Vernepleieren

På date med kjæresten min…

Den politiske konsekvensen av det Solveig Horne sier er selvsagt ikke at staten skal sikre at jeg får flere alenekvelder med min kone. Den politiske konsekvensen må være at foreldre med barn med funksjonsnedsettelse får de samme mulighetene som meg til å være en god kjæreste og pappa (eller mamma) med overskudd.

Jeg er utrolig heldig. En gang av og til sender jeg barna mine bort. Jeg har gjort det (nesten) helt siden de ble født. Jeg har venner og familie som har stilt opp slik at jeg får være alene med min kone. Av og til en kveld hjemme. Av og til en helg på hotell. Det er rett og slett litt luksus.

Når Solveig Horne i dag snakker om viktigheten av at foreldre får muligheten til å være sammen uten unger, så er jeg veldig enig med henne. Det er skillsmisseforbyggende. Og det er bra både for foreldre og barn. Selv om mange stiller spørsmål ved om en statsråd skal bry seg om dette, så synes jeg det er helt greit. Det er bra at regjeringen bryr seg om oss.

Horne påpeker samtidig det selvsagte. At det ikke er en statlig oppgave å passe på at jeg får tid alene med konen min. Fremdeles er jeg utrolig nok enig med Horne. Like lite som det er en statlig oppgave å lage en mobil-app som sørger for at pappaer i pappaperm treffer hverandre. La det så langt ikke bli en kamp mellom høyresiden og venstresiden. Som debatten har vist i dag er det mange nok familiepolitiske spørsmål å ta av der den nye statsrådens meninger er problematiske. Derfor er det tullete å henge henne ut for å bry seg om meg og kjæresten min. La oss heller ta henne alvorlig.

For hva bør den politiske konsekvensen av det hun sier være? Som barne-, likestillings- og inkluderingsminister har hun et ansvar for politikken overfor både barn og personer med funksjonsnedsettelse. Hennes utspill må forventes å gi konsekvenser for politikken overfor familier med barn med funksjonsnedsettelse. Historiene er mange om familier som må bruke all sin energi på å kjempe mot systemet for å få oppfylt rettighetene sine. Foreldre som må være barrikadekjempere i mye større grad enn de kan være foreldre eller kjærester.

Jeg har møtt en del familier, og hørt om enda flere. Når de må dokumentere gang på gang at de har behov for ekstra oppfølging. Når de ikke blir trodd på at omsorgsoppgavene er langt større enn det vi kan forvente av foreldre uten støtte fra det offentlige. Når de sjelden eller aldri får sove mer enn noen få timer om natten. Når de blir slått og sparket, eller må oppleve barn som selvskader. Avmakt. Når velferdsstaten svikter.

Bergens tidene har det siste året satt søkelys på avlastningssituasjonen i Bergen. Det var ikke hyggelig lesning, dog ikke overraskende. Det er nok liten grunn til at situasjonen andre steder i landet er bedre.

Kun halvparten av de spurte var fornøyde med mengden avlastning de fikk for sine barn. En tredel av dem oppga at de søkte mindre enn de faktisk trenger, fordi de visste at de ikke ville få alt uansett. 59 prosent hevdet at saksbehandler hadde gitt dem «uriktige og misvisende opplysninger» og 30 prosent sa at de hadde opplevd at saksbehandler løy for dem. (fra BT)

Avlastning, personlig assistanse og andre ordninger må være en selvfølge for familier med barn som trenger ekstra oppfølging. Dette er et tema som har vært aktuelt for oss som jobber med barn med funksjonsnedsettelse i alle år. Nå er det påtide at politikerne tar dette behovet på alvor.

Derfor skal vi ta på alvor det Solveig Horne sier. Den politiske konsekvensen må være at disse ordningene får et skikkelig løft. At disse foreldrene skal kunne ta seg en kveld på kino, eller en helg på hotell. Jeg håper Horne ser dette, og at dette er familier som trenger særskilte ordninger. At samfunnet av og til må sikre ordninger som gjør at ulike mennesker, i ulike situsjoner, får like muligheter.

29/10/2013 1

Utviklingshemmede kan alltid vente…

Likestillings- og diskrimineringsombud Ørstavik. Som vanlig knallgod!

Tenk om regjeringen hadde lagt frem en likestillingsmelding med underoverskriften «Om kvinner». Regjeringen hadde fått velfortjent pepper. Solveig Horne hadde fått massiv kritikk. Det er da ikke kvinnene selv som er alene ansvarlig for likestillingen. Det er det hele samfunnet som er.

Før sommeren la regjeringen frem en melding om «Frihet og likeverd». En melding med underoverskriften «Om mennesker med utviklingshemning». Et signal om at en helhetlig gjennomgang av situasjonen for personer med utviklingshemning kun handler om dem, ikke oss alle. Ingen utenfor fagmiljøene reagerte. Verken positivt eller negativt. Ikke en lyd i media. Ingen kritikk fra opposisjonen. Selv ikke fra partiet som initierte arbeidet, Venstre.

Utviklingshemmede kan alltid vente…

I dag og i morgen har SOR en stor konferanse om nettopp Frihet og likeverd. Over 500 deltakere på en sosialpolitisk konferanse om situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er rett og slett utrolig stilig. Hvor mange politikere som er der vet jeg ikke, men jeg tviler på at det er så mange. Inga Marte Thorkildsen, som skulle holdt innledning som inkluderingsminister, kunne (av naturlige grunner) ikke komme. BLD hadde tydeligvis ikke anledning til å stille med en av de nye politikerne. Det er synd. Det hadde vært en ypperlig anledning for det nye regimet i BLD å vise at dette er et område de tar på alvor. Den muligheten tok de ikke.

Det ga istedet meg muligheten. På fredag ble jeg spurt om å steppe inn, og som den snakkesalige bergenseren jeg er så lot jeg ikke muligheten slippe fra meg. Frihet og likeverd, slik jeg ser det. Det er ganske så flott å få være en del av et program bestående av likestillings- og diskrimineringsombudet og Kåre Willoch for å nevne noen.

Jeg har behørig omtalt meldingen tidligere her på bloggen, se her:

Det var ikke bare meg som var kritisk til meldingen. Og ingen vet hva som skjer nå. Vil den nye regjeringen fremme den på nytt? Vil de lage en ny? Vil de legge den i skuffen, og håpe på at ingen husker den…

Utviklingshemmede kan alltid vente…

Et tema som flere tok opp, blant andre, og ikke overraskende Kåre Willoch, var behovet for et eget ombud for personer med utviklingshemning. En vaktbikkje som ikke bare behandler klagesaker, men som også oppsøker og avdekker rettsikkerhetsbrudd. Jeg har forståelse for ønsket, men jeg tror jeg er uenig (selv om det selvsagt hadde vært drømmejobben). Vi har et likestillings- og diskrimineringsombud som er satt til den jobben. Hun ser en viktig helhet, og skiller ikke mellom diskrimineringsgrunnlag. Sunniva Ørstavik var svært tydelig i sin innledning. Det er dog mulig at hun trenger enda flere ressurser, kompetanse og ikke minst muligheter til å være proaktiv. Men jeg må innrømme at jeg digger Ørstaviks måte å løse rollen som ombud, også i forhold til å ivareta personer med utviklingshemning.

Bilde av salen. Tatt rett før jeg gikk på talerstolen. Uklart? Jepp. Ganske så nervøse hender er ikke særlig rolige

Noe Kåre Willoch sa som jeg derimot er veldig enig i er at han (så langt som en høyre-mann kan gå) oppfordret til sivil ulydighet hos byråkratene på området. Hvis byråkrater opplevde at regelverket var til ugunst for personer med utviklingshemning eller til deres familier, så burde man si høyt og klart i fra. Om de da fikk problemer med sine ledere, burde man sørge for at disse lederne ble fjernet. Ja, vi trenger folk i det offentlige apparatet som sier i fra!

En som gjør nettopp det er Nils Olav Aanonsen, spesialist i nevrologi, Oslo Universitetssykehus. Utviklingshemmede kan alltid vente. Det var et av budskapene hans. Eller. Absolutt ikke hans budskap. Hans budskap var heller at utviklingshemmede må alltid vente. Han forteller om politikere og sykehusadministartorer som sier og skriver at habiliteringstjenestene i spesialisthelsetjenesten blir prioritert, men som ikke gjør det som skal til for at de faktisk blir prioritert. Det er svært alvorlig.

Ok. Jeg håper at den nye regjeringen sørger for at «Frihet og likeverd» ikke blir et tegn på at utviklingshemmede alltid kan vente. Noen mener nok at meldingen skal lages på nytt. Da blir det enda mer ventetid. Jeg håper den blir sendt til stortinget som den er. Skap debatt i et revitalisert storting. Få debatten i media. Sørg for at en hel haug med partier kommer med forslag til vedtak i stortinget som går på konkrete tiltak. Tiltak som godt kan samles i en tiltaksplan. Bruk internett og konferanser. Bruk statsbudsjettet. La det bli en entusiasmemelding.

For. Utviklingshemmede kan ikke vente. Samfunnet kan ikke vente.

Klikker du her så får du se presentasjonen/ lysbildene mine

21/10/2013 1

Vernepleierutdanningen som eksportvare?

For noen dager siden var det 2 år siden jeg satt på kontoret til Tora Aasland. Statsråd. Hun hadde innkalt til møte om fremtidens vernepleierutdanning (og om de andre BSV-utdanningene) . Dette møtet kommer jeg til å huske godt. Hun slo fast at vernepleierutdanningen skulle bestå.

Tja, hvorfor skriver jeg om det nå. Jo, for den siste tiden har våre venner i Socialpædagogerne (SL) nådd et viktig utdanningspolitisk mål. Den danske regjeringen har slått fast at man trenger mer spesialiserte utdanninger. Igjen skal man kunne spesialisere seg som socialpedagog i Danmark. Socialpedagogærne har vært samarbeidspartnere med Fellesorganisasjonen og vernepleierne gjennom mange år. Selv om det er svært store forskjeller på utdanningene i Danmark og Norge, og her i Norge har vi jo enda mer spesialiserte bachelorutdanninger enn det danskene får nå, er det noen interessante poeng i denne utviklingen.

Når vi kjempet for å beholde vernepleierutdanningen for 2 år siden, ble blant annet det danske utdanningssystemet brukt mot oss. At det internasjonalt ikke var vanlig med så spesialiserte utdanninger som vi har her i Norge på det sosiale feltet, og at den internasjonale trenden gikk mot mer generelle utdanninger på grunnivå. Samtidig visste vi om den store misnøyen det fantes i de danske miljøene. Nå har begge landene slått fast at det er viktig med utdanninger som til en viss grad er spesifikke og målrettede for å sikre god kompetanse i tjenestene.

Et annet interessant trekk er, slik jeg har kunnet se det utenifra, at i Danmark, på samme måte som i Norge i 2011, har fagfolk og organisasjonene for personer med utviklingshemning stått sammen i kampen for gode utdanninger. For mer spesialiserte utdanninger. Organisasjonene for personer med utviklingshemning har i begge landene stått på fagforeningenes side i kampen for gode utdanninger som utdanner fagfolk som er gode på det direkte arbeidet for personer med behov for gode tjenester. Det er da et paradoks at vi her i Norge nå ikke inkluderer tjenestebrukerne i den videre utviklingen av utdanningene (som Ole Petter Askeheim så treffende beskriver i Fontene nå i høst).

Vernepleierutdanningen blir ofte beskrevet som unik i internasjonal sammenheng. Det stemmer ikke helt. Det finnes flere utdanninger som til dels ligner på vår. Eksempelvis Learning disability nurse i England. I Australia har de også hatt en utdanning med flere likhetstrekk, og på Island har de også en vernepleierutdanning (jeg er ikke helt oppdatert internasjonalt, men utdanningen på Island er ikke så lik nå som den var før). Det finnes dog ikke så mange utdanninger som kombinerer helsefaglig kompetanse med sosialfaglig og pedagogisk kompetanse som vi gjør her i Norge. Jeg er overbevist om at dette er en fremtidsrettet måte å tenke på, særlig med dagens fokus på et utvidet helsebegrep og en sosial forståelse av funksjonshemming.

Kanskje burde vi norske vernepleiere gjøre enda mer for å spre utdanningen vår internasjonalt. Det burde vært gjort flere forsøk på samarbeid med tilsvarende utdanninger andre steder, og vi burde i større grad «reklamert» for utdanningen vår. Jeg vet at den enkelte utdanningsinstitusjon har samarbeid internasjonalt, og FO har også et fruktbart samarbeid i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI. Her treffer man til dels folk som jobber innenfor helsetjenestene, men kanskje i mindre grad folk med utdanninger som kombinerer fagområdene på samme måte som vi gjør med vernepleierutdanningen.

(Kanskje bør vi skifte ut den engelske betegnelsen på utdanningen vår?)

Kanskje burde fagforeninger, utdanningsinstitusjoner og Kunnskapsdepartementet forsterket det internasjonale arbeidet knyttet til vernepleierutdanningen. Et sterkere internasjonalt samarbeid og en tydeligere internasjonal identitet ville gjort faget vårt mer robust. Hva sier du, bør vi satse på vernepleierutdanningen som en internasjonal eksportvare?

18/10/2013 0

Vi gillar olika!

Visste du det? At vi idag har fått en ny inkluderingsminister? Hvem? Solveig Horne fra FrP. Det er hun som skal ha ansvar for det viktigste politikkområdet i vår tid. Hvordan skape et godt, mangfoldig og inkluderende samfunn. Nemlig.

Inkludering handler om å bygge et samfunn for alle. Der vi alle har muligheter til å være oss selv. Uavhengig av hvem vi er og hva vi er. Det handler ikke om integrering. At noen skal integreres inn i et samfunn som er definert på forhånd. Det handler om et samfunn der alle bidrar. Bidrar til et mangfoldig samfunn der folk er forskjellige. Ikke et samfunn preget av likhet.

Skal vi få til dette må også samfunnet bygges på likestilling, likeverd og anti-diskriminering. Gjennom holdninger, og ikke minst gjennom handlinger må vi vise tydelig at uansett hvor forskjellig vi er så skal vi ha det samme vernet til nettopp å være ulike. Jeg liker godt at den nye regjeringen har signalisert at de ønsker å se på mulighetene for en felles likestillings- og antidiskrimineringslov. En lov som ikke skiller på grupper. Diskriminering er like problematisk uavhengig av grunnlaget for den.

Det er dette Solveig Horne skal forsvare. Det er dette hun skal utvikle.

Jeg synes det er tåpelig når eldgamle uttalelser blir brukt mot nye politikere. Folk må kunne få lov til å skifte mening eller nyansere seg (tenk om alle høyrefolk skal bruke alle uttalelser Paul Chaffey hadde som stortingsrepresentant for SV mot han nå som han er blitt statssekretær). Derfor synes jeg det var rimelig å gi Horne en sjanse til når det kom frem at hun får tre år siden hadde twitret følgende:

Jeg synes det er mange andre ting å bruke mot FrP enn en melding på sosiale medier år tilbake.

Men vår nye inkluderingsminister har ikke tenkt å nyansere sine uttalelser. Hun slår fast at hva landets unger skal få vite om homofili, nei at de i det hele tatt skal få vite om at det finnes homofili, er noe vi må være tøffe nok til å debattere. Hva i huleste har dette med tøffhet å gjøre. De som er tøffe er nemlig de som tør å stå frem som homofile i miljø der homofili er sett på som en styggedom som ikke er en del av den menneskelige variasjon. Miljø som får støtte hos politikere som stiller spørsmål ved om homofili er noe som våre barn skal lære om.

Horne sier at hun også er homofiles minister. Som om noen skulle lure på det. Hun er vår alles minister. Hun er min minister. Og ikke minst er hun sønnen min sin statsråd. Han som skal lære om det menneskelige mangfoldet. Han som skal lære å ta vare på mangfoldet. Han som skal lære å fremme det menneskelige mangfoldet. Han, og alle andre, må lære om homofili, om funksjonsnedsettelse, om islam og om bergensere. Han må lære om menneskelig variasjon. Det er ikke noe vi skal debattere, og det er heller ikke noe skolen og barnehage skal måtte vurdere. Slik er det bare. Og, det er ikke bare han som skal lære om det. Det skal alle barn. Bare på den måten kan vi ha troen på et tolerant, mangfoldig samfunn.

Horne starter sin statsrådstid som inkluderingsminister med å ekskludere. Det håper jeg ikke hun har tenkt å fortsette med. For vi trenger virkelig en fremtidsrettet inkluderingsminister. En minister som ivaretar det menneskelige mangfoldet. Da sverigedemokratene ble valgt inn i Riksdagen for noen år siden, startet Aftonbladet kampanjen «Vi gillar olika». For meg handler ikke dette om innvandring. Det handler om oss alle. Dette er mine ord til den nye inkluderingsministeren. Vi gillar olika, gjør du? Jeg tror og håper det. Lykke til med landets kanskje viktigste jobb!

16/10/2013 0

Tusen takk, Frode!

”En av mine største ønsker er at ALLE Sosialist-svina i NAV-systemet blir byttet ut med effektive borgerlige nav-ansatte,og at alle de tidligere sosialist-navansatte må trekke kølapp på NAV DE OGSÅ i fremtiden,DET hadde vært vidunerlig å overvært:)”

I august ble Anni Rachmawati Godager drept. Hun var ansatt på NAV Grorud og ble drept på jobb. Fredag 4. oktober er dette hovedsaken til A-magasinet. Samme dagen tikker to urovekkende kommentarer inn på min blogg. Kommentarer som nettopp retter seg mot NAV-ansatte. De har ingenting med A-magasinets reportasje å gjøre. De er relatert til debatten etter mitt innlegg om Siv Jensen og språkbruk. Kommentarene gjør meg sint. Rett og slett forbannet. Særlig når tilfeldighetene gjør at de kommer samme dagen som vi alle blir påminnet den tragiske hendelsen på Grorud.

Jeg er en av dem som flere ganger har tatt til orde for offentlige tjenester som i større grad må være på lag med tjenestebrukerne. At vi som tjenesteytere skal sette mer pris på den erfaringen og kunnskapen som tjenestebrukerne fremviser. Også når disse er sinte, frustrerte, lei deg. Uavhengig av vår (skrå)sikkerhet på vårt fag eller vår juss, er det tjenestebrukeren som selv eier sin egen opplevelse. Sin egen opplevelse av sitt møte med deg som helse- og sosialarbeider. Sitt møte med ”systemet”. Det er mange som opplever å ikke bli ivaretatt på en skikkelig måte. Det er mange som ikke blir ivaretatt på en skikkelig måte.

”De er avskyelige sosialist-parasitter hele gjengen,fordømte kollektivist-avskum,som alltid går en hel flokk etter enkelt-individer,enten det er byråkrater eller blitzer-pakk.”

Media har i de siste årene servert historie på historie. Om hvor dårlig folk blir ivaretatt av NAV. Historiene fører ofte, med rette, til stort engasjement. Det bidrar kanskje til at folk har et generelt dårlig inntrykk av NAV. Men, hvor ofte har du tenkt på hva dette gjør med de ansatte i NAV? Hvor ofte hører vi deres historie? Hvordan er det egentlig å jobbe i et system som nesten daglig får negativ omtale i media? Media har en viktig rolle i å formidle historiene om folk som blir dårlig behandlet. Men de har også ansvar for å formidle alt det bra arbeidet som skjer hver dag. Av mange mange NAV ansatte som stiller opp for dem som har det vanskeligst her i landet.

Vi må være forsiktig med å individualisere når NAV gjør en dårlig jobb. Selvsagt finnes det både dyktige og dårlige tjenesteutøvere også i NAV. Som på alle andre arbeidsplasser. Men, bortsett fra tjenestemottakerne, er det de ansatte som er NAV sin viktigste ressurs. I går la den kommende regjeringen frem sin regjeringsplattform. Der er det mange flotte ord. Blant annet slår de fast at det er de ansatte som er kommunehelsetjenestenes viktigste ressurs. Det er viktig å fremheve at dette også gjelder NAV. Jeg tror dessverre det er lett å se på leger, sykepleiere og vernepleiere i spesialisthelsetjenesten som døråpnere og helter (englene i hvitt), mens man ser på sosionomer, velferdsvitere og andre i NAV som portvakter og/ eller folk som deler ut bjørnetjenester. Både media, vi som er aktive på sosiale medier og alle andre har et ansvar for også å fremheve det gode arbeidet og de gode opplevelsene en har i møte med NAV. Også NAV består av folk.

Debatten etter hendelsen på Grorud har hatt fokus på sikkerhet. Det er både naturlig og viktig. Sikkerheten til dem som jobber i NAV er grunnleggende. Men vi må se større på det. Når Mimmi Kvisvik, leder av FO, sier at man må ha en helhetlig tilnærming til sikkerhet har hun veldig rett. Personer med bistandsbehov trenger tett oppfølging av folk med høy kompetanse. Både i NAV og ikke minst i helsetjenestene. Det trengs nok folk i vanskelige situasjoner. Det må ikke bare bli fokus på metalldetektorer og infoflyt.

Jeg kan dessverre ikke dele de to omtalte kommentarene med dere. De to utdragene som jeg her har kommet med er deler av kommentarer som bruker hendelsene 22. juli 2011 som grunnlag for å oppfordre folk til å hevne seg mot NAV-ansatte. Kommentarene er nå sendt til politiet. Dessverre tror jeg at dette ikke er enestående eksempler. Dette er sikkert noe mange andre bloggere opplever hver dag. Det gjør meg enda mer sint. Vi kan ikke akseptere at folk bruker internett til å spre hat mot offentlige ansatte. Vi må si i fra.

NAV og de NAV ansatte har et ansvar for deres renomé. Vi må forvente at også offentlige etater og ansatte har stor grad av service-innstilling og fleksibilitet. Men vi andre har i høyeste grad også et ansvar. Vi må si i fra også når ting er bra!

Kjenner du en NAV-ansatt? Gi han eller hun noen gode ord. I dag. Si at de gjør en viktig jobb, disse som er velferdsstatens frontsoldater. Denne bloggposten tilegner jeg min gode vernepleierkompis Frode. Din innsats i NAV er uvurderlig. Takk for at du gjør det du gjør. Tusen takk, Frode!

For, selv om det kan virke sånn i mediaoppslag og politiske uttalelser, det er ikke NAV som er trollet. Trollene finner du blant oss selvoppnevnte kommentatorer i internetts mangfoldige skoger.

PS! Dette innlegget kommer ikke til å være åpent for vanlige kommentarer. Hele hensikten er å gi ros til ansatte i NAV. Har du en NAV ansatt du ønsker å gi ros, eller en god historie fra ditt møte med NAV, oppfordrer jeg deg til å skrive en kommentar. Har du noe å klage på, finn et annet sted.

08/10/2013 3

Hvem er svake mennesker, Siv Jensen?

Han het Elling. Jeg var omtrent 20. Han var kanskje 60. Kjære Siv Jensen. Han er en av dem som har gjort meg til den jeg er i dag.

For 20 år siden var jeg støttekontakt i en kommune utenfor Bergen. Støttekontakt for en mann med et langt liv bak seg. Han var en mann av få ord. Bokstavelig talt. I løpet av den tiden jeg kjente han sa han svært lite. En sjelden gang sa han ”hei ungdom” når jeg kom inn døren. Eller nynnet ”shalala” på Bjørn Eidsvåg konserten vi var på. Han smilte. Smilte med øynene. Med hele ansiktet.

Av og til er livet underlig. Jeg har ikke tenkt på Elling på mange år. Helt til jeg så Siv Jensen på TV i går. Underlig. Det kan være at Elling hadde stemt på Siv. Jeg aner ikke. Vi snakket ikke om politikk. Vi bare var sammen. Elling, jeg og smilet hans. Kanskje var det en som Elling også Siv tenkte på i går. Når hun gang på gang fortalte at hun, og den nye regjeringen, nå skulle løfte svake mennesker. Jeg vet ikke. Hva er egentlig svake mennesker, Siv Jensen?

Jeg har jobbet tilknyttet helse- og sosialtjenestene hele mitt voksne liv. Jeg har møtt mennesker som trenger bistand til svært mye. Som trenger bistand til å nå egne mål. Som er avhengig av andre for å kunne være aktive og deltakende. Jeg har møtt folk uten makt. Makt som sikrer påvirkning i eget liv, kanskje også i andres liv. Folk som opplever samfunnets barrierer, holdninger, fordommer og fysiske stengsler, som store hemninger. På en helt annen måte en det mange av oss andre gjør.

Jeg kan ikke huske at jeg har møtt noen mennesker som jeg har sett på som svake. Det har tydeligvis du gjort, Siv Jensen. Hvem er det som er svake? Hvem er de svake menneskene som du har tenkt å løfte?

Elling var pleietrengende, trengte hjelp av andre mennesker til nesten alt. Men den eneste måten han var svak på, var i muskelkraft. Og ja, Siv, jeg løftet han. Mange ganger. Sterkest husker jeg den gangen vi skulle på Fløyen sammen. Elling og jeg. Vi kom med banen til toppen. Eller, nesten til toppen. De siste meterne var det trapper. Elling, jeg, en stor rullestol og trapper. Herregud som jeg løftet. Og flere med meg. For å være ærlig tror jeg verken Elling eller jeg var veldig fornøyd med å måtte løfte. Løfting kan føre til utrygghet. Det hadde vært mye bedre om det ikke var trapper. Om samfunnet var tilrettelagt for oss alle. Slik får vi like muligheter. Ikke ved å løfte hverandre. For meg handler det om inkludering, Siv Jensen.

Selv om jeg er svært skeptisk til virkemidlene dine, Siv Jensen, tror jeg at du mener godt. Tenk derfor gjennom språkbruken din. Finnes det svake mennesker? Hvilke effekt får det på folk å snakke om folk som svake? Elling var sterk nok til å påvirke meg. Til å bidra til den yrkesutøveren og den personen jeg er. Jeg er glad jeg fikk muligheten til å tenke på Elling.

01/10/2013

Vernepleieren- utdanningen og profesjonen

Fellesorganisasjonen (FO) har gitt ut et nytt informasjonshefte om vernepleierutdanningen og vernepleierprofesjonen. «Vernepleieren- utdanningen og profesjonen». Det er fine greier.

Tilfeldigvis oppdaget jeg dette nye, grønne heftet. Kanskje er det flere som ikke vet om det. Derfor en liten omtale her. For vi trenger slike kortfattede hefter som sier litt om hva vi er. Det er nemlig ikke oss vernepleiere dette heftet er til for. Heftet kan brukes overfor alle de som ikke vet hva vernepleiere er for noe. Og, det er alt for mange. Derfor er det fint at det lages slike hefter.

Når jeg sier at det er et nytt hefte er det en sannhet med en del modifikasjoner. For innholdet er godt plantet i tidligere utgitte hefter, samt i dokumenter som FO har laget gjennom de siste årene. Det er dette heftes styrke, men kanskje også dets svakhet.

Heftet gir en kort og ukontroversiell beskrivelse av vernepleierens historie, av utdanningen, av videreutdanninger vernepleiere tar og av noen sentrale elementer som utvilsomt er viktige for utdanningen. Det er bra at det er kort, det gir større sannsynlighet for at det blir lest. Samtidig legger jeg merke til at arbeidsmodellen ikke er fremhevet. Dette kan selvsagt være på grunn av plasshensyn, men mer spennende er det å tenke seg at denne faktisk er i utvikling og til diskusjon. Det er bra. Jeg legger også merke til at heftet fremdeles legger vekt på at tjenestene til personer med utviklingshemning er sentrale for fremtidens vernepleiere. Det har vært diskutert, og denne vektleggingen gir kanskje noen signaler. Det synes jeg er fine greier.

Som sagt er gjennkjenneligheten en fin ting, men det kan selvsagt også være en svakhet. Jeg savner en djervhet som plasserer vernepleierne tydeligere i fremtidens velferdstjenester. Hva betyr dette heftet i kommunenes kompetansediskusjoner? Hvordan skal for eksempel dette heftet plassere oss i diskusjonen om hverdagsrehabilitering? Hva vil det si at vi bygger vårt helsefag på et helhetlig syn på helse der dette er noe mer enn fravær av sykdom? Hva er det med vernepleierutdanningen som gjør oss godt rustet til å møte dagens krav om kunnskapsbasert praksis? En praksis som både henter elementer fra forskning og erfaringsbasert kunnskap, men som ikke minst setter tjenestebrukerne i sentrum og fremhever deres kunnskap og selvbestemmelse. Hva er egentlig vernepleierenes kunnskapsgrunnlag? Hvor er for eksempel den pågående diskusjonen om vernepleiernes bidrag til utvikling av det såkalt sosialfaglige?

Vel. Det er kanskje ikke dette heftet som skal romme denne djervheten. Heftet er viktig for å gjøre oss mer kjent, og jeg håper det brukes. Derfor denne omtalen (og reklamen) her. Så er jeg ganske så sikker på at seksjonsrådet for vernepleiere, og håper at resten av FO, drar debattene om vernepleierutdanningen videre. Godt jobbet, SRV.

24/09/2013 0

Stumme barneord

«Jeg går nedover gaten. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Små barneøyne som ser min vei mens jeg haster videre i min egen verden. Der de roper om hjelp. Jeg ser dem ikke. Jeg er dårlig på det. I deres voksne liv har jeg derimot sett dem. Møtt øynene. Jeg er god på det. Pokker, som jeg skulle ønske jeg kunne se så mye mer enn jeg gjør. »

Tekst kan berøre. Denne her teksten har berørt. Forfatteren av teksten har fått mange tilbakemeldinger etter at han la den ut på Facebook. Det er viktig å bli påminnet dette temaet innemellom. Om barn som ikke blir sett. Og kanskje også om voksne som ikke handler (som jeg selv ikke gjorde, beskrevet i bloggposten Barnevernfaglig førstehjelpskompetanse).

Morten Qvam er vernepleier og faglig ansvarlig i bolig for personer med utviklingshemning. Videreutdanning innen psykisk helsearbeid og relasjonsledelse. Han er politisk aktiv i partiet Rødt Narvik. Han skriver til meg at han i denne fortellingen forsøker å beskrive perspektivet av hvordan det er å møte mennesker på det personlige plan utenfor jobbsammenheng. Å være et medmenneske uten å innta rollen som vernepleier. Men kanskje forteller han noe om hvordan avmaktsfølelsen er en del av det å være helse- og sosialarbeider?

Stumme barneord
Jeg går nedover gaten. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Små barneøyne som ser min vei mens jeg haster videre i min egen verden. Der de roper om hjelp. Jeg ser dem ikke. Jeg er dårlig på det. I deres voksne liv har jeg derimot sett dem. Møtt øynene. Jeg er god på det. Pokker, som jeg skulle ønske jeg kunne se så mye mer enn jeg gjør.

Livet tar enkelte med på en grusom reise. Små, blå og tillitsfulle barneøyne som ser opp mot Dem. Store, mørke og blanke som ser ned på dem. Gråtende barneøyne. Redselen, mistilliten, smerten og overlevelsesmekanismene er alt som blir igjen. Selv i voksen alder. For enkelte.

Min drøm handler ikke om å tjene mest penger. Ha det fineste huset. Være tilsynelatende lykkelig. Drømmen min handler om å hjelpe dem alle. At DE skal være lykkelige, eller aller helst bare ha en bra dag egentlig. Livet har vært godt mot meg. Har bare kunnet hjulpet noen få. Alt for få. Samtidig er det alt for mange rundt meg i forhold til andre. Hvor kommer de alle fra? Hvordan kan et menneske gjøre et annet menneske noe så ondt?

Jenter og kvinner som jeg har truffet, som aldri fikk den barndommen de hadde fortjent eller som alle har krav på. Der seksuelt misbruk skapte redsel og utrygghet for et lite barnesinn. Et sinn som var født med grunnleggende tillit til andre. Der misbruk for enkelte ble til diagnoser i sitt voksne liv. Diagnoser som traff meg med full styrke i sin panikk. Jeg våger ikke tenke på hvor engstelige de har vært. Redsel for den voksne, for seg selv og for andre; må ikke bli oppdaget. Jeg våger ikke tenke på redselen de har følt. Vil ikke tenke på det, her jeg står og ser trist ut. For et paradoks; Jeg våger ikke kjenne på smerten som alt for mange barn gjør daglig. Og voksne.

Når panikken kommer hos dem, kommer den rett mot meg. Som en skarp kniv veives den rundt dem. Forsvarer seg. Prisen har jeg betalt. Der jeg står og har blitt truffet utallige ganger. Der jeg stod nær dem alle. Forsøkt å holde rundt dem. Vise kjærlighet. Ikke sånn, men ekte kjærlighet til et annet medmenneske. Betingelsesløst. De viste til gjengjeld hat, smerte, sinne og det motsatte av kjærlighet; ondskap. For at jeg SÅ. Jeg stod der likevel. Inntil det ble for dype sår. Selv for meg. Der mine armer ble partert når jeg holdt rundt dem. Kuttet rett av. Der de fløy av sted uten evne til å holde seg fast. Der de ropte ut hatefulle ord mens de strakk opp armene mot meg. For å bli sett. For å bli holdt fast og rundt. I visshet om at de nok en gang falt i mørket. I sitt gamle mønster. Falt.

Om en Gud virkelig finnes, hvorfor er den ikke der og tar dem alle i hendene? Fører dem bort fra mørket og inn til lyset. Om jeg hadde en verden å gi. Om jeg hadde, hadde så mye mer av alt! Da ville jeg gitt det hele til alle disse barna og kvinnene som har mer indre styrke enn oss andre. Om jeg hadde makt. Om jeg var en tyv. Da ville jeg stjålet det hele fra alle de som vet om lille deg. De som ikke noe gjør. De som ser en annen vei.

Her jeg sitter og skriver har jeg intet annet enn min tristhet og mine ord dedikert om deg. Beklager, jeg er bare så fryktelig dårlig til å se lille deg.

19/09/2013 0

Hurra for Sigrid Bonde Tusvik!

Kampen mot sorteringssamfunnet skal ikke kjempes på den enkelte kvinnes skuldre. Kampen skal kjempes i stortinget, i helsetjenestene, i skolen og i resten av samfunnet.

Komiker Sigrid Bonde Tusvik har fått oppmerksomhet rundt noen av sine uttalelser i forbindelse med hennes nye TV-serie, ”Sigrid blir mamma”. Til Dagbladet Magasinet skal hun ha sagt følgende:

Hadde undersøkelsene vist at det var mulighet for «downs», ville jeg tatt abort. Jeg vet inni meg at jeg ikke ville klart å ta vare på et barn med spesielle behov.

Jeg vet svært lite om selve programmet. Ikke har jeg sett det, og ikke kommer jeg til å se det. Like vel har jeg lyst til å rope et lite hurra for Tusvik og hennes uttalelse. Slike uttalelser er svært viktige for å kunne fortsette kampen for et mangfoldig Norge. Politikere og helsetjenestene må få vite hvordan den enkelte kvinne tenker om og opplever frykten for det å få barn med funksjonsnedsettelse.

Det er nemlig ikke bare Tusvik som tenker at man ikke kan være i stand til å ivareta et barn med ”spesielle behov”. Det er ikke rart. Historiene er mange om familier som ikke får den støtte den trenger når de får barn med funksjonsnedsettelse. Om et hjelpeapparat som svikter, om manglende imøtekommelse og forståelse og om at livet blir en kamp mot ”systemet”. Foreldre som må stå på barrikadene i stedet for å være foreldre. Tusvik sine uttalelser gir grunnlag for å styrke tjenestene til familier som venter og som får barn med funksjonsnedsettelse. Dette er politikerne og oss helsearbeidere sitt ansvar. Ikke den enkelte kvinne.

Uttalelsene til Tusvik vitner ikke bare om behovet for bedre velferdstjenester. De vitner også om behovet for å styrke kampen for et inkluderende samfunn. Vi må ha et samfunn der mennesker med funksjonsnedsettelse er en naturlig del av vår menneskelige variasjon. Igjen, det er ikke bare Tusvik som opplever at dette er et ukjent landskap. Det er ikke hennes feil. Det er vår alles feil.

Når nettstedet Menneskeverd skriver at ”Komiker krenker menneskeverdet” er ikke dette bare tvilsomt, det kan også motvirke utviklingen av et mangfoldig samfunn. Slike kommentarer kan bidra til at folk, først og fremst kvinner, i mindre grad forteller om de utfordringene de opplever med det å ha et barn med funksjonsnedsettelse. De kan motvirke at folk forteller om frykten for å få barn med funksjonsnedsettelse. Dette fører til at politikere får et dårligere grunnlag for å vedta politikk for et mangfoldig samfunn, og at velferdsarbeidere får et dårligere grunnlag til kvalitetsforbedring i tjenestene. Kommentarer som dem Menneskeverd kommer med individualiserer kampen mot et sorteringssamfunn og i verste fall fritar alle oss andre.

Kampen mot sorteringssamfunnet skal ikke foretas på den enkelte kvinnes skuldre. Kampen for et mangfoldig samfunn skal tas i samfunnet. Så fortsett med å fortell hvordan du tenker og opplever det å bli mamma, Sigrid. Jeg håper også flere andre gjør det. Kun på den måten kan vi bedre helsevesenet, sikre gode politiske vedtak, samt bygge ned frykt og fordommer.

16/09/2013 0

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming