Cato Brunvand Ellingsen

Er det forskjell på å bli diskriminert på grunn av at du er kvinne enn på grunn av at du er homofil? Eller på grunn av din funksjonsnedsettelse? Spør du meg, et håpløst spørsmål. Men av og til kan det virke som om det er legitimt å rangere diskrimineringsgrunnlag.

Jeg har en hypotese. Folk rangerer diskrimineringsgrunnlag. Det kan synes som om diskriminering er verre overfor noen enn overfor andre. Eller for å være direkte. Er det viktigere å gjøre noe med diskriminering av kvinner enn diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse?

På Facebookprofilen min skrev jeg her om dagen at jeg burde finne meg en sak jeg kan vinne. Vet ikke helt med denne saken. Jeg nok hånden min langt nede i vepsebolet når jeg presenterer listen min. Listen over rangorden. Rangering av diskrimineringsgrunnlag.

Liste (det verste, mest problematiske er øverst):

1. Kjønn
2. Seksuell orientering
3. Etnisk bakgrunn
4. Fysisk funksjonsnedsettelse
5. Kognitiv funksjonsnedsettelse

Det kan godt være at flere grunnlag burde vært med på listen. Det kan godt være at punkt to og tre kunne byttet plass, eller i det minste vært likt. Men. Jeg er ganske sikker på førsteplassen og sisteplassen. For noen er dette kanskje helt naturlig. For meg er det svært problematisk.

Diskusjonen om sammenslåing av diskrimineringslovverket er kanskje et av de tydeligste eksemplene som underbygger min hypotese. NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern foreslår en ny samlet lov mot diskriminering som skal erstatte likestillingsloven, lov mot etnisk diskriminering og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette kom det mange reaksjoner på, særlig fra arbeiderbevegelsen og kvinnesaksforeningene. En slik sammenslåing ville etter deres mening svekke kampen for kvinners stilling. Riktignok var det en svekkelse i forslaget til ny formålsparagraf der  presiseringen om særlig bedring av kvinners stilling var tatt bort. Men. Jeg drister meg til å spørre om ikke motstanden også bygger på en grunnleggende rangering av viktige og ikke så viktige diskrimineringsgrunnlag. Smak på disse sitatene fra høringsuttalelsene:

Landsorganisasjonen (LO):

Kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle, uavhengig av alle andre forhold som kan knyttes til en person. Det er derfor naturlig å ha en egen lov som omhandler kjønnsdiskriminering. Det er stor grunn til bekymring for at man vil miste fokus på likestillingsarbeidet mellom kjønnene om likestillingsloven forsvinner.

Unio:

Unio mener for øvrig at kjønnsdiskriminering står i en særstilling som et gjennomgående samfunnsproblem som krever spesielt og engasjement, herunder med formålstjenlig lovverk spesielt tilpasset kjønnsdiskrimineringens karakter. Kjønnsdiskriminering angår alle, menn og kvinner, og må derfor ha et særlig fokus slik at en kan nå målet om relativ lik fordeling av goder i alle deler av samfunnslivet; yrker, lønn roller i familieliv osv. De andre diskrimineringsgrunnlagene er annerledes fordi de skal beskytter minoriteter. Målsettingen er også annerledes; for minoritetene er målet å sikre at de likebehandles med majoriteten.

Javel? Selvfølgelig angår kjønnsdiskriminering alle. Men gjør ikke også diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse det? Oss alle? Og. Viser ikke bekymringen for fokuset på kjønnsdiskriminering nettopp at ved dagens lovverk så blir ikke de andre grunnlagene verdsatt på samme måte? Det er vel et paradoks at man erkjenner behovet for likebehandling, men er redd for at likt lovverk vil bety…likebehandling!

I det siste har saken om tidlig ultralyd vært heftig debattert. Mange hevder at et nei til tidlig ultralyd vil undergrave retten til selvsbestemt abort, og dermed også kvinnens rett til å bestemme over eget liv. I denne sammenhengen er det et spørsmål jeg stiller som jeg ikke helt får svar på. Går det en grense for det informerte valget? Er det slik at kvinnen skal få all tilgjengelig informasjon alltid. Og. At abort alltid skal være kvinnens valg, årsaken skal ikke vi andre bry oss om. Aldri? Et slikt standpunkt ville i så fall det stå stor respekt av. Men. Jeg får aldri svar.

Hvordan hadde det vært om det ikke var Downs syndrom vi snakket om. Om det var kjønn. Eller disposisjon for psykisk sykdom, rusavhengighet eller atferdsproblemer. Det nærmeste, og mest betegnende svaret jeg har fått, er at den problemstillingen får vi ta når den kommer. Nettopp. Downs syndrom er ikke viktig nok til å ta diskusjonen om grenser for det informerte valget. Men kanskje kjønn. På linje med det helseministeren uttalte når hun ble klar over mulig bortsortering av jentefostre: ”Å ta bort et friskt barn, fordi den har feil kjønn, det er sånn at en nesten ikke kan tro det. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt.” Hun gjør seg til dommer over kvinnene som velger på bakgrunn av informasjonen. På lik linje som jeg blir beskyldt for å gjøre I den pågående debatten om tidlig ultralyd.

Et tredje eksempel er ratifiseringen av FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. I 2006 ble konvensjonen vedtatt av FNs generalforsamling. Norge har signert konvensjonen, men enda ikke ratifisert den. 5 år etter. Hadde det tatt 5 år for Norge å ratifisere FN konvensjoner som gjelder andre områder. Som gjaldt menneskerettigheter for andre spesifikke grupper? Kvinnekonvensjonen? Ja, jeg bare spør….

Er det slik at det er forskjell på hvordan man opplever diskrimineringen ut i fra hvilket grunnlag den skjer på. Er det verre å bli diskriminert for å være kvinne enn å være utviklingshemmet? Jeg spør, for jeg vet ikke om det finnes forskning på dette. Noen argumenterer at det er dobbel diskriminering å bli diskriminert for å være kvinne og ha funksjonsnedsettelse. Slik vil det være hvis du kombinerer de andre grunnlagene også.

For det enkelte menneske er diskriminering diskriminering. Uansett grunnlag. Og det enkelte menneske trenger like mye vern. Uansett grunnlag. Vi trenger en aktiv politikk for å bygge ned funksjonshemmende barrierer. Uansett grunnlag. Dette handler om politikk. Ja, du kan kanskje si at det handler om prioriteringer, og det må politikken alltid gjøre. Men om noe alltid blir prioritert foran, kan man ikke da også snakke om diskriminering…

Vi må utvikle en helhetlig antidiskriminerings og inkluderingspolitikk. En politikk som ikke dømmer de ulike grunnlagene ulikt. Selvsagt er det ulike tiltak som må settes i verk for å oppnå likestilling. Ulike virkemidler for ulike mennesker. Men antidiskrimineringsfanen må vaie like høyt uavhengig om man snakker om kjønn eller utviklingshemning.

Ulike mennesker. Like muligheter.

PS! Jeg kaller meg feminist. Jeg mener virkelig at det er behov for å særlig fremme kvinners stilling i det norske samfunnet. Kvinner blir diskriminert. Men. Det blir vanskelig for meg å forstå at det å øke vernet personer med utviklingshemning skal ha mot diskriminering skal kunne bidra til å svekke kvinners vern. Da gjør vi i hvert fall noe riv ruskende galt…