sektorledelsen. Politikerne vedtar rådmannens innstilling uten debatt. Incentivene til å rette opp forholdene er heller ikke de sterkeste. Avviksanmerkninger knyttet til omsorgstjenester gir ingen konsekvens for kommunen. Når det gjelder arbeidsmiljø, brannsikkerhet, barnevern og andre områder, har statlige myndigheter sanksjonsmidler overfor kommunene som ikke følger lovverket».

Med bakgrunn i innspillene og betenkelighetene til Hovin og undertegnede og sett i lys av innspillet fra Gitlesen, er det grunn til å være svært kritisk til bruk av mageleie. Jeg tror at for å få bukt med avvikene Gitlesen refererer til og for å få bukt med uhjemlet tvang, må det en betydlig fokusendring til. Denne fokusendringen må gå fra vedtatte normer for tilbudet til den enkelte, til et fokus på hva den enkelte ønsker med livet sitt. Dersom man klarer dette, vil det trolig være grunn til å anta at bruken av tvang og makt (både hjemlet og uhjemlet) vil reduseres betydlig. Et faglig fokus med utgangspunkt i hva den enkelte vil med livet sitt, vil også føre til en mer genuin interesse for jobben som tjenesteyter, for de tjenestene man yter og for å hjelpe den enkelte å nå de mål man har. Dersom vi noen gang evner å komme så langt, så skal jeg gladelig være med å diskutere bruk av mageleie – dersom det da i det hele tatt vil være bruk for det noe mer.

Bernt Barstad

19/07/2013 0

Porno

Manglende tjenester. Den sterke kommune mot enkeltindividet. Fagforeningen som støtter kommunen, og beskytter sine medlemmer mot støtende oppførsel fra en person med bistandsbehov. Arbeidsmiljøloven vs. helse- og omsorgstjenesteloven. Porno. Ah, for et ”herlig” dilemma. Et dilemma som fortjener litt ettertanke…

VG og noen andre aviser skriver i disse dager om mannen med bistandsbehov i Vestby kommune som blir nektet tjenester. Nektet tjenester på grunn av kattehold og enorme mengder med porno på veggene. Særlig pornobildene vekker reaksjoner, og selvsagt er det dette som blir fokusert på i media. Kan noen bli nektet nødvendige tjenester på grunn av pornobilder på veggene?

Ja, mener Vestby kommune. Ja, mener sykepleierforbundet. Nei, mener jeg. Men. Selvsagt handler dette om så mye mer enn porno på veggene.

Hvor går grensen for når man kan nekte folk tjenester? Folk som åpenbart har behov for ulike tjenester, men som har en atferd som er problematisk for tjenesteyterne. For selvsagt kan porno på veggene være problematisk for den enkelte tjenesteyter. På lik linje med en hel rekke andre ting. Hver dag møter vernepleiere situasjoner som er svært så problematisk for ens egen integritet. Man møter folk som har helt andre verdier og holdninger enn en selv. Man møter folk som tråkker over grensene med vold og trusler. Man er daglig i svært vanskelige situasjoner. Hvor går grensen?

Denne saken er mye mer kompleks enn noen hundre pornobilder. Det er vanskelig å få det frem i en liten avisreportasje, og vi bør være svært forsiktig med å trekke konklusjoner. Men. I hvor stor grad har man prøvd å få til en løsning i den åpenbare konflikten mellom enkeltindivid og kommune? I hvor stor grad har man ønsket en løsning? Verken uttalelsene til kommunen, pasient- og brukerombudet eller sykepleierforbundet tilsier at de har tatt innover seg kompleksiteten i en slik sak. Kanskje er det formatet til VG som gjør det.

Enkelte kan nok holde ut i et slikt arbeidsmiljø, men mange av de som jobber i hjemmetjenesten er strengt religiøse og kan bli støtt av bildene. Kommunen kan ikke håndplukke folk til ulike oppdrag.

Kommunelegen utviser et svært så snevert syn på offentlige tjenester. Er det virkelig slik at man ikke kan tilpasse tjenestene den enkelte tjenestebruker, og kan man virkelig ikke ta hensyn til den enkelte arbeidstaker i utformingen av tjenestene? Jeg forstår at dette er et svært så vanskelig dilemma. De kommunale tjenestene i en liten kommune kan umulig være beredt til enhver utfordring. Rekruttering av ansatte ville blitt svært så vanskelig. Men, slike kategoriske uttalelser hjelper ikke særlig i en fastlåst situasjon.

Av hensyn til arbeidsforholdene til de ansatte, ville vi rådet våre medlemmer til å kreve at bildene ble fjernet, sier nestleder i Norsk sykepleierforbund, Solveig Bratseth til VG.

Og, hva så? Hvis man krever dette, hva så… Hvor går grensen? Skal man være nødt til å bruke tvang? Er det ikke slik at det ikke er den enkelte tjenesteutøver som skal ha hele ansvaret for hvordan en tjeneste skal utøves. Burde ikke fagforeningen kritisert kommunen for å ikke organisere tjenester på en slik måte at den ivaretar både tjenesteutøver og tjenestebruker? I stedet velger NSF å kritisere tjenestebrukeren. Underlig ensrettet spør du meg.

Men, jeg synes ikke pasient og brukerombudet er så veldig mye bedre:

Argumentet om at noen kan bli støtt er fullstendig galskap. Hvor skal grensen gå da for hva folk opplever på jobb? Takler man ikke jobben, må man finne seg noe annet å gjøre.

Han skiller heller ikke på tjenestene og den enkelte tjenesteutøver. Det synes jeg er svært så problematisk. Selvsagt skal ikke tjenesteutøvere måtte slutte på grunn av at de synes det er problematisk å utøve tjenester til en enkelt person. Igjen, her er det kommunen som må finne en løsning.

Og selvsagt er løsningene der. For det første må man jobbe beinhardt med å komme i en posisjon for dialog. Her finnes det tredjeparter som kan bidra. Media er ikke en slik tredjepart. For det andre må vi ha offentlige tjenester som er fleksible. Vi må kunne skreddersy måter å jobbe på som gir gode tjenester. For det tredje må det være faglig kompetent personell som kan jobbe direkte med tjenesteutøveren for å finne gode løsninger. Vernepleiefaglig kompetanse synes svært aktuelt i denne saken. Til slutt. Kommunen må erkjenne sitt ansvar for å gi bistand til kommunens innbyggere som har behov for det. Det er ikke den enkelte tjenesteutøver sitt ansvar.

(Hanne Line Wærness skriver i bloggen Villroser om slike dilemma når det gjelder det å jobbe i forhold til vold. Synes det passer godt i denne saken også. Det er ikke den enkelte tjenesteyter sitt ansvar. Vi skal aldri akseptere å arbeide på et sted som er integritetskrenkende, men vi må finne systemer som sikrer at vi møter slike vanskelige situasjoner på en bra måte.)

Så, oppsummert; her er hva jeg mener. Om vi ikke har annet å by på enn

å måtte slutte i jobben vår,
å nekte å jobbe hos mannen,
å nekte å gi mannen tjenester eller
å ta diskusjonen i media

så har rett og slett faget vårt, det vernepleiefaglig, spilt fallitt. Nemlig.

14/07/2013 3

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Forfatter